Ønskebarn nr. 2 2023

Medlemsblad for Ønskebarn –Norsk forening for fertilitet og barnløshet

• Håpet er tilbake

• Ufrivillig Barnløses Dag

• Sex og samliv

3  Redaktørens spalte

4  Foreningsinformasjon

5  Håpet er tilbake!

10  Hvordan blir sex og samliv påvirket av assistert befruktning?

13  Samling i Madrid

16  Behandling med donasjon

18  Lengtetid med Hege

20  Å støtte par i krise;

Hun vil ha et barn til, men han vil ikke!

22  For ung til å bli donor –fordi ho er kvinne

25  Jente født med tre foreldre

26  Medlemsfordeler

28  Klinikkoversikt

Ansvarlig utgiver:

ØNSKEBARN, norsk forening for fertilitet og barnløshet

Inkognitogaten 17, 0256 Oslo

Telefon: 480 85 103

E-post: post@onskebarn.no

Hjemmeside: www.onskebarn.no

Org. nummer: 980883728 MVA

Bankkonto: 7058 05 93966

ISSN 1504-5315

Grafisk design: Erik Nyland

Trykk: Bryn Trykkservice AS

Utsendelse: Adressering & Konvoluttering AS 3 utgivelser i året

Redaktør: Margrete Raugstad

Annonsepriser 2023, ekskl. mva:

Helside (210x297 mm): 14 250,-

Halvside (210x148,5 mm): 8 200,-

Kvartside: 4 680,-

Helårsavtale med fire halvsider: 27 350,-

Helårsavtale med fire helsider: 50 960,-

Helårsavtale med fire baksider: 56 160,-

Ta kontakt med redaksjonen dersom du er interessert i å annonsere i vårt blad eller på vår nettside.

Ønskebarn er ikke ansvarlig for generelle ytringer eller annonser på trykk i bladet uten at det klart fremgår av teksten.

Kjære alle sammen

Sommerferien er rett rundt hjørnet og det ser vi jo alle frem til. Det er travle dager i Ønskebarn med høringer, brukerråd, webinarer og alt annet vi holder på med. En viktig oppgave er å få inn nye medlemmer i Ønskebarn. Dette er en viktig inntekt for vår daglige drift. I motsetning til mange andre interesseorganisasjoner, så blir ikke våre medlemmer her livet ut. Og det skjønner vi jo godt. Ufrivillig barnløshet er ikke en kronisk sykdom, for mange heller en fase av livet – før man går videre. Derfor melder mange seg ut når de blir gravide, får barn eller slutter å prøve. Vi vil bare minne om at det er mulig å bli støttemedlem også. Da betaler man bare kr. 100 årlig, og støtter vårt arbeid og hjelp til andre som opplever det samme. Bare en tanke.

Siden sist har vi vært på besøk i Madrid. Veldig flott å endelig kunne møte andre fra de andre organisasjonene rundt om i Europa. Det er inspirerende å høre hva andre gjør og får til, og man lærer så mye om felles utfordringer de ulike landene opplever. Viste du at 25 millioner europeere opplever å være ufrivillig barnløse i en periode av livet? Det er utrolig mange. Dere kan lese mer om turen til Madrid i denne utgaven.

Vi har også markert Ufrivillig Barnløses Dag nå i juni. Det ble en veldig fin markering, med digitalt treff om kvelden. Det var flott å se hvordan ulike klinikker og influensere delte innleggene våre på sosiale medier og var alle med å bidra til at det ble fokus. Vi har allerede begynt å snakke om hvordan vi kan gjøre dette enda større neste gang, for nå er vi i gang. Vi skriver mer om markeringen i bladet.

Vi skal også i gang med en serie som handler om det å få barn med hjelp av donasjon. Hva slags utfordringer kan man møte, hva er viktig

å tenke på i forkant m.m. Vi har fått med oss en fantastisk skribent som vil bidra med egne erfaringer. Det vil også bli muligheter for dere å skrive inn deres tanker og erfaring på dette. Vi tror det er viktig å sette søkelys på

erfaringer med å få barn med hjelp av donasjon, for å normalisere dette og skape større åpenhet.

Sist, men ikke minst, har vi tatt en prat med Maria Louise Ellingsen i denne utgaven. Hun er ufrivillig barnløs og har vært gjennom en rekke behandlinger, og til høsten skal hun i gang igjen. Vi gjorde en spørreundersøkelse med dere før jul og flere ønsket seg intervjuer også med de som ikke hadde fått barn. Så da er det supert at Maria vil dele sine erfaringer nå, mens hun er underveis.

Håper at dere får glede av bladet!

Ønsker dere alle en fin sommer!

Vennlig hilsen Margrete Raugstad DAgLIgLEDEROgREDAKTØR margrete@onskebarn.no

Sentralstyret 2023

Leder: Lise Boeck Jakobsen

Nestleder: Karoline Opsahl

Styremedlem:Karianne Bye

Ønskebarns kontor

Inkognitogaten 17, 0256 Oslo

Daglig leder Margrete Raugstad

E-post: post@onskebarn.no

Telefon: 480 85 103

Ønskebarn

Vil du eller din bedrift annonsere i Ønskebarn?

Ønsker du å bidra med artikler til Ønskebarn?

Ta kontakt med vår redaktør på post@onskebarn.no.

Neste nummer kommer i desember 2023. Leveringsfrist for bidrag til bladet er 30. oktober 2023.

Faktura for  medlemskontingent

Dersom du mottar giro for medlemskontingenten på papir i posten, blir du belastet for kr 40,- ekstra. Dersom du oppgir din e-postadresse til oss, vil vi heretter sende deg fakturaen på mail. Da sparer du de ekstra 40 kronene. Send en e-post til oss i dag på post@onskebarn.

Fra og med 2023 koster et vanlig medlemskap kr 400 pr år og støttemedlemskap kr 100 (støttemedlemskap inkluderer ikke abonnement på medlemsbladet eller tilgang til medlemsbasert forum).

ØNSKEBARN

–er de ufrivillig barnløses fremste pressorganisasjon mot politikere, presse og byråkrati –er de eneste som kun har de ufrivillig barnløses beste i tankene

–er høyt respektert av politikere, media og byråkrati

–tilbyr rådgivning via telefon, e-post og forum med eksperter fra fagmiljøet

–tilbyr ekspertrådgivning fra høyt respekterte IVFleger og andre profesjonelle

–har høy kompetanse på alle former for ufrivillig barnløshet og behandlingsmetoder

–tilbyr lokalforeninger og bidrar til oppstart av lokalforening der du bor

–utgir medlemsblad som inneholder stoff av interesse for de som er rammet av ufrivillig barnløshet

–gir alle mulighet til å engasjere seg

–er med på å ufarliggjøre det å være ufrivillig barnløs

–tilbyr mulighet til å delta på konferanser og kurs

–tilbyr treff og samtalegrupper

–gir dere mulighet til å komme i kontakt med andre som har det samme problemet som dere –jobber for å «normalisere» situasjonen som de ufrivillig barnløse er i, og et medlemskap i Ønskebarn er et viktig element i å innrømme overfor seg selv at man er i et stort fellesskap

Som medlem vil du bidra til at foreningen blir en enda bedre organisasjon for de ufrivillig barnløse.

Adresseendring

Husk å melde adresse- eller navneendring til Ønskebarn hvis du fortsatt vil ha medlemsbladet levert til din postkasse.

Send en mail til post@onskebarn.no eller ring 480 85 103

Hvorfor være medlem i ØNSKeBARN,  Norsk forening for fertilitet og barnløshet?

Håpet er tilbake!

Etter fem år med prøving, tre egguttak, ni innsett, et par kjemiske graviditeter og et par graviditeter som endte i spontanabort etter få uker, var det ikke lenger lett å være positiv. Etter et fjerde uttak som ga ni nedfryste embryoer, er imidlertid Maria og Daniels håp tilbake.

v A NeTTe H AUGeN

– Jeg var kanskje naiv, men jeg trodde i utgangspunktet at det å bli gravid skulle bli en enkel sak. Da vi startet med IVF-forsøk trodde jeg også det skulle bli enkelt. Jeg hadde jo lest om de som holdt på i ti år med over ti forsøk uten å lykkes, men trodde aldri at vi ville bli en av de historiene. Vi har riktig nok «bare» holdt på i fem år, men nå er vi der snart med tanke på antall forsøk, sier Maria Louise Ellingsen. Det som heldigvis taler til henne og samboer Daniel Fiskums fordel, er at de fremdeles er ganske unge. Allerede i 2018, da begge var i slutten av 20-årene, begynte de på sin reise for å få barn. Det første IVF-forsøket hadde de vinteren 2020. Nå tre og et halvt år senere venter de fremdeles på sitt ønskebarn, men etter at de ved siste uttak i mai fikk lagt hele ni embryoer på frys, har de etter en tung tid igjen øynet håp om at de vil lykkes til slutt.

Forskningsforsøk

Maria Louise Ellingsen (31) er fra Vesterålen, men bor i dag i Molde sammen med sin samboer Daniel Fiskum (34). Han er fra Snåsa. I 2018 begynte de så smått å prøve på å få barn. Det var mye som skjedde i livene deres på den tiden, blant annet med studier rundt omkring. Etter ti måneder med prøving, bestemte paret seg likevel for å la seg undersøke.

