PÅ TOMANNSHÅND
Har satt retningslinje Ann Mari Gransjøen (30) har i sin doktoravhandling sett nærmere på hvorvidt de nasjonale retningslinjene for bildediagnostikk ved muskel- og skjelettlidelser blir fulgt. TEKST: TONE RISE Det dreier seg om ikke-traumatiske
muskel- og skjelettlidelser, og disputasen fant sted i juni. Den foregikk selvsagt digitalt. Med den ble hun den første med bachelor i radiografi fra Høgskolen i Gjøvik (Nå NTNU Gjøvik) som har gått hele veien til doktorgrad. – Gratulerer som doktor! Kan du fortelle litt om hvordan det hele begynte, hva gjorde at du ville studere radiografi? – Takk! Jeg har hele tiden tenkt at jeg ville studere helsefag, og jeg tok helse og sosial første året på videregående. Så gikk jeg over på ambulansefag. Det er en fireårig utdanning, og de to siste årene er praksis, men det var så mange om beinet på de få praksisplassene som var i Hedmark, at jeg etter det første året i stedet valgte påbygning så jeg fikk studiekompetanse, sier Gransjøen, som er oppvokst i Åsnes i Hedmark, som nå er del av Innlandet fylke. Etter det falt valget på radiografi. Det som lokket, var den berømmelige blandingen av teknologi og menneske. – Men jeg må legge til at jeg liker at det er korte møter med mennesker. Sånn sett ligner det litt på ambulansefaget: Det gjelder å bruke kunnskapene man har i kommunikasjon og omsorg for å gjøre disse korte pasientmøtene så gode som mulig.
«Bodde» i uniformen
Det siste året av bachelordanningen var hun såkalt stud.ass. på høgskolen. Det innebar blant annet at hun bidro med veiledning og undervisning av førsteårsstudenter i anatomi og fysiologi, særlig i forbindelse med prosedyrer på røntgenlab. – Det var veldig moro å få dele det jeg nettopp hadde lært selv.
20
– Ble det hektisk, du var jo avgangsstudent? – Ja, det gikk ganske i ett en periode. Særlig da jeg var i praksis, og i tillegg til alt dette tok vakter på sykehuset på Elverum. Da bodde jeg i uniformen. Det var i hvert fall lett å vite hva jeg skulle ta meg om morran, sier hun med latter i stemmen.
«Det er geografiske variasjoner i hvordan bildediagnostikk for denne gruppen blir brukt.» Master på BMS
Etter grunnutdanningen begynte hun på master i biomedisin ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet). I biomedisinen studerer man bruk av medisinsk stråling, nukleærmedisin og molekylær bildediagnostikk. – Det var en veldig lærerik periode, sier hun. I masteren så hun på pasienter med såkalt brennende munn-syndrom (BMS). En tilstand som særlig rammer menopausale kvinner, og som arter seg ved at det svir og klør i munnen eller på tungen uten noen åpenbar forklaring. Hun tok MR-bilder av hjernebarken på deltagerne i studien. Det hun ville undersøke, var om tykkelsen på hjernebarken kunne gi noen svar. – Jeg fant at to områder av hjernebarken, gyrus frontalis superior og gyrus cingulatus, var tykkere hos de som har denne tilstanden, enn hos deltagerne i kontrollgruppen, og forskjellen var signifikant. De to nevnte områdene
ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK
har blant annet med smerte å gjøre, og spørsmålet er om pasienter med denne tilstanden prosesserer smerte annerledes enn andre. I løpet av masterstudiet var hun på utveksling og fikk med seg et fire måneders opphold i Dresden i Tyskland. – Der var jeg på en lab hvor man forsker på smaks- og luktforståelse og lidelser knyttet til disse to sansene. Det var veldig spennende, og veldig annerledes enn radiografi. – Tanken var at jeg skulle bruke fMRI for å se mer på smakssansen, men det ble ikke til det, sier hun og legger til:
Hold Pusten 1/2021
