Ønskebarn nr. 2 -2022

Nr 2 – 2022 40. årgang

Medlemsblad for Ønskebarn Norsk forening for fertilitet og barnløshet

– Gravid med norsk eggdonor – Oppfølging etter spontanabort – Historien bak «Made in Oslo»

INNHOLD 3 Redaktørens spalte 4 Foreningsinformasjon 5 Kjære dere 6 Venter barn etter eggdonasjon i Norge 10 Ønskebarn feirer 40 år 12 (Den manglende) oppfølgingen etter spontanabort 16 Har du opplevd å spontanabortere? 17 Historien bak «Made in Oslo» 20 Gratis psykoterapi for ufrivillig barnløse kvinner 21 Min historie 24 Våren i Ønskebarn 26 Lengtetid med Hege 28 De «nødvendige» emosjonelle nedturene under fertilitetsbehandling 30 Medlemsfordeler 32 Klinikkoversikt Ansvarlig utgiver: ØNSKEBARN, norsk forening for fertilitet og barnløshet Inkognitogaten 17, 0256 Oslo Telefon: 480 85 103 E-post: post@onskebarn.no Hjemmeside: www.onskebarn.no Org. nummer: 980 883 728 MVA Bankkonto: 7058 05 93966 ISSN 1504-5315 Grafisk design: Erik Nyland Trykk: Bryn Trykkservice AS Utsendelse: Adressering & Konvoluttering AS 4 utgivelser i året

2 Nr 2 – 2022

Redaktør: Margrete Raugstad Annonsepriser 2022, ekskl. mva: Helside (210x297 mm): 14 Halvside (210x148,5 mm): 8 Kvartside: 4 Helårsavtale med fire halvsider: 27 Helårsavtale med fire helsider: 50 Helårsavtale med fire baksider: 56

250,200,680,350,960,160,-

Ta kontakt med redaksjonen dersom du er interessert i å annonsere i vårt blad eller på vår nettside. Ønskebarn er ikke ansvarlig for generelle ytringer eller annonser på trykk i bladet uten at det klart fremgår av teksten.

ReDAKTØReN

Kjære leser Denne våren har vært travel her på Ønskebarns kontor. Foruten de vanlige oppgavene med å svare på alle henvendelser fra dere, møte fagfolk, eller produsere medlemsblad, har vi også planlagt vårt store seminar nå til høsten. Dette bli holdt på litteraturhuset i Oslo 10. september. Det vil også bli sendt digitalt til dere som ikke har mulighet til å ta turen til Tigerstaden. Vi gleder oss stort, og fullt program finner dere i denne utgaven. eggdonasjon I denne utgaven av Ønskebarn møter dere også Kristine Barli. Hun er blant de første som er blitt gravid med eggdonasjon, med norsk donor, her til lands. Hun er opptatt av større åpenhet om det å få barn på ulike måter, og har tidligere deltatt på webinar hos Ønskebarn. I denne utgaven deler hun sine erfaringer og tanker med alle dere. Made in Oslo Ufrivillig barnløshet blir ofte presentert i media og filmer. Nå er det kommet en egen norsk serie, med Pia Tjelta i hovedrollen. Vi har møtt skaperen av serien, Kathrine Valen Zeiner, ei herlig og oppegående dame. Hun fikk ideen til serien da hun selv fikk IVF-behandling og opplevde hvor tøff prosessen kan være. Hun deler sine erfaring med både inseminering og prøverør, valg av donor, og opplevelser rundt det at barna har to mødre. Spontanabort Vi i Ønskebarn har også vært så heldig å motta prosjektmidler til å lage et gruppetilbud for de som opplever spontanabort. Mange savner bedre oppfølging eller noen å dele erfaringen med. Nå har vi muligheten til å gi dette. Med oss i prosjektet har vi lege line M. Berteussen, og vi gleder oss til å sette i gang med dette nå i Juni. Du kan lese mer om dette ut i bladet. Veien til ønskebarnet Det er mange av våre trofaste medlemmer som har en lang historie å fortelle om veien til ønskebarnet. Tidligere i år annonserte vi etter flere som ønsker å dele sine erfaringer. Vi vet det er mange der ute som har vært igjennom en lang rekke med IVFforsøk og diverse behandlingstilbud. Vi fikk flere veldig hyggelig henvendelser, og i denne utgaven møter dere Erica som gjerne ville fortelle sin historie. Historien ender lykkelig, men vi vet at også flere av dere sitter på erfaringer hvor dere enda ikke er i mål. Noen har også måttet gå videre i livet

uten barn. Deres historie er også viktig å dele. Kontakt oss gjerne dersom du vil dele din historie. Neste nummer Neste nummer av Ønskebarn kommer i september 2022. Bidrag kan sendes til post@onskebarn.no innen 30. august. I skrivende stund er det nydelig vær utenfor mitt kontor. De fleste deler av landet har opplevd en blandet start på sommeren. Selv om mange av våre lesere sliter med barnløshet og venting, behandling, sorg og skuffelser, håper jeg at sommeren vil gi gleder og hyggelige opplevelser for dere alle. Jeg ønsker alle våre trofaste lesere en riktig god sommer og en god lesestund med Ønskebarn!

Ha en strålende sommer! Vennlig hilsen Margrete Raugstad REDAKTØR Og DAglIg lEDER margrete@onskebarn.no

Nr 2 – 2022

3

INFO Hvorfor være medlem i ØNSKeBARN, Norsk forening for fertilitet og barnløshet?

Sentralstyret 2022 leder: Nestleder: Styremedlem:

lise Boeck Jakobsen Karoline Opsahl Karianne Bye

ØNSKEBARN

Ønskebarns kontor

– er de ufrivillig barnløses fremste pressorganisasjon mot politikere, presse og byråkrati

Inkognitogaten 17, 0256 Oslo

– er de eneste som kun har de ufrivillig barnløses beste i tankene

Daglig leder Margrete Raugstad E-post: post@onskebarn.no Telefon: 480 85 103

– er høyt respektert av politikere, media og byråkrati – tilbyr rådgivning via telefon, e-post og forum med eksperter fra fagmiljøet

Ønskebarn Vil du eller din bedrift annonsere i Ønskebarn? Ønsker du å bidra med artikler til Ønskebarn? Ta kontakt med vår redaktør på post@onskebarn.no. Neste nummer kommer i september 2022. leveringsfrist for bidrag til bladet er 30. august 2022.

– tilbyr ekspertrådgivning fra høyt respekterte IVFleger og andre profesjonelle – har høy kompetanse på alle former for ufrivillig barnløshet og behandlingsmetoder – tilbyr lokalforeninger og bidrar til oppstart av lokalforening der du bor – utgir medlemsblad som inneholder stoff av interesse for de som er rammet av ufrivillig barnløshet – gir alle mulighet til å engasjere seg

Faktura for medlemskontingent Dersom du mottar giro for medlemskontingenten på papir i posten, blir du belastet for kr 40,- ekstra. Dersom du oppgir din e-postadresse til oss, vil vi heretter sende deg fakturaen på mail. Da sparer du de ekstra 40 kronene. Send en e-post til oss i dag på post@onskebarn. Fra og med 2022 koster et vanlig medlemskap kr 400 pr år og støttemedlemskap kr 100 (støttemedlemskap inkluderer ikke abonnement på medlemsbladet eller tilgang til medlemsbasert forum).

– er med på å ufarliggjøre det å være ufrivillig barnløs – tilbyr mulighet til å delta på konferanser og kurs – tilbyr treff og samtalegrupper – gir dere mulighet til å komme i kontakt med andre som har det samme problemet som dere – jobber for å «normalisere» situasjonen som de ufrivillig barnløse er i, og et medlemskap i Ønskebarn er et viktig element i å innrømme overfor seg selv at man er i et stort fellesskap Som medlem vil du bidra til at foreningen blir en enda bedre organisasjon for de ufrivillig barnløse.

