Påskebok 2024

SAVNET

1

Kjære leser!

Over to milliarder mennesker lever i områder preget av væpnet konflikt. Nær 500 millioner av dem er uskyldige barn. Men ikke engang barna blir spart.

Barn blir drept, skadet, mishandlet, utsultet, tvangsrekruttert eller tvunget på flukt. I såkalt urban krigføring, som i Gaza, Syria, deler av Ukraina og byer i Sudan, er det ifølge Redd Barna syv ganger mer sannsynlig at barn blir drept i eksplosjoner enn voksne.

Alle kriger er også kriger mot barn, uansett hvilken begrunnelse hver enkelt væpnet konflikt har. Vi kunne jo håpe at utviklingen over tid hadde gått i riktig retning. At færre barn rammes enn før.

Men slik er det ikke. Antall grove overgrep mot barn i krigssoner er tre ganger så mange nå som for ti år siden.

Påsken er for de fleste også en tid for refleksjon, uansett hvilket forhold hver enkelt av oss har til påskeevangeliet. Årets påskebok kan kanskje bidra til det, i et forsøk på innlevelse i de dramatiske hendelsene rundt kristendommens begynnelse. Det bemerkelsesverdige er hvilken utrolig kraft et budskap om nestekjærlighet fikk i en brutalisert verden. Nå er det barn i krig som trenger å føle kraften i dette budskapet. God lesning og god påske!

Med vennlig hilsen Vidar Haukeland, adm. direktør Diakonissehuset Lovisenberg 2

3

Titus var sliten etter en lang dag med forhør.

Nå gjenstod det bare å skrive rapport før han kunne gå hjem.

Det var så mange løse tråder.

Så mange forskjellige teorier.

Saken hadde flere lag.

Titus jobbet hardt for å skaffe seg oversikt.

4

5

Forhørsrommet var grått og klamt.

I det dunkle kjellerlokalet var det bare en enkel parafinlampe og daglyset fra et lite vindu.

Det satt mye historie i veggene her etter alle disse årene.

Men saken han hadde ansvar for nå var helt spesiell.

6

7

Han skriver i sine egne notater: «For en dag. Avhøret av moren, som var vitne til at sønnen ble torturert og korsfestet.

Tenk om det hadde vært min sønn.

Jeg må hjem nå for å fortelle hvor høyt jeg verdsetter ham.»

Veggene i forhørsrommet kom krypende mot ham.

Titus måtte ut for å puste fritt.

8

9

Han hadde selv sett flere av hendelsene vitnene fortalte om.

Det var vanskelig å være objektiv.

Han hadde håpet på en frigjører fra romernes tyranni.

Folket ble kvalt av skatter og avgifter.

De var som slaver.

10

11

I protokollen skriver han: «Kvinnen var i sjokk.

En engel hadde fortalt henne at hun var med barn.

Det var dyp undring rundt sønnens fødsel.

Livsreisen hans over 33 år var en sterk historie.

Nesten uvirkelig.»

12

13

Titus var utnevnt av keiseren til å lede etterforskningen.

De stod overfor en kriminalsak.

En dødsdom og korsfestelse.

Uten rettssak.

14

15

Alt hadde gått så fort.

Marias sønn red inn i byen en søndag.

Fredag hang han på et kors.

Det lignet veldig på hastverksarbeid.

Men hvorfor?

Titus var i villrede.

Hadde dette skjedd før?

Dødsstraff uten lov og dom?

16

17

Graven var tom.

Liket var ikke der.

Vitnenes forklaringer sprikte i alle retninger.

18

19

Nå var hele denne saken hans ansvar.

Romerne forventet svar fra en gråhåret, sliten mann i 50-årene.

Han ruslet forvirret hjem.

Var dette politisk eller religiøst betinget?

Det verserte flere konspirasjonsteorier.

20

21

Titus kjente til skriften og profetene.

En mann skulle komme og frigjøre folket.

Var det det som skjedde nå?

Forventningen hos folket var til å ta og føle på.

Ville profetiene gå i oppfyllelse?

Var den unge mannen jødenes konge?

Han skrev ned sine personlige notater, mest for å klargjøre egne tanker: «Merkelig konge, uten gulltrone og septer.»

22

23

Tankene hans løp fritt.

Selv om han var sliten etter en lang dag, så han frem til morgendagens samtale med Peter.

Yrkesfiskeren og disippelen var neste navn på listen.

Han satt innelåst på et rom sammen med de andre disiplene.

De var livredde.

For det var lynsjestemning blant folket.

24

25

Titus gledet seg til dette forhøret.

