ENGASJERT til bristepunktet

Vidar Haukelands engasjement går høyt, dypt og bredt. Han kan faktisk ikke komme på noe han ikke er interessert i. Det kan ikke andre heller.

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

Administrerende direktør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg har interesse for og meninger om det meste: Sport, alt som går på fire hjul, yrker, bygging og mennesker. Aller mest brenner han for det siste, særlig når urettferdighet og uverdighet er involvert. Når han hører om et problem, vil han gjerne løse det straks. Noen ganger er veien lang. For eksempel da Regjeringen la frem en handlingsplan med nullvisjon for selvmord, men uten konkrete tiltak.

– Noe måtte gjøres! Da etablerte vi Livslosen, et lavterskeltilbud for mennesker med har selvmordstanker. Det er helt i Stiftelsens ånd. Som de gamle diakonissene må vi også i dag være pionerer der det behøves, konstaterer han, som ofte blir inspirert til handling.

PREGET AV AFRIKA

Kanskje var det i Afrika hans brennende engasjement tok form. Vidar var barn og ungdom på to kontinenter og pendlet mellom lille Norge og store Afrika. I alderen 7–17 bodde han og flere søsken på boarding school i Kenya, langt fra foreldrene, med vekselvise opphold hjemme i Oslo.

– Jeg var nok litt pøblete som barn og satte meg alltid bakerst i klasserommet, men havnet fort foran. Ofte tok jeg ordet på vegne av andre og kan vel si at jeg snakket meg fremover, sier han og smiler gutteaktig.

Engasjement kan noen ganger forveksles med støy.

– Hvordan har oppveksten i Afrika preget deg?

– Jeg gjorde noen oppdagelser om menneskeverd og urettferdighet. Det ga meg forståelse for det å ikke ha mat eller vite hvor maten skal komme fra neste dag. Jeg lærte viktigheten av å klare seg og skjønte at jeg har mye å være takknemlig for i eget liv.

VIDAR HAUKELAND (60) Administrerende direktør Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Bor: Ekeberg i Oslo

STIFTELSEN DIAKONISSEHUSET LOVISENBERG: Ideell diakonal stiftelse med sykehusdrift, helseutdanning, eldreomsorg, rehabilitering og barnehagedrift. Formålet har siden begynnelsen vært å hjelpe sårbare grupper i samfunnet.

Historien går tilbake til Cathinka Guldberg, som grunnla Diakonisseanstalten 1868 og etablerte sykepleierutdanningen i Norge.

Antall ansatte: Ca. 2 500

Så blir han stille. Ikke fordi det er lite å si. Det er kanskje for mye. Han velger to kort.

– I Afrika har jeg sett hvordan man med små midler kan hjelpe veldig mange. Foreldrene mine var misjonærer i pinsebevegelsen, men mest sosialarbeidere.

Det andre kortet er mørkere:

– I ettertid er det mange opplevelser som er vanskelige. Så vanskelige at de har dukket opp i mareritt i mange år etterpå. Jeg har et anstrengt forhold til Afrika. Det er mye som la seg i et barnesinn, vedgår han, og legger til at kronisk malaria og migrene ikke gjorde det lettere.

Likevel; engasjementet for Afrika er stort, også jobbmessig. Stiftelsen er den største eieren i TICC (Tanga International Competence Centre) nordøst i Tanzania.

– Mange sykepleierstudenter fra Norge har praksis i tre måneder der. Tenk hvordan dette er med og former dem for livet, sier Vidar begeistret.

– Er du bygutt eller bygdegutt etter oppvekst her og der?

– Jeg er en bygutt som ikke bruker byens tilbud. I byer følger man ikke så godt med på hva naboen gjør, som i en bygd. Jeg liker å være litt anonym og kunne tenne grillen uten at noen kommenterer det.

Tung F Lgesvenn

Én hendelse fra barndommen har hatt større betydning enn mange andre. Den skjedde første skoledag i første klasse, på vei til Høyenhall skole.

– Jeg ble angrepet av en schäfer. Hunden hadde hele hodet mitt i kjeften og tok et stort stykke av bakhodet. Én av tennene satt igjen rett over det ene øyet mitt. Det utløste migrene, som har fått store konsekvenser i mitt liv, forteller Vidar, og viser arret. Schäferen holdt til i et hus han gikk forbi hver dag på vei til skolen. Migrenen kom like ofte. Etter hvert utviklet den seg til å bli psykisk.