Adresseendring Husk å melde adresse- eller navneendring til Ønskebarn hvis du fortsatt vil ha medlemsbladet levert til din postkasse. Send en mail til post@onskebarn.no eller ring 480 85 103

4 Nr 2 – 2022

LeDeR

Kjære alle Det er dager i året, som høytider og 17.mai som vi har nettopp har lagt bak oss, som kan være vanskelige og såre. Dager som er knyttet til barn og deres glede og aktiviteter. Vi i Ønskebarn sier ofte at vi er her for alle dere som opplever det slik – og det mener vi. Etter mange år som organisasjon for ufrivillig barnløse vet vi hvor viktig det er å vite at flere har det på samme måte. Å vite at flere deler på disse følelsene, som man noen ganger kan tenke er «feil» å kjenne på. Når det nettopp handler om dager med glede og forventning. Vit at det ikke er noe som er «feil» i slike sammenhenger – det er lov å kjenne på disse følelsene. Det er mye emosjonelt rundt ufrivillig barnløshet, mange emosjonelle utfordringer og faser som jeg selv kan huske kom overraskende på. Mange ganger tenkte jeg at, nei, slik kommer ikke jeg til å reagere eller tenke, men likevel kom tankene over meg. Jeg håper dere bruker temakveldene og kafetreffene vi arrangerer, som både gir kunnskap og fellesskap og en mulighet til å treffe andre i samme situasjon. Vi har lurt på om vi skal endre navnet på kafetreffene, siden vi stort sett har disse uformelle møteplassene i Ønskebarn sine lokaler. Samtidig handler treffene om en prat over en kopp kaffe eller te, omtrent som å møtes på kafe. Så vi har beholdt navnet enn så lenge, men gi gjerne tilbakemelding om hva dere tenker rundt det. erfaringer og kunnskap i 40 år Når det kommer til temaer som vi tar opp, så har vi startet opp med et nettverk om dette med spontanabort og habituell abort. Det har møtt stor interesse, noe som vitner om et behov for å høre mer og ha treff om dette temaet. Og det er bra, det er der Ønskebarn skal være. Jeg håper og tror det er blandingen av de medlemsrettede aktivitetene som vi har, og det politiske og faglige trykket vi kan bidra til, som gir resultater og skaper nytte for dere som er medlemmer. Mye kan tyde på det, Ønskebarn har eksistert i 40 år, så hold av 10. september for jubileumsseminar. Vi skal nok markere året på flere måter også, det vil komme utover. eggdonasjon som offentlig behandling Da vi for to år siden feiret gjennomslag for utvidelse av tilbudet i assistert befruktning til enslige og innføring av eggdonasjon, så var det min klare oppfattelse at Stortinget sa ja til at behandlingen skulle skje både på offentlige og private klinikker. Jeg tror ikke jeg var alene om å tenke det. Politikere som stemte ja, uttrykte seg sånn, og de som har

behov for dette tilbudet oppfattet det slik. Nå viser det seg at det foreløpig først og fremst er de private klinikkene som tilbyr eggdonasjon. Det er selvfølgelig bra, og har allerede gitt resultater i form av barn på vei. Stort hurra for det! Men de offentlige sykehusene må også tilrettelegge for eggdonasjon. Det er viktig av flere grunner. En av de viktigste er at vi risikerer at flere som har behov for eggdonasjon, ikke får denne behandlingen fordi kostnaden på en privat klinikk blir for høy. Erfaringen og kunnskapen må også bygges opp i det offentlige, slik at de blir attraktive som arbeidsplass. Det hele koker nok ned til finansieringen, at det bevilges penger nok til sykehusene og at eggdonasjon blir prioritert uten å gå på bekostning av annen assistert befruktning. Det blir en viktig jobb framover for Ønskebarn å sikre det. Så det er alltid oppgaver å ta fatt på. Vi hører gjerne fra dere om det er saker dere vil vi skal jobbe med og se nærmere på, eller om dere har andre innspill og kommentarer. Sammen står vi sterkere i saker som handler om mange sider ved ufrivillig barnløshet, så det er bare å minne andre berørte om at de også kan bli medlemmer i Ønskebarn. Jeg håper dere alle får en fortsatt fin sommer, i alt dere måtte stå i! Lise

Nr 2 – 2022

5

eGGDONASjON

Venter barn etter eggdonasjon i Norge Omtrent samtidig med at den nye norske bioteknologiloven åpnet for eggdonasjon i Norge, fikk Kristine Barli beskjed om at hun hadde tidlig eggstokksvikt og var avhengig av en eggdonor for å bære fram et barn. I februar i år kom telefonen om at en donor var klar. T eKST

OG FOTO :

A NeTTe H AUGeN

Ønskebarn har tatt turen til Vang i Hedmark utenfor Hamar, der vi blir tatt vel imot av Kristine Barli (37) og hennes forlovede Ole Anders Kjøs (37). De bor i et romslig hus på en stor flott gård, der det er god plass til å huse en stor familie. Ole Anders jobber på gården, mens Kristine er pedagog og jobber som førskolelærer. De to ble kjærester for snart fire år siden. Siden de begge var godt voksne, bestemte de seg allerede i løpet av det første året for at de ønsket å stifte familie. På grunn av alderen var de klar over at det kunne ta litt tid, men de kjente ikke til noen diagnoser som skulle tilsi at det ikke skulle gå. Etter ett år uten å lykkes, gikk de imidlertid begge til utredning hos lege. Forberedt på IVF Begge ble først testet lokalt på Hedmarken høsten 2020. Siden de på Hamar var litt usikre på hva det var de så hos Kristine, ble hun henvist videre til Oslo universitetssykehus (OUS), som fikk tilsendt all informasjon. Siden hun var forkjølet da hun hadde time i januar 2021, fikk hun grunnet koronarestriksjoner ikke lov å møte fysisk, slik at det ble en telefonkonsultasjon. Da fikk hun diagnosen prematur ovarial insuffiens, som betyr tidlig eggstokksvikt. – Vi hadde på det tidspunktet begynt å forberede oss på IVF og at det kunne bli tøft. legen på OUS gikk imidlertid rett på sak. Det var ingen vits med vanlig IVF. Eggreserven min var lav og jeg var i en tidlig overgangsalder. Jeg var rett og slett ikke fertil. Eggdonasjon var den eneste muligheten jeg hadde for å bære fram et barn, forteller Kristine. legen kunne imidlertid fortelle at de var heldige, for nettopp fra januar 2021 var det blitt lov med eggdonasjon i Norge. Utfordringen var at regel-

6 Nr 2 – 2022

God plass: Det er god tumleplass på gården for både store og små. Ole Anders og Kristine ser fram til familieforøkningen.

