Kommentar: Jannecke Dalager

De betydelige detaljene

For litt siden møtte jeg en person i en sammenkomst hvor vi hadde felles bekjente. Denne personen var ukjent for meg, men jeg oppdaga raskt at han kjente meg igjen. «Husker du meg ikke?» spurte han. «Eeeehh» sa jeg, mens jeg leita febrilsk i mitt dårlig organiserte mentale personkartotek. Personen dro etter hvert på smilebåndet og sa til slutt «Nei, det er kanskje ikke så rart.» Nysgjerrigheten vant lett over min medfødte beskjedenhet, og jeg insisterte på å få vite hvor han hadde meg fra. Dette med en viss panikkpreget spenning, dette kunne jo bli ubehagelig? «Vel» sa han, «Det har seg slik at jeg hadde et lengre sykehusopphold for en del år

tilbake, da var jeg hyppig innom røntgenavdelingen. Du jobbet på røntgenavdelingen i 2002, ikke sant?» Nå kjente jeg virkelig panikken bre seg, 2002 var lenge siden, hva i alle dager hadde jeg gjort med denne stakkars personen slik at han husker meg så mange år etter? I 2002 var jeg nyutdannet, usikker, under konstant opplæring og jevnt over livredd. Nå hadde altså fortiden innhentet meg, og her sto jeg ansikt til ansikt med en person jeg etter alle solemerker å dømme hadde påført noe så traumatisk at han aldri glemmer ansiktet mitt.

Jeg fortalte min historie til noen av våre kolleger. Det viste seg at mange hadde lignende historier. En fortalte om et møte på den lokale matbutikken. En ung far med barnevogn hilste forsiktig. Radiografen dro ikke kjensel på vedkommende. Den unge faren unnskyldte seg og fortalte at han husket radiografen fra da barnet i vognen ble forløst med hastekeisersnitt, og leger, sykepleiere og jordmødre hadde jobbet intenst med å stabilisere mor og barn. Radiografen hadde kommet med det transportable røntgenapparatet for å ta røntgen av lungene til den nyfødte. Da røntgenbildet var klart, fortalte faren, var det som om skuldrene og stressnivået til legene og jordmødrene sank noen hakk. «Du var der da vi fikk vite at barnet vårt kom til å leve»

En annen kollega hadde i en pause gått ut av sykehuset for å trekke frisk luft. Dagen hadde vært i overkant hektisk, på grensen til kaotisk, frisk vinterluft måtte gjøre godt. Etter et par minutter ble hun kontaktet av et gammelt skrøpelig ektepar. Hun trillende på ham i rullestol. Radiografen forbannet seg på at hun ikke hadde valgt en mer skjermet lufteplass. Den gamle i stolen strakk armene mot radiografen og sa; «dette skal du ha», han hadde tre store sjokolader i hendene sine. Etter noen sekunder dro radiografen kjennskap på ekteparet; han hadde vært til myelomatoseutredning samme dag, røntgenundersøkelser fra topp til tå. Skrøpelig som han var, hadde det tatt tid. Etter undersøkelsen hadde den gamle i stolen spurt om å få hjelp til å kontakte en navngitt onkolog, da de var gamle kollegaer. Radiografen, som var kraftig på etterskudd, tok seg likevel tid til å kontakte onkologen. «Du var der da jeg trengte hjelp i en korridor full av kaos»

Sitter du i et rom med stråleterapeuter og radiografer, sitter du i et rom fullt av lignende historier. Som stråleterapeut eller radiograf er du en del av mange pasienters spesielle historie. Du risikerer å bli husket i lang tid, selv om du ikke er klar over det selv. Vi huskes ofte for små, og for oss, ubetydelige gester. Personen fra min egen historie kunne fortelle at etter en dag full av undersøkelser og utredninger i ulike deler av sykehuset hadde han til slutt endt opp på røntgenavdelingen med spørsmål om lungeemboli. Der jeg var mest opptatt av kontrast, posisjonering og bildekvalitet, var hans høyeste ønske å møte familien før de måtte dra fra sykehuset.

Det hadde endt opp med at jeg kjørte han opp til avdelinga etter endt undersøkelse. «Du var der da jeg trengte å klemme familien min for å få en god natts søvn»

«Du var der da vi fikk vite at barnet vårt kom til å leve.»

Jannecke Dalager er fagradiograf i generell radiografi ved Kristiansund sykehus, hovedtillitsvalgt for NRF i Møre og Romsdal og nestleder i NRFs forbundsstyre.

FOTO: TONE RISE

«Du risikerer å bli husket i lang tid, selv om du ikke er klar over det selv.»

Som radiografer og stråleterapeuter er vi opptatte av å drive faget vårt framover. Det skal vi også være! Samtidig kan vi huske at selv den minste handling kan utgjøre en stor forskjell for andre. God jul! post@holdpusten.no