Påskebok fra Lovisenberg 2022 by Lovisenberg

Å komme hjem 1

Kjære leser! Et hjem er enkelt sagt det stedet der man bor. De fleste av oss har hatt et barndomshjem. De fleste av oss har i voksen alder stiftet et nytt hjem. De fleste av oss forbinder hjemmet med trygghet. Det er 400 år siden Edward Coke formulerte rettsprinsippet som i dag heter «my home is my castle». Denne setningen var ment å understreke hjemmets ukrenkelighet. I Ukraina finnes ikke lenger hjemmets ukrenkelighet. Millioner av mennesker er blitt drevet på flukt fra sine hjem etter at maktmenneskene i Kreml angrep Ukraina. Titusenvis har kjempet i ruinene mot terroren fra raketter, flyangrep, artilleriild og bakkestyrker. Kloke mennesker beskriver hvordan dette overfallet endrer Europa og verden. Vi har nok en gang fått en «ny normal» som blir preget av fiendskap, mistenksomhet og militær opprustning. Det er ikke så mye hver enkelt av oss kan gjøre med selve krigen. Men det vi kan og må gjøre, er å ta godt imot krigens første ofre, flyktningene som nå strømmer ut av Ukraina. Vi må gi dem alle et trygt hjem med varme og nestekjærlighet, så lenge de trenger det – inntil de igjen finner trygghet i sitt eget hjem. Årets påskebok har tittelen «Å komme hjem». God lesning! Med vennlig hilsen Vidar Haukeland, adm. direktør Diakonissehuset Lovisenberg 2

Helt i starten var de første menneskene i Paradis. De spiste av den forbudte frukten, og senere får vi høre at Adam og Eva gjemte seg bak en busk. Nakne og skamfulle. Skaperen ruslet rundt i hagen og spurte: «Menneske, hvor er du?»

«Menneske, hvor er du?» Det er et utrolig godt spørsmål. Like aktuelt i dag som den gang. Det er kanskje det mest relevante spørsmålet. For det er tidløst. Aktuelt og litt plagsomt. Vi har jo GPS og kart, veibeskrivelser, skilt og varder. Men finner vi frem? Geografisk gjør vi nok det. Vi har jo en adresse, men der er vi sjelden innom. Dette handler om å rømme hjemmefra og samtidig lengte hjem. I en litt forvirret tid, der det såkalt moderne mennesket har betalt en høy pris for å komme dit vi er i dag. Tiden vi lever i er preget av en form for verdivakuum. Det er en mulig beskrivelse av vår litt forvirrede samtid. Vi har forkastet så mye på veien hit.

Ofte gjør vi bare mer av det samme, selv om det ikke fungerer. Det hjelper lite å løpe fortere da. Når vi har mistet rytmen, intensjonen, retningen. Og gleden. Hvis man er på steder, eller blir i relasjoner der man ikke vil være, og gjør ting man ikke trives med der. Hvor fornuftig er det når mye av det vi gjør bare gjøres for at vi skal bli ferdig med det. For å komme à jour, som vi kaller det.

Galskapen er å gjøre mer av det samme når det ikke fungerer. Eller som Albert Einstein sa: «Du kan ikke løse et problem med den samme tankegangen som skapte problemet.»

Likevel vet du at gleden er der ute et sted som da du var liten og sirkusmusikken entret opp den skrøpelige kveldsbrisen til vinduet ditt. Den kom så langt borte fra som kolibrien, blomsterkysseren, med kroppen stappfull av hjerte. Du fant ikke ord for hemmelighetene da, men visste sikrere for hvert glass skumring du drakk at gleden, den galningen, lette etter deg der ute med sørgerender i øynene. Kolbein Falkeid

Vi blir diltere. I flokk. Som kompromisser til vi nesten er visket ut. Vi svikter noe grunnleggende i oss selv. Det er en sorg dypt inni der et sted. Noe udefinerbart. Et savn. En lengsel. Så løper vi bare enda litt fortere, for å oppnå mer av det samme, selv om det ikke fungerer. Det beste da kan rett og slett være å stoppe opp litt. Leve litt saktere, kjenne etter.