verket ikke var på plass ennå, slik at det var umulig å si når de kom i gang. De kunne heller ikke sette seg på en venteliste, men måtte selv følge med på når OUS startet opp med eggdonasjon – og ta kontakt på nytt da. Følelsesmessig turbulens Dette ble en svært følelsesmessig turbulent tid for paret. Kristine følte en stor sorg i det å få beskjed om at hun ikke ville kunne videreføre sine egne gener, inkludert de kvalitetene hun satte pris på hos seg selv. Dette tok det litt tid å fordøye. Samtidig var det vanskelig bare å gå å vente, uten å vite når regelverket ville komme på plass og når de kunne komme i gang. For at kroppen hennes skulle være forberedt på å bære fram et barn og at reproduksjonsorganene fortsatt skulle være «fit for fight», ble hun satt på hormonsubstitusjonene HRT (Hormone replacement therapy). – Jeg greide ikke helt å slå meg til ro med at vi bare måtte vente, så jeg kontaktet derfor også en privat klinikk, livio Oslo, for å høre om de hadde samme oppfatning i forhold til mulighetene for å prøve med IVF. Svaret var det samme. Eggdonasjon

eGGDONASjON var eneste mulighet. De ventet også på godkjenningen fra myndighetene, men håpet å komme i gang i løpet av våren eller rett over sommeren – og der kunne vi registrere oss på en liste, forklarer hun. Avgjørelse Om det praktiske måtte på plass, var det også en del ting paret trengte å diskutere i denne tiden. Kristine hadde tidligere i livet egentlig sagt at «hun aldri kunne tenke seg å bruke donor». Nå som det var klart at hun ikke hadde egne egg å bruke, måtte de diskutere alternativene for hvordan de kunne få barn. Det var adopsjon, fosterbarn eller eggdonasjon. – Vi landet raskt på eggdonasjon. På den måten ville i hvert fall genene til Ole Anders videreføres, og jeg ville få mulighet til å gå gjennom et svangerskap. Jeg er pedagog og førskolelærer og vet en del om at det du opplever tidlig i livet, også i fosterlivet, har du med deg videre. gener er kun en liten del av hele pakka, fastslår den vordende moren. Da avgjørelsen var tatt, vurderte de muligheten for eggdonasjon i utlandet, for å slippe å vente på et ukjent tidspunkt for igangsettelse. Det virket imidlertid lettvint å få det utført i Oslo, samtidig som koronarestriksjoner gjorde det vrient å reise. De sjekket også ut andre norske klinikker, for da myndighetenes retningslinjer var på plass, har det vist seg at de ulike klinikkene har litt ulik praksis i forhold til ventetid og donorer, men de valgte til slutt livio. endelig klare gjennom 2001 holdt de litt kontakt med livio. Kristine forteller at klinikken har opprettet sin egen eggbank og rekrutterer egne eggdonorer, slik de også har sin egen sædbank. Og endelig i november ringte klinikken og fortalte at de var klare og ønsket et møte med paret i Oslo. – Klinikken jublet nærmest, men vi tok det med klinkende ro. Etter all ventetiden turte vi ikke ha for høye forhåpninger til hva dette møtet ville bety. Men vi dro til Oslo og hadde en fin samtale med legen, som nøye forklarte oss hvordan hele prosessen ville foregå. Samtidig fikk de også en sædprøve fra Ole Anders, som ble lagt på frys som en back-up, forklarer hun. Siden livio også har et samarbeid med sine nordiske søskenklinikker, var paret forberedt på at det kunne bli en eggdonor fra Sverige eller Island og at egget måtte befruktes der, slik hun vet at også for eksempel Medicus gjør i forbindelse med sin samarbeidspartner i Finland. Det endte imidlertid med at de fikk en eggdonor fra den norske eggbanken.

Spent: Kristine Barli koser seg hjemme på gården på Vang i Hedmarken – og gleder seg til hun skal bli mor til høsten.

grunnen til at Kristine kjenner en del til hvordan de gjør det ved andre klinikker, er fordi hun er ganske aktiv i en gruppe på Facebook, som hun selv har startet: Interessegruppe for ufrivillig barnløshet etter eggdonasjon – og som per slutten av mai har 184 medlemmer. Donor funnet Etter møtet var det bare å vente igjen, på at en donor ble funnet. Klinikken ville ikke anslå noen tid, mens en annen klinikk lovet en maksimal ventetid på tre måneder. Her var det igjen vanskelig valg å ta, men de valgte å gå videre der de var. Selv tenkte paret at i løpet av februar måtte det da skje noe, senest i mai! Og i slutten av februar kom den etterlengtede telefonen. – Jeg hadde glemt mobilen i bilen da jeg var på jobb og så det lå et ubesvart anrop fra klinikken.

Nr 2 – 2022

⇒ 7

eGGDONASjON Jeg ville ikke skru opp forventningene, men det viste seg at de hadde funnet en donor med egguttak om kort tid. Var vi interessert? Om hun hadde mange egg ville de dele på to par, uten at vi der og da fikk vi vite om vi var rangert som nummer én eller to, sier Kristine. Dagen før egguttaket fikk paret vite at de var rangert som nummer én. Fordi de helst ville befrukte med fersk sæd, ble Ole Anders bedt om å komme til Oslo neste dag. Klinikken har visst et godt system for å unngå et uventet møte i gangen mellom eggdonoren og den vordende far. Samtidig er den norske loven slik at på lik linje med sæddonasjon, så har barnet, om det ønsker, rett på å få vite hvem donoren er når det har fylt 15 år. Når det gjaldt donoren, fikk de for øvrig ikke anledning til å gjøre noen valg selv. Klinikken ga beskjed om at de ville velge en donor de tenkte var en god match utfra blant annet Kristines høyde, hårfarge og øyefarge. Rart å gå på jobb – Ole Anders reiste alene inn til Oslo den fredagen. Jeg gikk på jobb som vanlig. Det var rart å reise på jobb og vite at den dagen skulle babyen vår lages på en klinikk inne i Oslo. Det var også en rar fredagskveld. Vi visste ikke hvor mange egg de hadde klart å ta ut, men de hadde lovt å ringe oss neste dag for å fortelle hvor mange egg som var befruktet, forteller Kristine. lørdag morgen, klokka ni, ringte klinikken og fortalte at det var blitt sju befruktede egg. De skulle nå legges i varmeskap i fem dager for at celledelingen skulle bli riktig og best mulig klar til å feste seg til livmoren. Etter disse fem dagene kalles det da for en blastocyst. Hvor mange egg som ville klare denne prosessen fikk de først vite da de fem dagene var gått. – Fire befruktede egg var gode nok for nedfrysning. Det var vi kjempefornøyde med. Vi hadde allerede tidlig snakket om muligheten for søsken. Vi ble imidlertid, sammen med klinikken, enige om å gå for én først, for å sette forventningene lavt. Men med fire nedfryste egg følte vi oddsen for å lykkes var relativt høy, sier den vordende moren. Tidlig i gang Årsaken til at alle de befruktede eggene måtte fryses, var naturlig nok for at innsettingen av egg måtte passe med Kristines syklus. Hormonene hun hadde gått på i over et år, for å sørge for å holde kroppen hennes og reproduksjonsorganene best mulig egnet for et svangerskap, ble nå byttet ut med hormonet, progynova, som er i tablettform. Fem dager før innsett startet hun i

