VIDAR HAUKELAND:
Griper muligheter
REHABILITERING:
Nytt ben å stå på
NYFØDTMEDISIN:
Vil redde de aller minste
HOVEDSAK:
Lovisenberg
Stiftelsen er i vekst og endring. Flere hundre nye ansatte skal bli kjent med våre diakonale virksomheter. Samtidig har ledere og støttefunksjoner mye å gjøre for å sikre alt som må plass i en slik fase. Det er ikke lite.
I løpet av de siste månedene har vi også fått et nytt ben å stå på. Overtagelsen av Norges mest moderne rehabiliteringssykehus kan du lese mer om i denne utgaven av Magasin fra Lovisenberg. Beliggenheten rett ved Gardermoen gjør at pasienter fra hele landet lett kan komme dit og få nødvendige rehabiliteringstilbud før og etter en operasjon – eller hjelp til å leve best mulige liv med sykdommen man har. Sykehuset er oppkalt etter vår grunnlegger, Cathinka Guldberg, som vokste opp i området.
I dette magasinet ønsker vi særlig å løfte frem nattarbeidet som utføres i våre virksomheter. Det er mange som er på jobb og sørger for tjenester, hjelp og trygghet mens de fleste av oss sover. I hovedsaken med tittelen «Til tjeneste om natten» har vi latt fire representanter fortelle sine historier om hvordan det er å arbeide i den mørke delen av døgnet. Én er lege i psykiatrisk døgnavdeling, en annen er nattsjef på sykehjem, den tredje er nattportør på sykehus. Den fjerde arbeider på Livslosen, der formålet er å forebygge selvmord når livet er blitt for vanskelig. I Norge er det rundt 700 som tar sitt eget liv hvert år og mange tusen som forsøker. På Lovisenberg tar vi dette på største alvor – og gjør noe med det. Derfor har vi siden våren 2021 hatt et døgntilbud med avgjørende betydning for mange som har mistet fotfeste og livsmot.
Du kan også lese om vår egen høyskoles utdanningstilbud innenfor nyfødtmedisin. Hvert år fødes mange barn altfor tidlig av ulike grunner. For foreldrene og familien er det en stor belastning. Desto viktigere er det å vite at det lille barnet tas hånd om på kompetent vis og kan få den hjelpen det trenger i et altfor tidlig møte med verden.
I Stiftelsens mange virksomheter ønsker vi hver dag og hver natt å stå til tjeneste, så brukerne av våre tilbud får det de trenger. Vi må aldri glemme hva det kan bety for hver eneste én og deres nærmeste.
VIDAR HAUKELAND
Adm. direktør, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg
Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg
Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland
Redaktør: Solveig Jølstad
Øvrige bidragsytere i dette nummeret: Emmaline Sophie Hekneby, Brita Skogly Kraglund, Cathrine T. Pettersen, Bjørn Thorbjørnsen og
Berit Hovland Forsidebilde: Emmaline Sophie Hekneby
Design: Nina Simonnes Trykkeri: HBO Nova Print
Magasinet er gratis og publiseres også på lovisenberg.no.
Kommentarer, innlegg og tips kan sendes på e-post til solveig.jolstad@lovisenberg.no
SAMTALER: – Barn som ikke har så mye å gjøre, kan gjerne gå på besøk
Gustav Sætra Schibsted (11) hadde sett Demenskoret på TV i vinter og tenkte mye på de eldre. Omtrent samtidig så han og familien på Brennpunkt om eldreomsorg. Da bestemte han seg for at han gjerne ville bidra.
– Jeg syntes det var trist å se eldre mennesker som var ensomme. Noen fikk ikke det de trengte av stell og medisiner. Da kjente jeg at jeg måtte gjøre noe hvis jeg kunne og ba mamma ta kontakt med et sykehjem, forteller han.
Gustav spiller fotball og håndball og er en aktiv elleveåring i sjette klasse på Ringshaug skole i Tønsberg. Men han har tid og lyst til å komme til Maribu sykehjem og sykler gjerne dit for å bidra med litt program.
– Jeg snakker med de eldre om hva de har opplevd i livet sitt. De vokste opp helt uten skjerm og måtte finne på veldig mange ting selv. Det er spennende å høre dem fortelle. Og så spiller jeg spill med dem som vil, legger han til.
Han har merket seg at ikke alle de eldre får besøk av barn og barnebarn. Kanskje fordi familien bor langt unna.
– Noen er nok litt lei seg for det. Mange av de eldre har jo heller ikke så mye å gjøre, og da kan det bli litt ensomt. Jeg merker at de blir glade når jeg kommer. De ansatte har også tatt veldig godt imot meg. Det er en fin og rolig stemning her, sier Gustav.
Han tenker også at barn som ikke har altfor mye å gjøre gjerne kan gå på besøk på sykehjem.
– Det vil de eldre like veldig godt, understreker han. Gustav forsvinner inn i en samtale med en dame som gjerne vil snakke om Olsenbanden. Han berømmer henne også for at hun er så fin på håret. •
REKTOR. Hulda Gunnlaugsdóttir synes det største er å sende ferdigutdannede sykepleiere videre i livet og arbeidslivet.
DÅRLIG HØRSEL Mestring er avgjørende for livskvaliteten.
HOVEDSAKEN. De er på jobb når andre sover. Vi har møtt fire som deler sine erfaringer om nattarbeid.
STUDENTPRESTEN. Opptatt av å se alle rundt seg.
PSYKIATRISK SYKEHJEM. Endelig skal det bygges på Lovisenberg.
PORTRETTET. Adm. direktør Vidar Haukeland har erfart at mulighet skaper mulighet.
ARVEN FRA DIAKONISSENE. Berit Hovland om strømpefeiden blant studentene.
REHABILITERINGSSYKEHUS. Pasienter fra hele landet kommer for å få hjelp.
MED TRO PÅ LIVET. Bjørn Thorbjørnsen om jakten på gleden.
NYFØDTMEDISIN. Høyskolen satser på kompetanse for å hjelpe de aller minste.
«DET ER MANGE SOM ER PÅ JOBB OG SØRGER FOR TJENESTER, HJELP OG TRYGGHET MENS DE FLESTE AV OSS SOVER»
Å
INSPIRERENDE: – Det finnes ikke noe bedre enn å jobbe med unge mennesker som er i starten av sine voksne liv, fulle av energi og glede, mener Hulda Gunnlaugsdóttir.
Hun har bekledd 17 stillinger, mange av den toppjobber i helsesektoren. Hulda Gunnlaugsdóttir tok enda en utfordring i fjor høst. Nå er hun ferdig med sitt første år som rektor ved Lovisenberg diakonale høgskole.
Hulda kommer fra Kópavogur og Island, men har bodd i Norge mer enn halve livet. Hun er ikke i tvil om hva som har overrasket henne mest i møtene med nordmenn og norsk kultur:
– Formfastheten, the Norwegian stiffness. Da jeg kom hit i 1989 for å studere sykepleievitenskap, var det lange køer for alt. Og alle studentene hentet frem avtalebøkene sine når vi skulle få til et treff, humrer hun og fortsetter:
– Jeg snakket dårlig dansk og skjønte lite norsk – heller ikke skilt om hvor det var lov å stå parkert på ulike dager. Bilen min ble tauet bort flere ganger. På Island tar vi tingene mer på sparket og tenker at «alt er mulig». Så ikke fortell meg at det er noe jeg ikke kan gjøre, sier islendingen.
SYKEPLEIEFAGET I ENDRING
Mye har Hulda «gjort mulig». Drøyt 30 år etter at hun selv var ferdigutdannet sykepleier, er hun tilbake igjen. Høsten 2022 begynte hun som rektor for Norges første og ledende sykepleierutdanning ved Lovisenberg diakonale høgskole.
– Hva må sykepleiere kunne i dag som ikke var tema da du var student?
– Sykepleiere må aktivt ta i bruk teknologi i de fleste oppgavene. Det er en vesentlig forskjell. Sykepleiefaget utvikler seg raskt og i takt med endringer i samfunnet. Eksempelvis lever folk lengre med mange sykdommer, reflekterer Hulda. Hun legger til at fundamentet er det samme nå som det Cathinka Guldberg og Rikke Nissen var opptatt av da de utviklet sykepleierutdanningen på Lovisenberg.
I 2022 fikk 210 bachelorgrad på
Lovisenberg. 68 tok sin mastergrad, og 191 gjennomførte videreutdanning. Behovet for sykepleiere er langt større enn utdannelsestakten.
– Vi må organisere oss annerledes og klokere fremover, slik at flest mulig pasienter kan få hjelp, mener Hulda.
LEDERLIVETS UTFORDRINGER
Hun har ledet flere store virksomheter med godt voksne.
– Hva tenker du om det å være leder for så mange unge voksne?
– Finnes det noe bedre enn å jobbe med dem som er i starten av sine voksne liv, fulle av energi og glede?
Hulda blir varm i stemmen når hun snakker om den meningsfylte jobben som rektor.
– Tenk å få utdanne fremtidens sykepleiere på et sted som Lovisenberg. Kirken og bygningsmassen ligger som et håndfast uttrykk for historien om hva som har skjedd gjennom 150 år. Her får studentene en utdannelse som skal vare i 40 år, der praksis og teori er dyppet i våre verdier. Det største vi gjør er å sende ferdigutdannede sykepleiere videre i livet og arbeidslivet. For et samfunnsoppdrag vi har, understreker hun begeistret. Rektoren minner om det spesielle ved Lovisenberg diakonale høgskole.
– I det diakonale ligger det noen ekstra krav rundt medmenneskelighet. Verdiene er synlige her.
Hulda har blant annet vært sykehusdirektør på Island, divisjonsdirektør ved Ullevål og administrerende direktør ved Aker, Ahus og Helgelandssykehuset.
– Hvilken jobb har preget deg mest?
– Det er vanskelig å si. Alle jobbene har gitt meg enorm glede, erfaring og
muligheter. Å måtte si opp ansatte har vært det vanskeligste jeg har gjort som medmenneske og leder, vedgår hun. Rektoren vet godt hva det er å stå i utfordringer. På spørsmål om hvordan hun er som leder, svarer hun raskt:
– Jeg er visjonær og ambisiøs og kan oppleves som krevende. Men jeg er det på vegne av virksomheten jeg leder. Her på Lovisenberg er jeg ennå ny. Jeg har aldri jobbet på en høyskole før og må bruke tid på å forstå virksomheten og menneskene.
Hulda utstråler energi og godt humør når hun ankommer høyskolen om morgenen.