Materialismen er endimensjonal, forutsigbar, og kjedelig. Ikke feil, men ikke nok. For det endimensjonale kjeder oss. Mennesket er både kropp og sjel. Så vi trenger den spirituelle dimensjonen. Mange kjeder seg uten dette. Vi kjeder oss ved gjentagelsen. Vi blomstrer ikke. Det originale forsvinner, og vi visner litt. Og hva med det lekne mennesket? Hva med livsutfoldelse og glede? Vi er originaler, som blir til kopier. Vi savner noe. En tilhørighet til noe større. Noe spirituelt. En intensjon.

Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? Matt 16,26

Jeg tenkte i mange år at det bibelverset var trist og mørkt. Det kan heller være en vakker påminnelse for oss. Til nettopp å ta vare på vår egen sjel, midt i alt som skjer. Det blir litt som ordene til Søren Kierkegaard når han sier: «Just dette er tilværelsens alvor, at du er sat i en verden, hvor den stemme, der kalder deg ad den rette vei, taler ganske sakte, medens tusinde stemmer udenfor deg og i deg tale høirøstet nok om lige det motsatte. Just dette er alvoren, at hiin stemme taler sagte, fordi den vil prøve dig, om du vil lystre end dens svageste hvisken.»

Når er det tid for å kaste loss, som skipper på skuta? Når din båt har ligget for lenge til ankers i havnen og lar deg tro at den er et hus. Når din båt lar fortøyningen slå rot i den urørlige kai. Da er tid for å lette anker. Da haster det med å redde din båts reiselystne hjerte og din egen pilgrimssjel. Hélder Câmara

Hva vi enn gjør, maskinene flytter sulten bare to trapper opp, nå sitter den i hjertet. Rolf Jacobsen

Personlig vitnesbyrd. Jeg kjenner meg igjen i teksten til Erik Hillestad. I sangen «Da barna forsvant bak siste bro som brant»: Da barna forsvant bak siste bro som brant lå hagen så tom tilbake. En far sto og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt. Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem! En fars bønn til sine barn. Fra det tomme paradiset. En far gråter over drømmen som brast. Hele den gode intensjonen, alle de gode ønskene, den kjærlige planen for menneskene. Lagt i grus.

Menneskene rotet det til, og det har vi i grunnen fortsatt med. Det er vel grunnlag for å si at vi ikke har forvaltet skaperverket helt etter planen. For jeg tror det har vært en plan hele tiden. En god, livgivende plan. Fra farens perspektiv hadde det vært fullt forståelig om han resignerte. Ga oss opp og overlot oss til oss selv i livsseilasen. Men han gjør ikke det. En sang ble til i ruinene. Og den sangen har vokst til en dans uten ende. Jeg vil ha tro på en kilde i livet mitt som gjør meg snill og glad, rettferdig, raus. Den kilden kaller jeg Gud. Den kilden, den guddommelige kilden, ønsker bare det beste for menneskene. Hele bibelhistorien er et vitnesbyrd om det. Vi er ikke etterlatt som foreldreløse barn.

Så ja, jeg kjenner en sang som presser på i min famling mot en himmel. Jeg har virkelig prøvd å vri meg unna hele dette opplegget, men kommer stadig tilbake. Jeg ville være fri og uavhengig, men har flere ganger i mitt liv funnet ut at jeg er fri med den guddommelige kilden. Jeg har en dragning mot fortellingen om den bortkomne sønnen. Da kom han til seg selv, brøt opp og vendte hjem. Om igjen og om igjen. Om den bortkomne sønnen kom hjem, men dro ut igjen. Hvor mange ganger ville han bli møtt med åpne armer når han vendte hjem? Min egen erfaring er hver gang. Jeg er den sønnen.

I begynnelsen var det Guds ånd som svevde hvileløst over vannene, til den fant sin hvile ved å skape mennesket. I dag er det menneskets ånd som svever hvileløst til vi finner vår hvile hos Gud.

Gud er ånd. Joh 4,24

Så den kilden er spirituell, slik som vi mennesker er spirituelle. Vi er sjel og ånd. Mye mer enn kroppen og det fysiske. Den kilden er også ren kjærlighet. Uten betingelser og krav.