8 Nr 2 – 2022

tillegg på Cylogest, som er vagitorer og innføres i skjeden. Disse skulle hun gå på til svangerskapsuke 10. – Jeg skulle ha menstruasjon veldig snart og lurte på om jeg kunne starte prosessen med en gang. På det tidspunktet visste vi ikke hvor mange egg som ville tåle prosessen, men i så fall kunne jeg jo bare avbryte. Jeg hadde dessuten allerede i november, etter at vi var inne på møtet i Oslo, prøvd ut medisinene for å se hvordan kroppen responderte, forklarer hun. Alt dette gjorde at den videre prosessen gikk veldig raskt. Fra de fikk vite at en donor var klar for egguttak til Kristine var på vei inn til Oslo for innsetting av et befruktet egg, gikk det bare om lag fire uker. Hun dro alene inn til klinikken. Hele innsettingen, som skjer på samme måte som ved vanlig IVF, tok bare et kvarter. – De skulle tine opp egget om morgenen og gi meg beskjed før klokka 11 om opptiningen ikke gikk bra, men risikoen for det var lav. Jeg tror kanskje de i så fall har tid til å tine opp et nytt. Klokka 11 satt jeg uansett allerede på toget. Jeg har faktisk bare vært på klinikken i Oslo to ganger, alt annet har skjedd lokalt på Hedmarken, sier hun. Stor glede Elleve dager etter egginnsetting tok Kristine en hjemmetest for å sjekke om egget hadde festet seg, i tillegg til en blodprøve hos fastlegen. gleden var stor da svaret var positivt. Hun var så på ultralyd ved sju uker, slik det også er vanlig ved vanlig IVF, og igjen ved 12 uker. Den sistnevnte ultralyden var på grunn av alderen og har ikke noe med eggdonasjonen å gjøre. Så langt ser alt fint ut – og under Ønskebarns besøk på gården, er Kristine 16 uker på vei. Svangerskapsoppfølgingen videre blir identisk med en hvilken som helst oppfølging for gravide på 37 år. Den eneste forskjellen er at hun har fått blodfortynnende medisiner, visstnok fordi det er en ørliten større sjanse for blodpropp i livmora ved eggdonasjon. Hun medgir ellers at det har vært litt rart å måtte gå gjennom en juridisk prosess og skrive en kontrakt med en klinikk for å få laget et barn. Noe annet er at siden de ikke er gift – de planlegger bryllup til neste år – så må de levere en farskapserklæring når barnet blir født. Barnet vil ha Ole Anders gener, ikke hennes, men likevel kreves det en erklæring fra ham. Fortelle barnet Paret har under hele prosessen vært åpne med familie og venner om at de er avhengig av

eGGDONASjON eggdonasjon. Reaksjonene har bare vært positive og de har fått god støtte. Alle må finne sin vei, men dem kler det å være åpne. Kristine har spurt moren sin, som har barnebarn fra før, om hun vil føle det noe annerledes med dette barnet. Svaret har vært at det eneste som er annerledes er at de har ventet så lenge. Det med genene har ingenting å si. At familien tar det slik, er en lettelse. Når det gjelder å fortelle det til barnet, så styrer jo bioteknologiloven det. Barnet har krav på å få vite om sitt opphav. I og med at de har vært så åpne, har de tillit til at venner og familier håndterer informasjonen på en god måte. For de vil naturligvis gjerne være i forkant og fortelle barnet det først selv. – Her slår min pedagogiske bakgrunn inn igjen. Jeg tenker å lage en slags billedbok til barnet, der jeg vil fortelle at mammas egg ikke virket, så da måtte jeg låne fra en annen dame – og at mamma og pappa har vært sammen om dette hele tiden. Det er viktig at alt dette er kjent for barnet fra det er ganske lite, uten at det skal ta for stor plass. Det er en del av barnets historie. Uten eggdonasjon ville det ikke blitt til, fastslår hun. Flaks i uflaksen Selv om de har vært uheldige med tanke på at de ikke kan få barn uten hjelp, føler paret likevel at de har hatt flaks i uflaksen. Kristine hadde ikke fulgt særlig godt med på debatten rundt tillatelse av eggdonasjon i Norge før de selv fikk behovet. At det ble tillatt i Norge samtidig med at de trengte hjelp, tenker hun ikke bare har gjort det enklere for dem, men det har også gjort at aksepten for eggdonasjon har økt nå som det er tillatt her. I tillegg har de vært heldige ved at en matchende donor ble funnet såpass raskt, at de fikk fire nedfryste befruktede egg, slik at mulighetene for et søsken er stort uten at de må ha en ny runde med donor – og til slutt at det festet seg på første forsøk. Og om det har vært en del valg å ta, så var

Forlovet: Ole Anders og Kristine er forlovet og planlegger bryllup til neste år, men først skal de bli foreldre i november.

valget egentlig enkelt. Hun ville ikke kunne føde et barn uten eggdonor. Om de fremdeles har en del spørsmål for framtiden, undrer paret seg nå mest på hvem den lille i magen er, slik alle gravide gjør. gleden over å skulle bli foreldre overgår all tvil de måtte ha hatt underveis. Termin er 13. november, to dager før Kristines egen bursdag, så i år gleder hun seg til tidenes bursdagsgave.

Vil du motta Ønskebarns brosjyre? «Ufrivillig barnløs? – om sorg og omsorg» Vi har trykket nytt opplag av vårt hefte om hvordan det oppleves å være ufrivillig barnløs. Heftet er beregnet på alle som sliter med barnløshet og deres pårørende, venner, familie og kollegaer. Det gir innsikt i en vanskelig situasjon og forklarer følelser som det kan være vanskelig å sette ord på. Heftet er illustrert av Anne Kristin Hagesæther. Send en e-post til post@onskebarn.no og oppgi navn og adresse, så sender vi et hefte til deg.

Nr 2 – 2022

9

MeDLeMSNYTT

Ønskebarn feirer 40 år jubileumsseminar lørdag 10. september 2022 Kl. 12.00 – 15.30 Sted: litteraturhuset i Oslo/Digital stream PROGRAM DeL 1: 12:00 -13.00

Lise Boeck jakobsen, styreleder Ønskebarn – Velkommen til jubileumsseminar – Hilsninger/innlegg fra samarbeidspartnere og offisielle aktører – 40 år med støtte til ufrivillig barnløse

10 min pause DeL 2: 13.00– 13.20

elisabeth Swärd, Norske kvinners sanitetsforening og regjeringsutvalget for kvinnehelse Hva er status for kvinnehelse i 2022? Regjeringen har oppnevnt et nytt utvalg som skal gi en oppdatert oversikt over kvinners helse i Norge og utfordringene som finnes. Hvordan står det til? Hvordan blir kvinner møtt i helsevesenet?

13.30 – 14.00 Peter Fedorcsak, Avd. leder Reproduktiv avd. Rikshospitalet OUS Stadig flere trenger assistert befruktning. Hvordan få ned køer, og sikre politisk vilje til å finansiere et bra behandlingstilbud til flere. Fedorcsak snakker om tilbudet som finnes i det offentlige, om utfordringer og muligheter i fremtidenes behandlinger.

14.00 – 14.30 Kaffepause/enkel lunsj

10 Nr 2 – 2022

MeDLeMSNYTT

14.30 – 15.00 Cristina Archetti, Professor i Politisk kommunikasjon og journalistikk UiO «When words can heal: Why we need to talk about involuntary childlessness». Archetti er selv ufrivillig barnløs. Hun har bl.a. gitt ut boken «Childlessness in the Age of Communication: Deconstructing Silence (2020)» Her tar hun opp hvordan det å ikke få barn preger alle aspekter i livet, og hvordan det ikke snakkes om preger oss alle.

15.00 – 15.30 Hege Paulsen, Terapeut og influenser fra Lengtetid.no Deler sine erfaringer som ufrivillig barnløs i over 8 år. Har vært gjennom svært mange behandlinger i Norge og i utlandet, og fikk nylig en sønn med hjelp av eggdonasjon. Hun deler opp- og nedturer, hvordan parforholdet overlever en sånn ekstrem påkjenning og hvordan hun holdt seg motivert over så lang tid.

DeL 3: 16.00

19.00

Kafetreff for medlemmer Dette er et uformell treff hvor du kan komme i kontakt med andre mennesker som strever med å få barn. Her kan dere prate om hva som helst. Frivillige fra Ønskebarn deltar. Festmiddag for Ønskebarn Mer informasjon kommer etter hvert. Egenandel på kr. 200 for medlemmer

Vi tar forbehold om endringer i programmet ➔ Det vil være anledning til å stille spørsmål til foredragsholderne. ➔ Seminaret er gratis for medlemmer i Ønskebarn. Andre betaler kr 100,- per deltaker. ➔ Innmelding på www.onskebarn.no.

