4
politisk leder lb # 5-21
På tide med økt tillit Det vi ikke trenger nå, er enda flere reformer og politikere som skal styre skolen ovenfra og ned.
Politisk leder har ordet Rita Helgesen
SKOLEN HAR BLITT RETTSLIGGJORT , og elevenes rettigheter kommer ofte foran lærerens. I en samtale om jus i skolen uttaler førsteamanuensis Jeffrey Hall ved Rettsvitenskapelig institutt (UiO) at antallet klagesaker har blitt tidoblet etter at mobbeparagrafen ble innført i 2017.1 En rektor må forholde seg til over 400 lover og forskrifter. Pedagogiske utfordringer har fått mange juridiske implikasjoner. Ofte kommer elevens rettigheter i konflikt med arbeids takerens. Altså lærerens. Å oppfylle både arbeidstakerens og elevenes rettigheter oppleves som en spagat, ifølge avdelingsleder Bente Akre på Nannestad videregående skole. Det er viktig og bra at en skoleleder er seg arbeidsgiveransvaret bevisst, og at de for eksempel ved elevklager knyttet til § 9 A så raskt som mulig sørger for at den ansatte får mulighet til kontradiksjon. Det er tillit i praksis. Elevens rett til tilpasset opplæring er ikke individuell, men rettighetene fører likevel til mye merarbeid for læreren. For eksempel har en elev med mye dokumentert fravær krav på å få faglige vurderinger, og det kan være vanskelig og tidkrevende for læreren å sette karakterer. Tilpassede undervisningsopplegg og vurderingssituasjoner tar tid som læreren ofte ikke får ekstra betalt for. Elevens rettigheter bør ikke svekke faglærerens myndighet til å beslutte opplæringens innhold og form eller bestemme hvordan de kan gjennomføre forsvarlige vurderinger. Likevel får vi stadig meldinger om forsøk på å presse medlemmer til å sette bestått karakter på elever de mener de ikke har godt nok grunnlag til å vurdere. Ledelsens behov for gode gjennomføringstall og at færrest mulig får ikke bestått, blir da viktigere enn tilliten til at læreren ikke har godt nok vurderingsgrunnlag.
Individualiseringskultur utfordrer Professor i sosiologi ved Universitet i Agder, Ove Skarpenes, skriver i artikkelen De unges problem i Nytt Norsk Tidsskrift at individualiseringen i samfunnet har kommet til uttrykk i skolen både pedagogisk og skolefaglig.2 Læreplanverket i fagfornyelsen legger vekt på at elevenes selvkontrollerte læring og kunnskaper forankres i elevenes egne erfaringer, flere typer kompetanse og i dybdefaglighet. Skarpenes spissformulerer det slik: «Eleven oppfordres til å bevege seg innover i seg selv for å finne motivasjon for selvregulert læring, og for
å finne sin egen private litteraturtolkning, historieforståelse eller livsmestringsstrategi, men på samme tid skal elevens ulike prestasjoner i større grad testes og vurderes.» Skarpenes pekte allerede i 2005 på en tendens til at elevens livsverden «koloniserte det faglige», og mener at disse tendensene har blitt forsterket gjennom reformene i Kunnskapsløftet og fagfornyelsen. Han stiller to betimelige spørsmål: «(...)når elevens sosiale, emosjonelle og faglige kompetanse blandes sammen, blir det utydelig og muligens problematisk – for hva skal egentlig vurderes?» og «kan de subjektive erfaringene virkelig forenes med den faglige (eller vitenskapelige) analysen?» Vi som skal vurdere elevene og sette rettferdige karakterer, må forholde oss til svært ambisiøse læreplaners kompetansemål og vurderingskriterier. Vi er profesjonelle fagmennesker, vi er utdannet i faglige tradisjoner og må bruke skjønn for å balansere og vurdere individet og klassen opp mot nasjonale faglige standarder. Samfunnet må ha tillit til at vi kan fagene våre, og at vi vokter oss vel for å ende opp med det Skarpenes kaller «menneskemåling». Han advarer mot et skolesystem der individualiseringen kobles med at man sosialiserer en «lydig majoritet (...) og utvikle stigmatiserte, selvorienterte/ selvopptatte, krenkbare og kanskje også fandenivoldske elever».
Tillitsreform i skolen? I Arbeiderpartiets partiprogram står det at «Dyktige lærere som har tid og tillit til å følge opp hver enkelt elev, er forutsetningen for en god skole»3.
