FORBUNDSLEDEREN
Ă ret 2020 Der tidligere generasjoner har kunnet fortelle om to verdenskriger, spanskesyke og livet fĂžr og etter penicillin â har etterkrigsgenerasjonene vĂŠrt forskĂ„net for de store katastrofer og hendelser som har snudd opp ned pĂ„ samfunn. SĂ„ pĂ„viste kineserne et nytt koronavirus ved inngangen til Ă„ret. NĂ„ gjenstĂ„r det Ă„ skrive den endelige historien om koronaviruset av 2020 og ikke minst alle tiltak i kjĂžlvannet av den pandemiske spredningen av viruset samt de samfunnsmessige fĂžlger det vil fĂ„. NĂ„ midt oppe i fase to av pandemien er det imidlertid klart at covid-19 ikke er en sykdom alle skal ha, selv om snittalderen blant de som er dĂžde til nĂ„ i Norge, er hĂžy. Vi gikk inn i mars mĂ„ned, og den 12. stengte Norge mer eller mindre ned for Ă„ skĂ„ne sykehusene og tilgjengelig intensiv kapasitet. Det var forventet at situasjonen med en pĂ„gĂ„ende pandemi ville legge stort press pĂ„ de ansatte og arbeidstidsordninger. Inn i pĂ„sken kom det pĂ„ plass en sentral avtale i regi av Unio som skulle regulere overtidsgodtgjĂžring ved overtid i tilfeller der turnuser ble endret med kortere tidsfrister enn vanlig. I utgangspunktet var det positivt Ă„ fĂ„ pĂ„ plass en sentral avtale som sĂ„ seg fore Ă„ ha felles reguleringer for ekstra innsats og overtid i en vanskelig tid. Imidlertid viste deg seg snart at det ble mye arbeid for lokale tillitsvalgte for Ă„ fĂ„ radiografer og strĂ„leterapeuter til Ă„ bli omfattet av avtalen. Her kunne de lokale HR-systemene vĂŠrt smidigere. Vi har ogsĂ„ sett at avtalene har blitt misbrukt til Ă„ legge opp til endringer i turnus pĂ„ kortere varsel enn det reelt sett var behov for. Da Norge stengte ned, mĂ„tte radiografer og andre sykehusansatte Ă„pne opp for koronasmittede pasienter â noe som ogsĂ„ innebar Ă„ sette til side enkelte andre pasientgrupper. Manglende beredskap og kapasitet ved norske sykehus ble Ă„penbar, det vĂŠre seg tilgjengelig smittevernutstyr, men ogsĂ„ pĂ„ sentrale funksjoner som intensivkapasitet. Norske sykehus var i utgangspunktet fylt opp med pasienter, ogsĂ„ i korridorene, da pandemien rammet verden og Norge.
Hold Pusten 6/2020
«Pandemien har avdekket, i tillegg til manglende beredskap pĂ„ viktige felter, at norske helseforetak opererer med en for lav grunnbemanning â ikke minst innen bildediagnostikk.» IfĂžlge Statistisk sentralbyrĂ„ (SSB) har norske sykehus et hĂžyere belegg i det daglig enn sammenlignbare land innen OECDomrĂ„det. SSB-tallene er riktignok noen Ă„r gamle, men viser at norske sykehus har et belegg pĂ„ i overkant av 90 prosent, mens snittet blant de sammenlignende landene ligger godt under 80 prosent. I Norge er det ingen politisk bestemt grense for hva belegget maksimalt skal vĂŠre, men Helsetilsynet har anbefalt at gjennomsnittlig belegg ikke bĂžr overstige 85 prosent ved akuttavdelinger. Ved avdelinger med mye planlagt aktivitet er anbefalingene mellom 90 og 95 prosent. Samlet sett resulterer det i at norske sykehus er helt pĂ„ topp nĂ„r det gjelder belegg, dette er blant annet et resultat av at norske sykehus bygges for smĂ„ og ikke er tilpasset den store befolkningsĂžkningen vi har sett de siste 20 Ă„rene. Et hĂžyt belegg betyr at liggetid mĂ„ ned â som igjen gir kortere frister for utredning og behandling â og derav stort press pĂ„ tjenester som bildediagnostikk. I Fafo-rapporten «Mellom menneske og maskin» kommer det fram at norske radiografer ved inngangen til pandemien arbeidet i en presset tjeneste, bildediagnostikk var og er en etterspurt tjeneste â med eller uten en pandemi gĂ„ende. Pandemien har avdekket, i tillegg til manglende beredskap pĂ„ viktige felter, at norske helseforetak opererer med en for lav grunnbemanning â ikke minst innen bildediagnostikk, det er svĂŠrt lite Ă„ gĂ„ pĂ„, og radiografer og strĂ„leterapeuter er i stor grad sine egne vikarer. Overtidsbruken er stor, og radiografer opplever oftere enn andre yrkesgrupper at de mĂ„ arbeide i et hĂžyt tempo. Det er langt fra et ideelt utgangspunkt nĂ„r vi nĂ„ nĂŠrmer oss en ny topp i smittespredningen â her kan liten tue velte store lass. Vi har sett at
det skal relativt fĂ„ radiografer til i karantene fĂžr tjenestene lider og presset Ăžker pĂ„ de som stĂ„r igjen. I utgangspunktet ligger det ikke an til en ny sentral avtale som regulerer og gir fritak fra hovedreglene i arbeidsmiljĂžloven pĂ„ arbeidstid samt varslingsfrister, sĂ„ vil nok utviklingen med pandemien nasjonalt bli avgjĂžrende for om det tas initiativ fra sentralt hold i retning en ny avtale. Uansett vil sykehusene stĂ„ overfor store utfordringer dersom pandemien utvikler seg dithen at den for alvor legger beslag pĂ„ tilgjengelige ressurser. Pandemien har vist hvor avhengige vi alle er av radiografer og andre helsearbeidere som stĂ„r i fĂžrstelinjen i denne situasjonen. Helseforetakene har nĂ„ en gylden mulighet for Ă„ sette pris pĂ„ og anerkjenne den innsatsen radiografer gjĂžr dĂžgnet rundt â 365 dager i Ă„ret. De pĂ„gĂ„ende lĂžnnsforhandlingene er en god mulighet for arbeidsgivere Ă„ gjĂžre nettopp det, sette pris pĂ„ innsatsen til radiografer og strĂ„leterapeuter. bent.r.mikalsen@radiograf.no
Forbundsleder i NRF, Bent Ronny Mikalsen. FOTO: ANNE ELISABETH NĂSS
9
