PÅSKEBOK 2025

Cathinkas hemmelighet

1

Kjære leser!

Når vi nå trer inn i påskens stille og ettertenksomme tid, inviteres vi til å undre oss over livets uforutsigbarhet og de skjebnesvangre øyeblikkene som har formet vår felles historie. Påsken, med sine dype røtter i både tro og tradisjon, minner oss om at selv de mørkeste stundene kan gi grobunn for en ny begynnelse.

2

Denne påsken ønsker jeg å reflektere over et universelt tema: Forræderi. Ikke bare som en historisk hendelse, men som en følelse og en opplevelse vi alle kan kjenne på når en nær venn, en pålitelig støtte, plutselig vender oss ryggen.

I dag hører vi ekko av denne smerten langt utenfor det personlige plan. Den sittende amerikanske president, Donald Trump, har på kort tid snudd løfter om håp og forandring til en alvorlig, internasjonal krise. Mange føler nå at de er blitt forrådt av en leder de en gang stolte på. Det er en dyp og sår opplevelse når den man har satt sin lit til svikter, når nødhjelpsmidler forsvinner, og de mest sårbare blir overlatt til seg selv. Denne typen forræderi er et brudd på samfunnets felles bånd, der de som skulle være beskyttere i stedet skaper en virkelighet preget av mistillit og håpløshet.

Historien er full av eksempler på hvordan forræderi har snudd livets hjul. Bibelens fortelling om Judas, disippelen som valgte å vende seg bort fra sin venn Jesus, minner oss om det uventede sviket som kan ramme relasjoner. Det er et hardt slag når vi erfarer at den som var nær ikke lenger er den man trodde han var.

Forræderi på et personlig plan eller i de mektige korridorene i Washington er en påminnelse om at vi som mennesker er

3

avhengige av tillit for å skape fellesskap og trygghet. Når tilliten brytes, tvinges vi til å konfrontere våre egne svakheter og erkjennelsen av at ingen, uansett posisjon, er immune mot feil og forræderi. Denne smertefulle innsikten kan lede oss til bitterhet, eller til en dypere forståelse av hva det innebærer å være menneske.

Påsken innbyr til å se forbi øyeblikkets skuffelse og misnøye.

Den minner oss om at selv etter de dypeste svik, finnes det en kraft som kan reise oss opp igjen. Historien om Jesu liv og oppstandelse er symboler på dette. Et mirakel av håp midt i mørket. Denne historien er ikke bare en fortelling om tro, men også en oppfordring til handling. Det er en mulighet til å gjenoppbygge fellesskapet, til å reparere de splittede båndene. Til å åpne våre hjerter for den forsonende kraften som kjærlighet er.

Vi lever i en uforutsigbar tid der de politiske stormene ofte rammer hardt. Når samfunnets løfter ikke holdes, og når vi ser at de som skulle beskytte oss i stedet forlater oss, er det lett å la bitterheten gro. Men på samme måte som påsken bringer et budskap om nytt liv, må vi se mulighetene for fornyelse i våre egne liv.

Det handler ikke bare om å forstå hvordan vi ble såret, men også om å lære hvordan vi kan vokse gjennom smerten. Hver erfaring, selv de dypeste sårene, kan bli en kilde til innsikt og fornyet styrke.

4

I en verden der maktspill og egeninteresse ofte får overtaket, må vi minne oss selv om at vi alle er sammenvevd i et felles bånd av menneskelighet. Vi er ikke bare tilskuere i et globalt drama, men aktive deltakere i en felles skjebne. Når en nær venn forråder oss, er det en påminnelse om at vi må se lengre enn de kortsiktige konsekvensene. Det er et signal om at vi må gjenoppbygge de relasjonene og den tilliten som er fundamentet for et trygt samfunn. For selv om politiske ledere kan svikte, har vi evnen til – og ansvaret for – å støtte hverandre og bygge broer der splittelsen har oppstått.