Jeg trenger veiledning. Jeg trenger tilhørighet til noe større. Jeg trenger påminnelser. Guds vilje med mitt liv er det beste for meg. Det er som et kart som holder meg på rett kurs. Som varder på fjellet. Det er som å puste nåde og fred. Uten denne lune viken blir det veldig tilfeldig hva som er min kilde. Jeg kan like godt kalle den for Gud.

Jeg leser i avisen at Frelsesarmeen fant 443 i fjor. De fleste gjaldt familiegjenforeninger. Kan jeg melde meg selv savnet? Kan jeg be dem om å finne meg? Det hadde vært så fint å finne seg selv snart. Selv om Frelsesarmeen ikke går inn i saker før tidligst seks måneder etter at politiet er ferdig med sitt arbeid. I mitt tilfelle snakker vi om å ha vært savnet i mye lengre tid. Så kunne de si: Men her er du jo. Så kunne jeg si: Åh, ja – og takk for hjelpen. Så hadde jeg vært gjenforent. Etter alle disse årene. De fleste blir funnet i Norge, men 69 ble funnet utenfor Skandinavia. Kanskje jeg er i et annet land. Og at det er derfor jeg ikke er blitt funnet. Til nå har letingen bare foregått i Skandinavia.

Frihetslengsel er overskriften over våre dager. Flyktninger som flykter fra, ikke til. Som ennå har til gode å krysse grenser i egne liv for å bryte ut.

Naivt? Ja, kanskje. Men heller naiv og godtroende, enn beregnende og kritisk. Jeg ønsker å være som et barn. Som kommer hjem med så masse å fortelle. Som pludrende og strålende fornøyd sovner utmattet om kvelden. Etter enda en dag med utforskende lek. Med skrubbsår på begge knærne. 34

Kanskje det er livet og gleden som spør etter oss. Som roper. Og fargene, tonene, musikken.

Alle følelsene vi skulle ha følt. Øyeblikkene. Kjærligheten. Latteren. Som en dag samlet stiller seg opp rett foran meg og spør om det ikke snart er deres tur. Og min. Hvor lenge skal jeg vente før jeg låser meg ut. Bruker nøklene. Og puster fritt? Det eneste jeg ønsker hele tiden, sier Gud, er menneskenes beste. Men dere rotet dere litt bort. Selv om tegnene var tydelige. Så ja, dere famler dere frem mot en himmel.

Samtidig finner jeg det ofte vanskelig å tro. Et lite blikk ut i verden med krig, overgrep, epidemier og atomfrykt rokker ved troen min på et fredelig paradis med tilhørighet, fred og balanse. Likefullt, kanskje på ren trass vil jeg tro, slik Hans Børli antyder: Å ja, det er ofte mørkt på veiene, bror. Men mennesket må ville sin ledestjerne, ønske den så hett og inderlig av hele sitt vilskne hjerte at mørket plutselig slår ild og stjerna står der tindrende klar over de frosne veiene. Hans Børli

Jeg vil hele tiden gjenerobre minnet om den sitrende gleden jeg hadde som barn, når jeg mestret noe nytt. Det å skape noe eget, noe unikt. Det individuelle uttrykket. Det originale. Det jeg gleder meg over. Er stolt av. 40

For et statement. For en påminnelse. Jeg er.

Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare? Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: «Jeg Er» har sendt meg til dere. 2 Mos 3,13–14

Tenk om jeg kunne sagt det samme. Da er jeg hjemme. Ikke alt dette andre jeg holder på med. Ikke løpe fortere for å finne rytmen. Ikke mer av det samme når det ikke kjennes bra. Men heller puste stille og kjenne på tilhørigheten til noe større enn meg selv. Jeg er den jeg er. Jeg er. Kanskje det er vår Guds-identitet. Vi er jo skapt lite ringere enn Gud. Vi er skapt i Guds bilde. Himmelriket er i oss. Og Gud så at det var såre godt.