PÅMeLDING innen 7. september til post@onskebarn.no eller ring/sms 48085103

Nr 2 – 2022

11

UFRIVILLIG BARNLØS

(Den manglende) oppfølgingen etter spontanabort T eKST :

LeGe

L INe M ARIe B eRTeUSSeN

«Den stille sorgen» hadde Dagens Næringsliv en lang artikkel om for ett par uker siden. «Det vondeste tabuet» var overskriften Dagbladet ga til samme tematikk. Spontanabort, tausheten omkring dette og den mangelfulle behandlingen det får i norsk helsevesen har blitt satt fokus på i flere sammenhenger siste tid. Nylig var jeg invitert til å innlede på en fagdag i regi av Amathea om hva kvinner trenger av oppfølging etter spontanabort. Det ble en dag med et konstruktivt fokus på helsevesenets mangler og en fruktbar samtale mellom helsepersonell, politikere og sykehusledelse om hva som kan gjøres bedre. I det følgende gjengir jeg noe av mitt åpningsinnlegg her – som en presentasjon av bakteppet for min motivasjon for å starte opp nettverksgrupper for kvinner og par med graviditetstapserfaring. I løpet av halvannet år opplevde jeg å abortere tre ganger – på tre ulike vis, med tre veldig ulike erfaringer. Alle fryktelig vonde. Alle lærerike. Og kanskje kan mitt eksempel si noe i en større sammenheng. Første gang jeg aborterte jobbet jeg i allmennpraksis i nokså perifert distrikt i Troms. Det var i grunnen jeg som var både legen og pasienten, og jeg fant ut av det med labprøver og telefoner til hjelpsomme kolleger. Det var en sårt etterlengtet graviditet og et fryktelig vondt tap, men når nå situasjonen var som den var, var det gode omgivelser, tross alt. En liten bygd, der taushet rett og slett ikke var en særlig gjennomførbar mulighet. Jeg kjente også på en slags forståelse gjennom historien. Jeg befant meg det samme stedet jeg visste min farmor hadde gjennomgått det samme gjentatte ganger 70 år tidligere. Det var anerkjent

12 Nr 2 – 2022

Line Marie Berteussen

som et problem, en belastning og en sorg. Og jeg opplevde det var rom for meg, for sorgen og, etter hvert for å komme meg videre. Jeg skal ikke ta den lange historien gjennom mine ulike graviditetstap, men fortelle noe mer om det siste. Nok en gang en veldig etterlengtet, og nå, etter gjentatt tapserfaring, nokså engstelig graviditet. Etter å ha kommet forbi tidspunktet for tidligere

UFRIVILLIG BARNLØS aborter og sett liv og hjerteblink på ultralyd begynte jeg likevel å kjenne meg tryggere. Jeg hadde en helt minimal blødning en søndagskveld, sendte en melding til min nydelig tilgjengelige, omsorgsfulle gynekolog, som dessverre var bortreist, men som ordnet med en time til meg for kontroll på sykehuset dagen etter. Blødningen hadde stoppet innen den tid og jeg kjente meg trygg på at det verste som ville skje den dagen var at jeg skulle få kjenne meg som en småhysterisk, halvgammel gravid som sløste bort tiden deres, men det var heldigvis usedvanlig stile og rolig i føde-gynmottaket den formiddagen, så jeg gremmet meg ikke så mye over det heller. På sykehuset ble jeg tatt imot av en blid og omsorgsfull jordmor som gjorde alle forundersøkelser. Ut fra de funnene hun gjorde var jeg blitt en god del mer bekymret innen jeg ble hentet inn til legen som skulle undersøke meg, noe det umulig kan ha vært vanskelig å se. Jeg ble tatt imot av en lege og en sykepleier som hadde det veldig morsomt sammen på jobb, som det jo er hyggelig at folk har, men dette kjentes langt fra noen morsom situasjon for meg. Men jeg fikk da fortalt min fertilitetshistorikk i korte trekk og kommet meg opp i gyn-stolen. I de par-tre årene forut for dette hadde jeg tilbragt såpass mye tid halvnaken, med bena spredt i benholdere og ultralydapparater inni og utenpå meg eller med skarpe instrumenter for egguttak at jeg var blitt temmelig avslappet på det hele, men denne gangen var jeg faktisk ordentlig urolig. Jeg må ha vært synlig skremt, men det var det ingen i som syntes å ense eller bry seg med. Det var en litt spøkende tone, men så ble legen stille, lenge, før hun sa at dette fosteret var for lite for hvor langt jeg skulle ha kommet i graviditeten og at hun ikke fant noen blodgjennomstrømning, men hun ville ha en annen lege til å se på det. Både legen og sykepleieren gikk ut og jeg har sjelden kjent meg mer hjelpeløs og alene, halvnaken der, skrevende, med bena i benholdere og høyt over gulvet for at legen skulle få en ergonomisk god arbeidsstilling... En ny lege kom inn etter en stund, presenterte seg så raskt at jeg ikke hadde sjans til å høre hva hun sa, tok en kjapp kikk på skjermen og konkluderte med at fosteret var alt for lite, at det ikke var liv der og gikk, uten å veksle blikk med meg. Det er av de mest forvirrende øyeblikk jeg har opplevd. For meg var det krise. Omverdenen signaliserte at det var kjedelig rutine. Det ble noen flere komplikasjoner på veien som jeg ikke skal gå inn i her, men endte med at jeg ble sendt hjem med en konvolutt med abortpiller og et «opp på hesten igjen».

Illustrasjonsfoto

Jeg har medisinsk utdannelse, er lege selv og skulle være av de bedre rustede for å håndtere dette. Men også jeg ble engstelig av smerter og blodmengder, og rådvill over å stå med fosterrester i toalettskålen. Jeg kjente meg uendelig alene i det hele. Tross støttende familie rundt og dyktige, evig tilgjengelige fertilitetsleger i venneflokken kjente jeg meg redd og alene. Når jeg kjente det sånn, hva må ikke da de uten en sånn bakgrunn og et sånt nettverk gjøre? Det gikk heller ikke helt komplikasjonsfritt og endte med flere turer til sykehuset og to kurer med aborttabletter. Da jeg var på sykehuset for tredje gang fortalte jeg at det røynet på, dette var tredje spontanabort på rappen og jeg kjente jeg slet mer enn jeg hadde gjort før. Jeg spurte en erfaren jordmor om hun visste om noe sted jeg kunne henvende meg, om det var noen de pleide å henvise til, når folk slet i situasjoner som dette. Hun hadde ingen svar, tilkalte to andre jordmødre som alle så litt spørrende ut, sa det var et godt spørsmål, men at de ikke visste. Det var ikke noe de hadde tenkt på. Jeg kjente meg ganske dum – tre erfarne jordmødre med mange titalls år samlet erfaring hadde aldri tenkt over dette! Var jeg den eneste som syns dette var tøft? Ved en senere kontroll – en avtalt ultralydkontroll for å sjekke at alle graviditetsrester var kommet ut, ble jeg, på grunn av rot med timene, sittende i fem timer å vente i føde-gyn-mottaket, blant fødsler og glade gravide mager. Denne typen blanding av pasientgrupper vet jeg at jeg ikke er alene om å oppleve. Jeg har snakket med fryktelig mange kvinner som har hatt tilsvarende opplevelser, i ulik skala. Kvinner som etter dødfødsel har blitt lagt på fellesrom med nybakte mødre. Dette burde det være mulig å unngå!