Det er ingen enkel løsning på de dype sår som forræderi legger igjen, verken i hjertene våre eller i samfunnets strukturer. Men påsken minner oss om at vi alltid har en mulighet til å velge en ny vei. En vei der vi ikke lar fortidens svik definere vår fremtid, men heller bruker den som en kilde til læring og fornyet håp.

Jesu oppstandelse er et kraftfullt symbol på at selv når alt synes tapt, kan kjærligheten og fellesskapet seire. For vi er aldri alene.

Det finnes en kraft som er større enn våre feil og svik.

Når vi nå vender blikket mot fremtiden, må vi også stille oss selv spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bygge et samfunn der ingen føler seg forlatt? Hvordan kan vi forvandle den bitre smaken av forræderi til en drivkraft for forsoning og fellesskap? Svaret

5

ligger ikke i store politiske reformer alene, men i de små, hverdagslige handlingene av medmenneskelighet. Et vennlig smil, en hjelpende hånd eller et oppriktig, lyttende øre. Hver eneste omsorgsfulle handling er et steg mot å gjenoppbygge tilliten i et velfungerende samfunn.

Denne påsken kan være et vendepunkt. Vi kan velge å ikke la fortidens eller dagens tyranni definere oss, men heller la det være en inspirasjon til å bygge en fremtid der nestekjærlighet og omsorg står i sentrum. Påskens glade budskap er at vi må ta vare på hverandre, selv om vi har fått store sår eller er blitt utsatt for forræderi.

Med disse tanker, og med en dyp tro på at nestekjærlighet og fellesskap kan viske ut de dypeste arr, inviterer jeg deg til å la denne påsken bli en tid for refleksjon og handling. Sammen kan vi bygge et samfunn der ingen er alene, der vi ser hverandre i øynene og innser at vår styrke ligger i vår evne til å ta vare på hverandre. Uansett hvor vi befinner oss, og uansett hvilke svik vi har opplevd.

God påske – la oss ta vare på hverandre!

6

«Påsken minner oss om at selv de mørkeste stundene kan gi grobunn for en ny begynnelse» Med vennlig hilsen Vidar Haukeland, adm. direktør Diakonissehuset Lovisenberg

7

Mor sitter på sengekanten og leser for Cathinka.

Det er ganske sent for en på åtte år å legge seg nå, så det ble bare et lite dikt i kveld før aftenbønnen: Mandagsbarn får vakre øyne.

Tirsdagsbarn blir lett på tå.

Onsdagsbarn får perletårer.

Torsdagsbarn får langt å gå.

Fredagsbarn gjør andre glade.

Lørdagsbarn blir sjelden trett.

Søndagsbarn får største gaven: Alle dyder under ett.

Ukjent engelsk forfatter, oversatt til norsk av Alf Prøysen

8

9

10

Hvilken dag er jeg født på? spør Cathinka.

Mor smiler og blunker til henne. Du er født på en fredag. Og det passer helt perfekt.

Cathinka sier diktet inni seg og lyser opp i ansiktet.

Fredagsbarn gjør andre glade, stråler hun. Gjør jeg andre glade?

Mor blir sittende noen sekunder og tenke på sin lille datter. Cathinka med det glade smilet. Hun som farter rundt i Christiania, det var det Oslo het den gang, og samler blomster og steiner og pynter der hun synes det er stygt. Hun tenker på alle kattungene, fugleungene, valpen og til og med på et helt kull med ganske nyfødte rotteunger. Rottene har Cathinka tatt med seg hjem for å passe på dem, som hun sier.

Ja, du gjør andre glade, smiler mor, selv om jeg ikke ble så veldig glad for de rottene.

11

Cathinka kunne huske det veldig godt. Mor og far hadde nektet henne å ta dem med inn. Hun husker hvor sint hun ble, og at hun hadde grått og trampet.