– Den kom når jeg gledet eller gruet meg til noe som skulle skje, i lange perioder daglig. I voksen alder fikk jeg i årevis migrene når det nærmet seg helg. Feriene har begynt med migrene, og til og med i mitt eget bryllup slo den til. Migrenen har farget mye av livet mitt og vært en tung følgesvenn, erkjenner han. Han har prøvd mange tilnærminger. Det som virker best, er å sove migrenen bort.

– Min sympati med dem som har migrene over mange dager er stor. Men egen erfaring har også lært meg at man aldri kan vite hvordan en annen har det.

Han minnes da han var på sesjon og sa fra om migrenen.

– Jeg ble sett på som kranglevoren og fikk stemplet «udyktig» i militærboken, sier han, ennå indignert over ikke å bli trodd.

Mulighet Skaper Mulighet

Stiftelsens administrerende direktør ønsker egentlig ikke oppmerksomhet om sin person. Først ville han ikke stille opp i et portrettintervju. Så sa han ja. En samtale har funnet sted, på en benk i nærheten av hans kontor. Siden har han unnlatt å svare på oppfølgerspørsmål og prøvd å smette unna. Motvillig har han gått med på å bli fotografert.

– Sakene er alltid viktigst. Men i den grad det som sies kan gagne saken, er det greit. De gamle diakonissene visket ut seg selv, de kunne ikke engang gifte seg, for da ville hjertet bli delt, forteller Vidar, og flytter oppmerksomheten videre.

Han begynte som øverste leder i Stiftelsen i 2010. Utdannelsen som programmerer er kort holdt opp mot en imponerende lang liste over krevende jobber som sykehusdirektør på

Lovisenberg, it-sjef i oljeselskapet Total og i BAMA, bydelsdirektør i Oslo og prosjektdirektør i OUS, for å nevne noe.

– Å lede en diakonal organisasjon med formål om å gjøre det beste for dem som har utfordringer i livet eller en fase av det, er en drømmejobb, proklamerer Vidar. Store endringer har skjedd i Lovisenbergs navn i de 13 årene han har sittet i førersetet:

– Da jeg kom hit, var Diakonissehuset en stiftelse med en haug av muligheter og et godt styre. Erfaringen har vist at mulighet skaper mulighet, erkjenner Vidar. Han er visjonær og har et skarpt blikk når det gjelder muligheter. De har han grepet, sammen med et styre som har våget og hatt troen. Stiftelsens vekst har vært formidabel de siste årene. Oppkjøp og overtagelser er gjennomført, og nye prosjekter er etablert.

– I dag er Stiftelsen med sine 10 sykehjem den største ideelle aktøren innenfor eldreomsorgen i Norge. Og vår høyskole med 1200 studenter topper nå listen over attraktive studiessteder og har svært gode resultater. Fra nyttår fikk vi spesialistrehabilitering for hjerte- og lungesyke inn i vår portefølje. Alt dette er stas og i tråd med Stiftelsens verdier. Vidar liker at virksomheten er blitt stor og sterk med flere tusen ansatte. I det hele tatt er han glad i og motiveres av endringer.

– Hvilke vendepunkter har du erfart i eget liv?

– Jeg er vokst opp i en menighet der troen på at Jesus ville komme snart var veldig sterk. Som ung var jeg overbevist om at han ikke ville gå inn på kinoer og ta med dem som var der. Jeg var 15 år da jeg skjønte at jeg kunne komme til himmelen selv om jeg gikk på kino.

Det andre var et skifte i arbeidslivet:

– Å gå fra det private næringsliv og over til helse og omsorg var definitivt et vendepunkt. Men jeg har aldri angret!

G R Og St R I Striden

Vidar er kjent for å stå på beslutningene. Noen ganger kunne det nok ha vært enklere å bøye litt av. Men han er klar på sitt ansvar for å forvalte Stiftelsens formål og intensjon.

– Jeg vil gjerne være en leder som motiverer, gir muligheter og sikrer rammevilkår. Jeg går og står gjerne i striden, konstaterer han.

– Hva kompromisser du aldri med?

