Ménières sykdom På tomannshånd: sonograf

Marie Byenfeldts doktoravhandling viser at ultralyd leverelastografi er den mest pålitelige og mest effektive metoden vi har for å påvise og følge opp leverfibrose.

I HP 5 2020 hadde Marie Byenfeldt en artikkel om situasjonen for sonografer i Sverige. Du finner tidligere utgaver av Hold Pusten i menyen øverst på holdpusten.no.

Avansert sonograf

Jobb og forskning har gått hånd i hånd for sonografen Marie Byenfeldt, som nylig har tatt doktorgrad på leverelastografi.

TEKST: TONE AGUILAR

– I 2014 fikk vi ultralyd leverelastografi ved røntgenavdelingen hvor jeg jobber på Østersunds sjukhus, og da sa ansvarlig radiolog ved ultralydseksjonen til meg at jeg fikk ansvaret for denne, forteller Marie Byenfeldt til Hold Pusten.

På dette tidspunktet hadde hun jobbet i over 20 år som radiograf. – Ultralyd leverelastografi var ikke så kjent da, og jeg var den eneste som gjorde denne undersøkelsen på en slik ultralydmaskin i hele Norden, seir hun og fortsetter: – Jeg fant ingen metodebeskrivelser for å gjøre disse målingene best mulig, derfor måtte jeg lete i litteraturen selv.

Og med dette begynte forskerspiren i henne å blomstre.

I samme momentet ble det bestemt at de skulle få en sonograf ved røntgenavdelingen på Østersunds sjukhus, som for øvrig ligger i Jämtland, sør i Norrland, og de av radiografene som var interessert, ble bedt om å søke om å få ta den toårige sonografutdanningen som tilbys ved Karolinska institutet.

Byenfeldt var ikke vond å be da denne muligheten kom. – Jeg ville spesialisere meg i noe og grave meg ned i et tema. Samtidig ville jeg ha utfordringer og selvstendighet i jobben, sier hun.

Og valget falt på henne.

Grad på grad

På samme tid som Byenfeldt tok videreutdanningen i sonografi, tok hun også bacheloreksamen i radiografi. Fra før hadde hun nemlig den gamle radiografiske yrkesutdanningen, som ikke ga bachelorgrad.

Bachelorpapirene var i boks i 2015, og året etter fulgte hun opp med mastergrad, samme år var hun også ferdig

«Den konstante utviklingen av faget gjør at vi hele tiden må tilegne oss ny kunnskap. Jeg vil derfor aldri si at jeg kan ultralyd, fordi det alltid finnes noe mer å lære, og det er dette som er så interessant.»

sonograf. I januar 2017 var hun i gang med doktorgraden.

Avhandlingen, som tar for seg bruk av shear wave elastografi (SWE) ved leversykdommer, konkluderer med at ultralyd leverelastografi er den mest pålitelige og mest effektive metoden vi har for å påvise og følge opp leverfibrose.

Selv om metoden har eksistert som klinisk metode i mer enn ti år, har de vært sene med å innføre den i Sverige, og Byenfeldt mente derfor det var viktig å spre kunnskapen om fordelene ved ultralydbasert leverelastografi.

I en pressemelding Aleris sendte ut da hun disputerte tidligere i år peker hun på at European Association for the Study of the Liver (EASL) har anbefalt elastografi for å utrede leverfibrose siden 2015.

I motsetning til leverbiopsi, som har vært metoden man har brukt til å påvise leverfibrose, er ultralyd elastrografi en ikke-invasiv metode som er smertefri og uten kjent risiko for pasientene. Og hele undersøkelsen tar ti minutter.

Metoden er dessuten mer sensitiv og oppdager skrumplever i et tidligere stadium enn både konvensjonell ultralyd, CT og MR, noe som gir muligheten til å sette inn tiltak tidlig og øke overlevelsen for mange pasienter, uttaler Byenfeldt videre i pressemeldingen.