Hvordan kunne hun redde disse babyrottene, om hun ikke kunne ta dem med inn? Til slutt hadde hun smuglet dem med seg inn på rommet sitt i lommene på kjolen og gjemt dem i putetrekket i sengen sin.

Det hadde vært vanskelig holde det hemmelig.

Men alle elleve hadde overlevd.

Det hadde blitt et veldig styr da mor og far oppdaget dem da de etter hvert begynte å løpe rundt på egen hånd! Hun hadde ikke gjort foreldrene sine så glade da.

Cathinka tok rottene med dit hvor hun fant dem.

Damen som bodde i huset der, hadde heller ikke blitt særlig glad.

Likevel sier mor at jeg gjør andre glade! Cathinka smilte for seg selv, og snart sovnet hun.

12

13

14

Neste dag etter skolen var hun igjen i full gang med «pynteleken»: Å legge pene ting hun finner der hun synes det er stygt. Cathinka hadde sett at det var så mange graver på gravlunden som ikke hadde pynt.

Hun hentet blomster i bedene og fra andre graver. Så fordelte hun blomstene, slik at alle gravene så fine ut.

15

Med ett så hun noe som glitret og skinte mellom bladene i bedet rett ved en statue av Jesus. Det var et nydelig perlearmbånd. Perlemorsperlene skinte i alle farger. Hun så på det lenge. Hvor skulle hun pynte med dette, mon tro?

Hun tok armbåndet forsiktig på seg og beundret det.

Da hun så opp, oppdaget hun at hun var et helt annet sted!

16

17

18

Hun var i en by med andre lukter, lyder og mennesker.

Cathinka så forundret rundt seg. Det var mye varmere her enn hjemme, så hun måtte ta av seg jakken.

Med ett sto en jente ved siden av henne. De så på hverandre. Den andre så like forundret ut som henne.

Hun var like høy og hadde klær som lignet hennes.

Hei, sa Cathinka.

Hei, sa den andre. Hvor er jeg nå?

19

Cathinka visste ikke, hun heller. Den andre jenta het Florence. Hun sa at hun var født i Italia, men bodde i England nå.

Cathinka fortalte om armbåndet hun hadde tatt på seg – og så plutselig var hun her. Florence så interessert på armbåndet hennes. Hun løftet armen sin og viste Cathinka at hun også hadde et armbånd på seg. Det var helt likt, utrolig nok! De sto en stund og beundret armbåndene sine.

20

21

22

Hva tror du skjer hvis vi tar dem av igjen, spurte Cathinka. De telte til tre, og så tok de armbåndene av seg samtidig.

I samme øyeblikk var hun ved blomsterbedet og Jesus-statuen hjemme i Christiania. Det var kjølig.

Jakken hennes lå igjen i den andre byen. Hun tok armbåndet fort på seg igjen.

23

Florence sto der og tittet rundt seg. Hun lyste opp da hun så Cathinka.

Var du hjemme, du også? spurte hun. Cathinka nikket.

Skal vi leke sammen? spurte de i kor.

Vi kan leke pynteleken, foreslo Cathinka. Hun fortalte om samtalen med mor kvelden før. At hun var født på en fredag og gjør andre glade. Florence skjønte med en gang hva hun mente med pynteleken.

Hun ville også spørre hjemme om hvilken dag hun var født på.

24

25

26

Akkurat da kom det mange mennesker mot dem på veien. De snakket ivrig i munnen på hverandre.

Cathinka og Florence gispet. Midt i folkemengden så de Jesus! Begge to kjente ham igjen. De så på hverandre med store øyne og stirret tilbake på Jesus.

Selveste Jesus!

27

Da folkene kom dit hvor jentene var, stoppet plutselig Jesus og så på dem. Øynene hans var så milde.

Vil dere være med meg ned til sjøen? spurte han.

Jentene nikket litt sjenert. Jesus småsnakket med dem på den lille turen. Cathinka likte ham så godt.