«Da barna forsvant bak siste bro som brant lå hagen så tom tilbake. En far sto og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt. Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem ! En kvinne ble mor Et frø ble lagt i jord En mann lot seg styrte i graven Stallen han lånte og korset hvor han hang ga kropp til en lengsel og munn til en sang: Å kjære barn, å kjære barn Kom hjem, kom hjem!

Den sangen har vokst til en dans uten ende Alt som lever skal få svinge med. Og ild i en frossen kropp har han sagt han kan tenne, så vi skjønner hva å elske er En sang presser på. Den bor i alle små som famler seg fram mot en himmel Og alt vi har lengtet og drømt skal snart få svar. Et lyn gjennom natta, et rop fra en far: Å kjære barn, å kjære barn, Kom hjem, kom hjem! Erik Hillestad

Her er det paradis, jul og påske. Med sang, dans og rytme. Livet er bevegelse, puls, pust.

Den sangen har vokst til en dans uten ende. Alt som lever skal få svinge med. Det hjelper lite å løpe fortere om vi ikke har rytmen. Når vi har mistet melodien.

Jesus bruker vinden som bilde på Den hellige ånd: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. Joh 3,8

Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet på meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem. Salme 325, Norsk salmebok

Kanskje det er den reisen Gud har planlagt hele tiden. Så vi fikk gjøre som vi ville, for så å ville hjem. Gjøre erfaringer, oppnå erkjennelser. Savne noe. Og selv ville hjem. Da kom han til seg selv. Brøt opp og vendte hjem.

Ikke av tvang eller frykt, men av helt fri vilje. Etter at vi har gjort våre egne erfaringer. 50

Drømmer og utopier, sier de kloke menn, de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger. Livet er ikke bare hus og mat og penger. Vær utålmodig menneske. Sett dine egne spor. Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord. Fra diktet «Vær utålmodig menneske» av Inger Hagerup

Alt har vært med på å forberede hjemkomsten. Og gjensynsgleden. Vår livserfaring også. Slik at vi av helt fri vilje vil hjem. Fordi vi savner noe. Og det er alltid godt for mennesket å komme hjem.

At det er en gjensidig lengsel. Gjensidig savn. Den sangen har vokst til en dans uten ende. Om det er den er rytmen vi søker å gjenvinne. For å kjenne at vi er hjemme. Om det er den sangen vi har i oss helt fra fødselen. Så er vi ikke hjemme før vi igjen kommer i den rytmen. Om det også er skaperens ønske. Helt fra starten. Hele intensjonen. Den rytmen, sammen med oss. Livsutfoldelsen og gleden. Sammen. I samsvar med vår intensjon. Tenk om den lengselen, det savnet, er gjensidig?

En far sto og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt. Tenk om den lengselen er gjensidig fra opphavet. Fra faren til den bortkomne sønnen. At han venter på oss. Savner oss. At han gjør det han kan for å få oss hjem igjen. Slik at vi hele tiden kan gjenforenes med ham. Oppleve forsoningen og kjenne tilhørigheten.

Det skjedde vidunderlige ting i påsken. Det skjedde fantastiske ting i påsken. Kristus-hendelsen skapte den fullstendige gjenopprettelsen. I hele universet. I all fortid og all fremtid. Den totale forsoningen. Dette er langt utenfor vår fatteevne. Det er kanskje derfor Jesus sa helt mot slutten av sin tid her på jorden: Dette har jeg sagt til dere mens jeg ennå er hos dere, men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt til dere. Joh 14,25–26

Den kraften kom som en hvit due, og den trenger vi mer enn noen gang. Den hvite fredsduen.

Kristus-hendelsen i påsken er en milepæl i historien. Et skifte. Rundingsbøyen i vår livsregatta. En total gjenopprettelse.

Sannheten og rettferdigheten er en lettelse. Den rettferdige dommen er ingenting å frykte. Den blir møtt med et stort ja fra oss. For den stemmer. Setter ting på plass.

En ting er det vi var vitne til. Det vi kunne se, men Kristus-hendelsen endret alt. Balansen og rytmen i universet. Alt er tilrettelagt for vår hjemkomst. Av Gud selv. Slik han har lovet. Han kommer oss løpende i møte. Med åpne armer. Nåden og sannheten kom med Jesus Kristus. Både nåden og sannheten er som å komme hjem.

Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. Joh 8,32

Sannheten vil sette oss fri. Jeg ønsker å våge den sanne, ekte, ærlige samtalen med meg selv. En ren erkjennelse. Ikke benekte eller forskanse meg.

Klart det gjør vondt når det nye, myke, åndens vind og kraft sprenger mot alt det vi har bygget opp gjennom årene av stivnet liv og skall av beskyttelse.

Vi må våge å møte det åpent her ute. Fullt oppreist. Ikke skamfulle bak en busk.

Se på meg. Da hun var fire år, stod hun en dag foran meg og sa: Pappa, se på meg, er jeg ikke fin? Se på meg. Er jeg ikke fin. Det var kanskje for lenge siden hun hadde fått min oppmerksomhet. En konfirmant sa det samme. Bare med andre ord. Han ødela et bord og fikk oppmerksomhet. Det han egentlig sa, var: Se på meg, er jeg ikke fin. Jeg er her, men synes dere jeg er bra? Han trengte oppmerksomhet. Å bli akseptert.

Det er veldig mange måter å spørre om oppmerksomhet på. Barna stiller seg rett opp foran oss og spør direkte. Når vi blir eldre, har vi samme behov for å bli sett, men vi våger ikke å være så direkte. En gammel tante på aldershjem. Hun er 92 år. Jeg ser skumle skygger utenfor vinduet mitt. Hva tror du det kan være? Vil du holde meg litt i hånden? Hun ville ikke være alene. Gammel og skrukkete sa hun: Se på meg, er jeg ikke fin. Synes du jeg fortsatt er fin.

Tenk om foreldre, lærere, ektefeller og medmennesker klarte å se forbi alle de rare og dumme måtene å spørre på. For det grunnleggende behovet er det samme. Se på meg, er jeg ikke fin. Synes du jeg er bra. Slik står mange foran Gud også og spør. Og vi er ikke helt sikre på svaret. Hva synes han egentlig om oss?

Tanker ved leirbålet: Du er selv et mål. Ditt rastløse jag etter vind skygger solfallsgull forlenger bare vandringen for Ham som følger deg i faret, som står med den kalde asken efter dine leirbål med ditt sanne billede varsomt mellom hendene. Hans Børli

Han står med vårt sanne bilde varsomt mellom hendene. Og sier til oss: Jeg ser dere, og dere er fine. Dere er veldig verdifulle for meg. Guds historiske bevis er Kristus på korset og hans oppstandelse fra de døde. Det er beviset på at vi er verdifulle for ham, og at han tar oss på alvor.

Alt er forandret. Ingen kan etter dette plassere et menneske noe annet sted enn midt i sentrum av Guds omsorg. Det er umulig å bevege seg på grensen av Guds omsorg. Uansett hvor langt vi går, klarer vi ikke å være noe annet sted enn akkurat i sentrum av hans oppmerksomhet. Hva betyr dette for meg? Selv etter mange år, etter mye om og men og mye frem og tilbake, er jeg ikke kommet noe lengre. Jeg er der ennå. Midt i sentrum av Guds omsorg. Jeg vil aldri komme noe lengre heller. Pappa, se på meg, er jeg ikke fin. Og vi kan være sikre på svaret.

Tekst: Bjørn Thorbjørnsen Illustrasjoner: Helene Støren Design: Nina Simonnes Trykkeri: H.B.O. Nova Print AS Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Boken er trykket på PaperWise, et miljøvennlig papir laget av jordbruksavfall. Bibelsitatene er hentet fra Den norske bibel, 1978-versjonen. Teksten til «Da barna forsvant» er gjengitt etter tillatelse fra Erik Hillestad.

Denne lille boken er en gave til deg fra Diakonissehuset Lovisenberg. Vi er en stor aktør innenfor utdanning, helse og omsorg med et diakonalt verdigrunnlag. KVALITET og NESTEKJÆRLIGHET er våre kjerneverdier.

LOVISENBERG Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo Telefon 22 35 83 00 www.lovisenberg.no 80