Peter klarte å snike seg ut og kom ubemerket til forhørsrommet.

Det var mange historier om denne fiskeren.

Peter hadde vært øyenvitne til flere av hendelsene.

Han var opprømt og livredd for mobben.

Jeg forlot alt for å følge ham som nå er forsvunnet.

Hva gjør jeg nå?

Kan jeg vende tilbake til familien?

Undret han.

26

26

27

Det ble en lang og fortrolig samtale.

Titus kunne ikke annet enn å få godhet for denne impulsive mannen.

En gang, fortalte Peter, forvandlet Mesteren to fisker og fem brød om til nok mat for ti tusen.

Vi samlet sammen restene, som fylte mange kurver.

28

29

Rett etter dette ba han oss om å dra i forveien over til den andre siden.

Da kom han etter båten, gående på vannet.

Er det deg, Mester, så be meg om å komme til deg, sa jeg.

Kom, sa han.

Og jeg gikk.

Inntil jeg begynte å tenke for mye.

Jeg sank, og han grep hånden min.

30

31

En annen gang ba han meg om å kaste garnet på den andre siden av båten.

Vi hadde vært ute og fisket hele natten uten å få noe som helst.

Messias ropte fra stranden: Hiv garnet ut igjen på den andre siden av båten!

Jeg mener, jeg er yrkesfisker og må innrømme at jeg tenkte: Det er mulig at han har greie på mange ting, men ikke fiske.

På tross av dette, mot all fornuft, gjorde vi som han sa.

Vi fikk så mye fisk at garnene revnet.

32

33

Forhøret var over.

Peter tok på seg hettekappen igjen og forlot forhørsrommet.

Titus ble sittende lenge før han skrev i sine notater: «Peter virker troverdig.

Han bekrefter flere av historiene rundt Jesus fra Nasaret.

Utrolige historier.»

34

35

Det store spørsmålet nå var hvorfor denne mannen, som tilsynelatende bare gjorde gode ting, ble dømt til døden.

Han skrev ned stikkordene: «Justismord, uskyldig dømt.

Oppfyllelse av profetiene.»

Flere vitner og mistenkte var klare neste dag.

Titus ville forhøre foreldrene til Judas.

Han som mottok 30 sølvpenger.

Og som hengte seg, rett i etterkant av korsfestelsen.

Han hadde vært hovedmistenkt i saken.

Jeg får innkalle foreldrene hans, tenkte Titus, selv om det er kort tid etter selvmordet.

Dette kan bli følsomt.

Ante de noe om blodpengene?

Hadde Judas fortalt dem noe som kunne bidra å oppklare saken?

36

37

Forhørsrommet virket ekstra lite i dag.

Varmen gjorde det nesten uutholdelig å sitte der.

Han serverte lunkent vann.

Samtalen startet tregt og stotrende.

Men så løsnet det.

Til tross for sorgen og sjokket hadde de evnen til å formidle viktig informasjon.

Judas var veldig politisk engasjert, kunne de fortelle.

Han hadde mange ganger snakket om Messias ved middagsbordet.

Judas hadde virket oppriktig glad i ham.

38

39

Allerede som tenåring ble han med i en motstandsbevegelse.

Landet var okkupert av romerne.

De måtte ligge lavt for ikke å bli arrestert.

De tre siste årene før han tok sitt eget liv fulgte han Mesteren.

Hans voksende utålmodighet var påtagelig.

Han kunne virke sint fordi Jesus ikke stod frem og befridde folket fra okkupasjonsmakten.

Det stod da virkelig i skriftene om en forløser, frigjører og frelser.

Foreldrene refererte til et siste måltid.

Ifølge Judas hadde Mesteren da fortalt at én av disiplene skulle forråde ham.

40

41

Kanskje tok han dette som et signal til å iverksette?

Kanskje Judas tok imot bestikkelsen for å få fortgang i prosessen?

Da Titus antydet denne teorien, ble det tent et lite lys i de sorgfulle øynene til foreldrene.

Det hjalp dem litt i tapet over sønnen.

Titus skrev i loggen: «Kanskje Judas hengte seg i dyp fortvilelse over å ha tatt feil?»

42

43

Lasarus, han som etter sigende var blitt vekket opp fra de døde av Jesus, kom til forhørsrommet neste dag.

Sammen med sine søstre Marta og Maria.

Jesus var en venn av familien.

Han var ofte på middag hos oss, fortalte de.

Og han elsket Martas lammegryte.

Han fikk husly noen netter før han dro videre.

Ofte opp i fjellet alene, for å samle seg, som han sa.

For å komme bort fra menneskemassene.