Det var som om hun kjente ham fra før. Hun hadde jo lest om ham i Bibelen, så det var jo sant også på en måte, tenkte hun.

28

29

30

Ved sjøen var det mange mennesker som ventet på Jesus. Alle ville høre hva han hadde å si. Cathinka og Florence var stolte over å få være med helt nær ham.

Etter en ganske lang stund begynte jentene å kjenne seg sultne. Det var det visst flere som var, for det var litt urolig rundt dem. Men vi har jo ikke nok mat til alle, hørte de noen si. Vi har bare to fisker og fem brød!

Jesus så ikke ut til å være særlig bekymret for det.

Cathinka så at han tok kurvene med fisker og brød, så opp mot himmelen, ba velsignelsesbønnen og brøt biter av brødet til dem rundt seg. Han ba vennene sine om hjelp til å dele ut.

Florence, som likte å ha litt orden på ting, sa til Jesus at det kanskje var lurt å få folk til å sette seg i grupper.

Det blir lettere å organisere utdelingen, mente hun.

Jesus sa at hun hadde helt rett og fulgte hennes råd.

31

Det var akkurat som om det ikke ble tomt i kurvene til Cathinka og Florence. De så alle som forsynte seg, men kurvene var like fulle. Cathinka kunne huske historien om dette i Bibelen. Tenk at hun var med og delte ut brødet! Både hun og Florence følte seg stolte og glade.

Og tenk. Da alle menneskene var mette, var det 12 fulle kurver med fisker og brød igjen!

Cathinka var ikke den eneste som undret seg den dagen.

32

33

34

Da hun lå i sengen sin hjemme i Christiania den kvelden, fortalte hun mor om alt som hadde hendt. Om pynteleken på gravlunden, om armbåndet, om Florence, om Jesus og om det som skjedde med fiskene og brødene.

Mor lyttet til Cathinka. Hun måtte si litt om at det kanskje ikke er så lurt å ta blomster fra gravene på gravlunden, men at tanken var veldig god. Hun lyttet til historien om armbåndet og alt som hadde skjedd. Mor kjente godt til bibelhistorien om fiskene og brødene.

Hun elsket sin datter så høyt. Spesielt fordi hun hadde så mye godhet i seg. Og så mye fantasi og lek.

Du må tro meg, mor, sa Cathinka. Se, her er armbåndet!

Cathinka viste mor armbåndet hun hadde gjemt i putetrekket. Det hemmelige gjemmestedet hennes som mor visste om. Mor betraktet armbåndet. Det skinte og glitret helt spesielt vakkert.

Ja, jeg tror deg, sa mor. Hun ga armbåndet tilbake til Cathinka og kysset henne på pannen.

35

Cathinkas mor kjente seg selv igjen fra da hun var liten. Leken og fantasien opplevdes helt på ekte, som om alt var virkelighet.

Kanskje det faktisk er slik? funderte mor da hun gikk ut av rommet og satte døren på gløtt. At lek og fantasi bare er ord for de voksne fordi de har glemt hva som er virkelighet for barn?

36

37

38

Cathinka lå og kjente på armbåndet i putetrekket.

Hun hadde avtalt med Florence å ta det på i morgen etter skolen. Hun gledet seg.

39

Florence ventet på henne ved veien der de møttes dagen før. Hun var ivrig, for hun hadde noe å fortelle til Cathinka. Vet du hva? Jeg er også født på en fredag!

Da er vi fredagsjenter, begge to! smilte Cathinka.

Vi gjør andre glade!

40

41

42

Da så de Jesus og vennene hans nærme seg. Akkurat som dagen før. Også i dag stoppet han, nesten som om han hadde ventet å finne dem der.

Vil dere følge meg til Getsemane? spurte han.

Cathinka kjente inni seg at hun ville være med Jesus uansett hvor han skulle.

43

I dag var det akkurat som om stemningen var litt annerledes blant vennene til Jesus. Cathinka tok den ene hånden til Jesus for å trøste ham. Florence tok den andre. Han klemte hendene deres forsiktig.