– Vi dro til Medicus i Trondheim for å sjekke, men de fant ingen årsak, bortsett fra at jeg muligens hadde en tett eggleder. De regnet med at dette bare handlet om å gi det litt tid. Høsten 2019 var vi ikke blitt frustrerte ennå, men siden vi visste det var lang ventetid i det offentlige, tenkte vi det var greit å være oppmeldt om vi ikke lykkes innen våren, sier hun.

A

Reisen har startet: Sprøyte settes i forbindelse med første IVF-forsøk. (Foto: privat)

Da de kontaktet Medicus igjen for å få en henvisning til det offentlige, viste det seg at de var i gang med et forskningsprosjekt, der de forsket på lang og kort protokoll ved bruk av det folikkelstimulerende hormonet Rekovelle. De fikk tilbud om å være med på prosjektet, noe som innebar at de kunne begynne med en gang, helt gratis og med god oppfølging innen det private. Dermed startet de opp med sitt første IVF-forsøk allerede i februar 2020.

veldig dårlig

Paret fikk såkalt kort protokoll. Ved det første uttaket fikk de tatt ut 13 egg, som ga tre embryoer. Det ene ble satt inn med en gang mens de to andre ble lagt på frys. Maria Louise ble gravid med det samme og tenkte: «Var det så lett?» Hun fikk nesten litt dårlig samvittighet for at de ikke hadde forsøkt litt mer på egenhånd og latt andre få deres «forsøksplass».

Lykken varte imidlertid kun få dager. Fem dager senere ble hun lagt inn på sykehuset

med en alvorlig grad av overstimulering, en reaksjon hun fikk fra hormonene hun hadde tatt.

– Jeg ble kjempedårlig og hadde voldsomme smerter, blant annet i magen. Jeg «overlevde» kun på morfintabletter og greide i hvert fall ikke å glede meg over graviditeten. Faktisk var det så ille at jeg nesten ønsket jeg skulle abortere, for jeg visste at smertene også hang sammen med graviditeten. Det ville gå over ved en abort, forklarer hun.

Dessverre skjedde nettopp det få uker etter. Hun var kommet hjem fra sykehuset og var sykemeldt noen uker, da hun ved en ultralyd i sjette-sjuende uke ble fortalt at utviklingen var stoppet opp og at fosterets hjerte ikke slo. Siden det ikke støtet seg ut selv, fikk hun piller for å sette i gang aborten hjemme. Dette var under koronatiden, så det var lite oppfølging.

Alt nytt

Siden alt som skjedde var så nytt, både med IVF, overstimuleringen og aborten, rakk verken Maria Louise eller samboeren helt å ta alt inn over seg. Selve hjemmeaborten gikk ganske greit, men selv fire til seks uker etter greide ikke kroppen hennes å komme i gang igjen med sin vanlige syklus. Det viste seg at det

Hygge: Daniel og Maria Louise på Hotel Britannia i Trondheim. Det er viktig å ta vare på seg selv oppi det hele. (Foto: privat)

Krysser fingrene: Nyttårsaften 2021. Paret lager nytt foto med kryssede fingre hver nyttårsaften. Dette poster de på Instagram. (Foto: privat)

var rester igjen etter aborten, alt var ikke kommet ut.

Det ble noen slitsomme måneder før kroppen spilte på lag igjen, så det ble en lang pause før neste innsett. Verken andre eller tredje forsøk, med embryoene de hadde på frys, festet seg. Derfor var tiden nå inne for å søke seg inn i det offentlige. Det gjorde de ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

– Ved det første uttaket der fikk vi ut sju egg, som ble til fire embryoer. Vi la alle på frys fordi legene var redde for at jeg skulle få en ny overstimulering. Da vi omsider prøvde å sette disse inn, festet verken det første eller andre seg. Sykehuset ønsket derfor å utføre en hysteroskopi, der de fører inn et lite kamera for å undersøke innsiden av livmoren. De fant da en liten sammenvoksing av livmoren etter aborten, forteller Maria Louise.

Ny abort

Etter at sammenvoksingene var fjernet fikk Maria Louise satt inn sitt totalt sjette embryo i mai/juni 2021. Denne gang festet det seg og

de var begge kjempeglade for graviditeten. På ultralyd i uke åtte hørte de hjerteslag. Til tross for at hun hadde noen småblødninger var de store optimister om at denne gang ville det gå bra.

– Jeg var dårlig med vanlig svangerskapskvalme, men så i uke ni-ti mistet jeg symptomene. Det var samme følelsen jeg hadde hatt sist jeg aborterte. På ultralyd i uke 11-12 fikk jeg bekreftet at svangerskapet på ny var stoppet opp, sannsynligvis like etter den forrige ultralyden. Jeg hadde dermed gått store deler av sommeren uten at det var liv, påpeker hun.

Denne gang fikk hun oppfølging på sykehus under aborten, men hun ble sendt hjem samme dag med mye smerter, mer enn sist. Etter en uke fikk hun en infeksjon og det viste seg igjen at ikke alt var kommet ut, slik at hun trengte en utskraping. I ettertid tenker hun at det var helt feil å sende henne hjem samme dag.

– Vi var kommet lenger denne gangen og hadde også holdt på lenger, slik at vi tok det mye tyngre. Etter at kroppens klokke var nullstilt, hadde vi innsett av det siste frysforsøket vi hadde igjen i denne runden. Det ga en positiv graviditetstest, men det var kun en såkalt kjemisk graviditet, med en tidlig spontanabort få dager senere, fortelle Maria Louise.

Asherman syndrom Paret hadde fremdeles mulighet for to egguttak til i det offentlige. Det første av disse ble gjort i februar 2022. De fikk tatt ut 11 egg og planla denne gang å sette inn ett ferskt embryo. Innsettet måtte imidlertid avbrytes fordi Maria Louise plutselig hadde fått problemer med slimhinnen. Det ble skuffende nok kun to embryoer, som begge ble lagt på frys.

Ingen forsto helt hvorfor problemene hadde oppstått, slik at det ble utført en ny hysteroskopi, der de oppdaget at hun hadde fått alvorlige sammenvoksinger i livmora. Det stammet fra den andre aborten, der infeksjonen og utskrapingen hadde gitt henne en såpass stor skade at det hadde klebet seg igjen. Diagnosen hun fikk var Asherman syndrom (se mer i inforammen).

Før de kunne sette inn flere embryoer måtte dette behandles. Hun hadde dermed en ny hysteroskopi i juni 2022, der hun ble lagt i full narkose. Ved en kontroll i august var det grodd igjen på nytt, så de søkte om nok en hystero-

Fornøyd: Maria Louise med eggløsningssprøyta som bestemmer totalfrys og ikke ferskforsøk. (Foto: privat)

skopi. Også denne gang i narkose, siden hun hadde vært gjennom så mye. Alt i alt ble det flere undersøkelser og lang ventetid før livmoren og slimhinnen var såpass hælet at de kunne prøve et nytt innsett.

De prøvde først å sette inn et embryo i januar 2023, men dette endte kun i en ny kjemisk graviditet. Ved nytt innsett i februar 2023, ville ikke embryoet feste seg.

en liten pause

Selv om Maria Louise hele tiden har prøvd å være positiv, medgir hun at det i løpet av 2022 begynte å bli tungt og vanskeligere å holde humøret oppe. På grunn av komplikasjonene ved de to svangerskapene som endte i abort, var det nesten blitt slik at en positiv test skapte mer uro enn glede. Samboerparet bestemte seg derfor for å ta en liten pause før de startet med det siste egguttaket de hadde igjen i det offentlige.

De ønsket samtidig å optimalisere sjansene for å bli gravid, slik at de spiste mye frukt og grønt og testet ut diverse vitaminer, som Q-10, folsyre, multivitaminer og Omega-3, men uten å bli hysteriske. For ikke lenge siden, i mai, hadde de det tredje uttaket i det offentlige, det fjerde totalt når de inkluderer det de først gjorde under forskningsprosjektet hos Medicus.

Denne gang fikk de tatt ut 13 egg, der de

fikk lagt hele ni embryoer på frys. Egentlig var tanken å sette inn et ferskt embryo og legge åtte på frys. Men med bakgrunn i de uheldige omstendighetene de opplevde sommeren-21, der Maria Louise gikk hele sommeren med et embryo i magen som ikke levde, samt tidligere overstimuleringshistorikk, har de bestemt seg for å vente til høsten med innsett, når de har full tilgang på oppfølging.

– Etter det forrige uttaket som kun resulterte i to embryoer, var det en stor opptur at det ble ni denne gang. Det har gitt oss håpet tilbake om at vi skal lykkes, sier Maria Louise.

Instagramkonto

Reisen paret startet på for rundt fem år siden har gitt noen oppturer, men enda flere nedturer – og ennå kan det være langt igjen til endestasjonen. Maria Louise har samtidig vært veldig åpen om det de har vært gjennom. Hun har fra dag én vært åpen med familie og venner, men i 2021 startet hun også en Instagramkonto, der hun forteller om det de går gjennom.