De fortalte om en vanlig mann.

Han var ofte glad.

Søstrene snakket i munnen på hverandre.

Lasarus så litt oppgitt bort på Titus.

Han fortalte noen historier fra bryllupet i Kana, fortsatte søstrene, der han gjorde vann til vin.

Peter, og flere av de andre som …

Titus kremtet og avbrøt fortellingen.

For selv om han var nysgjerrig, var han jo etterforsker i en kriminalsak.

44

45

Lasarus, sa han, kan du fortelle meg om opplevelsene rundt din død?

Jeg var veldig syk.

Det neste jeg husker, er at jeg våknet opp fra de døde, og Jesus stod der.

Jeg husker ikke så mye mer.

Annet enn at jeg var takknemlig.

Dere må nesten høre med søstrene mine.

46

47

Titus skifter tema.

Noen hevdet at alt dette var Guds egen plan.

At han hadde drept sin egen sønn.

Så Jesus kunne dra tilbake til sin far i himmelen, for å sitte ved hans høyre hånd.

Titus selv stilte seg tvilende til denne teorien.

Den var uansett vanskelig å bevise.

Men han måtte spørre.

48

49

Jeg vet at det høres for utrolig ut, sier Lasarus, men vi snakket mye om det når han var hos oss.

Jesus selv var overbevist om at dette var hans oppgave, hans kall.

Men i disse dagene etter korsfestelsen er vi fortsatt i så dyp sorg over tapet at det er vanskelig å snakke om.

Titus var lenge sammen med Lasarus og søstrene.

På veien hjem tenkte han at dette var både inspirerende og forvirrende.

Han var bekymret for rapporten til keiseren.

50

51

De ropte nok ekstra høyt den dagen, selv om de trodde på denne nye Messias.

De undret seg over kraften i dette.

Folkemassene ropte: Sett Barrabas fri!

Som en suggesjon.

Hvem hadde motiv for å oppvigle folket?

Sett Barrabas fri!

Korsfest Jesus!

52

53

Dette skiftet fra hyllest til hat.

Fra «hosianna» til «sett Barrabas fri».

Var det skuffelsen?

Håpet som brast?

De hadde ventet så intenst på denne frigjøreren.

Som nå hang hjelpeløs på et kors.

Kanskje skuffelsen var tilsvarende sterk.

Og fikk dem til å rope: Sett Barrabas fri!

Titus undret seg.

54

55

Han innkalte Barrabas og hans foreldre.

De kunne fortelle om en merkelig stemning blant folket.

Mange av dem hadde fulgt Jesus og selv vært vitne til alle hans gode gjerninger.

Folket hadde ikke noe forhold til Barrabas.

Men hans familie ropte nok ekstra høyt den dagen.

Sammen med alle de andre.

Ja, vi ropte oss hese, kunne hans foreldre innrømme, selv om de ikke kunne forklare hvorfor.

56

57

Titus var tankefull etter dette forhøret.

Det begynte å danne seg et bilde.

Allerede rundt Jesu fødsel hadde keiseren utstedt en ordre om å drepe alle guttebarn.

Maria og Josef måtte flykte til Egypt med det nyfødte barnet.

Hva var egentlig trusselen for det enorme Romerriket?

At flere profetier i skriftene hadde gått i oppfyllelse?

58

59

Titus gruet seg til neste forhør.

Han var nødt til å innkalle øverstepresten.

Det var noe som ikke stemte.

Stemningen blant folket hadde snudd.

Det var ingen vei utenom.

De skriftlærde, prestene på den tiden, hadde møtt Messias allerede som 12-åring i tempelet.

Titus kalte inn øverstepresten til forhør.

Han virket streng og var taus.

60

Var det noen som hadde motiv for å drepe Jesus? Startet Titus. Øverstepresten så først ned, Deretter så han ut av kjellervinduet.

Det virket som om han følte det nedverdigende bare å være der.

Han kremtet lenge og sa motvillig: Jesus kalte oss for hvitkalkede graver.

Pene å se til på utsiden, men fulle av råttenskap.

Man skaffer seg et par fiender da, hos den religiøse eliten. Øverstepresten virket dypt fornærmet.

62

63

Når Jesus i tillegg, fortsatte presten, kalte seg selv for Guds sønn, var det den kraftigste formen for blasfemi.

For Gud er én.

Da rev vi av oss kappene.

I hellig harme.

Denne Jesus fra Nasaret ryddet tempelplassen.

Egenhendig ryddet han den for handelsboder.

Det gikk heller ikke upåaktet hen.

