hadde han forsikret føreren om at han og hans parti var villige til å gripe makten.3 Deretter ville de invitere tyske tropper for å sikre norskekysten. Quisling mente det var åpenbart at britene ikke var innstilt på å respektere norsk nøytralitet. Dessuten fantes det bevis for at den norske regjeringen la planer om en alliert okkupasjon av deler av kysten, påsto han. Særlig var han opptatt av «jøden Hambro»s store politiske innflytelse. Opplysningene hadde gjort inntrykk på Nazi-Tysklands leder.
LYKKELIG FØRER Beskjeden om tyskernes framrykninger når også Sælid gård i Vang utenfor Hamar, der kongefamilien spiser middag. Klokken er blitt 20, og des serten må vente. I hast blir det ordnet med tilhold for de kongelige hos høyesterettsadvokat Gudbrand Øvergaard Aakrann på Gaarder gård i Elverum. De reiser østover. Kronprinsen er for lengst kommet i operativt modus. Ved ankomst til Gaarder skal han straks ha hoppet ut av bilen. Det første han gjør, er å slukke lampen over ytterdøren.4 Hushjelpen hadde begynt å tenne lys i stuene, men kjente en hånd over sin egen, og hørte budskapet: «Det er nok best vi har det mørkt her i kveld.» Kongen er så sliten at han står og svaier, men finner ikke ro til å hvile. Snart innløper en melding om at tyskerne når som helst kan ventes ved Midtskogen, om lag tre kilometer unna. På Sælid var det blitt besluttet at kronprinsessen og barna skulle komme seg i sikkerhet i Märthas fødeland, i første omgang i Sälen.5 Kronprinsen hadde luftet muligheten overfor sin adjutant om morgenen før de forlot Oslo, og kongen var av samme oppfatning.6 Da Østgaards kom etter til Elverum, ble det tid for farvel. I et notat fra disse dagene foreviget Olav avskjeden i kortform: «Märtha og barna reiste til Sälen, Sverige, kl. 2130.»7 Kronprinsessen, barna og deres følge hadde valgt eksilet. Det var blitt natt til 10. april, klokken 0.50, da de to bilene og lastebilen med bagasje nådde svenskegrensen ved Støa, 36 kilometer øst for Nybergsund i Trysil.8 Nikolai Ramm Østgaard var blitt med for å forsikre seg om at det kongelige følget kom seg trygt inn i nabolandet. Prinsesse Astrid skulle siden huske grensepasseringen som dramatisk. Barna hadde lagt seg ned på gulvet, og sjåføren hadde gjort seg klar til å kjøre rett på bommen.9 Det finnes ingen rapporter fra kronprinsessen om denne hendelsen, men Østgaards bekreftet både da og senere at det hele gikk for seg i atskillig roligere former.10 I Ragnis samtidige nedtegnelser heter det at 38 | Del I • NORGE