Arbeidet har en stor plass i hennes liv. Hun passer på å hente seg inn:
– Jeg elsker å være ute i naturen, på bart fjell eller ved brusende hav. På en øy i Sverige har jeg et hus; det er fristedet mitt. Som islendinger flest liker hun å lese: – Jeg fikk eget bibliotek-kort da jeg var åtte år. Favorittene er Arnaldur Indridason, Jón Kalman Stefánsson og ikke minst Halldór Laxness. De fleste i Huldas familie bor på Island, men hun har en sønn i Uppsala og en datter i Oslo.
– Det er ikke så mange familiesøndager i mitt liv. Men det er et valg jeg lever godt med, avklarer hun.
Nå er Hulda glad for å være i en rolle der sykepleiefaget dyrkes.
– Det er godt å være tilbake der jeg begynte, som sykepleier. Ringen er på en måte sluttet. Hvis jeg skal være litt selvkritisk, må jeg si at jeg i alle mine roller har undervurdert behovet for praksisplasser for sykepleierstudentene. At jeg ikke så og skjønte hvor viktig det er, utbryter hun. •
«Det største er å sende ferdigutdannede sykepleiere videre i livet og arbeidslivet»Hulda Gunnlaugsdóttir
Dårlig hørsel kommer snikende og er en stor helseutfordring for én av fem i Norge.
Det finnes ingen kur. Men det er god hjelp å få.
Tekst Solveig Jølstad
Hørsel handler om livskvalitet. Man dør ikke av redusert hørsel, men lever dårligere hvis man ikke tar fatt i det. Vår visjon er å gjøre livet enklere for personer med en hørselsutfordring, forteller Inge Bossen Thorsen, daglig leder for HLF Rehabilitering.
Rehabiliteringssenteret er eid av Hørselshemmedes Landsforbund (HLF), som driver skole, kurs og rehabiliteringsvirksomhet rettet mot hørselshemmede.
Siden høsten 2020 har det fremste kompetansemiljøet innen hørsel i Norge hatt tilhold på Lovisenberg og er den største leietakeren i Diakonissehuset.
– Vi tilbyr en kognitiv tilnærming for å håndtere tilleggsplager som følger med hørselsutfordringer. Målet er at de som
kommer til oss skal få hjelp til å reflektere over aktuelle situasjoner og finne strategier for tanker, følelser, kroppsreaksjoner og adferd knyttet til redusert hørsel, sier Inge.
TABUBELAGT TEMA
Rundt 700 personer er på tidagerskurs på Lovisenberg i løpet av året for å lære å mestre sitt hørselsproblem, eller få hjelp til å bruke sitt høreapparat.
– Hvorfor er det så få som bruker høreapparatene de har?
– Som oftest tar det litt tid å finne ut av høreapparater og få veiledning om hvilket som er riktig for den enkelte. Briller er mye enklere – det går seg gjerne til i løpet av noen dager. I Norge er det gratis å få
høreapparat, og de må opp av skuffene, oppfordrer Inge.
Ett av de største hørselsproblemene er tinnitus, også kjent som «øresus».
– Mange har hørt om det, men kunnskapsnivået er lavt. Derfor har vi opprettet en egen hjelpetelefon for dem som vil vite mer. I Norge er det det flere behandlingsmodeller som blir brukt, og ofte i kombinasjon; lydbehandling, kognitiv behandling og behandling etter nevrofysiologisk modell. Også her er mestring et viktig grep for å leve best mulig, sier lederen for HLF Rehabilitering.
Hun understreker betydningen av at kjente personer står frem og forteller om sitt problem. Slik artisten Gaute Ormåsen har gjort ved å snakke om
utfordringene ved å ha tinnitus. – Å erkjenne at man hører dårlig kan være ubehagelig og er fremdeles litt tabubelagt. Derfor er det mange som kommer for sent for å få hjelp. Men hvis TV-lyden stadig må skrus opp og man oftere må spørre om hva folk sa, er det grunn til å være på vakt. De nærmeste er også når det gjelder hørsel de beste til å gi tilbakemeldinger. Lytt til dem, de merker det først, fastslår Inge.
MANGE KONSEKVENSER
Nedsatt hørsel kan være medfødt eller ervervet. Uansett vil det ha konsekvenser for den rammede selv og nærpersonene.
– Evnen til å kommunisere med andre mennesker blir påvirket, spesielt i støyende omgivelser. Det kan også være vanskeligere å oppfatte spøk, ironi og skjulte meninger i en samtale. Kommunikasjonen blir som et puslespill med mye gjetting og anstrengelser for å henge med, spesielt om man ikke kjenner til tema og kontekst for samtalen, utdyper Inge.
Andre tegn på nedsatt hørsel kan være at hukommelse og konsentrasjon er redusert.
– Dette kan påvirke personens evne til deltagelse i sosialt liv, i skole- og studiesituasjon og ikke minst i arbeidslivet. For mange blir det vanskelig å snakke i telefonen, og kommunikasjon generelt kan oppleves som krevende.
Inge vektlegger viktigheten av at nedsatt hørsel blir behandlet så tidlig som mulig.
– Det er hjelp å få, lover hun.
HØRSEL OG DEMENS
Dårlig hørsel kan også ha betydning for utviklingen av demens.
– Hørselstap har vist seg å være én av de største risikofaktorene for utvikling av demens. Det kan føre til sosial isolasjon og depresjon. Redusert tilgang på språklyder vil kunne påvirke proses-
sering i minnefunksjoner, som på sikt kan føre til kognitiv svikt, utdyper lederen for HLF Rehabilitering.
På sykehjem hører de fleste beboerne dårlig, og kompetansen er generelt lav blant de ansatte når det gjelder hørselsproblematikk.
– Derfor er vi glade for samarbeidet vi har med Lovisenberg Omsorg om kompetanseheving innenfor hørsel på alle deres sykehjem. Det er ikke uvanlig at man tror om noen at de er demente, men så er det bare hørselen som svikter. Dårlig hørsel kan føre til at man blir sett på som litt rar fordi man ikke svarer, svarer feil eller ikke fanger opp det som blir sagt.
– Hvor nær sammenheng er det mellom alder og dårligere hørsel?
– Når alderen øker, er det normalt at hørselen svekkes. Men ikke alle har behov for høreapparat, for vi nyttiggjør oss av hørselen på forskjellige måter. To personer med tilsynelatende likt resultat på en hørselstest kan ha forskjellig nytte og opplevelse av hørselen. Det er dette som kalles funksjonell hørsel, sier Inge. Også i yngre aldersgrupper er hørselsutfordringene økende. Høy musikk, hjemme og på konserter, kan langt på vei forklare dette.
UNIVERSELL UTFORMING
Veksten i hørselsutfordringer fordrer flere grep. Inge er opptatt av universell utforming i hverdagen for å gjøre det lettere for dem med redusert hørsel.
– Vi har alle vært i lokaler med mange til stede, der den som skal snakke sier:
«Jeg har god stemme, så jeg regner med at dere hører meg? Da slipper jeg å bruke mikrofon.» Det er ikke så lett å rekke opp hånden da, mener Inge.
Hun synes ikke den enkelte skal måtte si ifra om dårlig hørsel.
– Dette treffer bredere enn først tenkt. Det som er bra for hørselshemmede, er bra for alle, konkluderer Inge. •
Hva gleder du deg mest over nå?
ELISABET HARDHAUG, systemansvarlig sykepleier, Cathinka Guldbergsenteret
– Hverdagens små og store ting!
Jeg er takknemlig for at jeg får jobbe og møte kreative og dyktige mennesker hver dag. Det gjør meg motivert og glad. Nå gleder jeg meg også til sommerdager med mine nære og kjære. Jeg krysser fingrene for lange, lyse kvelder fylt med bad og skyfri himmel.
FRIDA ELVSVEEN, student, Lovisenberg diakonale høgskole
– Akkurat nå gleder jeg meg mest over at det stadig blir varmere ute. Det betyr jo bare en ting; at det snart er sommerferie! Det er gledelig å gå i mer fargerike omgivelser.
GANESH SUNAR kokk, Diakonissehuset Lovisenberg
– At sommeren er her, med varmere vær og sykkelturer med familien. Jeg gleder meg også over at det er mye å fotografere, både naturen og i byen. Min store hobby og lidenskap er fotografering.
i farten 3
«Man dør ikke av dårlig hørsel, men lever dårligere om man
ikke tar fatt i det»
Det lyser i mørket. Fra vinduene på sykehus, sykehjem og andre døgntilbud. Der inne i bygningene gir tusenvis av helsearbeidere og hjelpere pleie, behandling og tar vare på dem som trenger det. Vi har møtt fire av dem, som deler sine fortellinger om det å arbeide om natten.
I denne hovedsaken får du bli med inn fire virkeligheter. Til portøren som frakter pasienter, medisiner, varer og mat. Til nattsjefen på et sykehjem. Til døgnlegen innenfor psykiatrien. Og til en livslos som tar imot mennesker som har mistet fotfeste livet og trenger hjelp for å komme videre.
Min oppgave er å sørge for at pasientene kommer trygt frem dit de skal. På denne etappen er jeg også et medmenneske som er på tilbudssiden for de samtalene som kan oppstå. Jeg prøver å møte hver og én der de er med vennlighet, respekt og sympati. Kanskje de er på sykehuset for første gang og gir uttrykk for at de er engstelige, forteller Sondre.
Nattportøren ved Lovisenberg
Diakonale Sykehus (LDS) tenker ofte på hvordan han selv ville ha blitt møtt dersom det var han som lå i en sykehusseng.
– Når jeg frakter folk som akkurat har fått en veldig dårlig beskjed, får jeg ofte betroelser. Noen vil snakke om krisen, andre trenger litt spøk på veien. For meg som portør er det viktig å huske på at livet er skjørt.
Det minnes han stadig på. Ikke minst i helgene.
– Lørdag kveld og natt til søndag er det festens timer. Noen har tatt overdoser, for første eller fjerde gang. Da får vi oppleve hvordan storbyproblematikken gjør seg gjeldende på sykehuset, sier han.
Portørene er overalt på et sykehus og kjenner hver krik og krok. De bringer pasienter dit de skal; fra mottak til sengepost, fra sengepost til røntgen. Portørene frakter også medisiner, oksygen, mat, tøy og avfall. Henter brukte senger og bringer rene, ja – alt som skal flyttes på et sykehus. Så leger, sykepleiere og annet helsepersonell får gjort det de skal og pasientene får den hjelpen de trenger. – Å frakte pasienter fra A til B er stort sett en takknemlig oppgave. Men noen ganger får man seg en overraskelse, erkjenner Sondre.