– Sannheten. Den forhandler jeg ikke om. Dette gir meg tidvis besvær, for jeg kan bli for tydelig. Jeg kunne nok ha ordlagt meg litt annerledes i ett og annet.

Gårsdagen er han likevel ikke så opptatt av:

– Jeg bryr meg mer om hva jeg skal gjøre akkurat nå og neste dag. Tid er noe som kommer, og vi må lære av våre feil.

Vi kan ikke vente til alle er enige, da er det for sent, prediker han.

– Hva må en leder aldri glemme?

– Hvis det ikke fungerer hjemme, gjør det heller ikke det på jobb. Syke barn, for eksempel, påvirker i høyeste grad hvordan man har det på jobb.

Vidar ser helheter lynraskt og skjønner detaljenes detaljer bedre enn de fleste.

– På hvilket område er du mest petimeter som leder?

– Petimeter, jeg? Sier han spørrende og hever øyenbrynene lenge.

– Jeg tror jeg er mest petimeter når det gjelder styrepapirer. Om natten kan jeg våkne klokken 03.30 og ligger da og tenker ut setninger jeg skal bruke i en styresak. Jeg står opp tidlig for å skrive dem ned, for de kommer ikke tilbake senere på dagen.

Mange mener at han jobber for mye. Han er førstemann ut av sengen der han er, oftest førstemann på kontoret – og fyrer opp jobbsylindrene hvor som helst, ikke minst på hytta.

– Der finner jeg arbeidsro og har fin utsikt, kvitrer morgenfuglen, som nok kunne ha sovet mer.

Som leder har han et trumfess. I hans verden heter det foil; men det er et lysbilde i PowerPoint.

«Tro kan flytte fjell, men en foil kan gjøre det umulige mulig», er topplederens slagord.

– Hvorfor er du så glad når du viser en foil?

– Jeg tenker og snakker i foiler. Slik kan jeg forklare komplekse forhold på en enkel og pedagogisk måte. Det som ikke kan forklares på en foil, er det vanskelig å få til i virkeligheten, fastslår han. Han har mange av dem. Foilene hans er så fullastede at de ville ha segnet under sin egen vekt om de ikke hadde vært digitale. Han vet hvor de er i hans indre magasin. – Den beste foilen laget jeg for 15 år siden. Den var virkelig god, knegger han høyt.

Også prioriterte oppgaver finnes i dette formatet, om enn bare mentalt. Alt han skal gjøre finnes selvsagt på en ukefoil i hodet.

Det er ikke lite som skjer i løpet av en dag, en uke eller et år med ham ved roret. Tidsoptimisten er vant til å være på kant med tiden.

– Hva slags forhold har du til tid?

– Der er jeg litt ute å kjøre. Jeg bør ha mer respekt for andres tid, innrømmer han.

– Jeg gjør det jeg lover, for eksempel når barna mine trenger hjelp. Tidsskjemaet sprekker ofte, men jeg dukker jo opp, sier han overbevisende.

For å få det til, tar han døgnet i bruk, tidlig og sent. Ingen blir overrasket om sofaen han lovet å hente kommer inn døren midt på natten. Et annet triks for å bruke tiden godt, er at han ofte spoler seg raskt gjennom nyhetssendinger og debatter. Et tredje er at han ikke spiser så ofte, kanskje bare middag – og da mye: Alle dagens kalorier i ett jafs, sladrer en nærstående.

En Ekte Kremmer

Det finnes en kremmer i Stiftelsens administrerende direktør.

– Hva vil du si om ditt forhold til Finn.no?

– Det er et kjærlighetsforhold! Jeg elsker å gjøre gode kjøp; biler, båter og bobiler, men mest småting. Krusene med logo fra OL-året 1994 til hytta på Hafjell, for eksempel. Jeg har 20 nå, smiler han fornøyd, og legger til at han gjerne initierer kjøp av godbiter fra finn.no til Lovisenberg, eksempelvis biler, en ambulanse og en stor lift.

Kremmerånden er også til stede når han og en bror stadig drar til Polen. Med bil og henger, gjerne med en bil på. Til et verksted som ordner det meste, et deleverksted og et digert bygningsfirma. Han har med klær som skal repareres og handler diverse til ungenes adventskalendere gjennom året. De er fire og godt voksne; gutt, jente, gutt, jente.