Ganske stille beveget de seg gjennom gatene.

44

45

46

Etter en stund møtte de en flokk mennesker som så veldig syke ut. Cathinka ble nesten litt skremt, selv om hun holdt Jesus i hånden. Menneskene hadde store sår og blemmer. Mange av dem gråt.

Både barna og de voksne. Da de så Jesus, satte de seg ned på kne og ba ham om hjelp.

Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere? spurte han.

Den ene mannen sa at de ønsket å bli friske. Alle sammen.

47

Jesus ba noen av vennene sine om å hente litt vann.

Han spurte om Cathinka og Florence kunne bære krukken mens han gikk fra den ene syke personen til den andre. Med fingrene tok han litt vann og vasket dem i ansiktet. Etterpå sa han til dem at de skulle vaske seg i sjøen, for nå var de blitt friske alle sammen.

Husk det, sa Jesus til jentene: Rent vann er viktig, både å drikke og å vaske seg i.

48

49

50

En liten baby var så syk at den hadde sluttet å gråte.

Barnet var slapt og pustet så vidt i sin mors armer.

Jesus tok den lille gutten og holdt ham inntil seg mens han hvisket noe i øret hans. Så kysset han barnets hode og ga ham tilbake til moren. Gutten våknet og smilte. Moren hans gråt enda mer, men Cathinka skjønte at nå gråt hun av glede.

Det er så rart, det der. At man gråter både når man er lei seg og når man er glad. Cathinka kjente at hennes egne tårer var på vei ut. Fordi hun ble rørt av de glade menneskene. Og fordi hun kjente hvor glad hun var i den snille, snille Jesus.

51

Det var et stykke å gå til Getsemane. De som gikk sammen med Jesus var tankefulle og tause.

På veien stanset Jesus ved et par anledninger og snakket med flere mennesker som ville ha hjelp.

Mange hadde hørt ham tale, og mange hadde hørt om ham fra andre. Han stoppet til og med og snakket med esler, hester og hunder.

Ett sted bøyde han seg ned mot et dyr bak en busk.

Cathinka lyste opp da hun så en rotte stå på bakbena og tydelig lyttet til det Jesus sa. Jesus snakket lavt med rotten. Han sa noe om at den ikke å trengte å bekymre seg. Alt ville ordne seg.

52

53

54

Enda en mann kom bort til dem og spurte Jesus om hjelp. Han hadde vært plaget av kraftig hikke hele sitt liv. Jesus lukket øynene der han sto foran mannen.

Det gjorde mannen også. Jesus trakk pusten godt inn.

I neste øyeblikk ropte han BØ! til mannen. Alle skvatt.

Aller mest mannen.

Fra den dagen var han aldri mer plaget av hikke. Han var blitt helt kvitt den. Alle de andre også, forresten.

Jesus smilte lurt til Cathinka og Florence. De skjønte at han likte å gjøre folk glade på mange måter, også med tull og tøys.

Husk det, jenter, sa han. Dere må ikke ta alt så alvorlig bestandig. Er det noe som gjør menneskene godt, så er det å le.

Mannen som aldri mer skulle hikke gikk derifra mens han lo av lettelse. Hele følget hadde blitt i bedre humør, og de pratet som de pleide resten av veien til Getsemane.

55

Der var det veldig pent, syntes Cathinka. Nydelige blomster og vakre trær overalt. Små bekker med vann rant ned i dammer med vannliljer. Cathinka tenkte at her trengte de ikke å leke pynteleken.

56

57

58

Jesus stoppet ved et stort tre. Her skal jeg være alene en stund, sa han. Jentene kunne se at vennene til Jesus stusset. Han som het Peter sa da at de ville sitte under et tre i nærheten og vente på ham der.

Jesus så ned på Cathinka og Florence. Nå, mine venner, skal dere ta av dere armbåndene. Og dere må ikke ta dem på før søndag morgen. Kan dere love meg det?