Som den gang han fraktet en dame som åpenbart hadde noe på hjertet. Hun vinket ham nærmere seg for å hviske ham noe i øret: «Jeg må si deg noe. Det håret ditt kan jeg ikke fordra!» kom det fra henne. Den gang hadde Sondre naturlige krøller. Mye krøller.
– Noen liker ikke krøller og har behov for å si det, ler Sondre, kortklippet nå. På nattevaktene har han også noen faste oppgaver utover å frakte pasienter.
var han ansatt på Ahus. Siden det er et akuttsykehus, var traumer et hyppig fenomen. Pasientene kunne ha mistet både armer og ben.
– I begynnelsen var jeg mer preget etter å ha møtt mennesker i ulike vanskelige situasjoner. Nå er jeg vant til det og er blitt mer robust. Slik er livet på et sykehus. Å frakte døde til kapellet, en mors som vi sier, er en annen type oppdrag vi også har. Men det blir man egentlig ikke vant til, innrømmer han.
NATTSTEMNING OG MYSTIKK
Sondre er bevisst på at nattstemningen på et sykehus er spesiell. Han fremfører sine «hallo, hallo» med dempet stemme og går varsomt frem når han må vekke pasienter i forbindelse med henting.
Sondre Vilming portør
– Jeg har ansvar for at det henger nok rene uniformer til alle som skal på jobb på sykehuset dagen etter, så det ikke blir noen problemer med det. Ellers liker jeg at det er litt uforutsigbart å være på nattevakt, da blir det mer spennende, synes Sondre.
MER ROBUST
En sykehusseng veier 100 kilo, uten pasient oppi, vel å merke. Portører på sykehus må være sterke og i god form.
– Vi som er portører går mye. Jeg har lest at portører gjennomsnittlig går strekningen fra Oslo til Istanbul på ett år. Det kan fort bli 20 000 skritt på dagvakt, men mindre om natten, sier Sondre. Han er en dreven portør med arbeidstid om natten. Før han kom til Lovisenberg,
– Mystikken ligger over det hele. Som regel hører jeg ikke annet enn snorking fra pasienter som ligger på rommene når jeg går gjennom gangene. Men det å være våken når folk flest sover, er litt som å være i en annen verden, synes Sondre. Han sover aldri på en nattevakt, selv om det hadde vært mulig. Det er hans valg.
– Verst er det å holde seg våken når klokken er fire timer inn i et nytt døgn.
Det hjelper nok at jeg er B-menneske, men når klokken er 04.00, hadde det vært bedre å være A-menneske, innrømmer han.
– Hvordan forbereder du deg til å jobbe på natt?
– Natten før jeg skal på nattevakt, snur jeg døgnet og er våken til klokken er 03.00 eller litt senere og sover til utpå formiddagen. Så spiser jeg, trener og gjør meg klar for nattevakt.
Når Sondre kommer hjem på morgenkvisten, legger han seg og gjør dag til natt. Han står opp på ettermiddagen og spiser frokost, trener – og er igjen klar for å være til tjeneste i natten noen timer senere.
«Å være våken når folk flest sover, er som å være i en annen verden»Han er høy, sterk og går langt på jobb. Kjører sykehussenger med faste hender gjennom korridorene og runder hjørnene med fin margin. Sondre Vilming er nattportør. TAKKNEMLIG OPPGAVE – Jeg prøver å møte hver og én der de er med vennlighet, respekt og sympati, sier portør Sondre Vilming.
Når natten faller på, har de fleste av beboere på Paulus sykehjem i Oslo funnet ro i sengene på sine rom. Men i de mørkeste timene kan også hva som helst hende.
Vi er på nattbesøk på Paulus sykehjem øverst på Grünerløkka i Oslo, ett av ti sykehjem som drives av Lovisenberg Omsorg. Fra porten ved veien går vi gjennom hagen til inngangsdøren. Hvite benker og bord av tre lyser i natten. Også andre ting sladrer om livet på Løkka. Her er høns i bur – og en bar når sesongene tillater det. Innenfor veggene er det kinorom, gudstjenester, konserter, bingo, sang og dans. Variasjonen i tilbud og arrangementer er stor.
– Noen kan falle på vei til toalettet.
Én, tre eller fem får ikke sove. En beboer begynner å vandre og vekker de andre. Hvis én er urolig, blir ofte flere det, og plutselig er det mange som har slått seg ned i TV-stuen midt på natten. Uro smitter, og det kan være ganske heftig når flere strever på samme tid. Det som var en stille natt, kan brått ikke være det lenger, forteller Ida Helene Pedersen.
MENINGSFYLT OG SPENNENDE
Ida er sykepleier og har ansvar for rundt 90 beboere om natten. Godt hjulpet av de fem helsefagarbeiderne som er på nattskiftet sammen med henne. De har alle erfart hvor utfordrende det kan bli når uroen blant beboerne griper om seg og er av både verbal og fysisk karakter.
– Miljøtiltak er viktig når de eldre ikke finner ro og heller ikke får sove. Det betyr at de ansatte setter seg ned og har samtaler med dem som trenger det. Ida medgir at uforutsigbarhet og det å ikke vite hva man går til gjør at en nattevakt kan være veldig krevende.
– Hvordan vil du karakterisere en særlig vanskelig nattevakt?
– Jeg har opplevd tre dødsfall på én og samme uke. De fleste dødsfall på
sykehjem er forventede. I slike situasjoner er det viktig å beholde fatningen og ikke bli stresset, understreker hun. Når beboere er i ferd med å dø, forsterkes alltid teamet rundt. Det er nødvendig.
Ida hadde sin første praksis på sykehjem og har ikke noe ønske om å jobbe på sykehus.
– For meg er det mer helsefremmende
av hva slags liv de har levd. Det er ganske spennende, da, sier hun med et smil. Til sykepleierens helhetsansvar for beboerne om natten ligger det å ha så god oversikt som mulig over situasjonen på de fem avdelingene. Noen prosedyrer skal gjøres, det er alltid noe som skal følges opp – og så er det låserunden:
– Den kan være litt skummel. Jeg går da over hele sykehjemmet og sjekker alle steder. Det hender at noen som ikke skal være her har søkt ly hos oss. Slikt må man ta høyde for når man arbeider på sykehjem i en storby. Heldigvis har jeg ikke opplevd å komme over noen selv ennå.
At Ida begynte å jobbe på natten, var litt tilfeldig. Nå jobber hun bare nattevakter og trives godt med det. En viktig årsak til det er at utfordringene er litt annerledes enn på dagtid.
å jobbe om natten på sykehjem enn på sykehus. Vi har tid til å vise omsorg for beboerne og får vanligvis spist mat og gått på toalettet. Jeg opplever det som veldig meningsfylt å få være sammen med våre beboere og få utøve omsorgsfull sykepleie overfor dem om natten. Slik kan jeg være med å gjøre det litt bedre for mennesker i en sårbar fase av livet.
Ida er glad i å snakke med beboerne og gjør det så ofte hun kan:
– Alle som bor her har mange historier i seg og med seg. Det kan være ulike hendelser, fine minner og vonde erfaringer, som det ofte blir gode samtaler av. Og selv om det er mye de eldre ikke lenger husker, kan man ofte forstå en del
– Jeg har mye ansvar og får frihet til å løse oppgavene best mulig. Vi er en ganske fast gjeng som jobber sammen om natten; det tror jeg er bra både for oss og for våre beboere, mener hun. Hun jobber når folk flest sover og legger seg når de står opp.
– Går du glipp av mye når du bare jobber på natten?
– Jeg spiser veldig gjerne «frokostmiddag» med venner når jeg har sovet ut – og før jeg går på ny nattevakt. Når man går nattevakter, får man også noen friperioder, som passer meg fint i den livsfasen jeg er i. Jeg bruker heller ikke lang tid på å snu døgnrytmen etter mange nattevakter, sier Ida fornøyd. Nattsjefen på Paulus sykehjem har så langt hatt en rolig vakt. Rutiner er gjennomgått, oppgaver utført – og det er stille på rommene, i ganger og stuer. Men vissheten om at alt kan endres på et blunk, har hun – og er beredt for.
MENINGSFYLT: – Jeg opplever det som veldig meningsfylt å få være sammen med våre beboere og få utøve omsorgsfull sykepleie overfor dem om natten, sier Ida Helene Pedersen.
«Alle som er her har mange historier i seg og med seg»
Ida Helene Pedersen sykepleier
Det er stille på sykehuset om natten. Helt til alarmene går og alt snus på hodet. Noen pasienter krever mer enn andre, og alvorlige situasjoner kan oppstå.
Halvparten av de rundt 2000 ansatte på Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS) arbeider innenfor rus og psykiatri. Katrine Ness Johnsen er én av dem. Hun er vakthavende lege ved døgnavdelingen for psykiatri og den eneste legen til stede på nattevakt her. Samarbeidet med andre faggrupper er nødvendig når noe må håndteres. Hit henvises pasienter fra fastleger, legevakt, ambulante team i spesialisthelsetjenesten og poliklinikker. Mange av dem er svært syke.
– Jeg har aldri vært ordentlig redd på jobb. Men jeg har stått i svært krevende situasjoner som jeg ikke hadde klart å håndtere alene. Enkelte pasienter kan være så redde grunnet sykdom at de tror de må kjempe for livet. I møte med det uforutsette er det viktig å bevare roen og sikre at vi har kontroll, forteller Katrine.
Hvis alarmen går flere steder på natten, eller det er mange som har behov for hjelp veldig fort, kan det oppstå samtidighetskonflikter.
– Noen pasienter har behov for støtte, trygghet og rammer, andre trenger medisiner, legger hun til.
NATT OG DAG
Mye skiller natten fra dagen for dem som jobber på sykehus.
– I utgangspunktet skal pasientene sove om natten, og vi prøver å skape en trygg og forutsigbar atmosfære. Det som kan utsettes, følges derfor opp på dagtid når flere ansatte er til stede. På natten tar vi det som ikke kan vente.
Én av oppgavene den vakthavende nattlegen har er «å passe på huset», som er fire etasjer med til sammen syv poster, deriblant psykiatrisk akuttmottak.
– Når jeg kommer på nattevakt, møter
jeg i psykiatrisk akuttmottak på ettermiddagstid. Der får jeg oversikt over pasienter og spesielle problemstillinger jeg bør være oppmerksom på i løpet vakten, sier Katrine.
TYNGRE Å HOLDE SEG VÅKEN
Å arbeide på natten er ofte mer uforutsigbart enn å gå dagvakter.