Nr 2 – 2022

13

⇒

UFRIVILLIG BARNLØS testpinne og har kommet mye lenger i graviditeten i tanker og følelser enn terminberegneren forteller dem. Det kan man jo lure på om er sunt – men det er sånn. Jeg er et, i det meste realistisk og i mangt pragmatisk anlagt menneske, og har kunnet nær skamme meg over å kjenne en relasjon til dette få måneder gamle og få centimeter store livet jeg jo vet er en skjør start. Men uavhengig av hva jeg vet om utviklingsstadium og av all verdens kloke teologer og filosofers tanker om når menneskeverdet til dette livet starter og slutter, så har jeg ikke greid å la være en begynnende relasjon til det. -som det har gjort forferdelig vondt å miste. Og når dette møtes, som det ofte gjør i norske sykehus, med dårlig informasjon og lite anerkjennelse av sorg, tenker jeg det kan føre til øket engstelse og mye skam.

Illustrasjonsfoto

Høygravide mager og nyfødte babyer er jo noe av det vakreste, mest håpsfylte som finnes, og jeg vil fortsette å glede meg over det. Men når man nettopp har skjønt at man ikke selv får ta del i det, kan det et øyeblikk gjøre vondt enda verre. -og kjennes smålig og ikke særlig greit å be seg skånet fra. litt ekstern hjelp til å slippe kunne skånet for noen forverrende opplevelser. Selvsagt vil slike sammenblandinger kunne skje i akuttsituasjoner, men senere i forløpet burde det være mulig å endre logistikken. Nesten alle de etter hvert mange kvinner jeg har snakket med som har vært behandlet for spontanabort i norske sykehus har opplevd at aborten har blitt behandlet som et rent praktisk problem som dreier seg om å få tømt livmoren på mest mulig effektivt og minst mulig fysisk risikofylt vis. Første trimesters spontanaborter, og til dels også de senere, blir for en stor del behandlet som forventet svinn – som det jo statistisk sett er, men det er jo også et påbegynt liv og for mange kvinner en eksistensielt rystende hendelse. Man kan få et inntrykk av en teori om at dersom vi bortdefinerer dette påbegynte som liv så kan vi ta bort sorgen med det samme. Men for mange kvinner er det allerede et barn de bærer i magen. Stadig flere av oss strever stadig lenger med å bli gravide. Med en lang og lengtende vei frem mot graviditet er mange mentalt gravide lenge før de ser to streker på en

14 Nr 2 – 2022

Jeg sitter med en blanding av forskningsdata og personlig erfaring som har gjort at mitt syn på dette har endret seg ganske mye. Jeg har nok også selv tidligere slitt med å tro på å ta på alvor. Vært redd for å dyrke sorgen. Forsøkt å løpe videre – komme meg opp «på hesten igjen». Men det fungerte ikke riktig. Jeg ble sittende fast. gjennom den danske foreningen for ufrivillig barnløshet kom jeg i kontakt med en jordmor, som etter egen kompliserte graviditets- og tapshistorikk har utdannet seg til psykoterapeut. Det ble et viktig møte for meg. «Hva har du mistet?» spurte hun meg tidlig. «Hva betydde denne graviditeten for deg?» Hun var opptatt av at det er den som har mistet som har definisjonsretten. Etter ett par samtaler med sparring over store spørsmål på fertilitetsveien videre kom hun med det samme forslaget jeg hadde fått andre steder fra tidligere, men ikke villet høre på. Et forslag om å skrive et brev til barnet som ikke ble. Jeg var skeptisk og tenkte at det slett ikke var min vei, at jeg gjorde annet for å ta farvel og yte det livet respekt, gi det mening. Var redd det ville være nettopp en dyrking av sorg. Og gjøre vondt verre. Men så fløt det ut av meg, en kveld etter en samtale med henne. Det kjentes som en klo i brystet og knøt seg som en klump i halsen mens jeg skrev, men var en overraskende stor og god lettelse å ha skrevet. Helt hva den lettelsen dreide seg om vet jeg ikke. Flere ting: Det fikk ryddet i mine tanker og gjort det klarere for meg hva disse tapene og livene jeg kort hadde fått kjenne hadde gjort med meg av god og kjærkommen endring. Og det ble på et vis et lite minnesmerke. Men mest av alt tenker jeg det var at jeg tillot meg å ta det lille livet, sorgen og meg selv

UFRIVILLIG BARNLØS i den på alvor. Det skjer ikke av seg selv. Det trengs det noen signaler og en trygghet fra omgivelsene for å få til. Det er jeg så varmt takknemlig for å ha fått. Neste gang vi snakket sammen leste jordmoren brevet opp for meg. Jeg ville slitt med å ta dette på alvor om jeg ikke hadde vært i situasjonen selv, men det er av de mest terapeutiske, forløsende enkelthendelse jeg har vært i i mitt liv. Og dette er jo ikke magi, det er bare snakk om å tørre å ta på alvor. Og å bli gitt trygghet til at det er greit. Dette er en enkelthendelse, men det finnes bekreftelse i forskning på at det å identifisere hva som sørges over og å bli tatt på alvor i sorgen kan hjelpe til en lettere vei gjennom den. Om norsk sykehusvesen kunne satt av bittelitt mer rom og tanke for det, tror jeg mye lidelse kunne vært spart. Tatt bort skam over å være helt feil og hjulpet gjennom sorgen. Sorgen blir ikke mindre av å bortdefineres og ikke større av å bli tatt på alvor, men den kan bli mer håndterbar.

NO-RMMH/2200002

Så, hva trenger kvinner av oppfølging etter abort?

Ferring Legemidler AS Postboks 4445 Nydalen, 0403 Oslo Tlf: 22 02 08 80

Det bør det forskes mer på. Hva virker? Men enn så lenge, mens vi venter på slik forskning: Jeg tenker at ved å få litte grann mer informasjon og å bli tatt litte gran mer på alvor i akuttsituasjonen – empati er jo vanskelig å kreve, men en anerkjennelse av at det er en dramatisk livshendelse går an å signalisere på mange måter – kunne mye skam og engstelse vært spart. Helt enkle ting som blikkontakt, ett par flere ord i forklaring, en kort telefon for å høre hvordan det går med de som sendes hjem for å abortere der, adskillelse av pasientgrupper, så man slipper å omgis av lykkelige nybakte mødre og babyskrik, tilbud om en oppfølgingstime ved behov. Jeg tror dette kunne vært, ikke bare lettende for disse kvinnene, men en god samfunnsøkonomisk investering ved å avverge langtidssykmeldinger og engstelige gravide med store behov for oppfølging og risiko for tilknytningsvansker med barn i eventuelle senere svangerskap. For det er dyrt! Det kan helt sikkert ikke helt avverges, men jeg tror godt avhjelpes ved ganske enkle grep. For å få til noe som helst av dette må vi tørre å snakke om det. Det er jeg så veldig glad for at synes å skje i stadig flere kanaler!

