• Finn gjerne et rolig sted. Heng opp en lapp: HYSJ! Jeg leser.
• Les annenhver side med en voksen.
• Gå på biblioteket. De som jobber der, vet masse om bøker!
• Man kan også lese med ørene. Lydbøker er supert! Eller kanskje du kan spørre en voksen om å lese for deg.
• Snakk med en venn om de bøkene du leser. Kanskje vennene dine har tips til andre bøker du kan lese.
OVERSATT AV Cecilie Winger, MNO
Linnea og Sanna, storesøsteren min og
venninnen hennes, har stengt seg inne på
Linneas rom. De åpner ikke selv om jeg både banker på døren og roper. Til slutt sier mamma at de skal slippe meg inn.
Overalt i rommet ligger det papir. Når jeg ser nærmere etter, ser jeg at det er
tegninger av ulike sprangbaner og hinder.
– Hva gjør dere? spør jeg.
– Det skulle være en overraskelse, sukker Linnea. – Men det har du jo ødelagt nå.
– Vi skal lage en sprangkonkurranse her i bygda. Alle som vil kan være med, forklarer Sanna.
– Men hestene her er jo i ulike størrelser, sier jeg. – Skal Molly og jeg hoppe det samme hinderet som tvillingene og nordsvensken deres? Da kommer vi jo til å tape.
– Vi tilpasser hindrene etter hvor store hestene er, så klart, sier Linnea. – Det er sånn man gjør det i ordentlige konkurranser.
Etter at Sanna har gått hjem den kvelden, sykler vi til stallen. Jeg tror at vi skal ri ut i skogen, som vanlig. Kanskje ri den sprø galopp-banen, en sti med massevis av åser, bakker og trær å hoppe over. Shetlandsponnien min, Molly, blir helt gal av glede når vi rir den.
Men så fort vi har møkket og gjort det fint i boksene, viser det seg at Linnea har andre planer. – Nå vet du jo om konkurransen. Så vi kan like gjerne begynne å trenehoppe.
Egentlig liker jeg ikke å hoppe.
Det går bare bra hvis hindrene er veldig lave.
Ingen proff hinderbane
Pappa har hjulpet oss å lage delene til hindrene våre. De ser virkelig ikke ut som hindrene de bruker i ordentlige konkurranser. I engen der vi bygger hinderbanen er det ganske mange hull også. Her og der stikker det opp pjuskete gresstuster. Det ser ikke spesielt proft ut.