– Jeg vet aldri hva natten bringer, og jeg må prøve å sove når jeg kan. I forkant av
at jeg våkner når telefonen ringer, og jeg blir fort aktivert.
MENNESKER BAK DIAGNOSENE
Katrine arbeider som lege i spesialisering på tredje året og er i et utdanningsløp for å bli spesialist i psykiatri. Mye av tiden arbeider hun i sykehusets oppsøkende team (FACT) i Oslo indre by, i tillegg til at hun går nattevakter på sykehuset. På spørsmål om hva Katrine synes er mest utfordrende, svarer hun raskt:
– Det er når vi må bruke tvang, som er et virkemiddel vi forvalter innenfor psykiatrien. Ikke alle pasienter klarer å ta stilling til sitt eget akutte behov for hjelp. Hun minner om at lovverket knyttet til bruk av tvang er veldig strengt.
nattevakter prøver jeg å sove så lenge som mulig og få frisk luft eller trene. Jeg passer på å spise godt, så jeg har noe å gå på. Det kan saktens behøves: Katrines nattevakter er lange med sine 18 timer.
– Å holde seg våken om natten er tyngre både for hodet og kroppen.
Samtidig må man være klar til å ta avgjørelser og agere i de situasjonene som kommer, understreker hun. For en nattevakt på døgnavdelingen for psykiatri kan plutselig bli veldig hektisk.
Likevel er det noe med tidspunktet på døgnet som gjør at det oftest er en rolig stemning. Legen kan kanskje få noen timer på puten, og sengen er klar på hennes kontor.
– I begynnelsen var det vanskelig å sove. Jeg lå og var spent og lurte på hva som ville skje. Men jeg har et godt sovehjerte. Ikke minst er jeg trygg på
– Vi gjør alt vi kan for å unngå bruk av tvang. Men av og til kan nettopp dette være til hjelp for pasienten, for eksempel hvis vi ser stor lidelse. Andre ganger må det til for å skape trygghet for de ansatte. Det hender vi opplever at de det gjelder viser sin takknemlighet etterpå når de blir bedre og får samlet seg, sier hun og undertreker at kommunikasjon er det viktigste verktøyet i vanskelige situasjoner.
– Hvorfor valgte du psykiatrien?
– Jeg synes det er veldig meningsfylt, også fordi det omfatter så mye mer enn diagnoser og medisiner. Vi samarbeider med andre instanser for å bidra til stabil boligsituasjon, oppfølging etter sykehusopphold, relasjoner og rutiner, slik at pasientene bedre kan mestre sin egen situasjon. Det handler om å se hele mennesket, reflekterer legen.
– Hvem er den psykiatriske pasienten?
– Vi møter den psykiatriske pasienten i alle samfunnslag. Livet kan være veldig tøft, og vi mennesker styrer ikke alltid hva vi får av utfordringer. Heldigvis får veldig mange god hjelp her på sykehuset, både dag og natt, utdyper Katrine.
«Jeg vet aldri hva natten bringer med seg»Katrine Ness Johnsen lege
En mann som mister sin kone, en kjæreste som ikke vil mer, eller en jobb som blir borte. Når det blir svart i livet og er fare på ferde. Da kan man trenge hjelp. Kanskje en livslos.
Rundt 700 tar livet sitt hvert år i Norge. Kan hende er det 7000 som prøver. Hvor mange som berøres, vet man ikke.
Siden den forsiktige oppstarten av Livslosen høsten 2021 har ni ansatte og 30–40 frivillige gått i vakter døgnet rundt. I tilrettelagte lokaler på Lovisenberg bistår de mennesker i krise.
– Flere enn hundre har så langt fått hjelp. Mange av dem sier at det har reddet livet deres, forteller Marianne Evensen, nestleder og prosjektmedarbeider.
Vanlige kvinner og menn, unge og eldre, kommer til Livslosen når gulvet forsvinner under dem i en livskrise. Andre har søkt og fått hjelp tidligere.
De fleste har hatt kontakt med hjelpetelefonene før Livslosen vurderer nytten for den enkelte. Tilbudet passer ikke for behandlingstrengende med store utfordringer innen rus og psykiatri.
– Til Livslosen kan du komme og være i inntil fem døgn. Du blir møtt av medmennesker som er genuint interessert i å være hjelpepersoner som kan gi støtte og håp. Du får mat, søvn og trygge rammer. Vi ser på oss selv som et tilfluktsted fra en kaotisk hverdag og prøver å bidra til at den enkelte kan tenke klarere, utdyper Marianne.
– Hvor viktig er håpet?
– Håpet er avgjørende. Vi gjør det vi kan for å forsterke bevissthet og livshåp, og vi vil gjerne hjelpe til med å finne veien videre.
Livslosen er ingen helsetjeneste med journal, innskriving og utskriving. Du kommer som gjest til et gjestehus. Det er dokumentasjonsfritt og medikamentfritt. De ansatte er ikke terapeuter eller behandlere, men prosjektmedarbeidere.
– Her blir rolleskillet mindre. Vi møtes menneske til menneske. Å være et medmenneske gjør at man byr mer på seg selv enn om man er i en bestemt rolle. Jeg spiller på flere strenger og tør å vise egen sårbarhet overfor mennesker i en vanskelig situasjon, erkjenner Marianne. Hun vektlegger viktigheten av tid og ro til å være rundt gjestene ved behov.
– Å vite at vi er der, lytter, samtaler,
depresjon og traumer kan trenge seg på. Den som ligger og grubler, kan stå opp og reflektere rundt dette sammen med oss.
På en vegg i Livslosens lokaler henger det post-it-lapper med håndskrevne erklæringer om hva det har betydd for gjestene å få komme til et trygt sted og til noen som kunne se dem: «Har ikke lenger planer om å ta selvmord.» (Mann, 34).
«Fint opphold hvor jeg har blitt hørt og forstått. Livet er verdt å leve.» (Kvinne, 42).
«Inspirerende mennesker, slike jeg gjerne skulle hatt som venner.» (Mann, 60).
To uker etter oppholdet på Livslosen får gjestene tilbud om en oppfølgingssamtale. De som ønsker det, kan også få et brev halvannen til to måneder etterpå og et nytt brev et halvt år etter.
– Brevene er håndskrevne og personlige. Intensjonen er å se den enkelte med vekt på sterke sider og kvaliteter. Vi tror på dette som en viktig forsterkning, understreker Marianne.
eller bare er stille sammen, føles trygt. Mange sover også bedre når de vet at noen våker. Noen av dem som kommer hit, har ingen å være sammen. For flere er det slik at de aldri har snakket med andre om sine problemer og følelser, sier Marianne.
I NATTENS ROM
Ansatte og frivillige på Livslosen har bred og variert bakgrunn og er nøye utvalgt etter egnethet. Alle må gjennomføre obligatoriske kurs og veiledning. Selv har Marianne arbeidet som sykepleier innenfor medisin og kirurgi; 12 år i akuttpsykiatrien og fem år med traumer og mennesker i krise. Hun har opparbeidet seg betydelig kompetanse når det gjelder selvmord og er også en erfaren nattarbeider: – Nattens timer kan være mystiske og vakre, samtidig er natten en tid da angst,
Kvalitet og nestekjærlighet skal prege Lovisenbergs tilbud om ulike tjenester:
– For meg på Livslosen handler det om å være et godt medmenneske; å møte andre med respekt, ydmykhet og profesjonalitet. Å være en medvandrer og ta del i levde liv, historier og skjebner. Regjeringen har en nullvisjon når det gjelder selvmord. Livslosen er et helt nytt tilbud som er finansiert over statsbudsjettet og etablert som et treårig prosjekt for å bistå dem som vurderer å ta sitt liv. Det er valgt å starte i det små, og lite har vært publisert om dette. For å forstå hvordan Livslosen faktisk virker, pågår det følgeforskning, som vil gi viktig innsikt.
– De fleste gjestene sier at de har det bedre og har etablert et livshåp etter at de har vært her. Noen får det veldig mye bedre, andre havner tilbake der de var, forteller Marianne. •
«Noen av dem som kommer hit, har ingen å være sammen med»Marianne Evensen, livslos
Christine Josephine Andreassen er studentprest på Lovisenberg diakonale høgskole. Her svarer hun på åtte spørsmål og avdekker litt om hvem hun er.
i
Hva gleder du deg mest over nå?
Endelig skal det bygges et langtidshjem i Oslo for eldre med psykiske lidelser. Det vil få stor betydning for de som har slitt med slik alvorlig sykdom siden de var tenåringer eller unge voksne.
– Snart kan denne beboergruppen samles i ett sykehjem med tilpasset kompetanse. Dette er personer som ikke lenger har boevne, som vil si at de ikke klarer seg i egen bolig. Vi vil gi dem et kvalitativt bedre bo- og omsorgstilbud enn de har i dag, forteller Erik Kreyberg Normann, som er fagdirektør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg og prosjektleder for det nye langtidshjemmet.
BEHOV FOR SAMLING
Han forteller at det i Oslo til enhver tid er mange personer som i store deler av livet har hatt hatt psykiatriske diagnoser, som eksempelvis schizofreni. I dag blir de ivaretatt på mange ulike institusjoner. Etter en tidkrevende anbudsrunde over flere år vedtok Oslo bystyre 24.05.2023 enstemmig at et langtidshjem skal bygges og driftes i Lovisenbergs regi – på Lovisenberg.
– Behovet for en institusjon som dette har vært til stede lenge. Oslo kommune
har nå tatt konsekvensen av et udekket behov. Dette er positivt, og det er stor grunn til å berømme kommunen, sier prosjektlederen for langtidshjemmet.
SAMARBEID OM BEHANDLINGSTILBUD
Ønsket om å etablere et slikt hjem på Lovisenberg passer godt med Stiftelsens formål og filosofi, som handler om å ivareta de mest trengende pasientgruppene.
– Når vi etablerer et langtidshjem for psykisk syke, er vi med og gjør noe for en sårbar gruppe. Disse personene er ikke
bare beboere, men også pasienter. Derfor skal vi blant annet samarbeide med psykiatrisk klinikk ved Lovisenberg Diakonale Sykehus for å gi dem et best mulig behandlingstilbud, utdyper Erik.
82 BEBOERE
Langtidshjemmet har allerede fått sitt navn og skal hete Rikke Nissen-hjemmet. – Cathinka Guldberg var pioneren og stifteren av Diakonissehuset på midten av 1800-tallet. Hun lente seg tungt på Rikke Nissen, som var pedagogen og læreren som stod for undervisningen og kompetansen som ble overført til sykepleierstudentene. Det er derfor naturlig å kalle langtidshjemmet, som vil kreve betydelig spesialkompetanse, for Rikke Nissen-hjemmet.
