Mot slutten av forhandlingene kommer det melding om at okkupantene nærmer seg. Fire store busser med tyske soldater skal ha passert Jessheim. Møtet blir brått avsluttet og representantene får få minutter på seg til å komme seg bort til jernbanestasjonen. Ekstratoget bør gå om fem minutter, erklærer Hambro. Elverum folkehøgskole neste. Det blir tilløp til panikk, og garderobebetjeningen kommer til kort. Anton Jenssen beskriver «mye ‘urent trav’» på den korte veien mot stasjonen, atskillig «halting og hinking».89 Selv rekker ikke Hambro toget, som forlater stasjonen klokken 20.05. Han må haike med bussen som frakter NTBs medarbeidere.90
MOBILISERING Hva hadde vært Olavs rolle på Hamar? Han og faren var blitt sittende i møter med regjeringsmedlemmer, sentrale representanter for opposisjonen og Stortingets presidentskap utover ettermiddagen.91 Siden skildret Trygve Lie, riktignok en av kronprinsens mest trofaste støttespillere, og ikke alltid like faktaorientert, en Olav som førte ordet. Under ettermiddagens krisemøte skal kronprinsen ha vært tydelig: «Jeg kan ikke tilrå at regjeringen går med på Bräuers invitasjon til forhandlinger», erklærte han på egne og kongens vegne. Uansett hva som skjedde, ville landet «ikke unnslippe krigens redsler», og hvordan skulle det være mulig å stole på Hitlers ord? Den tyske føreren hadde «brutt traktater, avtaler og løfter av enhver art». Det lyder som en uttalelse fra en vonbroten fredsvenn, en som hadde håpet i det lengste. Nå gjaldt det å stå fast ved beslutningen regjeringen hadde kommet fram til samme morgen.92 På dette viset hadde de i det minste en mulighet til å «redde landet og dets fremtid», skal Olav ha hevdet. Kongen hadde lagt til at danskenes kapitulasjon ikke behøvde å bety at hans bror danskekongen støttet avgjørelsen. «Jeg er enig med min sønn, men jeg vil selvsagt bøye meg lojalt for regjeringens og Stortingets beslutning.» Lie fortalte sin versjon av historien til utenrikstjenestens Arne Ording, hans taleskriver og høyre hånd, i London i mai 1942. Da la han vekt på at han også selv hadde motsatt seg forhandlinger.93 «Kongen sa ingenting, men var av samme mening», fortalte han. I forståelse med kongen og Lie hadde Olav tatt ordet og uttrykt seg aktivistisk. Resultatet ble at man godtok forhandlinger, hvis kampene i mellomtiden ble stanset.
Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 31