– Jeg hadde først en anonym profil, slik det er flere andre som har på Instagram. Jeg opplevde det som godt å dele tanker om det vi var gjennom. Så ble jeg inspirert av en annen som hadde en åpen profil. Samboeren min var

8 Nr 2 –2023

Nytt håp: Maria Louise etter egginnsett i februar 2022. (Foto: privat)

Klar igjen: Positiv eggløsningstest i forbindelse med frysforsøk. (Foto: privat)

først skeptisk, men så sa han at det var greit. Jeg har fått mye støtte, mange heiarop og også mye kunnskap gjennom å ha en åpen profil. Da kommer jeg i kontakt med andre som også deler sine historier, fastslår hun. Blant de som følger Marie Louise på Instagram og det hun kaller Ønskebarnreisen, er alt fra venner og familie, til andre som er i samme situasjon som henne og samboeren –og folk som kjenner noen som holder på med IVF. Hun kan ikke huske at det har vært negative kommentarer, bare positiv respons. Instagramkontoen hennes er for øvrig: @onskebarnreisen.

Motto: Å være positiv Maria Louises motto, både på Instagram og ellers, har alltid vært å være positiv. Det følte hun var ganske lett fram til den sjette innsettet og den andre aborten, men etter det ble det tyngre. Hun trodde det å få barn var enkelt og i hvert fall at det ville bli lett med IVF.

– Det er først det siste året jeg har begynt å tenke: «Isj, hva om det ikke skulle gå?» Men lykkes vi ikke til slutt, trenger vi uansett den støtten vi får underveis. Kanskje er det også sunt for andre å ha et bilde av noen som ikke lykkes, påpeker den ufrivillig barnløse kvinnen, som også har snakket om sin situasjon og Asherman syndrom i podcasten Fertilitetsrådet.

De har imidlertid langt fra gitt opp. Hun var veldig i tvil etter egguttaket der de kun satt igjen med to embryoer. Ville de orke å fortsette privat om de ikke lykkes gjennom forsøkene i det offentlige? Da ville det også bli et økonomisk spørsmål. Men nå som de fikk ni embryoer nedfryst etter det siste uttaket, har håpet og gleden virkelig kommet tilbake.

Fertilitetscoach

På spørsmål om hvordan Maria Louise har taklet nedturene rent følelsesmessig – og om hun har hatt behov for å snakke med noen underveis, foruten å dele på Instagram, svarer hun: – Å få utløp for tankene på Instagram har hjulpet og er en form for terapi. Selv om familie og venner kan gi sympati, er det vanskelig for de som ikke har vært oppi dette selv å forstå oppriktig. Etter hvert følte jeg også behov for å snakke med fagfolk, så jeg har hatt et par samtaler med fertilitetscoach Mari Fevaag Heger og én med Ønskebarns familieterapeut Tone Bråten, forteller hun.

Etter hvert har hun fått så mye vekt i ryggsekken at hun også har tatt et kurs ved

Rask psykisk helse i kommunen der hun bor. Hun tenker det er viktig å ta kontakt med de tjenestene som finnes. Det har i hvert fall hjulpet henne. Det er viktig å huske på å ta vare på seg selv oppi alt det som skjer.

Har trua

Etter det siste egguttaket, der det nå er ni embryoer som venter på dem, er samboerparet litt tilbake i lykkerusen, der de har trua på at dette skal gå bra. De har som sagt også alderen på sin side. Derfor har de ikke helt begynt å tenke på alternative måter å få barn på. De vet det er muligheter både gjennom adopsjon og fosterhjem, men en adopsjonsprosess er også krevende.

– Det kan godt være at vi da heller vurderer et liv uten barn, men vi er ikke der ennå. Vi har ni embryoer som venter og håper jo at i det minste ett av dem skal gi oss ønskebarnet. Er vi veldig heldige kan det kanskje bli søskenforsøk også, sier Maria Louise håpefullt.

Men nå skal det først bli godt med en lang og god sommerferie, der tankene skal være på helt andre ting. De skal både nordover til Vesterålen, til Snåsa og i bryllup. Det er viktig å leve underveis – og de har litt å ta igjen, for de har gått glipp av en del ting de siste årene, ikke minst da hun var dårlig. Så denne sommeren gleder de seg begge til.

Asherman syndrom

• Definisjon:  Tilstanden skyldes sammenvoksninger i livmoren som gir betennelser og forstyrrelser i menstuasjonssyklusen.

• Forekomst:  Tilstanden forekommer etter skader eller kirurgiske inngrep i livmoren, gjenstående morkakevev eller ufrivillige aborter.

• Symptomer:  Kan medføre mindre eller manglende menstruasjonsblødninger, kraftige kramper og magesmerter samt ufrivillig barnløshet.

• Funn:  Funn ved tilstanden er arrvev og sammenvoksinger i livmoren.

• Diagnostikk:  gynekologisk ultralydundersøkelse er ofte utilstrekkelig til å stille diagnosen. Hysteroskopi, sonohysterografi og hysterosalpingogram kan brukes til å påvise tilstanden.

• Behandling:  Østrogentilskudd i forbindelse med kirurgisk behandling synes å hjelpe. Tidlig påvisning av syndromet og utskrapning av sammenvoksinger kan bedre prognosen. Eventuell problematikk ved ufrivillig barnløshet må følges opp.

Kilde: https://nhi.no/sykdommer/ sjeldne-tilstander/a/ashermans-syndrom/

Hvordan blir sex og samliv påvirket av assistert befruktning?

Dette temaet stod på tapetet på temakveld for Ønskebarns medlemmer ved årsmøtet i mars i år. I sexologien pleier vi å si at seksualitet ikke oppstår i et vakuum, men at den må forstås gjennom en modell som kalles den «bio-psykososiale modellen». Med sosialt menes det at samfunnet påvirker hvordan seksualiteten vår utvikler seg, men vi må trekke med psykologi også både i form av medfødt temperament og hvordan erfaringene våre former oss som personer. Sist har vi også våre fysiske utgangspunkt og utvikling her i verden, som også påvirker seksualiteten vår. Idenne første delen tar jeg for meg samfunnets påvirkning, samt noe om psykologiske faktorer i dette.

Samfunn

Hvordan samlivet vårt påvirkes av assistert befruktning starter allerede før man er i gang med den prosessen. Hvis vi rykker helt tilbake til start, ser vi gjerne at prosessen rundt det å skulle få barn er en munter om enn nervøs fase. Samtalene rundt familieforøkelse starter ofte med optimisme, fremtidshåp og positive forventninger. Så tar det lengre tid enn forventet. Man oppsøker leger, får kanskje noen blodprøver tatt men man får beskjed om å fortsette å prøve litt til – det er bare normalt at det kan ta tid. Det bygger seg en usikkerhet, og både planer og selvbilde kan begynne å føles mer usikkert. I løpet av denne prosessen starter belastningen på forholdet også.

Psyko

Sosial

Her må det bemerkes at for skeive familier er ikke denne prosessen det samme. De av oss som er skeive og starter samtaler om familieforøkelse er klar over hvilke roller ulike assistert befruktning spiller, og selv om det ikke er ukomplisert og følelser skal bearbeides i disse prosessene også er det noe godt med å vite mer konkret hvorfor man skal gjennomgå assistert befruktning. I tillegg er det ofte miljøer med langt større åpenhet omkring temaet, og mange fine regnbuefamilier er veldig åpne. Miljøet legger til rette for ærlige samtaler og kreative, optimistiske løsninger på hvordan hver enkelt families lykke kan se ut. Jeg skal i denne teksten fokusere mest på heteropasserende cis-par, der prosessen på ulike måter kan oppleves problematisk.

En stor innvirkning på hvordan belastningen føles før og underveis kommer fra omgivelsene våre. Det er normerte forventninger om at invaderende og kanskje sårende spørsmål eller kommentarer om det å få barn er helt ok. Noe av problemet er at nok at de som ikke opplever spørsmålene som problematiske gjerne svarer på «Når skal dere ha barn da?» eller «Planlegger dere en til?» Vi legger også alle merke til hvordan frivillige barnløse omtales, gjerne med stor skepsis og nedsettende betegnelser som egoistiske, kalde eller at de hater barn. Ufrivillige barnløse kan ofte tas for å være frivillig barnløse, samt at det røper en del om verdien personer i samfunnet vårt tillegges ut i fra familiestatusen deres.

Selvbilde

Videre er selvbildet sentralt i hvordan vårt samliv formes. Her vil jeg gjerne vie litt ekstra plass til menns selvbilde. Fra et sexologisk ståsted ser vi ofte at menn tillegges svært snevre roller, et veldig snevert handlingsrom for hva det vil si å være mann. Det skal så lite til før man faller utenfor det man har lov til å kalle maskulint. For å ta noen eksempler fra praksisen vår så oppfattes det ofte slik at menn alltid skal være klare for sex, skal kunne alt om sex og prestere maksimalt. Følelsesmessig er det få følelser de har lov til å gi utløp for, stort sett enten humor eller sinne når det kommer til vanskelige ting. Det er i beste fall ofte snakk om å uttrykke det man kaller sekundærfølelser, altså at det alltid ligger noe annet under som er primærfølelsen – som det krever tid, rom og trygghet å få jobbe for å få kontakt med. Dette kommer også uttrykk angående mannsrollen når det gjelder fertilitet.