Rikke Nissen-hjemmet vil kunne ta imot 82 beboere når det står ferdig. Bygging planlegges igangsatt i 2024, og Lovisenberg Omsorg vil være ansvarlig for den daglige driften. •
– Hvem er studentprest Christine?
– Jeg studerte teologi på Det teologiske fakultet og har en spesialisering i barn, unge og unge voksne. Tidligere har jeg jobbet mye med sorg, traumer og beredskap, som jeg synes er viktig og spennende. Jeg er en sosial og engasjert person, er veldig opptatt av omsorg og ivaretagelse av alle, spesielt de som faller utenfor. Det er viktig for meg å prøve å se alle studentene – ja, alle jeg møter. Alle trenger å bli sett og å få litt kjærlighet. Derfor vil jeg gjerne gi det jeg kan! Ellers er jeg glad i å lese bøker og gå tur i skogen.
– Hvorfor ble du prest?
– Jeg ble prest mest fordi jeg vokste opp i en liten sekt som var et lukket miljø og veldig ekskluderende. Det var mye fokus på frykt og hat. Noen år etter at jeg brøt med miljøet, møtte jeg Den norske kirke og så et rom fullt av omsorg, kjærlighet og trygghet. Det var dette jeg ville vie livet mitt til! Jeg har
lyst til å gjøre det jeg kan for at ingen andre skal behøve å oppleve det lukkede og såre miljøet jeg selv opplevde som barn.
– Hva kan man prate med en prest om?
– Alt! Jeg tror mange tenker at man må ha en tro for å kunne snakke med meg, og det stemmer ikke. Kom og snakk med meg uansett. Her er det åpne dører og ikke minst åpne armer som tar imot det du måtte bære på her i livet. Ingen ting er for små, og ingen ting er for store.
– Hva vil du få til på LDH?
– Jeg håper jeg klarer å skape trygge og gode rammer for studentene, slik at deres studenttid kan oppleves god og viktig for dem. Det er mitt ønske at de kan se tilbake på studenttiden sin som krevende, men også som meningsfull.
Jeg vil gjerne samarbeide godt med studentene videre for å få til gode ting som de har lyst til å gjøre. De må gjerne få bestemme mye, så kan jeg legge til rette.
– Har du noen gang funnet et bilde av en bibelsk skikkelse på et stykke toast?
– Nei, men da jeg var yngre, var jeg pent overbevist om at jeg så Jesus i et tre. Jeg følte at treet var Jesus på en måte, eller at treet lignet på Jesus.
– Pepsi eller Cola?
– Pepsi!
– Hvis du kunne gitt alle på kloden en superkraft, hva ville det ha vært?
– Det hadde vært litt kult om alle kunne fly. Da hadde distansen mellom oss vært mye kortere. Jeg tror også vi ville fått en bredere og bedre opplevelse av hvordan verden faktisk er.
– Har du et merkelig eller usedvanlig talent?
– Jeg leser helt sjukt fort og kan lese 500 sider på en kveld!
•
LLOYD
MBUGUA
KANGU, farmasøyt, Lovisenberg Sykehusapotek
– Vi fikk vår førstefødte i starten av april. Dermed gleder jeg meg både til å komme hjem etter jobb og til å sove mer når poden er blitt litt større. Jeg gleder meg også til sommer og hvitvin.
VICTORIA
TØNNESSEN, barnehagemedarbeider, Lovisenberg Diakonale
Barnehage
– Jeg gleder meg over at det er blitt sommer, til lyse sommerkvelder med saltvann i håret og vin i glasset. Og så blir det fint å tilbringe kvalitetstid med venner og familie.
YNGVE
AVRAHAM
LOHRBAUER, vaktmester, Lovisenberg
Eiendom
– Jeg blir glad når jeg har reparert ting, hvor alternativet var å bytte det ut med noe nytt. Dette føles som små seire over bruk-og-kastsamfunnet. Disse seirene gir meg mestringsfølelse, litt bedre samvittighet og ikke minst glede.
«Behovet for en institusjon som dette har vært til stede lenge»
Erik Kreyberg Normann
Vidar Haukelands engasjement går høyt, dypt og bredt. Han kan faktisk ikke komme på noe han ikke er interessert i. Det kan ikke andre heller.
Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby
Administrerende direktør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg har interesse for og meninger om det meste: Sport, alt som går på fire hjul, yrker, bygging og mennesker. Aller mest brenner han for det siste, særlig når urettferdighet og uverdighet er involvert. Når han hører om et problem, vil han gjerne løse det straks. Noen ganger er veien lang. For eksempel da Regjeringen la frem en handlingsplan med nullvisjon for selvmord, men uten konkrete tiltak.
– Noe måtte gjøres! Da etablerte vi Livslosen, et lavterskeltilbud for mennesker med har selvmordstanker. Det er helt i Stiftelsens ånd. Som de gamle diakonissene må vi også i dag være pionerer der det behøves, konstaterer han, som ofte blir inspirert til handling.
PREGET AV AFRIKA
Kanskje var det i Afrika hans brennende engasjement tok form. Vidar var barn og ungdom på to kontinenter og pendlet mellom lille Norge og store Afrika. I alderen 7–17 bodde han og flere søsken på boarding school i Kenya, langt fra foreldrene, med vekselvise opphold hjemme i Oslo.
– Jeg var nok litt pøblete som barn og satte meg alltid bakerst i klasserommet, men havnet fort foran. Ofte tok jeg ordet på vegne av andre og kan vel si at jeg snakket meg fremover, sier han og smiler gutteaktig.
Engasjement kan noen ganger forveksles med støy.
– Hvordan har oppveksten i Afrika preget deg?
– Jeg gjorde noen oppdagelser om menneskeverd og urettferdighet. Det ga meg forståelse for det å ikke ha mat eller vite hvor maten skal komme fra neste dag. Jeg lærte viktigheten av å klare seg og skjønte at jeg har mye å være takknemlig for i eget liv.
VIDAR HAUKELAND (60) Administrerende direktør Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg
Bor: Ekeberg i Oslo
STIFTELSEN DIAKONISSEHUSET LOVISENBERG: Ideell diakonal stiftelse med sykehusdrift, helseutdanning, eldreomsorg, rehabilitering og barnehagedrift. Formålet har siden begynnelsen vært å hjelpe sårbare grupper i samfunnet.
Historien går tilbake til Cathinka Guldberg, som grunnla Diakonisseanstalten 1868 og etablerte sykepleierutdanningen i Norge.
Antall ansatte: Ca. 2 500
Så blir han stille. Ikke fordi det er lite å si. Det er kanskje for mye. Han velger to kort.
– I Afrika har jeg sett hvordan man med små midler kan hjelpe veldig mange. Foreldrene mine var misjonærer i pinsebevegelsen, men mest sosialarbeidere.
Det andre kortet er mørkere:
– I ettertid er det mange opplevelser som er vanskelige. Så vanskelige at de har dukket opp i mareritt i mange år etterpå. Jeg har et anstrengt forhold til Afrika. Det er mye som la seg i et barnesinn, vedgår han, og legger til at kronisk malaria og migrene ikke gjorde det lettere.
Likevel; engasjementet for Afrika er stort, også jobbmessig. Stiftelsen er den største eieren i TICC (Tanga International Competence Centre) nordøst i Tanzania.
– Mange sykepleierstudenter fra Norge har praksis i tre måneder der. Tenk hvordan dette er med og former dem for livet, sier Vidar begeistret.
– Er du bygutt eller bygdegutt etter oppvekst her og der?
– Jeg er en bygutt som ikke bruker byens tilbud. I byer følger man ikke så godt med på hva naboen gjør, som i en bygd. Jeg liker å være litt anonym og kunne tenne grillen uten at noen kommenterer det.
Én hendelse fra barndommen har hatt større betydning enn mange andre. Den skjedde første skoledag i første klasse, på vei til Høyenhall skole.
– Jeg ble angrepet av en schäfer. Hunden hadde hele hodet mitt i kjeften og tok et stort stykke av bakhodet. Én av tennene satt igjen rett over det ene øyet mitt. Det utløste migrene, som har fått store konsekvenser i mitt liv,
forteller Vidar, og viser arret. Schäferen holdt til i et hus han gikk forbi hver dag på vei til skolen. Migrenen kom like ofte. Etter hvert utviklet den seg til å bli psykisk.
– Den kom når jeg gledet eller gruet meg til noe som skulle skje, i lange perioder daglig. I voksen alder fikk jeg i årevis migrene når det nærmet seg helg. Feriene har begynt med migrene, og til og med i mitt eget bryllup slo den til. Migrenen har farget mye av livet mitt og vært en tung følgesvenn, erkjenner han. Han har prøvd mange tilnærminger. Det som virker best, er å sove migrenen bort.
– Min sympati med dem som har migrene over mange dager er stor. Men egen erfaring har også lært meg at man aldri kan vite hvordan en annen har det.
Han minnes da han var på sesjon og sa fra om migrenen.
– Jeg ble sett på som kranglevoren og fikk stemplet «udyktig» i militærboken, sier han, ennå indignert over ikke å bli trodd.
Stiftelsens administrerende direktør ønsker egentlig ikke oppmerksomhet om sin person. Først ville han ikke stille opp i et portrettintervju. Så sa han ja. En samtale har funnet sted, på en benk i nærheten av hans kontor. Siden har han unnlatt å svare på oppfølgerspørsmål og prøvd å smette unna. Motvillig har han gått med på å bli fotografert.
– Sakene er alltid viktigst. Men i den grad det som sies kan gagne saken, er det greit. De gamle diakonissene visket ut seg selv, de kunne ikke engang gifte seg, for da ville hjertet bli delt, forteller Vidar, og flytter oppmerksomheten videre.
Han begynte som øverste leder i Stiftelsen i 2010. Utdannelsen som programmerer er kort holdt opp mot en imponerende lang liste over krevende jobber som sykehusdirektør på
Lovisenberg, it-sjef i oljeselskapet Total og i BAMA, bydelsdirektør i Oslo og prosjektdirektør i OUS, for å nevne noe.