Når han også talte styresmaktene midt imot, er det klart at det er noen som ønsket ham fjernet for godt. Øverstepresten gikk før Titus fikk avsluttet forhøret.

Titus skrev i protokollen sin: «Tåkelegging, i en kombinasjon av mystikk, profetier, tro og harde fakta.»

64

65

Etterforskeren sitter alene i forhørsrommet etter lange dager med forhør av både vitner og mistenkte.

Dette var sammensatt.

Han var sliten.

Romerne krevde en rapport.

En form for konklusjon.

Han summerer opp, refererer til forhørene og sender rapporten.

Etter det hørte han ikke mer, annet enn at saken ble henlagt.

Grunnet manglende bevis.

Så dette går over i historien som tidenes største uoppklarte kriminalsak.

66

67

En tenkt samtale med Jesus Titus skrev allerede den gangen i sine private notater: «Hadde alle Jesu følgere bragt videre all denne godheten, hadde verden blitt et bedre sted å leve.»

Ordene fra Titus summer fremdeles i hodet mitt: «blitt et bedre sted å leve».

68

69

Jeg sitter på en benk ved havet.

Det blåser en mild vind.

Den lager små krusninger på havoverflaten.

Jeg hører lyden av vann mot land. Øynene flytter seg mot trærne på den andre siden av viken.

Horisonten er beroligende.

Det er år 2024 etter Kristus.

På en benk ved havet, i skyggen av noen trær, har jeg mitt favorittsted.

Jesus sitter her sammen med meg.

70

71

Vi snakker om en person født i en stall.

Som mange år senere kom ridende på et esel.

Han ble kalt jødenes konge.

Folkemassene la palmeblader på veien der han red og hyllet ham.

Bare dager senere henger han på et kors Ingen gulltrone. Ikke noe septer.

Alt dreide seg om Jesus fra Nasaret.

Som hang på et kors med en tornekrone.

Mellom to dødsdømte.

Han klarer nok en benk ved havet.

72

73

Hele vår tidsregning er før og etter Kristi fødsel.

Denne hendelsen har overlevd til i dag, på én eller flere måter.

Jesus satte sine spor.

74

75

Da du forsvant, ble det hengt opp savnet-plakater overalt, innleder jeg med.

Ja, svarer han, og samtalen er i gang.

Om jeg stiller deg spørsmålet, Mester: Hva er det som savnes i dag?

Hva kan vi gjøre?

Han ser på meg med milde øyne og et varmt smil.

Det handler om de menneskene dere faktisk møter.

Hvem ellers?

Ikke langt der borte.

Men helt nær dere.

76

77

Lengselen er sterk.

Savnet er så tydelig og helt konkret: Å være lys for noen.

Tenne lys i andres øyne.

La dem få et glimt av menneskelighet.

Det er der dere kommer inn.

En gjenopprettelse av menneskeverdet.

Skape opplevelser av tilhørighet og mening.

Tiden dere lever i er preget av utenforskap og ensomhet.

Noe jeg selv har kjent på kroppen.

78

79

På korset pustet jeg ut for siste gang med ordene «det er fullbrakt».

Det er den totale gjenopprettelsen.

Båten er ferdig bygget.

Dere er alle om bord.

Faller dere på reisen, så faller dere på dekk.

Det er bare kjærligheten som gjenoppretter blant menneskene i dag.

Nestekjærlighet er oppdraget.

Han er fortsatt savnet.

Det er der vi kommer inn.

80

81

Den samtalen med Ham. Bønn, kalles det visst.

Kanskje jeg skal be mer.

Bare være i den samtalen.

Hjertesamtalen.

Med Jesus.

“I see friends shaking hands Saying, ”how do you do?”

They’re really saying I love you” LOUIS ARMSTRONG

82

83

ETT ER NØDVENDIG Ett er nødvendig her i denne vår vanskelige verden av husville og hjemløse: Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket og pusse soten av lampen.

Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.

Hans Børli

84

85

Tekst: Bjørn Thorbjørnsen Illustrasjoner: Helene Støren E-post: helene.storen@gmail.com Design: Nina Simonnes Trykkeri: H.B.O Nova Print AS Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Boken er trykket på PaperWise, et miljøvennlig papir laget av jordbruksavfall.

86

87

Denne lille boken er en gave til deg fra Diakonissehuset Lovisenberg.

Vi er en stor aktør innenfor utdanning, helse og omsorg med et diakonalt verdigrunnlag.

KVALITET og NESTEKJÆRLIGHET er våre kjerneverdier.

LOVISENBERG Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo Telefon 22 35 83 00 www.lovisenberg.no 88