«Åhå, han har gode svømmere» kommenteres det ofte hvis det er snakk om tvillinggraviditet (enda vi i dag vet at det ikke stemmer at det er snakk om sterke svømmere, men en kollaborativ prosess mellom sædcellene samt at det er egget som selekterer). Parallelt med dette kan mannsrollen trekkes i tvil dersom det er behov for assistert befruktning for eksempel i form av donasjoner eller ICSI. Kobler vi det med det smale rommet menn har for å få lov til å snakke om usikkerheter og følelsene sine har vi en tung situasjon å være i, på mange måter en eksistensiell krise.

For kvinner som gjennomgår assistert befruktning er selvbildet også utsatt. Mange oppgir å kjenne på det samme eksistensielle krisen. Det berører noe primalt, nemlig tanken om at man som kvinne «er skapt for» å lage barn. Og samfunnsmessig er særlig barnløse kvinner et eget tema gjennom historien, ikke akkurat sett på som høyt på rangstigen.

Sorg

Underveis i prosessene med assistert befruktning får mange av oss kjenne på sorg. Sorg over at familieforøkelsen ikke gikk slik vi hadde

sett for oss, sorg over at følelsen av å være ung og uovervinnelig glir fra oss samt sorg over forsøk som ikke går slik vi håper. Mange kan oppleve konstante triggere i form av å legge merke til gravidemager eller barnevogner overalt, og jevnlig gå inn i overload. Sorg er både sterkt personlig og svært offentlig styrt. Selv ved dødsfall operer gjerne omgivelsene med en slags «utløpsdato» på hvor lenge det passer seg å sørge, uten å ta hensyn til at det er sterkt individuelt hvor lenge noen trenger det. Men sorg rundt vanskeligheter med å bli gravid det gir ikke samfunnet oss noen script på, det er stort sett noe som omgis av rungende stillhet. Og det omgivelsene glemmer er at det å tie noe i hjel også er et sterkt signal.

Hvordan vi bearbeider det personlig og som par underveis er avgjørende for samlivet. Et særlig sårt område kan være hvis man i et par har ulike måter å håndtere sorg på. Da kan det fort oppleves for den ene parten at den andre ikke bryr seg like mye for eksempel, og man risikerer å ende opp med å klandre partner og dermed skli fra hverandre. Her er det også ofte nyttig å se på hva slags tilknytningsstil man har. En annen faktor er hvilken grad av selvbebreidelse man eventuelt kjenner på. Her kan man ut i fra traumeforståelse få mye hjelp, for

selvbebreidelse i begge situasjoner har mange likhetstrekk.

Det finnes hjelp å få for å analysere om man ser ulike belastninger begynner å veie på forholdet. For eksempel hvordan kategorisere hvilken tilknytningsstil man har, eller å øve opp samtaleteknikkene sine. Bare det å lære seg å unngå en brå oppstart for å ta opp vanskelige temaer er hjelpsomt for mange (noe jeg har hentet fra gottman-bøkene, som lett tilgjengelig i norske bokhandler). Steder man kan oppsøke hjelp er familievernkontorer, der alle har rett til samtaler. Mange venter lenge med å oppsøke hjelp, kanskje på grunn av skam, stigma eller rett og slett et håp om at det skal gå seg til. Men se på det som vedlikehold av forholdet, og noe som er godt å ha gjort før man har gått lenge i en vond situasjon. Artisten Vinni Sauvnes fortalte på podcasten til Ida Fladen at han pleide å gi parterapi i bryllupsgave til folk, noe jeg syntes er genialt. La oss fjerne stigmaet og skammen, og med hevet hode fortelle at man gjør en innsats for å vedlikeholde forholdet sitt.

I neste omgang vil jeg fokusere med på å beskrive de ulike belastningene og hvordan de kan påvirke både samliv og seksualitet – før, under og etter assistert befruktning.

Samling i Madrid

grytidlig i slutten av mars tok jeg turen til Madrid. Vi var invitert til en europeisk samling for pasientorganisasjoner, og best av alt –Fertility Europe betalte alt. Det var første gangen jeg var ute og reiste med Ønskebarn, og jeg så veldig frem til å møte andre som engasjerer seg i det samme som oss. Tidligere har vi bare møttes på Zoom, og som dere vet – det har sine begrensninger. Men nå var jeg endelig på vei. Måtte mellomlande i Brussel med turbulens og regnvær, men etter noen timer var jeg trygt på bakken i et langt varmere Spania.

Feiring av søsterorganisasjon

Det var flere ting på programmet, og en av de var markeringen av vår søsterorganisasjon i Spania – RED- som markerte 40 år. Det var veldig inspirerende å lære mer om hvordan de

driver i Spania, og samarbeidet de har med fagmiljøet der nede. De var masse bra foredrag, og noen fagfolk trakk frem at fremover vil ikke utfordringen være om man skulle ha barn, men hva slags barn man ville ha –utseendet, egenskaper etc. De moralske og etiske utfordringene kommer til å bli store, hevdet flere.

Fosterfamilier på Island

Ble veldig godt kjent med de fra Island, Irland og Tyskland. Og selv om vi hadde et tettpakket faglig program, er det jo ofte praten mellom møtene som gir mest.

Lærte masse f.eks.om regelverket rundt fosterforeldre på Island. Der er det et 2 års vindu fra et barn kommer til en fosterfamilie til biologisk foreldre kan få de tilbake. Etter dette

T eKSToGFoTo : M ARGReTe R AUGSTAD

Nydelig by: Madrid viste seg fra sin beste side under samlingen.

NyTT FRA FAGMILJØeT

kan fosterfamilien adoptere barnet. Dette gir større forutsigbarhet for fosterforeldre, barna, men også for de biologisk foreldre. Hun fra Island hadde selv fosterbarn, og sa at de hadde gode samarbeid med biologisk foreldre. Som hun sa, selv om man ikke greier å ha hovedansvar for sitt barn, kan man være der i den grad man klarer. De hadde tidligere hatt lovverk mer likt det vi har i Norge, men endringene nå har vært positive. Det er lettere å rekruttere fosterforeldre, og barna vokse opp under mer stabile forhold. Jeg tror det er mye her vi kan lære i Norge.

Bøker om donasjon

Jeg ble også godt kjent med gillian fra The National Infertility Support and Information group i Irland. Hun fortalte at de var midt i et

Nye venner: Veldig hyggelig å bli kjent med nye folk som engasjerer seg i barnløshet. Fra høyre: Margrete fra Ønskebarn, Halldora fra Island og Ulla fra Tyskland.

Endelig sammen: Flott å endelig kunne treffest fysisk igjen etter flere år med kun digitale møter.

Turister på tur: Heldigvis var det satt av tid til å lære mer om byen og historien til Madrid.

prosjekt hvor de har laget flere barnebøker knyttet til donasjon. Det er bøker om bl.a. eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati og enslige foreldre. Dette er virkelig noe vi også drømmer om å få på plass i Norge. Utrolig viktig å lage bøker som tar opp disse temaene satt i norske forhold. Vi ønsker å søke støtte om dette, så får vi bare krysse fingrene utover høsten.

Magisk by

Og så var det Madrid da. Jeg vet dette ikke er et reisemagasin, men kommer ikke utenom å

si at Madrid er en nydelig by. Jeg hadde aldri vært der før, og falt pladask. Nydelig bygninger, utsikt og cafeer. Vertskapet arrangerte en guidet tur gjennom byen, som var veldig lærerik. Jeg begynner tydeligvis å bli voksen.

Turen ble veldig bra, både faglig og sosialt. Så viktig for Ønskebarn å delta på slike treff for å bli inspirert og møte «kollegaer». Neste tur skjer nå til København i sommer, og jeg gleder meg allerede.

Sol og varme: Nydelig for en frossen Ønskebarn ansatt å oppleve solfylte dager i Madrid.

40 års jubileum: Pasientorganisasjonen RED feiret dagen med spennende fagseminar med dyktige forelesere.

Bøker om donasjon: Nyttig å lære mer om det irske prosjekter hvor de har laget flere barnebøker om donasjon.

Behandling med donasjon

Ønskebarn planlegger flere innlegg knyttet til donorbehandling i de kommende medlemsbladene. Ane Horvei Andersen, likeperson og frivillig i Ønskebarn, er en av dem som kommer til å skrive ulike innlegg om temaet. Både fra et personlig perspektiv og egne erfaringer, men også krydret med informasjon og fakta. Dersom det er andre som ønsker å skrive om ulike tema knyttet til donorbehandling, ta kontakt med Ønskebarn på epost: post@onskebarn.no Det er fullt mulig å skrive både under eget navn eller anonymt om ønskelig.

Ane er også er kontaktperson for cafetreff i Stavanger, og har bred erfaring fra lignende arbeid fra Storbritannia.

