naboer.3 Det var slik småstaten med hell hadde forholdt seg under forrige verdenskrig. Nøytraliteten hadde tjent landet godt, og det hersket ingen politisk uenighet om kursen videre. I utgangspunktet trodde nordmennene heller ikke at stormaktene hadde interesse av å trekke dem inn i krigen. Utfordringen var å mestre nøytralitetens krevende balansekunst. Så slo lynet ned, om enn ikke fra ganske skyfri himmel. Krigen var over landet.
BORDETS GLEDER Mandag kveld, 8. april 1940. I Oslo Militære Samfund, blant venner OMS, aner man fred og mindre fare. Det er blitt tillyst møte med tittelen «Bordets Glæder», og advokat Kristian Fredrik Brøgger underholder med fortellinger om hvordan de store feltherrer tok for seg av matfatet.4 Som vanlig er kongen til stede. Han skal ha vært lite lysten på å delta, men så var det plikten. Man har «gjort regning» med ham, som det heter i kongelig adjutant Bjart Ordings dagbøker. Salen er bare halvfull. Etter foredraget har de snakket atskillig om siste nytt, hvilket vil si «Rio de Janeiro», det tyske troppetransportskipet som midt på dagen var blitt senket av en polsk ubåt utenfor Lillesand.5 Ulike teorier har vært framsatt, men ingen har trodd at det dreier seg om et angrep på Norge. De har fått høre at generalstaben har vært samlet om morgenen, men at den nå er permittert. Samme kveld befinner kongens bror seg i Det Kongelige Theater i København. Christian X forlyster seg med Shakespeares De lystige koner i Windsor.6 I motsetning til faren var ikke kronprinsen på sin vante plass i OMS. Sist i livet fortalte han at heller ikke han ble klar over alvoret før han denne kvelden over radioen fikk høre om «Rio de Janeiro», og at det dreide seg om tyske soldater.7 Nyheten hadde stått i Aftenpostens aftennummer, men i en ekstraordinær andreutgave, og ute på landet i Asker hadde de bare fått førsteutgaven. Ingen hadde følt behov for å orientere landets kronprins. Han fikk det først med seg da han svitsjet over til Danmarks Radio klokken 19.15. Kronprinsen hadde vært mer urolig enn kongen. «Min far hadde også hørt meldingene», bemerket han siden, «men han la ikke så forferdelig stor vekt på dem.»8 På Skaugum valgte de å begynne pakkingen. Kronprinsparets nære venn Johan Anker skulle siden få inntrykk av at Märtha 18 | Del I • NORGE
