om det nå ville bli gjort noe militært, men statsministeren mente at en protest var det eneste som kunne duge mot overmakten. Mye sto på spill. Og kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit var blant dem som var oppgitt over all «snakkesaligheten» under det påfølgende hemmelige stortingsmøtet klokken 17.27 Han mente at den hindret regjeringen i å ta tvingende nødvendige avgjørelser. «Forsåvidt var møtene et bevis på at et outrert demokrati ikke høver når det er nødvendig å handle raskt», skrev han da han kort tid senere befant seg i Stockholm. Stortingsmøtet var ferdig først rundt klokken 22. Venstres Jakob Lothe, som fungerte som sekretær, mente siden at han ikke hadde vært med på noe stortingsmøte som var så preget av «uvisse og uro». Da de kom ut etter møtet, var det mørkt og slapsete. Lothe husket å ha plukket opp et flyveblad med oppfordring om å ta vel imot de som nå kom for å verge nordmennene mot overfall fra vest. Klokken 19, mens offiserene hygget seg i Oslo Militære Samfund, hadde de fått beskjed om torpederingen av «Rio de Janeiro».28 Kongens sinnsro på dette tidspunktet bekreftes av hans adjutant. Etter å ha fulgt Haakon hjem fra Oslo Militære Samfund til Slottet denne kvelden, fikk Bjart Ording ikke inntrykk av noen «egentlig engstelse».29 Selv la adjutanten seg ved 23.30-tiden, og lå en stund og leste i Machiavellis Fyrsten, en lærebok i maktutøvelse.30 Alle hadde de, også kong Haakon, klippetro på Englands totale overlegenhet til sjøs, mente Ording. I ettertid holdt kongens adjutant på at hans sjef før krigsutbruddet nok lot «høflighetshensynene spille en altfor stor rolle». Ganske nøyaktig ett år tidligere hadde kongen av Norge skrevet til kongen av England.31 Overfor nevøen sukket Haakon over verdens tilstand. Var det ikke den ene diktatoren som skapte vansker, var det den andre. Resten av verden måtte leve i frykt, ikke minst «vi småstater», hadde norskekongen bemerket. Han ønsket ikke krig, og Norge sto fast ved nøytraliteten. Skulle den vise seg umulig, var hans eneste bønn «at det er tyskerne som gir oss grunn til å bryte den». Norskekongens «personlige følelser» ville alltid være med England, bedyret han.
VIRKELIGHETEN SELV Ante de fare, var det fra feil hold. I et notat fra etter krigen konstaterte Odd Grønvold, som våren 1940 hadde bistått kronprinsen i arbeidet med den frivillige militæropplæringen, at selv major Østgaard, «som Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 21