«Sannhet og åpenhet»

Overskriften glir kanskje ikke så lett på norsk, men den 27. april ble International Donor Conception Awareness Day (IDCAD) markert med dette temaet. Denne dagen ble opprettet av Jana Rupnow, en erfaren terapeut innen donorbehandling, for tre år siden. I år ble dagen markert over hele verden gjennom offisielle organisasjoner, uformelle organisasjoner og privatpersoner. Årets tema var altså «sannhet og åpenhet» – eller «Truth and tansperancy» som liksom klinger litt bedre på engelsk. Jana Rupnow forklarer temaet, kort oppsummert, på denne måten:

• å fortelle barn av donasjon sannheten om opphavet deres er blitt vanlig kunnskap, men hvordan gjør man dette i praksis? Det handler ikke bare om å fortelle barnet (tidlig) om deres «unnfangelse», men også å fortsette samtalene ettersom barnet vokser opp. I tillegg er det mange andre måter donorbehandling kan oppnå mer åpenhet på, og ikke minst ærlighet, gjennom økt fokus på bransjens eget ansvar for nettopp dette.

Donorbehandling i Norge har en lang historie med hemmelighold og anonymitet frem til nytt lovverk kom på plass i 2005. NRK publiserte nylig en podkast-serie, ulike artikler og radio-

innslag om sæddonasjon i Norge på 80-tallet. «Sædeksperimentet» (som podkasten heter) beskriver en praksis som ligner mer på noe tatt ut av en spenningsserie om etterretning og spioner, men som heldigvis er langt fra dagens anbefalte åpenhet, og ikke minst krav til dokumentasjon. Det kan oppleves tøft å lytte til informasjonen som fremkommer, og ikke minst de personlige erfaringene til intervjuobjektene. Podkasten er allikevel viktig lytting for å lære av de feilene som ble gjort den gangen, samt å kunne forstå perspektivet til de med donoropphav som nå er voksne. På den måten kan vi som er «ferskere» foreldre av barn fra donorbehandling være med på å legge til rette for en mer positiv opplevelse gjennom oppveksten til våre håpefulle.

Selv om det i nyere tid er anbefalt (og i Norge

Ane Horvei Andersen

til og med lovpålagt) å fortelle barn av donasjon hvordan de er kommet til, er det kanskje ikke alltid dette allikevel blir gjort, eller har blitt gjort – av ulike grunner. Foreldre venter gjerne på «det riktige» tidspunktet å fortelle på. De mangler kanskje de riktige ordene for å snakke om donor og om hvordan vår familie henger sammen med en donor. Foreldre kan også ha utfordringer med å bearbeide egne følelser knyttet til sorg og tap av egne gener, tidligere gjennomgått fertilitetsbehandling, svangerskapsavbrudd/ aborter, skam, familiære relasjoner osv. Ønskebarn kan hjelpe med kontakt til likepersoner eller profesjonelle, dersom man ser at man har behov for noen å snakke med. Fremtidige innlegg vil gå mer i dybden av dette, samt gi tips til informasjon som kan hjelpe (kommende) foreldre både i forberedelser og gjennomføring.

Jeg vil gjerne dele litt fra mine egne opplevelser og erfaringer med «sannhet og åpenhet» i vår familie. Mine undersøkelser på leting etter informasjon om donorbehandling førte til at jeg ble kjent med at tidlig fortelling har sine fordeler. Noen anbefaler at man øver seg allerede fra når barnet er i magen, eller starter i de tidligste årene før hukommelsen utvikler seg – gjerne før barnet er tre år.1 De viktigste argumentene for dette er at barnet da ikke husker «dagen historien ble fortalt» som en spesiell dag, i tillegg til at man kan øve seg på å finne de riktige ordene og begrepene som man er komfortabel med å bruke. Det er viktig å nevne at det er bedre å fortelle det så snart som mulig, enn å aldri fortelle – så ikke fortvil om barnet ditt er eldre enn tre år. Tips til bøker man kan bruke til å fortelle barn om donor kommer i et senere innlegg.

Jeg startet å fortelle vår historie til min sønn da han var to år. Det var en veldig enkel historie i starten, men gjennom de neste to årene har jeg lagt til og utdypet historien ettersom han forstår mer. Det varierer veldig hvor ofte vi snakker om det. Det kan være han etterspør historien selv på sengekanten, eller jeg spør om han vil høre denne i kveld eller ikke. Noen ganger snakker vi om at familier er laget på mange forskjellige måter. Da kan vi komme innom ulike eksempler og relaterer dem til barn han kjenner. Feks. har han en venn i barnehagen som har to mødre og en venninne som bor halvparten av tiden alene med sin mamma og halvparten av tiden med

pappaen sin og hans nye familie. Samtidig trekker vi inn korte trekk fra vår historie. Siste halvåret har han begynt å stille noen spørsmål til historien som viser at han forstår mer og mer. Vi hadde en fin samtale her en kveld hvor han plutselig spurte «hvem er damen som ga deg egget, mamma?». Det måtte jeg dessverre si at det visste jeg ikke, men fulgte opp med spørsmålet: «har du lyst til å prøve å finne ut det en gang?» Ja, var svaret tilbake, og jeg bekreftet tilbake at det hadde jeg også (dog med en klump i halsen). Så fort var øyeblikket over, og han fortsatte praten med noe helt annet fra dagens viktige opplevelser i barnehagen!

Noen av temaene som jeg vil komme inn på i senere innlegg er bl.a. hvordan man best kan forberede seg i forkant av donorbehandling på de forskjellige tankene og følelsene man kan ha knyttet til behandlingen. Her vil jeg kommer med ulike tips til kilder til informasjon (terapeuter, nettsider, organisasjoner m.m.) og praktisk hva man kan gjøre av forberedelser. Vi vil ikke minst skrive om hvordan man kan snakke om donorbehandling både til de minste barn og videre opp gjennom årene, samt til andre nære relasjoner som familie og venner. Spørsmål og annet som kan dukke opp i forbindelse med kontakt med ulike institusjoner i samfunnet som f.eks. helsevesenet (fastlege og helsestasjon), samt barnehage og skole, vil vi komme innom på et senere tidspunkt også.

Lurer du på noe etter å ha lest dette, eller har du noe du vil dele, ta kontakt med Ønskebarn!

1. When should I tell my child that they are donor conceived? - U.S. Donor Conceived Council (usdcc.org)

Podcasten Sædeksperimentet fra NRK Radio

Lengtetid med Hege

Jeg har tidligere skrevet om drømmen min om å skape en helt egen dag for ufrivillig barnløse her i Norge. Og endelig - 1.juni i år feiret og markerte jeg, og mange med meg, Ufrivillig Barnløses Dag. Som den første slike markeringen i Norge noensinne, ble denne dagen historisk. Og FOR en dag det ble.

Jeg hadde forberedt og jobbet med denne dagen lenge i forkant, og da dagen nærmet seg hadde jeg skikkelig eksamensfølelse. Alt annet måtte vike de siste to ukene og jeg hadde bare fokus på 1.juni og det som skulle skje denne dagen - en stor dag og ikke minst, en viktig dag. Jeg ville så gjerne at så mange som mulig skulle få vite om denne dagen, at folk skulle engasjere seg og at det skulle bli en skikkelig bra dag med masse godt innhold.

Dagen startet med livesending på Lengtetid på Instagram med meg. Det ble en slags intro til dagen og jeg snakket om hvordan dagen ble til, hvordan man kunne delta på og markere dagen, og hvorfor vi trenger denne dagen, og da delte jeg de 5 grunnene som står tydeligst for meg og som er;

At 1 av 6 par sliter med å bli gravide. Sædkvaliteten i den vestlige delen av verden har sunket med 50 % på 40 år, fertiliteten synker hos både kvinner og menn, og fler og fler trenger hjelp for å få barn. Mange må igjennom tøffe behandlinger og har en lang reise til å bli mamma eller pappa. Flere og flere kommer til å bli berørt av ufrivillig barnløshet i tiden fremover. At det er lite kunnskap om fertilitetsbehandling og hvordan det er å være ufrivillig barnløs, i befolkningen generelt. Jeg er ikke alene om å få høre at «det ikke

er en menneskerett å få barn», at «man må bare ikke stresse med det så skjer det», at «det er nok barn på denne jorden som trenger foreldre så vi burde heller adoptere», at «vi burde skaffe oss en hund», at «det bare er å ha mer sex». Osv. osv. Mange vet ikke at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer ufrivillig barnløshet som en sykdom, og ved sykdom generelt er det ofte litt mer som skal til enn å bare skaffe seg en hund og å bare ikke stresse med det, og det gjelder jo også ufrivillig barnløshet.

At det er utrolig mye skam og tabu knyttet til det å være ufrivillig barnløs. Mange strever i skjul og holder det sterke barneønsket, lengselen og den ufrivillige barnløsheten hemmelig for omverdenen. Denne dagen skal minne om at man ikke er alene og at det er mange av oss. En dag som denne er også en fin anledning til å åpne opp for å dele det vonde og vanskelige man står i, og for viktige samtaler med de rundt seg.

