Hvordan blir sex og samliv påvirket av assistert befruktning?

Dette temaet stod på tapetet på temakveld for Ønskebarns medlemmer ved årsmøtet i mars i år. I sexologien pleier vi å si at seksualitet ikke oppstår i et vakuum, men at den må forstås gjennom en modell som kalles den «bio-psykososiale modellen». Med sosialt menes det at samfunnet påvirker hvordan seksualiteten vår utvikler seg, men vi må trekke med psykologi også både i form av medfødt temperament og hvordan erfaringene våre former oss som personer. Sist har vi også våre fysiske utgangspunkt og utvikling her i verden, som også påvirker seksualiteten vår. Idenne første delen tar jeg for meg samfunnets påvirkning, samt noe om psykologiske faktorer i dette.

Samfunn

Hvordan samlivet vårt påvirkes av assistert befruktning starter allerede før man er i gang med den prosessen. Hvis vi rykker helt tilbake til start, ser vi gjerne at prosessen rundt det å skulle få barn er en munter om enn nervøs fase. Samtalene rundt familieforøkelse starter ofte med optimisme, fremtidshåp og positive forventninger. Så tar det lengre tid enn forventet. Man oppsøker leger, får kanskje noen blodprøver tatt men man får beskjed om å fortsette å prøve litt til – det er bare normalt at det kan ta tid. Det bygger seg en usikkerhet, og både planer og selvbilde kan begynne å føles mer usikkert. I løpet av denne prosessen starter belastningen på forholdet også.

Her må det bemerkes at for skeive familier er ikke denne prosessen det samme. De av oss som er skeive og starter samtaler om familieforøkelse er klar over hvilke roller ulike assistert befruktning spiller, og selv om det ikke er ukomplisert og følelser skal bearbeides i disse prosessene også er det noe godt med å vite mer konkret hvorfor man skal gjennomgå assistert befruktning. I tillegg er det ofte miljøer med langt større åpenhet omkring temaet, og mange fine regnbuefamilier er veldig åpne. Miljøet legger til rette for ærlige samtaler og kreative, optimistiske løsninger på hvordan hver enkelt families lykke kan se ut. Jeg skal i denne teksten fokusere mest på heteropasserende cis-par, der prosessen på ulike måter kan oppleves problematisk.

En stor innvirkning på hvordan belastningen føles før og underveis kommer fra omgivelsene våre. Det er normerte forventninger om at invaderende og kanskje sårende spørsmål eller kommentarer om det å få barn er helt ok. Noe av problemet er at nok at de som ikke opplever spørsmålene som problematiske gjerne svarer på «Når skal dere ha barn da?» eller «Planlegger dere en til?» Vi legger også alle merke til hvordan frivillige barnløse omtales, gjerne med stor skepsis og nedsettende betegnelser som egoistiske, kalde eller at de hater barn. Ufrivillige barnløse kan ofte tas for å være frivillig barnløse, samt at det røper en del om verdien personer i samfunnet vårt tillegges ut i fra familiestatusen deres.

Selvbilde

Videre er selvbildet sentralt i hvordan vårt samliv formes. Her vil jeg gjerne vie litt ekstra plass til menns selvbilde. Fra et sexologisk ståsted ser vi ofte at menn tillegges svært snevre roller, et veldig snevert handlingsrom for hva det vil si å være mann. Det skal så lite til før man faller utenfor det man har lov til å kalle maskulint. For å ta noen eksempler fra praksisen vår så oppfattes det ofte slik at menn alltid skal være klare for sex, skal kunne alt om sex og prestere maksimalt. Følelsesmessig er det få følelser de har lov til å gi utløp for, stort sett enten humor eller sinne når det kommer til vanskelige ting. Det er i beste fall ofte snakk om å uttrykke det man kaller sekundærfølelser, altså at det alltid ligger noe annet under som er primærfølelsen – som det krever tid, rom og trygghet å få jobbe for å få kontakt med. Dette kommer også uttrykk angående mannsrollen når det gjelder fertilitet.