– Å lede en diakonal organisasjon med formål om å gjøre det beste for dem som har utfordringer i livet eller en fase av det, er en drømmejobb, proklamerer Vidar. Store endringer har skjedd i Lovisenbergs navn i de 13 årene han har sittet i førersetet:
– Da jeg kom hit, var Diakonissehuset en stiftelse med en haug av muligheter og et godt styre. Erfaringen har vist at mulighet skaper mulighet, erkjenner Vidar. Han er visjonær og har et skarpt blikk når det gjelder muligheter. De har han grepet, sammen med et styre som har våget og hatt troen. Stiftelsens vekst har vært formidabel de siste årene. Oppkjøp og overtagelser er gjennomført, og nye prosjekter er etablert.
– I dag er Stiftelsen med sine 10 sykehjem den største ideelle aktøren innenfor eldreomsorgen i Norge. Og vår høyskole med 1200 studenter topper nå listen over attraktive studiessteder og har svært gode resultater. Fra nyttår fikk vi spesialistrehabilitering for hjerte- og lungesyke inn i vår portefølje. Alt dette er stas og i tråd med Stiftelsens verdier. Vidar liker at virksomheten er blitt stor og sterk med flere tusen ansatte. I det hele tatt er han glad i og motiveres av endringer.
– Hvilke vendepunkter har du erfart i eget liv?
– Jeg er vokst opp i en menighet der troen på at Jesus ville komme snart var veldig sterk. Som ung var jeg overbevist om at han ikke ville gå inn på kinoer og ta med dem som var der. Jeg var 15 år da jeg skjønte at jeg kunne komme til himmelen selv om jeg gikk på kino.
Det andre var et skifte i arbeidslivet:
– Å gå fra det private næringsliv og over til helse og omsorg var definitivt et vendepunkt. Men jeg har aldri angret!
Vidar er kjent for å stå på beslutningene. Noen ganger kunne det nok ha vært enklere å bøye litt av. Men han er klar på sitt ansvar for å forvalte Stiftelsens formål og intensjon.
– Jeg vil gjerne være en leder som motiverer, gir muligheter og sikrer rammevilkår. Jeg går og står gjerne i striden, konstaterer han.
– Hva kompromisser du aldri med?
– Sannheten. Den forhandler jeg ikke om. Dette gir meg tidvis besvær, for jeg kan bli for tydelig. Jeg kunne nok ha ordlagt meg litt annerledes i ett og annet.
Gårsdagen er han likevel ikke så opptatt av:
– Jeg bryr meg mer om hva jeg skal gjøre akkurat nå og neste dag. Tid er noe som kommer, og vi må lære av våre feil.
Vi kan ikke vente til alle er enige, da er det for sent, prediker han.
– Hva må en leder aldri glemme?
– Hvis det ikke fungerer hjemme, gjør
det heller ikke det på jobb. Syke barn, for eksempel, påvirker i høyeste grad hvordan man har det på jobb.
Vidar ser helheter lynraskt og skjønner detaljenes detaljer bedre enn de fleste.
– På hvilket område er du mest petimeter som leder?
– Petimeter, jeg? Sier han spørrende og hever øyenbrynene lenge.
– Jeg tror jeg er mest petimeter når det gjelder styrepapirer. Om natten kan jeg våkne klokken 03.30 og ligger da og tenker ut setninger jeg skal bruke i en styresak. Jeg står opp tidlig for å skrive dem ned, for de kommer ikke tilbake senere på dagen.
Mange mener at han jobber for mye. Han er førstemann ut av sengen der han
er, oftest førstemann på kontoret – og fyrer opp jobbsylindrene hvor som helst, ikke minst på hytta.
– Der finner jeg arbeidsro og har fin utsikt, kvitrer morgenfuglen, som nok kunne ha sovet mer.
Som leder har han et trumfess. I hans verden heter det foil; men det er et lysbilde i PowerPoint.
«Tro kan flytte fjell, men en foil kan gjøre det umulige mulig», er topplederens slagord.
– Hvorfor er du så glad når du viser en foil?
– Jeg tenker og snakker i foiler. Slik kan jeg forklare komplekse forhold på en enkel og pedagogisk måte. Det som ikke kan forklares på en foil, er det vanskelig
å få til i virkeligheten, fastslår han. Han har mange av dem. Foilene hans er så fullastede at de ville ha segnet under sin egen vekt om de ikke hadde vært digitale. Han vet hvor de er i hans indre magasin. – Den beste foilen laget jeg for 15 år siden. Den var virkelig god, knegger han høyt.
Også prioriterte oppgaver finnes i dette formatet, om enn bare mentalt. Alt han skal gjøre finnes selvsagt på en ukefoil i hodet.
Det er ikke lite som skjer i løpet av en dag, en uke eller et år med ham ved roret. Tidsoptimisten er vant til å være på kant med tiden.
– Hva slags forhold har du til tid?
– Der er jeg litt ute å kjøre. Jeg bør
«Som leder går og står jeg gjerne i striden»
«Tidsskjemaet sprekker ofte, men jeg dukker jo opp»FOILKONGE: – Det som ikke går opp på en foil, er det vanskelig å få til i virkeligheten, fastslår Vidar Haukeland, her i ferd med å forberede en ny foil. AFRIKA: Barne- og ungdomsårene Afrika har preget den voksne Vidar, som stadig reiser tilbake. Foto: Privat
ha mer respekt for andres tid, innrømmer han.
– Jeg gjør det jeg lover, for eksempel når barna mine trenger hjelp. Tidsskjemaet sprekker ofte, men jeg dukker jo opp, sier han overbevisende.
For å få det til, tar han døgnet i bruk, tidlig og sent. Ingen blir overrasket om sofaen han lovet å hente kommer inn døren midt på natten. Et annet triks for å bruke tiden godt, er at han ofte spoler seg raskt gjennom nyhetssendinger og debatter. Et tredje er at han ikke spiser så ofte, kanskje bare middag – og da mye: Alle dagens kalorier i ett jafs, sladrer en nærstående.
Det finnes en kremmer i Stiftelsens
administrerende direktør.
– Hva vil du si om ditt forhold til Finn.no?
– Det er et kjærlighetsforhold! Jeg elsker å gjøre gode kjøp; biler, båter og bobiler, men mest småting. Krusene med logo fra OL-året 1994 til hytta på Hafjell, for eksempel. Jeg har 20 nå, smiler han fornøyd, og legger til at han gjerne initierer kjøp av godbiter fra finn.no til Lovisenberg, eksempelvis biler, en ambulanse og en stor lift.
Kremmerånden er også til stede når han og en bror stadig drar til Polen. Med bil og henger, gjerne med en bil på. Til et verksted som ordner det meste, et deleverksted og et digert bygningsfirma. Han har med klær som skal repareres og handler diverse til ungenes adventskalendere gjennom året. De er fire og
godt voksne; gutt, jente, gutt, jente.
– Jeg liker å ta vare på det jeg har og fikse og ordne. Det er også avkobling og god anledning til å tenke på slik turer, synes han.
Den praktiske og fingernemme direktøren er ellers klar på hva han aldri kan være foruten, uansett hvor han er:
– Strips! Med det kan man fikse så mye, for eksempel hvis noen går av seg skosålen i Afrika. Og vips, så er sålen på plass med strips, sier han, og ler sin trillende latter over en skala eller to.
Å SETTE SPOR
Vidar er ikke en leder som sitter stille i båten. Men det er en pris for å jobbe så mye som han gjør. Mye har vært nød-
vendig å ta tak i, og en god del av det har vært kontroversielt. Det har kostet. Også for dem som er rundt ham.
– Jeg er heldig og har en god hjemmebase. Trygghet sammen med de nærmeste, muligheten til å hvile, samle seg og leve det andre livet best mulig har vært avgjørende viktig for meg, understreker Vidar, som er gift med barndomskjæresten Tove.
En liten kuriositet er at to av brødrene hans er gift med konas venninner; de bodde alle i samme blokk. Nok en bror lurte på om hun hadde flere venninner. Kanskje et uttrykk for effektivitet i den haukelandske søskenflokken.
Stiftelsens direktør er også en utpreget familiemann. Firebarnspappaen har stort engasjement rundt barnas liv, nå som unge voksne.
– Hva tror du at dine barn vil si om hvordan du har påvirket dem?
– Jeg håper de vil si at de gjennom oppveksten har lært noe viktig om ærlighet, rettferdighet og å oppføre seg ordentlig. At de må være arbeidsomme og ikke tro at noe kommer gratis.
Livet og arbeidslivet kan inndeles i faser.
– Hva er overskriften nå?
– Jeg er i en alder hvor jeg ser at noe av pensjonen vinker i det fjerne. Kan jeg si at jeg er desperat utålmodig etter å få gjort mest mulig? Undrer han og fortsetter:
– Hvis vår grunnlegger hadde gått rundt på Lovisenberg nå, ville hun nok ha vært stolt og hatt et lite smil om munnen. Som stiftelse med lojalitet til formålet tenker vi veldig ofte på hva Cathinka Guldberg ville ha gjort. Hennes tankegods er med i alle de beslutningene vi tar i dag, understreker han.
Vidar er opptatt av spor.
– Hvilke vil du gjerne sette selv?
– Erfaringer og valg har preget og påvirket meg i hva jeg har gjort og gjør. På min gravsten vil jeg gjerne at det skal stå: «Her hviler Vidar. Han levde ikke forgjeves.» •
Kan pleie og omsorg utøves i sokker? Sykepleie-elevene var ikke i tvil og tok opp hansken. Uniformskravet var et hett tema sommeren 1952.
«Til uniformen hører strømper og sko med nærmere bestemt farge», het det i reglementet som hadde vært praktisert lenge. Sykepleie-elevene ved de åtte sykepleierskolene i Oslo og omegn ville ha korte sokker i stedet for lange strømper fra midten av mai til midten av september. De sendte brev til alle skolene. «Elevene er misfornøyd med bestemmelsen om bruk av lange strømper i sommermånedene. Vi synes ikke at et par sokker er mindre pent enn lange strømper», skrev de. Studentene mente at det praktiske burde telle mer enn gamle regler. Det kunne de saktens ha rett i. Også forstanderinnen på Diakonissehuset den gang fikk brevet. Hun møtte sykepleie-elevene for å snakke om det, men kravet om sokker ble ikke innfridd.
Avisen Vårt Land fanget opp saken og skrev «Sommersabotasje ved flere av Oslos sykehus i dag. Søstre og elever setter seg opp mot gitte bestemmelser om skotøy og strømper.» Aftenposten fulgt opp med tittelen «Nestekjærlighet uten strømper». Forstanderinnene måtte gi etter, og Vårt Land oppsummerte strømpefeiden med at «Sykepleie-elevene trakk det lengste strå, for ikke å si de korteste strømper.»
