i røntgenbilder Retningslinjer under lupen

Har satt retningslinjer under lupen

Ann Mari Gransjøen (30) har i sin doktoravhandling sett nærmere på hvorvidt de nasjonale retningslinjene for bildediagnostikk ved muskel- og skjelettlidelser blir fulgt.

TEKST: TONE RISE

Det dreier seg om ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser, og disputasen fant sted i juni. Den foregikk selvsagt digitalt. Med den ble hun den første med bachelor i radiografi fra Høgskolen i Gjøvik (Nå NTNU Gjøvik) som har gått hele veien til doktorgrad. – Gratulerer som doktor! Kan du fortelle litt om hvordan det hele begynte, hva gjorde at du ville studere radiografi? – Takk! Jeg har hele tiden tenkt at jeg ville studere helsefag, og jeg tok helse og sosial første året på videregående. Så gikk jeg over på ambulansefag. Det er en fireårig utdanning, og de to siste årene er praksis, men det var så mange om beinet på de få praksisplassene som var i Hedmark, at jeg etter det første året i stedet valgte påbygning så jeg fikk studiekompetanse, sier Gransjøen, som er oppvokst i Åsnes i Hedmark, som nå er del av Innlandet fylke.

Etter det falt valget på radiografi. Det som lokket, var den berømmelige blandingen av teknologi og menneske. – Men jeg må legge til at jeg liker at det er korte møter med mennesker. Sånn sett ligner det litt på ambulansefaget: Det gjelder å bruke kunnskapene man har i kommunikasjon og omsorg for å gjøre disse korte pasientmøtene så gode som mulig.

«Bodde» i uniformen

Det siste året av bachelordanningen var hun såkalt stud.ass. på høgskolen. Det innebar blant annet at hun bidro med veiledning og undervisning av førsteårsstudenter i anatomi og fysiologi, særlig i forbindelse med prosedyrer på røntgenlab. – Det var veldig moro å få dele det jeg nettopp hadde lært selv.

– Ble det hektisk, du var jo avgangsstudent? – Ja, det gikk ganske i ett en periode. Særlig da jeg var i praksis, og i tillegg til alt dette tok vakter på sykehuset på Elverum. Da bodde jeg i uniformen. Det var i hvert fall lett å vite hva jeg skulle ta meg om morran, sier hun med latter i stemmen.

Master på BMS

Etter grunnutdanningen begynte hun på master i biomedisin ved Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet). I biomedisinen studerer man bruk av medisinsk stråling, nukleærmedisin og molekylær bildediagnostikk. – Det var en veldig lærerik periode, sier hun.

I masteren så hun på pasienter med såkalt brennende munn-syndrom (BMS). En tilstand som særlig rammer menopausale kvinner, og som arter seg ved at det svir og klør i munnen eller på tungen uten noen åpenbar forklaring.

Hun tok MR-bilder av hjernebarken på deltagerne i studien. Det hun ville undersøke, var om tykkelsen på hjernebarken kunne gi noen svar. – Jeg fant at to områder av hjernebarken, gyrus frontalis superior og gyrus cingulatus, var tykkere hos de som har denne tilstanden, enn hos deltagerne i kontrollgruppen, og forskjellen var signifikant. De to nevnte områdene har blant annet med smerte å gjøre, og spørsmålet er om pasienter med denne tilstanden prosesserer smerte annerledes enn andre.

I løpet av masterstudiet var hun på utveksling og fikk med seg et fire måneders opphold i Dresden i Tyskland. – Der var jeg på en lab hvor man forsker på smaks- og luktforståelse og lidelser knyttet til disse to sansene. Det var veldig spennende, og veldig annerledes enn radiografi. – Tanken var at jeg skulle bruke fMRI for å se mer på smakssansen, men det ble ikke til det, sier hun og legger til:

«Det er geografiske variasjoner i hvordan bildediagnostikk for denne gruppen blir brukt.»

ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK

Har satt retningslinjer under lupen

– Men det var interessant å få være del av et så internasjonalt miljø som de hadde der, og spennende å høre om erfaringen fra folk fra mange ulike deler av verden.

Nesten rett på ph.d.

Med masteren vel i havn tok det bare få måneder før Gransjøen ble stipendiat og var tilbake til den «rene» radiografien. Stipendet var utlyst ved nåværende NTNU Gjøvik, men hun var også knyttet til det som nå heter Universitetet i Stavanger via en forskningsgruppe kalt Share. – Avhandlingen din handler om optimalisering av radiologiske tjenester, du har sett på ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser og gjennom intervjuer med fastleger og radiologer fått et innblikk i i hvor stor grad de nasjonale retningslinjene følges. Din veileder Bjørn Hoffman sier til forskningstidsskriftet Gemini at anslagsvis 20–50 prosent av bildediagnostiske undersøkelser ved ikketraumatiske muskel- og skjelettlidelser internasjonalt er unødvendige, han trekker særlig frem akutte ryggplager som eksempel på undersøkelser som ofte er overflødige. Han sier videre at hvis 20 prosent av undersøkelsene i Norge viser seg å være unødvendige, innebærer det at 260 000 undersøkelser ikke gir noen helsegevinst for pasientene, og at dette ifølge tall fra 2017 koster det norske samfunnet 163 millioner kroner i året. Og da har vi ikke en gang kommet inn på all unødvendig stråling man utsetter pasienter for. Hva fant du i din avhandling? – Jeg fant blant annet at det er geografiske variasjoner i hvordan bildediagnostikk for denne gruppen blir brukt.

