KRONIKK
Stråleterapeuters kompetanse i en europeisk kontekst – hvordan ligger vi an? AV EIVIND RICHTER ANDERSEN, STIPENDIAT OG STRÅLETERAPEUT, ANNA GULLHAUG, UNIVERSITETSLEKTOR, OSLOMET OG ERIC SUNDQVIST, UNIVERSITETSLEKTOR OG STUDIEKOORDINATOR VED VIDEREUTDANNINGEN I STRÅLETERAPI, OSLOMET Det finnes mange betegnelser på en strå-
leterapeut. I litteraturen brukes blant annet therapeutic radiographer, radiation therapist eller radiation therapy technologist (1). Nylig ble tittelen radiation therapist innlemmet i ESCOs klassifiseringsliste over profesjoner i Europa. Interessant nok klassifiseres denne som technicians and associate professionals, mens (therapuetic) radiographers klassifiseres som health professionals (2-4). Dette vitner om en manglende harmonisering av stråleterapeuters kompetanse i Europa. SAFE EUROPE-prosjektet har til hensikt å adressere nettopp manglende harmonisering ved å undersøke og identifisere sprik og mangler i ferdigheter som kreves for at stråleterapeuter skal kunne utføre sitt arbeid på tvers av landegrenser (5). Prosjektgruppen publiserte nylig en artikkel (heretter kalt studien) hvor kompetansenivå til stråleterapeuter som arbeider ved linearakseleratorer ble undersøkt gjennom intervjuer av ledere, stråleterapeuter og undervisningspersonell (1). Studien peker på noen viktige områder hvor kunnskapshull kan representere en trussel for pasientsikkerheten. I denne kronikken vil vi diskutere den norske stråleterapiutdanningens oppbygning mot et utvalg sentrale funn i studien. Grunnlaget fra Norge baseres i hovedsak på rapporten «Evaluering av videreutdanning i stråleterapi ved OsloMet – storbyuniversitetet» (6). Kompetanse og pasientsikkerhet
Stråleterapi er et fag i rask utvikling. Utstrakt bruk av bildeveiledet stråleterapi (IGRT), overflateveiledet stråleterapi (SGRT) og forestående bruk av adaptiv stråleterapi stiller store krav til stråleterapeuter ved behandlingsapparatene. Tekniske ferdigheter innen eksempelvis bildeopptak og bildeverifikasjon sammen med anatomisk kunnskap er essensielt.
22
Dette er SAFE Europe Safe and free exchange of EU radiography professionals across Europe (SAFE Europe) er et Erasmus+-finansiert forskningsprosjekt med flere samarbeidspartnere som har som mål å undersøke hva som kreves av stråleterapeutene for at de skal utføre sin profesjon, og dette sett i sammenheng med utdanningen som tilbys over hele Europa. Et mål er å identifisere forskjellene mellom ferdighetene og utfylle disse slik at nivåforskjellene kan utjevnes. Les mer om dette på safeeurope.eu.
Videre fører mer presis behandling til bruk av høyere stråledoser, gjerne i kombinasjon med annen behandling. Dette gir mer kompliserte behandlingsforløp, noe som fordrer høykompetente stråleterapeuter som kan vurdere pasienters gjennomføringsevne (complience) og identifisere, samt følge opp, bivirkninger og komplikasjoner. I et pasientsikkerhetsperspektiv er manglende harmonisering av kompetanse svært bekymringsfullt. Vi anser dette som problematisk av flere grunner: 1) Andre yrkesgrupper vil ha ulik (og kanskje en misforstått) formening om stråleterapeuters kompetanse, noe som kan vanskeliggjøre samarbeid. 2) Stråleterapeuter vil ha ulike ansvarsområder i ulike land. 3) Manglende harmonisering av kompetanse vanskeliggjør internasjonalt samarbeid. 4) manglende harmonisering av profesjonstittel vanskeliggjør overføring av eksempelvis forskningsresultater til en norsk kontekst. 5) manglende mulighet for arbeidsmobilitet innenfor Europa. Utdanning i Norge og EU
Utdanningen til stråleterapeut er varierende innen EU, både med henblikk på utdanningens lengde og innhold (7). Selv etter endt utdanning på tilsynelatende samme utdanningsnivå er stråleterapeuters kompetanse svært varierende (7). I Norge er utdanningen til stråleterapeut ett års fulltids videreutdanning (60 ECTS) etter fullført bachelorgrad i radiografi (6). Videreutdanningen i stråleterapi har fire teoretiske emner som dekker et bredt spekter av faglige områder (se tabell 1). I tillegg kommer et eget praksisemne som dekker to praksisperioder på totalt åtte uker. Hvert emne bygger på det foregående. Dette er ment å imøtekomme det brede ansvarsområdet som en stråleterapeut i
Norge har, og inkluderer både planlegging og gjennomføring av strålebehandling, informasjon til pasienter før og under behandling, samt identifisering og oppfølging av bivirkninger (6). I Norge gjennomføres om lag 85 prosent av strålebehandlingen poliklinisk (8). Stråleterapeutene vil derfor representere den daglige kontakten med spesialisthelsetjenesten, og fungerer som et bindeledd mellom pasient og andre profesjoner innenfor helsevesenet (6). I Europa kan utdanningsveien til å bli stråleterapeut være et rent stråleterapiutdanningsforløp eller en kombinasjonsutdanning som inkluderer eksempelvis bildediagnostikk og stråleterapi (1, 7). De fleste respondentene i studien mente at utdanningen burde være på minimum bachelor-nivå (EQF6. Se for øvrig tabell 1 over EQF-nivå). Likevel beskriver studien et utdanningsprogram i Tyskland på EQF4-nivå og et kombinasjonsprogram (stråleterapi, bildetaking og elektrofysiologi) i Polen på EQF5-nivå (7). Stråleterapiundersøkelsen 2021 viste imidlertid at det er bred enighet blant norske ledere om at stråleterapiutdanningen i Norge burde økes til mastergradsnivå (EQF7) (10). Norske ledere ønsker altså stråleterapeuter med adskillig høyere kompetansenivå enn det som tilbys av enkelte land i Europa. Derfor planlegges det for at videreutdanningen i stråleterapi skal kunne inngå i den planlagte masterutdanningen i helse og teknologi (HETEK), slik at det kreves få ekstra studiepoeng for å kunne oppnå en mastergrad. Dog vil det fortsatt være mulig å kun ta ettårig videreutdanning i stråleterapi uten å gjennomføre en full masterutdanning med tilhørende masteroppgave. Sammenlikning av stråleterapeuters kompetansenivå kan imidlertid ikke gjøres ut fra utdanningsnivået alene, da teoretisk innhold, mengde stråleterapi
Hold Pusten 2/2022
