Livslos og medmenneske

En mann som mister sin kone, en kjæreste som ikke vil mer, eller en jobb som blir borte. Når det blir svart i livet og er fare på ferde. Da kan man trenge hjelp. Kanskje en livslos.

Rundt 700 tar livet sitt hvert år i Norge. Kan hende er det 7000 som prøver. Hvor mange som berøres, vet man ikke.

Siden den forsiktige oppstarten av Livslosen høsten 2021 har ni ansatte og 30–40 frivillige gått i vakter døgnet rundt. I tilrettelagte lokaler på Lovisenberg bistår de mennesker i krise.

– Flere enn hundre har så langt fått hjelp. Mange av dem sier at det har reddet livet deres, forteller Marianne Evensen, nestleder og prosjektmedarbeider.

Vanlige kvinner og menn, unge og eldre, kommer til Livslosen når gulvet forsvinner under dem i en livskrise. Andre har søkt og fått hjelp tidligere.

De fleste har hatt kontakt med hjelpetelefonene før Livslosen vurderer nytten for den enkelte. Tilbudet passer ikke for behandlingstrengende med store utfordringer innen rus og psykiatri.

Bevissthet Og Livsh P

– Til Livslosen kan du komme og være i inntil fem døgn. Du blir møtt av medmennesker som er genuint interessert i å være hjelpepersoner som kan gi støtte og håp. Du får mat, søvn og trygge rammer. Vi ser på oss selv som et tilfluktsted fra en kaotisk hverdag og prøver å bidra til at den enkelte kan tenke klarere, utdyper Marianne.

– Hvor viktig er håpet?

– Håpet er avgjørende. Vi gjør det vi kan for å forsterke bevissthet og livshåp, og vi vil gjerne hjelpe til med å finne veien videre.

Livslosen er ingen helsetjeneste med journal, innskriving og utskriving. Du kommer som gjest til et gjestehus. Det er dokumentasjonsfritt og medikamentfritt. De ansatte er ikke terapeuter eller behandlere, men prosjektmedarbeidere.

– Her blir rolleskillet mindre. Vi møtes menneske til menneske. Å være et medmenneske gjør at man byr mer på seg selv enn om man er i en bestemt rolle. Jeg spiller på flere strenger og tør å vise egen sårbarhet overfor mennesker i en vanskelig situasjon, erkjenner Marianne. Hun vektlegger viktigheten av tid og ro til å være rundt gjestene ved behov.

– Å vite at vi er der, lytter, samtaler, depresjon og traumer kan trenge seg på. Den som ligger og grubler, kan stå opp og reflektere rundt dette sammen med oss.

På en vegg i Livslosens lokaler henger det post-it-lapper med håndskrevne erklæringer om hva det har betydd for gjestene å få komme til et trygt sted og til noen som kunne se dem: «Har ikke lenger planer om å ta selvmord.» (Mann, 34).

«Fint opphold hvor jeg har blitt hørt og forstått. Livet er verdt å leve.» (Kvinne, 42).

«Inspirerende mennesker, slike jeg gjerne skulle hatt som venner.» (Mann, 60).

Personlige Oppf Lgingsbrev

To uker etter oppholdet på Livslosen får gjestene tilbud om en oppfølgingssamtale. De som ønsker det, kan også få et brev halvannen til to måneder etterpå og et nytt brev et halvt år etter.

– Brevene er håndskrevne og personlige. Intensjonen er å se den enkelte med vekt på sterke sider og kvaliteter. Vi tror på dette som en viktig forsterkning, understreker Marianne.

eller bare er stille sammen, føles trygt. Mange sover også bedre når de vet at noen våker. Noen av dem som kommer hit, har ingen å være sammen. For flere er det slik at de aldri har snakket med andre om sine problemer og følelser, sier Marianne.

I NATTENS ROM

Ansatte og frivillige på Livslosen har bred og variert bakgrunn og er nøye utvalgt etter egnethet. Alle må gjennomføre obligatoriske kurs og veiledning. Selv har Marianne arbeidet som sykepleier innenfor medisin og kirurgi; 12 år i akuttpsykiatrien og fem år med traumer og mennesker i krise. Hun har opparbeidet seg betydelig kompetanse når det gjelder selvmord og er også en erfaren nattarbeider: – Nattens timer kan være mystiske og vakre, samtidig er natten en tid da angst,

Kvalitet og nestekjærlighet skal prege Lovisenbergs tilbud om ulike tjenester:

– For meg på Livslosen handler det om å være et godt medmenneske; å møte andre med respekt, ydmykhet og profesjonalitet. Å være en medvandrer og ta del i levde liv, historier og skjebner. Regjeringen har en nullvisjon når det gjelder selvmord. Livslosen er et helt nytt tilbud som er finansiert over statsbudsjettet og etablert som et treårig prosjekt for å bistå dem som vurderer å ta sitt liv. Det er valgt å starte i det små, og lite har vært publisert om dette. For å forstå hvordan Livslosen faktisk virker, pågår det følgeforskning, som vil gi viktig innsikt.

– De fleste gjestene sier at de har det bedre og har etablert et livshåp etter at de har vært her. Noen får det veldig mye bedre, andre havner tilbake der de var, forteller Marianne. •

Christine Josephine Andreassen er studentprest på Lovisenberg diakonale høgskole. Her svarer hun på åtte spørsmål og avdekker litt om hvem hun er.

Åtte kjappe spørsmål til

i

Hva gleder du deg mest over nå?