– Jeg liker å ta vare på det jeg har og fikse og ordne. Det er også avkobling og god anledning til å tenke på slik turer, synes han.

Den praktiske og fingernemme direktøren er ellers klar på hva han aldri kan være foruten, uansett hvor han er:

– Strips! Med det kan man fikse så mye, for eksempel hvis noen går av seg skosålen i Afrika. Og vips, så er sålen på plass med strips, sier han, og ler sin trillende latter over en skala eller to.

Å SETTE SPOR

Vidar er ikke en leder som sitter stille i båten. Men det er en pris for å jobbe så mye som han gjør. Mye har vært nød- vendig å ta tak i, og en god del av det har vært kontroversielt. Det har kostet. Også for dem som er rundt ham.

– Jeg er heldig og har en god hjemmebase. Trygghet sammen med de nærmeste, muligheten til å hvile, samle seg og leve det andre livet best mulig har vært avgjørende viktig for meg, understreker Vidar, som er gift med barndomskjæresten Tove.

En liten kuriositet er at to av brødrene hans er gift med konas venninner; de bodde alle i samme blokk. Nok en bror lurte på om hun hadde flere venninner. Kanskje et uttrykk for effektivitet i den haukelandske søskenflokken.

Stiftelsens direktør er også en utpreget familiemann. Firebarnspappaen har stort engasjement rundt barnas liv, nå som unge voksne.

– Hva tror du at dine barn vil si om hvordan du har påvirket dem?

– Jeg håper de vil si at de gjennom oppveksten har lært noe viktig om ærlighet, rettferdighet og å oppføre seg ordentlig. At de må være arbeidsomme og ikke tro at noe kommer gratis.

Livet og arbeidslivet kan inndeles i faser.

– Hva er overskriften nå?

– Jeg er i en alder hvor jeg ser at noe av pensjonen vinker i det fjerne. Kan jeg si at jeg er desperat utålmodig etter å få gjort mest mulig? Undrer han og fortsetter:

– Hvis vår grunnlegger hadde gått rundt på Lovisenberg nå, ville hun nok ha vært stolt og hatt et lite smil om munnen. Som stiftelse med lojalitet til formålet tenker vi veldig ofte på hva Cathinka Guldberg ville ha gjort. Hennes tankegods er med i alle de beslutningene vi tar i dag, understreker han.

Vidar er opptatt av spor.

– Hvilke vil du gjerne sette selv?

– Erfaringer og valg har preget og påvirket meg i hva jeg har gjort og gjør. På min gravsten vil jeg gjerne at det skal stå: «Her hviler Vidar. Han levde ikke forgjeves.» •

Den store strømpefeiden

Kan pleie og omsorg utøves i sokker? Sykepleie-elevene var ikke i tvil og tok opp hansken. Uniformskravet var et hett tema sommeren 1952.

«Til uniformen hører strømper og sko med nærmere bestemt farge», het det i reglementet som hadde vært praktisert lenge. Sykepleie-elevene ved de åtte sykepleierskolene i Oslo og omegn ville ha korte sokker i stedet for lange strømper fra midten av mai til midten av september. De sendte brev til alle skolene. «Elevene er misfornøyd med bestemmelsen om bruk av lange strømper i sommermånedene. Vi synes ikke at et par sokker er mindre pent enn lange strømper», skrev de. Studentene mente at det praktiske burde telle mer enn gamle regler. Det kunne de saktens ha rett i. Også forstanderinnen på Diakonissehuset den gang fikk brevet. Hun møtte sykepleie-elevene for å snakke om det, men kravet om sokker ble ikke innfridd.

Avisen Vårt Land fanget opp saken og skrev «Sommersabotasje ved flere av Oslos sykehus i dag. Søstre og elever setter seg opp mot gitte bestemmelser om skotøy og strømper.» Aftenposten fulgt opp med tittelen «Nestekjærlighet uten strømper». Forstanderinnene måtte gi etter, og Vårt Land oppsummerte strømpefeiden med at «Sykepleie-elevene trakk det lengste strå, for ikke å si de korteste strømper.»

•

AV BERIT HOVLAND

Berit Hovland er diakonisse. Hun var rektor på Lovisenberg diakonale høgskole i en årrekke. I dag bruker hun tid på å gjennomgå og arkivere diakonissenes og Lovisenbergs historie.