At vi trenger en dag som handler om å anerkjenne ufrivillig barnløse, spre kunnskap, gi oppmerksomhet til de som strever og til å vise omsorg og støtte for alt de står i eller har stått i. Denne dagen er ikke bare for de som opplever ufrivillig barnløshet nå, men også de som har opplevd det og som lever med ufrivillig barnløshet etter å ha gitt slipp på drømmen om å få barn. Alle vi trenger en dag som er bare vår, og vi trenger denne ene dagen i året innimellom alle de andre dagene i løpet av et år da vi som ikke har barn ofte føler oss veldig utenfor, dager som mors- og farsdag, 17.mai, jul osv. Vi trenger en dag som denne til å vise alle som strever at de ikke er glemt, at de

Foto: Beate Willumsen

ikke er alene, at vi heier på de og at vi er mange som vet hvor mye de kjemper og hvor tøft det er. Vi trenger en dag som kan bidra til mer åpenhet om ufrivillig barnløshet, til at flere skal våge å dele med de rundt seg og våge å fortelle sannheten til de barna som kommer til verden med litt ekstra hjelp.

At disse barna som kommer til verden med litt ekstra hjelp, blant annet mitt barn som har kommet til verden ved hjelp av ICSImetoden og et donoregg, skal være stolte av sin historie, at de skal vite hvor enormt ønsket de var og hvor fantastisk det var at vi som strevde kunne få den hjelpen vi trengte for å få vår største drøm oppfylt. Jeg tenker at denne dagen gir en nydelig anledning til å snakke med barna våre om drømmen, lengselen, reisen og hjelpen vi fikk til å bli foreldre, og at dette er en historie full av kjærlighet og håp. En historie de ikke skal skamme seg over eller være flaue for, men en historie å være skikkelig skikkelig stolt av.

I livesendingen snakket jeg også om hvorfor det er så viktig at vi markerer denne dagen sammen. Det er jo sånn at jo flere vi er som deler om denne dagen og om ufrivillig barnløshet, jo flere når vi ut til med kunnskap om fertilitetsbehandling og om hvordan det er å leve med ufrivillig barnløshet. Og uten alle de som deltar på, markerer og deler om denne dagen, så er denne dagen ingenting. Vi gjør det sammen og det er så viktig.

Dagen fortsatte med enda en livesending, og denne gangen hadde jeg med meg fertilitetscoach Mari Fevaag Heger. Vi hadde en veldig fin prat om ufrivillig barnløshet og vanlige temaer knyttet til det, men også om ulikheter, hvordan leve som ufrivillig barnløs, litt om boken hennes og Maris tanker om hvorfor vi trenger denne dagen.

Begge livesendingene ligger ute på Lengtetid på Instagram. Så gå gjerne dit og se de i opptak om du ikke fikk sett de live.

Da ettermiddagen kom tok jeg imot Margrete fra Ønskebarnforeningen på kontoret mitt i Tønsberg hvor vi hadde digitalt treff sammen og med fine gjester. Vi hadde med oss Maria Louise Ellingsen, Vegard Lunde og Nan Birgitte Oldereid som alle delte sine unike perspektiver på å være ufrivillig barnløs, og om å dele ønskebarnreisen sin åpent, om å være infertil

mann og tidligere ufrivillig barnløs og om å være behandler og jobbe med ufrivillig barnløse, og også litt om den nye boken til Nan.

Denne sendingen ligger også ute som opptak på Ønskebarnforeningen sin nettside.

Jeg og vi har fått så utrolig mange og fine tilbakemeldinger på denne dagen og på sendingene og det digitale treffet. Og SÅ mange har delt om Ufrivillig Barnløses Dag og sin egen historie med ufrivillig barnløshet. Dagen gikk i ett fra morgen til kveld og jeg ble sittende oppe til sent på natten for å lese alt det fine folk hadde delt og skrevet. Etter denne dagen er det virkelig ingen som helst tvil om at vi som er eller har vært berørt av dette og de som står oss nær, er enige om at vi trenger denne dagen. VÅR dag. Ufrivillig Barnløses Dag.

Denne dagen har kommet for å bli og jeg gleder meg allerede masse til neste år!

Men før det er det søskenforsøk for meg og det har blitt så mye mer styr og omveier enn vi forventet og ønsket oss. Mer om det i neste medlemsblad!

Og hvis du vil kan du følge meg for mer om søskenforsøket, ufrivillig barnløshet, IVF og eggdonasjon på Lengtetid, både på Instagram og Facebook. Håper vi sees der :)

Hege

♥

ØNSKEBARN på besøk til Hege i Tønsberg for å markere Ufrivillig barnløses dag

Noen ganger er det vondt å være terapeut for ufrivillig barnløse- det kan være vondt å se den enorme smerten det kan være å ikke lykkes. Det kan være enorm smerte å ikke være enig om veien videre, med den personen du elsker.

Det er det jeg skal skrive om nå, for denne uken har jeg sittet og observert par, som nærmest blir revet i stykker innvendig, av at de ikke blir enig.

De sitter foran meg, en mann og kvinne. De har en gutt på tre år. Som alle andre sekundær infertile får de høre: «Dere har jo et barn», hvis de våger å være ærlige om smerten det er å ikke klare å få et barn til. Et søsken, en komplett familie. Det har vært en visjon lenge, familie på fire. Alle vennepar har to barn, alle de ser på gaten har to barn. Alle har to barn. Slik føles det. Vi blir oppmerksomme, og ser kun det vi selv mangler i livet og ønsker oss. Single ser par, syke ser friske- det er slik vi fungerer.

Problemet for dette paret er at hun ønsker et barn til, men ikke han. Han har nok med jobben, parforholdet og sønnen på 3 år. I tillegg nærmer han seg 50 år og er fornøyd med tilværelsen slik den er nå. Han har ingen motivasjon til endring. Hun har ønsket å prøve å få en til, allerede noen måneder etter fødsel. Han ønsket ikke dette, så de ventet.

Hun klarte å overtale han til å prøve med den månedlige sexen ved eggløsning. Han ble motvillig med på dette. Slik er det ofte, at vi damer klarer å overtale menn til å trykke ned sin egen indre stemme som er uenig. For å avverge konfrontasjoner, endeløse krangler, diskusjoner, eller i verste fall bli forlatt, blir de med på «leken». grenser strekkes.

Etter over et år med prøving, og ingen resultat vil hun prøve IVF. Nå er det enda en grense som skal strekkes. Nå skal de betale for en behandling, de skal konkret og bevisst prøve å få dette barnet.

I dette tilfellet har mannen blitt tatt med til terapitimen nærmest som en overraskelse. Han er helt uforberedt. Hun er forberedt og ser frem til at terapeuten (meg) skal støtte prosjektet hennes og få mannen hennes til å forstå hvor viktig dette er for henne. Han derimot tenker han skal være klin ærlig, når han først sitter med en profesjonell terapeut foran seg.

Han sier han nekter å bli med videre, han vil ikke bli med på IVF ! Han er fornøyd slik de har det nå.

Hun trekker frem «Joker kortet». Det er hans spermier som er svekket- da må han jo bli med!?

Det er nå det blir vanskelig å være nøytral som terapeut. Mannen synker sammen i stolen. Ikke bare blir grensesettingen hans neglisjert, men sædkvaliteten hans blir brukt mot han.

Jeg veileder direkte, men ikke nedsettende. Direkte, men samtidig empatisk.

Jeg snakket om barn nummer to, som enda er en visjon. Denne visjonen skal ødelegge for mannen som sitter ved siden av henne i kjøtt og blod- et virkelig menneske. En treåring hjemme, som trenger en mamma som er mentalt til stede, en mamma som ikke gir all sin oppmerksomhet til et barn som ikke finnes?

Jeg prøver å få henne til å se, at hans grenser allerede er strukket for langt.

Jeg vet det krever masse av han å sette en grense, hun kan bli bitter på han, true med å gå videre alene med donor (Som jeg har hørt ofte som argument i et opphetet terapirom). Jeg hadde rett. Hun sier at hun har tenkt på at hun skal gå videre alene.

Jeg viser henne omsorg, sier jeg forstår frustrasjonene hennes. Jeg vet at hun nå har kun to valg- og begge er like vanskelige. En lett utvei er borte. Enten må hun lytte til han å

Å støtte par i krise; Hun vil ha  et barn til, men han vil ikke!

avslutte, eller hun vil måtte bryte opp familien for å få barn nummer to.

Hun prøver v å overtale mannen til å bli med på et forsøk til. Han er beinhard nå- strikken er dratt for langt. Jeg forteller de at om hun skal klare å gi slipp- må han vise i handling at han ikke vil. IKKE sex på eggløsningsdagen lenger.

Da er da det skjer- hun bryter fullstendig sammen. Det er vondt! Det er en visjon som knuses, det er en sjanse hun ikke får brukt, en drøm blir knust i det øyeblikket.

«Du fratar meg sjansen til å få to barn!» freser hun mot han.

Jeg roer ned situasjonen, og fordeler det hun omtaler som «skyld». Det er ikke han som fratar deg sjansen, det er biologien som har fratatt dere sjansen til å klare det hjemme. Det er ikke bare spermien hans, det er også din alder og eggkvaliteten- og dette kan dere ikke kontrollere.