•
AV BERIT HOVLAND
Berit Hovland er diakonisse. Hun var rektor på Lovisenberg diakonale høgskole i en årrekke. I dag bruker hun tid på å gjennomgå og arkivere diakonissenes og Lovisenbergs historie.
«Erfaringen har vist at mulighet skaper mulighet»
Pasienter fra hele landet skal lære å mestre sin hverdag og livssituasjon på Cathinka Guldbergs Sykehus. Lovisenberg Rehabilitering har ønske og mål om å behandle hele mennesket.
Rehabilitering er et nytt og viktig satsningsområde for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, som fra nyttår overtok LHL-sykehuset på Gardermoen med alle ansatte. Sykehuset har fått navn etter Stiftelsens grunnlegger, Cathinka Guldberg, som var drivkraften for å få etablert Lovisenberg Diakonale Sykehus på slutten av 1800-tallet.
Samarbeidet mellom de ulike faggruppene er vesentlig når pasienter med hjerte- og lungesykdommer skal få hjelp:
– Vi har landets største tilbud av tverrfaglig kompetanse for kompleks lunge- og hjerterehabilitering, sier avdelingsleder for legene, Odd-Magne Fjeldstad.
Bente Doknes, administrerende direktør for Lovisenberg Rehabilitering, har samlet overlegen og lederne av de respektive tjenestene for å fortelle om sykehusdriften: Christine Gudim
Karlsen (bioingeniørene), Rigmor Jensen Fjeldstad (sykepleietjenesten), Kim-Idar Molnes, (fysioterapeuter og idrettspedagoger) og Heidi Fagernes Eilertsen, som representerer alle de spesialiserte kliniske tjenestene i dag. Disse har ofte tverrfaglige møter.
PRIORITERINGER
De forteller om stor etterspørsel og vanskelige prioriteringer. Pasientene som kommer til sykehuset er stadig mer alvorlig syke.
– Hva skjer når pasientene kommer
til dere for et fire ukers opphold?
– Det er innkomstsamtaler med lege og sykepleier. Da snakker vi om hvilke mål pasienten har for oppholdet. Vi ønsker at pasientene tenker over det før de kommer. Noen har gjort det, andre synes det er vanskelig.
Overlegen forklarer at mange av pasientene har funksjonstap over tid. For andre er det plutselige, alvorlige hendelser som gjør at de kommer til sykehuset for opptrening.
Sykepleietjenesten er i drift hele døgnet. Noen av sykepleierne er med på å planlegge inntaket av pasienter og koordinerer det som skal skje under oppholdet.
– Pasientene følges opp med samtaler og undervisning, individuelt og i grupper, forteller lederen for sykepleietjenesten.
Bioingeniørene har en velutstyrt maskinpark når de skal teste pasienten.
– Vi tar blodprøver og alt av lungefunksjonstester. For mange av de tyngste lungepasientene er det slitsomt med våre krevende tester. Derfor setter vi av god tid, forklarer lederen for bioingeniørene.
Fysioterapeuten kommer også tidlig på banen.
– Hos oss er det ved første møte samtale og kartlegging som gjelder. Vi snakker om mål og eventuelle begrensninger og utfordringer. Deretter tester vi pasienten på tredemølle og benstyrke. Basert på alt dette setter vi opp treningsprogram, både individuelt og i grupper. Lederen for fysioterapitjenesten
forteller at mange kommer i gang raskt og kan gjøre mye på egenhånd. Andre trenger tettere oppfølging, for eksempel tilrettelagt trening på rommet. Hos de spesialiserte, kliniske tjenestene kan behovet for å drøfte arbeidsforhold og kartlegge sykmelding være viktig. Ofte er problemene sammensatte. Vår jobb kan være å kontakte helsetjenesten på hjemstedet.
Overlegen forteller om en del av behandlingen som kan være ukjent.
– De sykeste håper å gjenvinne funksjoner. Men kanskje må rehabiliteringen også dreie seg om å jobbe med livskvalitet videre og palliasjon. Vi hjelper pasientene til å lindre plagene, få riktig ernæring og god bruk av krefter i hverdagen. Gjennom samtaler med psykolog får de hjelp til å mestre livet der de er, sier han.
– Er det en pasient som har gjort ekstra sterkt inntrykk på deg?
Svaret kommer raskt fra overlegen.
– På en kveldsvakt kom det telefon med beskjed om at én av de inneliggende pasientene akkurat hadde fått tilbud om nye lunger fra Rikshospitalet. «Ring heller til pasienttransport», svarte jeg. Pasienten dro. Noen måneder senere kom vedkommende tilbake for opptrening etter transplantasjon. Det var stort!
IVARETA OG VIDEREUTVIKLE
Når den tverrfaglige samtalen er avsluttet, viser administrerende direktør Bente Doknes rundt på sykehuset. Hun er stolt over tilbudet til pasientene.
Treningsrommene ligger på rekke og
rad. Ett er for spinning. Det er ikke fylt opp denne formiddagen. Det er derimot styrkerommet og rommet for gruppetrening. På begge steder er fysioterapeutene aktive med å veilede brukerne, både så de skal gjøre øvelsene riktig og kanskje ta i litt mer.
Lengre inn i gangen slår varmen mot oss når døren til svømmebassenget åpnes. Vannet holder 32 grader, og de store vinduene slipper sola inn i rommet.
Også pasientkjøkkenet er lyst – og godt utstyrt. De som trenger å lære sunn matglede, har tilrettelagte muligheter for å kokkelere. Et stort spisebord er det også plass til.
– Her hender det at pasientgrupper lager og spiser sin egen avslutningsmiddag, forteller Bente idet vi passerer plakaten der de fleste grønnsaker er presentert.
Direktøren har vært lenge på sykehuset og fulgte med over da Lovisenberg overtok.
– Det oppleves positivt og godt å være en del av Lovisenberg. Stiftelsen er opptatt av å ivareta og videreutvikle det faglige tilbudet vi har og er genuint interessert i at vi skal lykkes, understreker Bente.
TVERRFAGLIG HJELP: Adm. direktør Bente Doknes (øverst) og de ansatte Lovisenberg Rehabilitering (nederst) tar imot 2 100 pasienter på Cathinka Guldbergs Sykehus løpet av året. Her skal de lære å mestre hverdagen og livssituasjonen sin. Sykehuset har landets største tilbud av tverrfaglig kompetanse for kompleks lunge- og hjerterehabilitering.
«De sykeste håper å gjenvinne funksjoner»
Bente Doknes
Ketil Ødegaard er takknemlig for oppholdet på Lovisenberg Rehabilitering. Han er i langt bedre form etter at han kom dit og vil nødig miste en trening.
Den tidligere fiskeren og veiarbeideren har stadig fått større problemer med fysiske oppgaver på grunn av lungefibrose.
– Jeg kunne ikke gjøre ting jeg hadde greid før, som for eksempel å hoppe opp på et lasteplan. Lek med barnebarn ble også vanskeligere, forteller han.
Lungesykdommen kom snikende. Etter hvert ble det klart at begge lungene hadde fortetninger. I 2019 endte lange sykmeldinger med uføretrygd.
– Sykdommen synes ikke utenpå, så det kan være vanskelig å bli trodd, sier 62-åringen.
Hyppige kontroller på Rikshospitalet fulgte, og da han i 2022 spurte legen om
kosthold og trening, fikk han vite om tilbudet på Gardermoen.
– Legen søkte meg inn, og det gikk ganske raskt å få plass. Jeg har aldri vært redd for å trene, og pustekapasiteten min er blitt bedre etter at kona og jeg begynte å gå tur hver dag. Jeg er heldig fordi jeg tåler lungemedisinen min godt. Så lenge det går bra, og jeg holder sykdommen på et greit nivå, tror både legene og jeg jeg at jeg kan slippe lungetransplantasjon.
– Hvordan opplever du behandlingstilbudet her?
– Det er veldig godt å ha et så sammensatt personale rundt seg. De har erfaringer fastleger ellers ikke har. Dette er ti ganger bedre, mener Ketil.
Han som på forhånd tenkte «uff, skal jeg være her en hel måned», er strålende fornøyd.
– Jeg hadde fryktet at det skulle bli tungt, men alt er så godt tilrettelagt. Her har jeg tilbud om oppfølging fra lege, sykepleiere, fysioterapeuter og bioingeniører,
blant andre. De går gjennom journalen min med jevne mellomrom og oppdaterer hvis jeg trenger forandringer, utdyper Ketil.
GODT SAMHOLD
Han fremholder også samværet med de andre i gruppen, som gjør det fint å være her:
– Vi er 12–13 stykker, og alle har lungefibrose. Vi åpner oss for hverandre og passer på hverandre. Det er godt å kunne være sammen og dele sykdomserfaringer.
– Hvordan trener du?
– Både kondisjon og styrke. Treningsopplegget fra fysioterapeuten er et verktøy jeg vil ta med meg og bruke videre når jeg kommer hjem. Jeg merker jo forskjell på formen.
Her på sykehuset kan pasientene trene med fysioterapeut to ganger i uken. I tillegg kan de trene utenom de oppsatte timene når det er ledig i treningsrommet.
– Men opplegget skal være realistisk, for
Ketil Ødegaard
det skal holde også når vi kommer hjem. Ketil går gjerne tur sammen med de andre pasientene.
– Hva betyr sykehusets omgivelser?
– Siden jeg bor i Bergen, er jeg jo vant til fjell og sjø. Her er det annerledes. Vi har Nordbytjernet i nærheten. Dit går vi ofte. For dem som ikke greier å gå lengre turer, er det godt tilrettelagt med gangvei rundt hele sykehuset. Det er en tur på 600 meter, sier han.
Én ting synes han kunne vært bedre.
– Hele stedet har veldig sykehuspreg. Det kunne gjerne vært litt mer hjemmekoselige rom. Kanskje med noen bilder på veggene der vi bor. Men vi har mulighet for å samles i resepsjonen. Særlig i helgene er det aktuelt, for da skjer det ikke så mye annet.
– Men vår gruppe organiserer seg og tar en tur til Jessheim for å spise mat vi ikke får her. Da blir det gjerne biff, forteller han med et stort smil.
Allikevel, han er fornøyd med maten på Gardermoen.
– Den er sunnere enn jeg er vant til. Det beste er at de er så flinke med fisk her. Selv for en kresen fisker er det helt innenfor. Vi spiser mye fisk hjemme også. Men her får vi det tre, fire ganger i uken.
– Hva tror du oppholdet vil bety fremover?
– Veldig mye med tanke på videre liv. Det jeg har lært her, vil jeg ta med i hverdagen.