Hun forteller videre at fastlegene beskriver tidspress og press fra pasientene som en vanlig årsak til at de rekvirerer det man kan kalle overflødige undersøkelser, altså undersøkelser som

«Retningslinjene må bli lettere tilgjengelig. Digital tilgang i de ressursene de som rekvirerer bruker, vil gjøre det gjøre det lettere å følge dem.»

ikke er i tråd med retningslinjene.

Fastlegene føler de må «gjøre noe», for eksempel vil ofte pasienten føle seg bedre ivaretatt hvis det blir tatt et bilde som viser så å si svart på hvitt at tilstanden ikke er farlig, eller at det ikke dreier seg om alvorlig sykdom. – Ved akutte ryggplager, for eksempel, har pasienten veldig vondt, og det er vanskelig å få beskjed om at man skal vente og se i noen uker, sier og Gransjøen og fortsetter: – Skal man gjøre gode kliniske undersøkelser, så er det dessuten veldig betryggende for fastlegen å lene seg på bildediagnostikken der.

Til tross for dette har noen type bildediagnostiske undersøkelser gått ned. – Når det gjelder røntgen LS columna, MR skulder og MR kne, hvor det tidligere har vært mye overforbruk, har det vært en nedgang siden 2013, da jeg først begynte å se på dette, men totalt sett i muskel- og skjelettplager, har har det ikke vært en nedgang siden da, sier Gransjøen.

Bedre kommunikasjon, lettere tilgjengelighet

En del av avhandlingen handlet om hvordan man kan implementere de foreliggende retningslinjene på en god måte, og for dette utviklet hun en strategi som ble prøvd ut blant fastleger og radiologer i ett fylke. – Vi så at det trengs bedre kommunikasjon mellom primær- og sekundærtjeneste, det er ikke alltid så lett for radiolog å ta tak i rekvirenten, begge savner mer kommunikasjon med hverandre. – Det høres ikke så vanskelig ut? – Nei, men det er hektisk, og de sliter med å få tak i hverandre. Det burde vært enkelt, men det krever tid, og tid er det man ofte ikke har, sier hun og fortsetter:

– Jeg fant at informasjonsmøter der de som skal bruker retningslinjene er med, fungerer fint, pluss at retningslinjene må bli lettere tilgjengelig. Digital tilgang i de ressursene de som rekvirerer bruker, vil gjøre det gjøre det lettere å følge dem. Det handler om å invitere målgruppen på en måte som fungerer for dem, sier Gransjøen.

Radiografperspektivet viktig

Ut fra CV-en din har du ikke hatt lange perioder med jobb som radiograf i klinikk, er det et savn? – Nei, men jeg var på Elverum sykehus så å si hver helg og i alle ferier det siste året av bachelorstudiet og det første året da jeg tok master, og det ga verdifull praksis på generell røntgen og CT, sier hun og legger til: – Jeg trivdes veldig godt i klinikken, der var ingen dag lik! – Hvorfor er det viktig, mener du, at radiografer engasjerer seg i forskning? – Det er radiologer som forsker mest innen bildediagnostikkfeltet, og de har ikke helt samme perspektiv som radiografene – og vi radiografer kan gi et viktig bidrag inn i forskningen. – Hva er ditt tips til andre radiografer med en forskerspire i magen om hvor de kan begynne? – Det finnes mange småprosjekter der ute, som man kan prøve å få ta del i, enten man studerer eller jobber på en røntgenavdeling. Det trenger ikke å være 100 prosent radiografrelatert, sier Gransjøen og fortsetter. – Nå finnes det også mange mastere som det er mulig å ta for radiografer, for eksempel i helsevitenskap. Snuser du på noe sånt, kan det være nyttig å snakke med en annen radiograf som har tatt den masteren, og kanskje slik finne ut om det er noe for deg.

Nye forskningsoppgaver

Under disputasen var Gransjøen selv på Gjøvik sammen med hovedveileder Bjørn Hoffman, mens biveileder og tre opponenter deltok via nettoverføring. – Det var veldig spesielt, og ble ikke det samme som en tradisjonell disputas. – Var du nervøs? – Absolutt! Selv om jeg visste at jeg var godt forberedt, var jeg nervøs før det var i gang, men så gikk det veldig greit, sier hun og legger til: – Det ble en fin dag!

Nå gleder hun seg til å ta fatt på nye utfordringer som postdoc knyttet til tidligere nevnte Share i Stavanger. I tillegg har hun en bistilling ved Senter for omsorgsforskning ved NTNU Gjøvik hvor hun skal jobbe med implementering og de-implementering i helse- og omsorgstjenesten. – Nærmere bestemt skal jeg der se på resiliens, kvalitet og sikkerhet innen bildediagnostikk, sier hun.

Resiliens betyr å klare seg på tross av risiko, eller å fungere normalt under unormale omstendigheter. – Mitt prosjekt handler blant annet om ledelse og om stressmestring og hvordan dette påvirker kvalitet og pasientsikkerhet, sier hun og legger til: – Som radiograf er man ofte alene på lab, man har gjerne lange lister man skal gjennom, likevel har man ikke så mye systemer med tanke på stressmestring når man er i situasjonen. – Det er et viktig tema for radiologien og sykehusene generelt, sier doktor Gransjøen. n tone.rise@holdpusten.no

Ann Mari Gransjøen.