Cathinka så at han hadde triste øyne igjen. Jentene skjønte at noe var i ferd med å skje.

Vi ses på søndag, hvisket de til hverandre og tok av armbåndene.

59

Cathinka ble stående en stund og se på Jesus-statuen før hun ruslet hjem. Den lignet ikke så veldig. Den virkelige Jesus hadde et skinn i øynene som aldri kan gjenskapes på en statue, og trekkene hans var også mye mildere. Nå skulle hun ikke se ham før søndag.

Hvorfor det, tro?

Med ett skjønte hun alt sammen. Hva som var i ferd med å skje. Denne dagen var en helt vanlig torsdag i slutten av mai. Men hvis hun tar på seg armbåndet, kommer hun til Jerusalem på den tiden det er påske hos Jesus. Den påsken han skal henge på korset.

60

61

62

Den kvelden gråt Cathinka da mor skulle si god natt.

Hun gråt ustoppelig fordi hun visste hva som skulle skje dagen etter. Mor syntes at Cathinka var uvanlig lei seg på grunn av påskehistorien. Men, som hun også tenkte, når man virkelig setter seg inn i hva som skjedde med Jesus den gangen, kan man bli veldig lei seg.

63

Etter at Cathinka hadde sovnet, listet mor seg inn på rommet hennes. Cathinka hadde vist henne det hemmelige stedet i putetrekket hvor perlearmbåndet lå. Mor tok forsiktig armbåndet ut av puten uten å vekke sin sovende jente. En stund sto hun bare der og kjente perlene i hånden sin. Hva om det er sant som Cathinka sier? Hva om man kommer til Jesus den påsken han skal henge på korset hvis man tar armbåndet på?

64

65

66

Mor tar armbåndet forsiktig på. Hun lukker øynene og ønsker at noe skal skje.

Når hun åpner øynene, er det like mørkt rundt henne som i rommet til Cathinka. Men hun skjønner med en gang at hun er et annet sted. Varmen, luktene og lydene.

Hun står bak et stort tre den kvelden og blir vitne til at soldatene kommer og tar Jesus med seg. Mor gråt.

Hun hadde sett ansiktet til Jesus. Blikkene deres møttes et kort sekund, og hun visste at Jesus kjente henne. Hun visste at Jesus kjenner hver eneste person i hele verden. Hans kjærlighet er så uendelig at mor ikke kunne annet enn å gråte av sorg og kjærlighet på en gang. Hun tok fort av seg armbåndet og la det tilbake i putetrekket til Cathinka. Den natten fikk ikke mor sove. Dette ble hennes hemmelighet.

Cathinkas og hennes hemmelighet.

67

Cathinka var lei seg i to dager. Hun hadde armbåndet i lommen hele tiden og kjente på det med hånden sin.

Fredagen var den aller lengste. Cathinka forsto hvorfor de kalte den langfredag. Hun skulle gjerne ha vært der og trøstet Jesus. Men hva kunne hun ha gjort?

Samtidig var hun glad for at hun slapp å se det. Det hadde vært for vondt. Det var trist nok å kjenne på det inni seg slik det var nå, selv om hun jo visste at han skulle bli levende igjen på søndag. Kom hun til å se ham da?

Mor var heldigvis der og trøstet henne. Akkurat som om hun forsto alt sammen. Akkurat som om mor også var lei seg.

68

69

69

70

Søndag morgen våknet hun tidlig. Hun lå i sengen sin med armbåndet i hånden og gledet seg. Skulle hun ta det på nå? Hva ville mor og far si om de oppdaget at hun var borte?

Men hun kunne ikke vente. Armbåndet kjentes kjølig rundt håndleddet.

Hun sto i nattkjolen i en nydelig hage. I Jerusalem var solen i ferd med å stå opp, og blomstene strakk seg morgentrøtte mot den.

