RINGEN ER SLUTTET for ny rektor

Hun har bekledd 17 stillinger, mange av den toppjobber i helsesektoren. Hulda Gunnlaugsdóttir tok enda en utfordring i fjor høst. Nå er hun ferdig med sitt første år som rektor ved Lovisenberg diakonale høgskole.

Hulda kommer fra Kópavogur og Island, men har bodd i Norge mer enn halve livet. Hun er ikke i tvil om hva som har overrasket henne mest i møtene med nordmenn og norsk kultur:

– Formfastheten, the Norwegian stiffness. Da jeg kom hit i 1989 for å studere sykepleievitenskap, var det lange køer for alt. Og alle studentene hentet frem avtalebøkene sine når vi skulle få til et treff, humrer hun og fortsetter:

– Jeg snakket dårlig dansk og skjønte lite norsk – heller ikke skilt om hvor det var lov å stå parkert på ulike dager. Bilen min ble tauet bort flere ganger. På Island tar vi tingene mer på sparket og tenker at «alt er mulig». Så ikke fortell meg at det er noe jeg ikke kan gjøre, sier islendingen.

SYKEPLEIEFAGET I ENDRING

Mye har Hulda «gjort mulig». Drøyt 30 år etter at hun selv var ferdigutdannet sykepleier, er hun tilbake igjen. Høsten 2022 begynte hun som rektor for Norges første og ledende sykepleierutdanning ved Lovisenberg diakonale høgskole.

– Hva må sykepleiere kunne i dag som ikke var tema da du var student?

– Sykepleiere må aktivt ta i bruk teknologi i de fleste oppgavene. Det er en vesentlig forskjell. Sykepleiefaget utvikler seg raskt og i takt med endringer i samfunnet. Eksempelvis lever folk lengre med mange sykdommer, reflekterer Hulda. Hun legger til at fundamentet er det samme nå som det Cathinka Guldberg og Rikke Nissen var opptatt av da de utviklet sykepleierutdanningen på Lovisenberg.

I 2022 fikk 210 bachelorgrad på

Lovisenberg. 68 tok sin mastergrad, og 191 gjennomførte videreutdanning. Behovet for sykepleiere er langt større enn utdannelsestakten.

– Vi må organisere oss annerledes og klokere fremover, slik at flest mulig pasienter kan få hjelp, mener Hulda.

LEDERLIVETS UTFORDRINGER

Hun har ledet flere store virksomheter med godt voksne.

– Hva tenker du om det å være leder for så mange unge voksne?

– Finnes det noe bedre enn å jobbe med dem som er i starten av sine voksne liv, fulle av energi og glede?

Hulda blir varm i stemmen når hun snakker om den meningsfylte jobben som rektor.

– Tenk å få utdanne fremtidens sykepleiere på et sted som Lovisenberg. Kirken og bygningsmassen ligger som et håndfast uttrykk for historien om hva som har skjedd gjennom 150 år. Her får studentene en utdannelse som skal vare i 40 år, der praksis og teori er dyppet i våre verdier. Det største vi gjør er å sende ferdigutdannede sykepleiere videre i livet og arbeidslivet. For et samfunnsoppdrag vi har, understreker hun begeistret. Rektoren minner om det spesielle ved Lovisenberg diakonale høgskole.

– I det diakonale ligger det noen ekstra krav rundt medmenneskelighet. Verdiene er synlige her.

Hulda har blant annet vært sykehusdirektør på Island, divisjonsdirektør ved Ullevål og administrerende direktør ved Aker, Ahus og Helgelandssykehuset.

– Hvilken jobb har preget deg mest?

– Det er vanskelig å si. Alle jobbene har gitt meg enorm glede, erfaring og muligheter. Å måtte si opp ansatte har vært det vanskeligste jeg har gjort som medmenneske og leder, vedgår hun. Rektoren vet godt hva det er å stå i utfordringer. På spørsmål om hvordan hun er som leder, svarer hun raskt:

– Jeg er visjonær og ambisiøs og kan oppleves som krevende. Men jeg er det på vegne av virksomheten jeg leder. Her på Lovisenberg er jeg ennå ny. Jeg har aldri jobbet på en høyskole før og må bruke tid på å forstå virksomheten og menneskene.

Det Andre Livet

Hulda utstråler energi og godt humør når hun ankommer høyskolen om morgenen.

Arbeidet har en stor plass i hennes liv. Hun passer på å hente seg inn:

– Jeg elsker å være ute i naturen, på bart fjell eller ved brusende hav. På en øy i Sverige har jeg et hus; det er fristedet mitt. Som islendinger flest liker hun å lese: – Jeg fikk eget bibliotek-kort da jeg var åtte år. Favorittene er Arnaldur Indridason, Jón Kalman Stefánsson og ikke minst Halldór Laxness. De fleste i Huldas familie bor på Island, men hun har en sønn i Uppsala og en datter i Oslo.

– Det er ikke så mange familiesøndager i mitt liv. Men det er et valg jeg lever godt med, avklarer hun.

Nå er Hulda glad for å være i en rolle der sykepleiefaget dyrkes.

– Det er godt å være tilbake der jeg begynte, som sykepleier. Ringen er på en måte sluttet. Hvis jeg skal være litt selvkritisk, må jeg si at jeg i alle mine roller har undervurdert behovet for praksisplasser for sykepleierstudentene. At jeg ikke så og skjønte hvor viktig det er, utbryter hun. •