Jeg vil de skal stå sammen. Jeg vil de skal

bære på fortvilelsen sammen. Jeg ser kjærligheten mellom dem, jeg vet at de neste dagene og ukene kan bli et helvete der hjemme. Men jeg vet at det er en treåring der hjemme, som kan dempe sorgen noe og flytte fokuset.

Jeg føler med de begge- men i et heterofilt parforhold må man være enig om veien videre. Ingen skal tvinges inn i et foreldreskap. Respekten og kjærligheten for hverandre må bestå.

Å prøve hver måned, tross ingen resultat, kan bli en avhengighet. Er du avhengig av alkohol, gjemmer du flaska, er det snus, kjøper du ikke snusen, er det å få barn- slutter du å ha sex på eggløsningsdagen.

Avvenning kan være råtøft. Hun forlater kontoret i tårer og jeg unner henne ikke det hun og de skal gjennom nå. De vet jeg er en SMS unna om de trenger meg.

Jeg lukker døra, og tross opphetet stemning, tenker jeg at jeg har verdens beste jobb. Nå vet de hvor de har hverandre.

For ung til å bli donor –fordi ho er kvinne

Kvinner som ønsker å bli eggdonor må vere 25 år eller eldre, medan det for menn som ønsker å donere sæd held å vere 18 år. Kvifor

er det slik?

eKST e IRIK J oAKIM T RANvÅG

Artikkelen ble først publisert i Genialt 1-2023 og gjengis med tillatelse

– Eg ER 21 ÅR og har eit ønske om å bli eggdonor. I over eit år har eg lese meg opp og tenkt på saka, og eg skulle så veldig ønske at eg kunne bidra. Kva er grunngivinga for at nedre aldersgrense for eggdonasjon er 25 år?

Hausten 2022 tok 21 år gamle Herbjørg Lind kontakt med Bioteknologirådet sitt sekretariat med ein førespurnad om kvifor Bioteknologilova har ulike aldersgrenser for donasjon av egg- og sædceller. I lova er nedre aldersgrense for å bli eggdonor 25 år, medan nedre aldersgrense for sæddonor er 18 år. Riktig nok er tilråda aldersgrense for menn som ønsker å gi sæd 25 år, men her opnar ei

forskrift for unntak, slik at ein mann på same alder som Lind kan få donere sæd.

Ulik prosedyre

Det er nokre openberre forskjellar i korleis kvinner og menn donerer sine kjønnsceller. For mannen inneber prosedyren vanlegvis lite fysisk ubehag (snarare tvert om), ingen behov for assistanse og lite behov for utstyr. Sæden leverast rett i koppen som så kan handsamast på laboratoriet.

For ei kvinne er det meir omfattande. For at eggcellene skal modnast må kroppen først stimulerast med hormon. Ved hjelp av ultralyd

– Er det er mogleg å endre grensene, slik at donasjon av eggceller og sædceller har den same aldersgrensa? Det spør Herbjørg Lind, som etter mykje lesing har kome fram til at ho ønsker å donere egg til kvinner som ikkje kan bruke eigne egg, men så fann ut at kvinner ikkje får bli donor før dei er 25 år gamle.

Foto: Adrian Øhrn Johansen

følgjer en så med på eggmodninga og bestemmer når eit tilstrekkeleg antal egg er klare til å hentast ut. Sjølve egguttaket skjer ved at ei tynn nål førast gjennom skjedeveggen og inn i eggstokkane, der dei modne egga sugast ut. Smertestillande tablettar og lokalbedøving er vanleg.

– Det finnast ingen medisinske grunnar knytt til sjølve fertilitetsbehandlinga som tilseier at det burde vere ulike nedre aldersgrenser for kvinner og menn. Kanskje er det sjølve prosedyren, som er ei mykje større påkjenning for kvinner enn menn, som spelar inn? For begge kjønn skal det vere svært godt gjennomtenkte val, og val som også ofte bør involvera familie og partnarar, seier Eline Bragedatter Seljeflot, overlege ved fertilitetsseksjonen på St. Olavs hospital i Trondheim.

Seljeflot påpeikar at det er gode medisinske grunnar for at øvre aldersgrense for donasjon er ulik for kvinner og menn, då høgare alder hjå kvinna aukar risikoen for kromosomfeil og andre tilstandar både i svangerskapet og hos dei fødde.

Politiske avvegingar

– At nedre aldersgrense for eggdonasjon enda på 25 år var eit resultat av politiske avvegingar, seier Tuva Moflag, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og ein av pådrivarane for endringane i bioteknologilova våren 2020.

Moflag fortel at det var eit stort arbeid å kome til semje om alle lovendringane.

– Det vart lagd ned mykje arbeid for å sikre fleirtal for eggdonasjon, spesielt i SV var det fleire som var skeptisk. Når vi mot slutten av prosessen kom inn på spørsmålet om aldersgrense så ville vi ikkje opne for ein ny diskusjon.

Moflag, som no sit i Arbeids- og sosialkomitéen, seier ho gjerne ser at andre løftar problemstillinga om aldersgrensa for eggdonasjon.

– Eg synes det er gode grunnar til å sjå på ei endring og harmonisering av aldersgrensene for donasjon. Kanskje ligg svaret ein stad midt i mellom, for både kvinner og menn? Ei endring bør bygge på gode faglege vurderingar, seier Moflag.

Nyre, men ikkje egg

Ein som er kritisk til forskjellsbehandlinga av kvinner og menn er Aslak Syse, lege og professor i rettsvitskap ved Universitetet i Oslo.

– Helselovgivinga har ei rekke ulike alders-

Tuva Moflag, stortingsrepresentant AP. Foto: Stortinget

Aslak Syse, lege og professor i rettsvitskap, Universitetet i Oslo. Foto: UiO

NyTT FRA FAGMILJØeT

grenser. Ei hovudgrense går ved 16 år for å kunne samtykke til eller nekte å ta i mot helsehjelp. Den aldersgrensa kallas difor gjerne den helserettslege myndigheitsalderen.

For visse inngripande prosedyrar, som det å donere ei nyre, er aldersgrensa satt til 18 år. Det same gjeld for kosmetiske inngrep, injeksjonar eller behandling utan medisinsk eller odontologisk grunngjeving. Det høgste aldersgrensa er satt til 25 år. Denne gjeld for å kunne be om sterilisering. Også før fylte 25 år kan det gjennomførast steriliseringsinngrep, men då skal det skje med tilvising til konkrete lovheimlar og desse avgjerslene er lagt til ei eigen nemnd.

– Ikkje i nokon av helselovane er det innførd ulik aldersgrense for kvinner og menn, slik det er vedtatt for kjønnscelledonering. Det å donere ei nyre inneberer nok eit vel så stort kroppsleg inngrep som eggdonasjon, og det er difor alt i alt vanskeleg å grunngje denne ulike aldersgrensa for sæd- og eggdonor, seier Syse.

Når gENialt spør om rundskrivet for sæddonasjon som spesifiserer at sæddonor helst bør vere over 25 år kompenserer for dei ulike aldersgrensene i bioteknologilova, er Syse klar.

– Etter mitt syn er det påfallande at det i Helsedirektoratet sitt rundskriv står at «Sæddonor skal vere over 18 år, og bør vere over 25 år.» Lova si ordlyd er klar. grensa er satt til 18 år. Det verker som om ein i rundskrivet freistar å tilpasse regelverket for sæddonasjon til det for eggdonasjon. Skulle det vere eit medisinsk grunnlag for denne tilrådinga, burde den framkome.

Mistanken bekrefta

– Det som har kome fram stadfestar vel eigentleg det eg allereie mistenkte, at grensa vart satt tilnærma tilfeldig, seier Herbjørg Lind. Lind peikar på dei lange ventelistene for eggdonasjon, der mangel på eggdonorar er eit av problema. Ho spør seg no om ikkje det er mogleg å endre grensene, slik at donasjon av eggceller og sædceller har den same aldersgrensa.

– Eg kan forstå at det ligg mykje arbeid bak nye lovforslag, men eg tenker likevel at ein ikkje burde vedta lovar som ikkje er godt nok gjennomarbeida. At nokon har synsa seg fram til ei aldersgrense som dei tenkte var passande er for dårleg, seier Lind.

Jente født med tre foreldre

T

eKST : A STRID R eNLAND

Artikkelen ble først publisert på Blikk.no 28. mai 2023 og gjengis med tillatelse.

En jentebaby med tre foreldre og DNA fra alle tre, er nylig født på et sykehus i London.

Et medisinsk gjennombrudd som kombinerer DNA fra tre individer, kan revolusjonere feltet for assistert befruktning, melder globalvillagespace.com Ved bruk av mitokondriedonasjon, en prøverørsteknikk der kjernen fra mors eggcelle overføres til en donorkvinnes eggcelle der kjernen er fjernet, kan eggcellen deretter befruktet med farens sæd. Embryoet bærer da DNA fra tre personer.

Første født i 2016

Metoden som ble introdusert allerede i 2016, har blitt hyllet som et stort skritt i kampen mot genetiske sykdommer. Tidligere hadde par som bar på skadelige genetiske mutasjoner, få alternativer for å få friske barn. Med mitokondriell donasjon kan imidlertid disse parene unngå å overføre det muterte DNAet til deres avkom.