UFRIVILLIG BARNLØS

Har du opplevd å spontanabortere? Ønskebarn har mottatt midler fra Stiftelsen Dam til å starte et gruppetilbud for de som har opplevd å spontanabortere. Tilbudet er basert på et tilsvarende tilbud fra Danmark, som drives av vår søsterorganisasjon «landsforeningen for ufrivillig barnløshet (IFUB) Treffene vil skje i små grupper på Zoom, og det er max 8 deltagere per gang. Dette for at hver enkelt skal føle at det er tid til å kunne dele det de måtte ønske. Vi har tatt en prat med lege line M. Berteussen om tilbudet hun har tatt iniaitiv til: –Tilbudet er ment som en møteplass for kvinner og par som har opplevd graviditetstap. En mulighet for praktiske råd, fra hverandre og gruppeleder, men mest av alt for et fellesskap i noe som for veldig mange kan kjennes ensomt. Hvem kan delta i dette tilbudet? – Alle som kjenner det som relevant kan delta – som selv har, eller er partner med en som har mistet, sent eller tidlig, en eller flere ganger. Dersom det blir mange påmeldte vil vi vurdere å dele inn i flere grupper og forsøke å samle personer med mest mulig tilsvarende erfaringsbakgrunn. Det kan for eksempel være en ekstra utfordring å oppleve ny graviditet etter tapserfaring. Kvinner som har barn fra før kan ha litt andre tanker, følelser og praktiske utfordringer enn kvinner uten, eller kan kjenne det litt begrensende å snakke om sin sorg overfor kvinner som er barnløse. Du er initiativtaker til dette tilbudet, hvorfor ønsket du å sette i gang dette? – Jeg har nok tidligere hatt en viss skepsis til slike gruppetilbud, vært redd for at det skal bli en slags dyrking av sorg og lite konstruktivt, men i streven med helt å finne vei etter en tredje spontanabort på relativt kort tid, strakk jeg ut armer etter hjelp i mange ulike retninger. Jeg ble blant annet med på nettverksgrupper i regi av den danske foreningen IFUB. Både møtene i seg selv og kontakten det gav med noen av møtedeltakerne i ettertid, opplevde jeg overraskende positivt. Jeg erfarte at mange av gruppedeltakerne hadde tilsvarende opplevelse, tenkte at det i Norge er enda mindre tilbud om oppfølging og enda større taushet omkring graviditetstap enn i Danmark og at et tilsvarende tilbud kunne være godt for mange her hjemme.

16 Nr 2 – 2022

Etter åpenhet om egen tapshistorikk har jeg etter hvert blitt kontaktet av svært mage som strever i etterkant av sine tap og vært i mange samtaler om det. Dette er ofte veldig givende samtaler. Man kommer raskt inn i noe dypt eksistensielt og møtes i noe grunnleggende menneskelig. På hvilken måte kan dette hjelpe kvinner og par som går gjennom spontanabort, eller som har opplevd det tidligere? – For noen går det veldig greit å komme seg videre etter en spontanabort, for andre oppleves det som en alvorlig livskrise. I samfunnet omkring og i helsevesenet er det ofte lite rom for dette. Det sendes signaler om at det er like enkelt som den medisinske behandlingen jo ofte er og ikke noe mer. Misforholdet mellom disse signalene og hvordan det oppleves kan gi en følelse av å være helt feil – føre til skam og engstelse. Det å få snakke med noen andre i samme situasjon kan være en stor lettelse. Noen som kanskje forstår litt mer av hvordan man har det enn mange andre. Mange sliter med en ensom sorg, hjemløs har jeg fått den beskrevet som av flere, vanskelig å uttrykke, vanskelig for andre å forstå. En ny utrygghet på verden, en usikkerhet på egen kropp, på sin rolle som mor, kvinne, partner. Noen kjenner på sjalusi overfor andre gravide eller med barn, og skam over dette, isolerer seg kanskje fra sosiale sammenhenger for å slippe å oppleve. Å få utveksle noen tanker om dette med andre som kan oppleve noe av det samme kan være til stor lettelse.I tillegg kan det være et sted for svar på spørsmål og utveksling av praktiske råd.

UNDeRHOLDNING Serieskaperen bak Made in Oslo:

– Fascinert av alle motsetningene Serien Made in Oslo, med Pia Tjelta i hovedrollen som fertilitetslegen som av og til tøyer den etiske strikken litt, har høstet gode kritikker i vår. Serieskaper Kathrine Valen Zeiner fikk ideen til serien da hun selv fikk IVF-behandling og opplevde hvor tøff prosessen kan være. A V A NeTTe H AUGeN Da Kathrine Valen Zeiner (46) og hennes kone startet opp prosessen med å få barn, hadde hun aldri forestilt seg hvor ekstremt viktig og altoppslukende dette skulle bli. Kraften i den følelsen hun hadde da de sto midt i det og ikke fikk det til, var enorm. Samtidig fascinerte denne kraften henne også som manusforfatter og serieskaper. Etter at ekteparet endelig hadde fått sitt første barn i 2012 og Kathrine begynte å få hodet litt over vannet, skrev hun ned de første linjene på det som etter hvert skulle bli manuset til serien Made in Oslo. Dette er hennes første helt egne serie som serieskaper, etter at hun tidligere har jobbet med mange kjente serier, slik som Øyevitne, Valkyrien og Wisting. Fort alvor Ønskebarn møtte serieskaperen og manusforfatteren i Oslo få uker etter at serien ble sluppet på Viaplay. Den har høstet gode kritikker og mange lovord, ikke mint på kredibiliteten og på Pia Tjeltas tolkning av hovedrollen, fertilitetslegen Elin, som selv står mitt i sin egen IVF-prosess. Vi starter imidlertid med noen spørsmål om Kathrine Valen Zeiners bakgrunn. – Jeg er fra Tønsberg, der jeg også bor nå. Jeg er gift med en kvinne som jeg har to barn med. De er født i 2012 og 2015. Vi har født hvert vårt barn med samme sæddonor, slik at barna er biologiske halvsøsken. Da jeg møtte min kone i 2008 ble det fort alvor og vi giftet oss i 2010. Avgjørelsen om at vi ønsket barn tok vi ganske tidlig, forklarer hun. Dette var en tid da det i Norge nylig var åpnet for at likekjønnede både kunne gifte seg og få barn ved

Egne erfaringer: Serieskapet Kathrine Valen Zeiner har selv vært gjennom en IVF-prosess og følt på kroppen hvor tøft det kan være når du ikke lykkes. (Foto: Anette Haugen)

hjelp av inseminasjon og IVF, slik at køen for å motta sæd fra en åpen donor var lang innenfor det offentlige helsevesenet. Siden de ønsket å komme i gang så snart som mulig, ble det derfor til at Kathrine og ektefellen kontaktet en privat IVFklinikk. Rare følelser Klinikken de kontaktet var det som den gang het IVF-klinikken og som i dag er livio Oslo. Paret var enige om at det var Kathrine som skulle gå gravid – og siden de ikke kjente til noen komplikasjoner som kunne vanskeliggjøre en graviditet, prøvde de først på den enkleste måten, ved å følge naturens syklus, kun med litt hormontilskudd og inseminering. En prosess de tidlig måtte igjennom, var å velge donorsæd. Ved IVF-klinikken brukte de en dansk sædbank, med åpen donor. Det siste er påkrevd i Norge, men det harmoniserte også med parets synspunkter.

Nr 2 – 2022

17

⇒

eGGDONASjON det offentlige. Om de ikke lyktes på det siste forsøk, var de klare til å starte en ny prosess der. To barn Ekteparet slapp imidlertid å begynne prosessen på Rikshospitalet, for på det tredje IVF-forsøket ble Kathrine gravid og de fikk sitt første barn i 2012. At de ønsket seg flere barn, var allerede avklart – og det var også avklart at det var Kathrines kone som skulle gå gravid neste gang. Samtidig visste de nå at det kunne komme til å ta tid.