«Åhå, han har gode svømmere» kommenteres det ofte hvis det er snakk om tvillinggraviditet (enda vi i dag vet at det ikke stemmer at det er snakk om sterke svømmere, men en kollaborativ prosess mellom sædcellene samt at det er egget som selekterer). Parallelt med dette kan mannsrollen trekkes i tvil dersom det er behov for assistert befruktning for eksempel i form av donasjoner eller ICSI. Kobler vi det med det smale rommet menn har for å få lov til å snakke om usikkerheter og følelsene sine har vi en tung situasjon å være i, på mange måter en eksistensiell krise.

For kvinner som gjennomgår assistert befruktning er selvbildet også utsatt. Mange oppgir å kjenne på det samme eksistensielle krisen. Det berører noe primalt, nemlig tanken om at man som kvinne «er skapt for» å lage barn. Og samfunnsmessig er særlig barnløse kvinner et eget tema gjennom historien, ikke akkurat sett på som høyt på rangstigen.

Sorg

Underveis i prosessene med assistert befruktning får mange av oss kjenne på sorg. Sorg over at familieforøkelsen ikke gikk slik vi hadde sett for oss, sorg over at følelsen av å være ung og uovervinnelig glir fra oss samt sorg over forsøk som ikke går slik vi håper. Mange kan oppleve konstante triggere i form av å legge merke til gravidemager eller barnevogner overalt, og jevnlig gå inn i overload. Sorg er både sterkt personlig og svært offentlig styrt. Selv ved dødsfall operer gjerne omgivelsene med en slags «utløpsdato» på hvor lenge det passer seg å sørge, uten å ta hensyn til at det er sterkt individuelt hvor lenge noen trenger det. Men sorg rundt vanskeligheter med å bli gravid det gir ikke samfunnet oss noen script på, det er stort sett noe som omgis av rungende stillhet. Og det omgivelsene glemmer er at det å tie noe i hjel også er et sterkt signal.

Hvordan vi bearbeider det personlig og som par underveis er avgjørende for samlivet. Et særlig sårt område kan være hvis man i et par har ulike måter å håndtere sorg på. Da kan det fort oppleves for den ene parten at den andre ikke bryr seg like mye for eksempel, og man risikerer å ende opp med å klandre partner og dermed skli fra hverandre. Her er det også ofte nyttig å se på hva slags tilknytningsstil man har. En annen faktor er hvilken grad av selvbebreidelse man eventuelt kjenner på. Her kan man ut i fra traumeforståelse få mye hjelp, for selvbebreidelse i begge situasjoner har mange likhetstrekk.

Det finnes hjelp å få for å analysere om man ser ulike belastninger begynner å veie på forholdet. For eksempel hvordan kategorisere hvilken tilknytningsstil man har, eller å øve opp samtaleteknikkene sine. Bare det å lære seg å unngå en brå oppstart for å ta opp vanskelige temaer er hjelpsomt for mange (noe jeg har hentet fra gottman-bøkene, som lett tilgjengelig i norske bokhandler). Steder man kan oppsøke hjelp er familievernkontorer, der alle har rett til samtaler. Mange venter lenge med å oppsøke hjelp, kanskje på grunn av skam, stigma eller rett og slett et håp om at det skal gå seg til. Men se på det som vedlikehold av forholdet, og noe som er godt å ha gjort før man har gått lenge i en vond situasjon. Artisten Vinni Sauvnes fortalte på podcasten til Ida Fladen at han pleide å gi parterapi i bryllupsgave til folk, noe jeg syntes er genialt. La oss fjerne stigmaet og skammen, og med hevet hode fortelle at man gjør en innsats for å vedlikeholde forholdet sitt.

I neste omgang vil jeg fokusere med på å beskrive de ulike belastningene og hvordan de kan påvirke både samliv og seksualitet – før, under og etter assistert befruktning.