Jenta i London er ikke den første babyen som er unnfanget med denne metoden. I 2016 fikk et jordansk par en gutt som ble født i Mexico. Teknikken som opprinnelige er utviklet i Storbritannia, var ennå ikke blitt godkjent for bruk den gangen. Det jordanske paret ble behandlet i Mexico av et team av amerikanske leger.

etiske dilemmaer

Mitokondriedonasjon åpner for viktig framskritt, men det er også en kontroversiell metode. Kritikere mener blant annet at det reiser etiske spørsmål relatert til såkalte «designerbabyer» og manipulering av DNA. Det er også reist bekymring om langsiktig effekt av behandlingen, som medfører genetisk endring som vil gå i arv dersom barnet er jente og hun får egne barn.

Ikke i Norge

Her hjemme har også bruk av mitokondriedonasjon vært opp til debatt flere ganger. Blant annet ba Stortinget regjeringen for tre år siden om å jobbe for endring av biomedisinkonvensjonen, eller forståelsen av den, slik at mitokondriedonasjon kan tillates i Norge når metoden er trygg og faglig forsvarlig. Anmodningsvedtaket ble fattet av Ap, FrP og SV, et samarbeid som også er kjent som bioteknologiforliket.

Illustrasjonsbildet fra Pixabay

Foruten å støtte Ønskebarns viktige arbeid, får du en rekke medlemsfordeler. Her er en oversikt over aktører som du får rabatter hos. NB! Ønskebarn kan ikke garantere for resultatet av behandlingene, og medlemmer som benytter seg av disse bes sette seg inn i hva behandlingen består av.

vi jobber nå med å få flere samarbeidspartnere på plass til dere. Tips oss gjerne om aktuelle partnere i din by, så tar vi kontakt!

Rabatter hos terapeuter:

Hege Paulsen gestaltterapeut

Tønsberg eller via nett

Tfl.: 482 43 616 post@hegepaulsen.com hegepaulsen.com

Tone Bråten

Lysaker torg 5, 1366 Lysaker

Tlf. 458 03 572

Epost: toneveileder@gmail.com

Fertilitetshjelpen.no

Akupunktur PLUSS

Sandviksveien 36

1363 Høvik

Tlf. 47 01 06 73

www.akupunkturpluss.no

Epost: keitt@akupunkturpluss.no

Akupunktur PLUSS

Klassisk og medisinsk akupunktur, med lang erfaring innen behandling av ufrivillig barnløshet. Tilbyr også behandling for andre plager, som bla. fordøyelseplager og migrene.

Medlemspris: Førstegangs time: 540,- Resterende 400,-

Akupunkturhuset

Nedre Slottsgate 25 0157 Oslo

Tlf. 22 11 67 00

Post@akupunkturhuset.no akupunkturhuset.no

Tilbyr behandling av ufrivillig barnløse og ved infertilitet. Behandler kvinner og menn, både som støtte til naturlig befruktning og ved IVF.

Ta kontakt for uforpliktende samtale.

Medlemspris: 10% på behandlingtilbud.

Bekken & Barn klinikkene Epost:oslo@bekkenogbarn.no https://www.bekkenogbarn.no/

Klinikkene spesialiserer seg på behandling av gravide, bekkenplager og barn.

Tilbyr et stort utvalg tjenester som kiropraktikk, fysioterapi, massage m.m De har klinikker i Oslo (Skøyen og Storo), Bærum og Bergen.

Medlemspris: 10% på behandlingstilbud.

Medlemspris: Redusert timepris på samtaler i oslo og på Skype

Frøyaklinikken

Frøyaklinikken

Akersbakken 37b, 0172 Oslo

22 11 66 00

post@froyaklinikken.no

https://www.froyaklinikken.no/

Klinikken er en fertilitetsklinikk som tilbyr behandlinger som akkupunktur, homeopati, soneterapi m.m. Samarbeider med gynekologer og fertilitetsklinikker i Norge og i utland.

Medlemspris: 10% på behandlingstilbud.

osteopat Linn cathrine Øglænd – Balder klinikken

Munchs gate 7

0165 Oslo

Tlf. 932 66 311

Balder klinikken

Hun har over 20 års erfaring som Osteopat og jobber med alle type problematikk, men har stor interesse for og erfaring i å behandle gravide, spebarn og barn.

Medlemspris: 10% på behandlingstilbud

oslo yoga

Kristiansandsgate 2/ Drøbakgata 1

0463 Oslo

Tlf. 41 29 06 77

Epost: post@osloyoga.no osloyoga.no

Et yogasenter som tilbyr kurs enten man er frisk, syk, gammel eller ung. Yoga og avspenning kan ha en positiv effekt på kvinners fertilitet pga. stressreduksjon. De har klasser etter alle nivåer og behov. Ta kontakt for veiledning med å finne riktig kurs.

Medlemspris: 10% på alle ukentlige kurs

oslo Kvinnehelsesenter på Røa Vækerøveien 205 a 0751 Oslo

Tlf: 400 92 004 info@oslokvinnehelsesenter.no www.oslokvinnehelsesenter.no

Oslo Kvinnehelsesenter er et tverrfaglig behandling- og treningssenter for alle kvinner. De tilbyr behandling av alle muskel- og skjelettplager, samt trening og kurs, med hovedvekt på gravide, bekkenplager, underlivssmerter og barn. De har osteopat, kiropraktor, jordmor, akupunktør, massør og trenere med videreutdanning innen kvinnehelse.

Medlemspris: 15% på behandling, kurs og treningstimer.

BeRGeN

Seksjon for assistert befruktning

Kvinneklinikken

Haukeland Universitetssjukehus

5053 Bergen

Tlf 55 97 42 76

helse-bergen.no/behandlinger/assistert-befruktning

Klinikk Hausken

Kong Oscars gate 66-68

5017 Bergen

Tlf 52 70 21 70

post@klinikkhausken.no– www.klinikkhausken.no

HAUGeSUND

Klinikk Hausken

Karmsundgata 59

5531 Haugesund

Tlf 52 70 21 70

post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no

Haugesund Fertilitetssenter

Haugesund sjukehus, Karmsundgata 120, 5528 Haugesund

Tlf 52 73 29 65

helse-fonna.no/avdelinger/fertilitetssenteret

oSLo

Reproduksjonsmedisinsk avdeling

Kvinneklinikken Rikshospitalet

Sognsvannsveien 20

0027 Oslo

Tlf. 23 07 26 32

IvF Seksjonen

Kvinneklinikken – Ullevål Universitetssykehus Kirkeveien 166

0407 Oslo

Tlf. 22 11 97 76

Klinikk Hausken

Lysaker Torg 5

1366 Lysaker

Tlf. 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no

Livio IvF-Klinikken oslo

Sørkedalsveien 10 A (Postboks 5014 Majorstua)

0369 Oslo

Tlf. 22 20 44 00

oslo@livio.no – www.livio.no

Medicus oslo

Stortingsgata 30, 6. etasje

0161 Oslo

Tlf. 22 46 76 30

post@medicus.no– www.medicus.no

Fertilitetssenteret

Pilestredet Park 7

0176 Oslo

Tlf. 22 99 28 99

www.ivf.no

C-Medical

Sørkedalsveien 10B

0369 Oslo

Tlf. 22 60 00 50 fertilitet@cmedical.no

PoRSGRUNN

Fertilitetsavdelingen Sør

Sykehuset Telemark

Aallsgate 41 (Postboks 2900 Kjørbekk)

3922 Porsgrunn

Tlf 35 00 58 21/58 22 sthf.no/avdelinger/medisinsk-serviceklinikk/fertilitetsavdelingen-sor

Klinikk Hausken

Storgata 125

3915 Porsgrunn

Tlf 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no– www.klinikkhausken.no

STAvANGeR

Medicus Stavanger

Haakon VII gate 7

4005 Stavanger

Tlf. 51 52 40 00 post@medicus.no – www.medicus.no

Klinikk Hausken

Eiganesveien 10–12, 4008 Stavanger

Tlf 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no– www.klinikkhausken.no

TRoNDHeIM

Fertilitetsseksjonen

St olavs Hospital HF

Olav Kyrres gate 11 (Postboks 3250 Torgarden)

7006 Trondheim

Tlf 72 57 47 33 post.kvinne@stolav.no stolav.no/avdelinger/kvinneklinikken/gynekologisk-avdeling/fertilitetsseksjonen

Medicus

Beddingen 8, 4. etasje, 7042 Trondheim

Tlf 73 87 14 70 post@medicus.no www.medicus.no

Spiren Fertilitetsklinikk

Havnegata 9, inngang 2, 3.etg., 7010 Trondheim (Postboks 1226, Torgård, 7046 Tr-Heim)

Tlf: 73 52 30 00 post@klinikkspiren.no www.klinikkspiren.no

TRoMSØ

Fertilitetspoliklinikken

UNN Tromsø

Hansine Hansensveg 67, 9038 Tromsø

Tlf 77 62 64 81 unn.no/behandlinger/ufrivillig-barnloshet-infertilitet