Florence var plutselig ved siden av henne. Umerkelig hadde hun kommet.

Påskemorgen slukker sorgen, sa hun, og smilte til Cathinka. Hun hadde forstått, hun også.

71

Florence hadde tydeligvis kledd på seg før hun hadde tatt på seg armbåndet. Hun hadde en fin kjole på.

Florence syntes at Cathinkas kjole var vakker.

Det er nattkjolen min, fniste Cathinka. Jeg tok på meg armbåndet med det samme jeg våknet. De måtte le.

Da hørte de noen komme gående mot dem på grusveien. To av damene de hadde sett sammen med Jesus kom med blomster i hendene. De så veldig triste ut.

72

72

73

73

74

74

Damene stoppet da de så de to jentene. De kjente dem igjen. Vil dere være med og legge blomstene ved graven til Jesus? spurte den ene. Hun het Maria og var moren til Jesus.

Det kan vi godt, sa Cathinka, men Jesus er jo ikke der.

De to damene tørket tårene og fortalte jentene hva som hadde skjedd.

Vi vet det, sa Florence. Og vi vet at han ble levende igjen!

Jentene smilte. Stille gikk de sammen dit Jesus var gravlagt.

Noen hadde rullet en stor stein foran åpningen i fjellet der de hadde lagt kroppen hans. Men steinen var veltet til siden, og det var bare et teppe der han hadde ligget.

Hva var det vi sa? sa Cathinka. Han har jo blitt levende igjen.

Damene skjønte ingenting, men de hadde håp i øynene sine nå. De gikk derifra, fremdeles med hendene fulle av blomster, og visste ikke hva de skulle tro.

75

Da sto han foran dem. Jesus. Øynene hans var lette å kjenne igjen. Men det var noe ved ham som var litt annerledes.

Han smilte til dem alle fire. Damene satte seg bums på bakken fordi de ble så forundret. De gråt av glede og lettelse. Han kysset begge jentene lett på pannen og sa: Mine fine, små venner, dere kommer til å gjøre mange mennesker friske og glade. Ta av dere armbåndene nå, og vit at jeg blir med dere i hjertene deres for alltid.

De to venninnene så på hverandre. Og på Jesus.

Ville de treffe hverandre igjen? De telte til tre og tok armbåndene av.

76

77

78

Mor kom inn på rommet til Cathinka for å si at frokosten var klar, og at det nå var på tide å kle på seg. Hun la merke til at Cathinka strålte i ansiktet.

Så fint at du er glad igjen, jenta mi, sa mor.

Vet du hva? sa Cathinka. Jesus er i hjertet mitt, og jeg skal gjøre mange mennesker friske og glade.

Akkurat som ham.

Det var en god idé, sa mor. Men du? Vet du hvor jakken din er?

Cathinka måtte tenke litt.

Den er hos Jesus, sa hun.

79

Og vet du hva?

Begge jentene gjorde virkelig mange mennesker både friske og glade i sitt liv.

Cathinka het Guldberg til etternavn.

Florence het Nightingale.

Kanskje har du hørt om dem?

Det er sant at begge ble født på en fredag.

Det er også sant at de begge fikk sin utdannelse på samme sted i Tyskland.

Det er helt sant at begge hjalp mange mennesker til å forstå viktigheten av rent vann.

80

81

82

Tekst: Helene Støren og Bjørn Thorbjørnsen Illustrasjoner Helene Støren helene.storen@gmail.com Design: Nina Simonnes Trykkeri: H.B.O Nova Print AS Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Boken er trykket på PaperWise, et miljøvennlig papir laget av jordbruksavfall.

83

Denne lille boken er en gave til deg fra Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.

Vi er en ideell samfunnsaktør innenfor utdanning, helse og omsorg med et kristent verdigrunnlag.

KVALITET og NESTEKJÆRLIGHET er våre kjerneverdier.

LOVISENBERG Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo Telefon 22 35 83 00 www.lovisenberg.no 84