– Alt har hengt sammen i en rød tråd

Hele veien jobbet hun som radiograf ved siden av. – Hvordan har det vært å kombinere jobb, utdanning og forskning? – Det har gått bra, sier hun. – Å studere og å forske har vært en forutsetning for meg for å komme videre kunnskapsmessig i det ansvaret jeg hadde med leverelasografi-ultralyden, og alt har hengt sammen i en rød tråd. For det var ikke slik at jeg sa til meg selv at jeg ville forske, og deretter lete etter hva jeg skulle forske på, avklarer hun før hun utdyper:

– Forskningen har gitt meg svar på hvordan jeg skal gjøre jobben bedre, og datainnsamlingen har jeg gjort mens jeg har arbeidet, slik at det ble ikke noe ekstraarbeid slik sett.

Mens hun tok bachelorgraden sin, utførte hun en vitenskapelig litteraturstudie om leverelastografi. – På mastergraden begynte jeg å se mer på sifrene jeg hadde samlet inn fra leverelastrografi-målingene, sier hun. – Og jeg fortsatte å forske på leverelastografi i forbindelse med doktorgraden min, blant annet ønsket jeg å finne ut av hvorfor jeg fant store variasjoner for én og samme pasient, og hvorvidt det gikk an å forbedre resultatene ved å øke trykket på proben eller ved å endre pasientens posisjon.

Kunnskap er ferskvare

Mens hun arbeidet med doktorgraden sin, begynte hun i 2017 også å jobbe som sonograf ved Aleris Röntgen i Stockholm. – I forskningsarbeidet mitt hadde jeg en veldig dyktig ultralydradiolog som veileder som jobbet ved Aleris, forteller hun. – Jeg ville lære mer ultralyd av han og tok derfor også jobb i Aleris.

Byenfeldt er svært opptatt av hvor viktig det er å sørge for egen kunnskap. – Kunnskap er ferskvare, sier hun. – Den konstante utviklingen av faget gjør at vi hele tiden må tilegne oss ny kunnskap. Jeg vil derfor aldri si at jeg kan ultralyd, fordi det alltid finnes noe mer å lære, og det er dette som er så interessant.

Vi jobber alle for pasienten

– Jeg er den 24. radiografen som har disputert i Sverige, og i Østersund var jeg den første med doktorgrad på avdelingen uavhengig av yrkesgruppe, sier hun og legger til: – Det mangler forståelse for hva det innebærer å ta en doktorgrad, derfor er det vanskelig å få folk til å forske. – Og hva med dine videre forskningsplaner, hvordan er de?

– Jeg kommer til å fortsette å forske på ultralydmetoder. – Det er ting som jeg ser står igjen å gjøre, og det finnes alltid noe å gå videre på, uten at jeg eksakt vil gå inn på dette her.

Hun har utvilsomt fått blod på tann når det gjelder å forske, men noe av det viktigste hun sitter tilbake med etter doktorgradsarbeidet, er hvordan man skal søke ny kunnskap. – Hvilke andre erfaringer vil du trekke frem? – Hvordan man skal hjelpe andre som driver med ultralyd til å bli bedre, er essensielt, understreker hun. – Fordi vi må aldri glemme at vi alle jobber for pasienten, og om jeg forsker, jobber som sonograf eller lærer opp andre i ultralyd, så er det pasienten som nyter godt av kunnskapen min.

Under arbeidet med doktorgraden startet hun et nasjonalt digitalt forskernettverk i radiografi.

– Det er det jeg er mest stolt av, sier hun. – Jeg savnet et nettverk hvor jeg kunne søke om hjelp, så jeg tenkte, ok, jeg får starte et selv.

I oktober i fjor inviterte hun derfor forskere ved alle universitetene i Sverige til å delta på det første møtet i en såkalt journal club i radiografi, og interessen var stor. Nå møtes de en gang hver måned digitalt via Zoom eller Teams, og hver gang diskuterer en vitenskapelig artikkel, forteller hun. – Mange radiografer som holder på med doktorgrad, har sagt at dette møtestedet har betydd mye for dem, og for oss som har disputert, er det viktig å holde kunnskapene vedlike og å fortsette å utvikle oss, sier hun. n

«Blant annet ønsket jeg å finne ut av hvorfor jeg fant store variasjoner for én og samme pasient, og hvorvidt det gikk an å forbedre resultatene ved å øke trykket på proben eller ved å endre pasientens posisjon.»

post@holdpusten.no