Noen medpasienter kommer opp i avdelingen etter lunsj.
– Du må skynde deg å få mat, så du rekker trening, oppmuntrer de. Da får Ketil fart på seg. Treningen vil han ikke miste.
• LHL–sykehuset ble åpnet 2018, og all virksomheten fra Feiringklinikken og Glitreklinikken ble samlokalisert.
• 01.01.2023 ble LHL-sykehuset Gardermoen overdratt til Lovisenberg Rehabilitering, som er et datterselskap av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.
• I topp moderne lokaler sentralt plassert på Gardermoen tilbyr sykehuset en rekke høyspesialiserte rehabiliteringstilbud for hjerte- og lungepasienter.
• Tilbudet består av utredning, behandling og rehabilitering, der pasientene får hjelp av landets fremste ekspertise til å mestre sykdommen og dagliglivet.
• De fleste kommer til opphold i fire uker.
• Noen kommer for utredning fem dager.
• Sykehuset har 141 enerom.
• Sykehuset har 250 ansatte.
• I 2022 ble 1 400 lungepasienter og 700 hjertepasienter ivaretatt på sykehuset.
Vi kjenner igjen gleden når den er der. Kanskje ikke så ofte og like sterkt som før. Det er mitt ønske å oppleve den oftere og sterkere.
Jeg ser på hundene. De viser usedvanlig stor glede over en helt tilfeldig pinne. Barak, vår belgiske fårehund, var for litt siden på gjeterhundkurs. Da instruktøren holdt en pinne over hodet sitt, var det tegnet for at hundene skulle samle flokken og legge seg ned. Barak ble stående hele uken og se på pinnen. Skal vi ikke leke nå? Har du tenkt å hive den pinnen snart? Han strøk på gjeterhundkurset fordi han heller ville leke og ikke forstod alvoret saken.
Nå skal vi kanskje være glade for at vi ikke blir euforiske ved synet av en pinne. Hverdagsgleden, det er den jeg vil ha mer av. Den gode flyten. Gleden er spontan og individuell, men det er fullt mulig å øke forutsetningen for at den skal inntreffe. Søren Kierkegaard sa engang: «Skulle jeg ønske meg noe, da ville jeg ikke ønske meg rikdom eller makt, men mulighetenes lidenskap, det øyet som evig ungt, evig brennende, ser muligheten.»
Livet er ikke for nybegynnere, og vi blir kastet ut i det. Ni måneder rolig i mors mage, men så starter rabalderet. Hverdagen er full av trivialiteter og hamsterhjul. Det krever bevissthet for å oppleve selve livsgleden.
Psykiater Anders Evang skrev en kronikk med overskriften «Hva gjør oss friske?» Han nevnte tre elementer: Forståelighet, overkommelighet og mening. Dette er med og skaper rom for gleden. Vi kjenner den igjen som en god venn når den er der. Når noen forteller meg at jeg er barnslig, så sier jeg tusen takk. Det er nok det fineste noen har sagt til meg på veldig lenge. •
«Vi som har lungefibrose åpner oss for hverandre»I BEDRE FORM: – Treningsopplegget skal være realistisk, for det skal holde også når vi kommer hjem, sier Ketil Ødegaard.
«Når noen forteller meg at jeg er barnslig, så sier jeg tusen takk»
Hvert tiende barn blir født for tidlig hvert år. Nyfødtfaget er i rask utvikling, og i dag reddes flere premature og syke nyfødte enn noen gang. Det er ingen å miste.
Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) tilbyr Nordens eneste masterutdanning innen avansert klinisk nyfødtsykepleie. Høyskolen var banebrytende allerede i 2005, da den første videreutdanningen i nyfødtsykepleie ble etablert. Mari Oma Ohnstad var én av dem som tok denne. I dag jobber hun som høgskolelektor på masterutdanningen ved LDH. Mari har viet hele karrieren til de aller minste.
– Jeg hadde aldri tenkt på at nyfødtsykepleie var en mulig karrierevei, men det er så givende å jobbe med barna og familiene. Det er en helt egen verden som ikke så mange kjenner til, forteller hun.
Som nyutdannet sykepleier fikk Mari sin første jobb på barneklinikken, inkludert nyfødtintensiv avdeling, på Rikshospitalet. På grunnutdanningen i sykepleie lærte hun lite om premature og syke nyfødte. Hun forelsket seg i avdelingen og faget og kjente et behov for å heve kompetansen gjennom videreutdanning i nyfødtsykepleie. Etter denne fikk hun ansvar for sykere barn, inkludert barna som lå på respirator og barn som hadde behov for avansert intensivmedisinsk behandling.
LDHs profil handler i stor grad om samfunnets mest sårbare grupper, slik det har vært siden oppstarten for sykepleierutdanning på Asylet på Grønland i 1868.
– For tidlig fødte barn og syke nyfødte er blant de mest sårbare vi har. De fortjener den absolutt beste kompetansen, som vi kan gi dem gjennom nyfødtsykepleie på nyfødtintensiv. Dette
best mulig pleie og behandling. Jeg har ofte følt at den nyfødte intensivpasienten er blitt nedprioritert. Nyfødtsykepleierne må kunne formidle hva som behøves av kompetanse på slike spesialiserte avdelinger, sier Mari.
RASK UTVIKLING AV FAGET
Masterstudiet i avansert klinisk nyfødtsykepleie er tilrettelagt for sykepleiere med klinisk erfaring, som vil videreutvikle sin kompetanse og ta et utvidet ansvar for premature og akutt kritisk syke nyfødte og deres nære familie. LDH har flere ansatte som tar doktorgrad innen nyfødtsykepleie og som bidrar i å styrke forskningsfeltet og utdanningen.
Regjeringen ønsker å gjøre utdanningen tilgjengelig, uavhengig av hvor i landet man bor. Derfor ble det i 2021 gitt millionstøtte til et LDH-prosjekt som gir fleksibelt læringsdesign. Nå kan studiet fra LDH tilbys flerregionalt, både innenlands og i Norden.
har også endret seg de senere årene. – Vi er blitt mer klar over de uheldige konsekvensene respiratorbehandling kan føre med seg. Derfor er det et ønske å begrense denne typen behandling og å la babyene puste så mye de kan selv, sier Mari.
Hun er i avslutningen av sitt PhD-prosjekt som omhandler respiratorbehandling for de aller minste pasientene som legges inn på nyfødtintensivavdelingen, altså barn som fødes før svangerskapsuke 26.
legges tilbake på respirator. Mari ønsker å finne det optimale tidspunktet å slutte på. Et nyfødt barn kan reddes helt ned i svangerskapsuke 23. Det er etiske diskusjoner rundt når det er forsvarlig med livreddende behandling.
FAKTA
• Flere enn 10 % av levendefødte barn legges inn på nyfødtintensivavdeling.
er en pasientgruppe uten egen stemme, og den stemmen må vi være, mener Mari. Det kritisk syke barnet er hovedpersonen, og man må kunne mestre avansert sykepleie for at barnet skal ha det bra.
I tillegg må nyfødtsykepleieren også ivareta foreldre og søsken. Foreldrene er ofte i sjokk i begynnelsen. De må støttes og veiledes, slik at de blir en del av behandlingsteamet rundt barnet.
– Vi må ha de nødvendige fasilitetene og ressursene til rådighet for kunne tilby
– At nyfødtsykepleierne formidler det de observerer og vurderer, er helt avgjørende for de beslutningene som skal tas. På masterstudiet ved LDH er vi med på å forme nyfødtutdanningen og nyfødtsykepleiere for fremtiden, utdyper Mari.
Utviklingen innen nyfødtfaget skjer raskt og omfatter forskning, utstyr og medikamenter. Mest i vinden er overgangen til familiebasert utforming av nyfødtavdelingene. Man går bort fra den åpne løsningen hvor barna ligger tett i tett og over til familierom. Bruken av respiratorbehandling
– For den pasientpopulasjonen jeg ser på, vil de rett etter fødsel eller i løpet av oppholdet på nyfødtintensiv ha behov for respiratorbehandling. Dette er helt nødvendig for at disse barna skal kunne overleve, understreker Mari.
Hun har selv erfart i klinikken hvor vanskelig det er å vite når barnet er klart til å kunne puste selv. Selv om man har noen indikatorer å gå etter, er det ofte opp til den enkelte kliniker å prøve. Det er ingen enkel prosedyre å ta barnet av respirator. Mange ganger viser det seg at barnet er tatt av for tidlig og må
– Jeg har stått med disse pasientene, og det er vanskelig å spå om fremtiden og vite hvordan det skal gå. Dette er en pasientgruppe som krever høy kompetanse og tverrfaglig samarbeid i flere uker før de kan reise hjem sammen med familien sin. Gjennom oppholdet vil barnet og foreldrene oppleve mange oppturer og nedturer, mange foreldre har beskrevet det som en berg- og dalbane av følelser, forteller Mari.
Hun legger til at nyfødtsykepleiere må bidra med sin kompetanse inn i behandlingsteamet, ettersom det er sykepleierne som står med barnet 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med denne kompetansen kan de rette beslutningene tas for hvert enkelt barn og for hver enkelt familie.
– Ingenting er så tilfredsstillende som å sende hjem en lykkelig familie med sitt nye barn, smiler Mari. •
• Et svangerskap varer normalt i omtrent 40 uker. Barn født før 37 uker er født for tidlig og regnes som premature.
• Årsaker til innleggelse på nyfødtintensivavdeling omfatter blant annet prematuritet, gulsott, infeksjon, respirasjonsproblemer og organsvikt.
• Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) tilbyr Nordens eneste masterutdanning innen nyfødtsykepleie. Utdanningen har opptak hvert andre år.
«Foreldrene er ofte i sjokk i begynnelsen»Mari Oma Ohnstad
Returadresse:
Diakonissehuset Lovisenberg
Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo
Følg oss gjerne på Facebook
Kulturkvelder i Lovisenberg kirke
Første onsdag i måneden.
Måltidsfellesskap og et sted å ta tilbake den sakte tiden.
Fellesmåltid kl. 17.00 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset. I kirken kl. 18.00.
Kristent fellesskap i hverdagen
Onsdager kl. 11.00–11.30 i kapellet, andre etasje på Diakonissehuset.
En rolig stund med andakt, bønn og sang.
Måltidsfellesskap, refleksjon og den gode samtalen
Siste onsdag i måneden kl. 16.00–17.30 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset.
Næring til livet
Torsdager kl. 11.30–12.15 i kirkerommet på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.
For mer informasjon: Telefon 22 35 83 00 (Diakonissehusets sentralbord)