Dedikert: Det var ikke vanskelig å få Pia Tjelta til å spille rollen som fertilitetslegen Elin. Hun var svært dedikert i rollen. (Foto: John-Erling Holmenes Fredriksen, Tordenfilm)

– Det føltes rart å scrolle nedover profilene for å velge sæddonor, selv om det er begrenset hvilken informasjon du får. Jeg minnes at det vi fikk kjennskap til var øyefarge, etnisitet, høyde, vekt og utdanning eller yrke. Det som ga en enda merkeligere følelse var at vi ved å taste inn et kredittkortnummer kunne få vite så mye mer, påpeker Kathrine. I det offentlige kan du ikke shoppe på samme måte, men selv om hun understreker at de aldri selv opplevde noen stor kynisme, er det noe med prinsippet i at noen kan tjene gode penger på andres barneønske. Som dramatiker ser hun en fascinasjon i motsetningen som ligger i den storheten i det de holdt på med, opp mot det at noen gjør «big business» på dette. Flere forsøk Tilbake til barneprosessen til ekteparet, så fikk Kathrine seks-sju insemineringer, med litt ulik bruk av hormoner, uten at hun lyktes i å bli gravid. De var heldigvis enige om at det var hun som skulle gå gravid, slik at det aldri var et tema å bytte, for å sjekke om de ville lykkes da. – Min kone hadde på det tidspunktet ikke den samme ideen og det samme ønsket som meg om å la kroppen gå gjennom en graviditet. Jeg er glad for at dette aldri ble noe tema, for jeg tro jeg ville hatt problemer med å gi stafettpinnen videre på det tidspunktet. Da vi ikke lyktes med inseminering, ble vi anbefalt å prøv IVF, forklarer Kathrine. De valgte å kjøpe en pakke på tre forsøk. Da de to første ikke førte fram, kom frykten for hva de skulle gjøre om de ikke lyktes på det tredje heller. Det var nå gått litt tid, slik at køen i det offentlige ikke lenger var like lang. Dermed laget de seg en plan B. De var til en konsultering på Rikshospitalet, for de hadde jo ikke brukt opp de tre forsøkene man får i

18 Nr 2 – 2022

– Fordi vi ønsket flere barn fant vi tidlig ut at vi måtte sikre oss flere barnerettigheter hos samme donor, selv om det ikke var avgjørende for oss at det var samme donor. Vi hadde også skiftet donor underveis, i tilfelle det kunne ha noe å si. Det er ingenting som tilsier at det var løsningen, men det er noe med å prøve noe nytt når du ikke lykkes, påpeker serieskaperen. Av ulike årsaker tok det litt tid før de kom i gang med å forsøke å få sitt andre barn, men heldigvis gikk det mye enklere denne gang. Kathrines kone ble gravid ved inseminering på første forsøk, slik at barn nummer to ble født i 2015. Litt vanskelig På spørsmål om Kathrine syntes det var vanskelig å fortelle venner og familie om prosessen de var inne i, svarer hun: – Jeg er ganske lukket som person og dette kjentes veldig sensitivt. Jeg var ikke redd for noen fordømmelse i forhold til at vi er to kvinner. Det har jeg aldri kjent på. Noen har blitt litt satt ut i blikket når jeg har fortalt det, men det har fort snudd til noe positivt. Det er ikke så mange på våre barns skole som har to mødre, men jeg føler det er godt akseptert. Det som ble vanskelig for henne var å holde folk oppdatert på hvordan det gikk, ikke minst når det ikke gikk bra. Det var så nært. De bodde på Notodden en del av perioden da de forsøkte å få barn, noe som gjorde turen inn til Oslo litt synlig, selv om den kun tar et par timer. Dette understreker hun er en personlig greie, der vi alle er forskjellige. Altoppslukende Det var altså midt imellom de to barnefødslene at de første linjene til manuset til dramaserien Made in Oslo ble skrevet. Kathrine er av yrke manusforfatter og serieskaper og lever av å skrive. Utdanningen tok hun på manuslinjen på Den norske filmskolen på lillehammer. Hun har tidligere jobbet med flere store produksjoner, som Øyevitne og Valkyrien, vist på NRK, der

MeDLeMSNYTT hun var episodeforfatter og Wisting, vist på Viaplay og TV3. På sistnevnte serie var hun hovedforfatter, men siden den er basert på bøkene til Jørn lier Holst, er Made in Oslo den første serien der hun både har hatt ideen og skrevet hele manus selv. Årsaken til at det var viktig for henne å lage manuset og serien, handler blant annet om hvordan følelsen av å stå i en slik barneprosess og ikke få det til, ble altoppslukende. Kraften i den følelsen fascinerte henne som manusforfatter. Denne styrken sier noe om det ekstensielle i den vi er og det vi drives av. Det ble viktig for henne å komme på innsiden for å forstå. Alle motsetningene Noe annet som fascinerer manusforfatteren er at det finnes så mange ulike og sterke meninger om hva som er greit og hva som ikke er greit innenfor dette universet. Ulike land har ulike lover, teknologien utvikler seg raskt og mulighetene er mange, men hva med etikken? Du kan kjøpe sperm og egg – noe så grunnleggende som reproduksjon er blitt «big business». Alt dette synes Kathrine er vanskelig, og hun har grublet masse. For henne har det vært viktig å lage en serie uten en tydelig mening på hva som er rett og galt, men i stedet gi en innlevelse for alle kanaler og tanker. Hun opplever ikke at det er hennes oppgave å ta stilling til etikken, men å beskrive følelsene og relasjonene som er involvert i denne prosessen. – Elin, hovedpersonen, går litt på kant med etikken. Hun er drevet av sitt eget instinkt. Om hun som fertilitetslege og fagperson innehar all ekspertisen, tenker hun annerledes og setter andre grenser for seg selv enn for sine pasienter. Om etikken settes litt på spissen, er det for å framheve det som er vanskelig. Det er umulig å velge side. Det har vært et mål, men det har ikke vært et mål å gjøre henne så drøy som mulig, påpeker Kathrine. Tilbakemeldinger Det er mange forskjeller mellom serieskaperen og den ufrivillige barnløse fertilitetslegen Elin, spilt av Pia Tjelta, som var veldig dedikert i rollen. likevel medgir Kathrine at hun bruker en del fra sitt eget liv i serien, slik som intensiteten knyttet til det sterke ønsket om å få barn. Blant det de har fått mye skryt av er også etterretteligheten rundt hele IVFprosessen. – Hver gang vi filmet scener som hadde med selve inngrepet å gjøre, hadde vi en fertilitetslege til stede på settet, noe bransjen har tatt godt imot. Dette har vært viktig fordi jeg har så stor respekt for denne pasientgruppen. Det har vært veldig viktig verken å latterliggjøre eller undervurdere noe. Pasientene skal føle at de er tatt på alvor, understreker hun.

Over grensen. Pia Tjelta har hovedrollen som fertilitetslegen Elin, som tøyer strikken litt når det gjelder sin egen IVF-prosess. (Foto: John-Erling Holmenes Fredriksen, Tordenfilm)

Serien har som sagt fått gode anmeldelser, med terningkast fire og fem. Også seere har kommet med tilbakemeldinger, men da først og fremst til Pia Tjelta, som er en mye synligere person i dette enn serieskaperen. Det har vært kommentarer som: «Herregud, jeg kjente meg så igjen!» og «Så flott at dere tar opp dette.» Dette har tydeligvis truffet folk emosjonelt. Samtidig påpeker manusforfatteren at Made in Oslo ikke utelukkende er laget for de som har vært gjennom eller er i en IVF-prosess. Hun håper serien treffer langt flere, ikke minst helsepersonell og forskere. Det er tematikken som er viktig. Hvordan skal vi forholde oss til alle de ulike mulighetene? Dette er de ulike karakterene med på å representere. Veien videre På intervjutidspunktet, i første halvdel av mai, er det ennå uvisst om det kommer en sesong 2 av Made in Oslo. Den beslutningen tas forhåpentlig før sommeren. Det er ikke minst opp til Viaplay, men Kathrine Valen Zeiner forteller at hun er klar om hun får forespørselen. Om det blir en sesong 2 vil det uansett ta tid før de nye episodene er klare for visning. Dette er en kvalitetsserie, der de bruker lang tid på å jobbe både med historien, tematikken, rollefigurene og menneskene. Det som imidlertid er bestemt, er at serien snart er klar for visning i USA. I tillegg er gjengen bak Made in Oslo invitert til en TV-festival i Monte Carlo, kalt The golden Nymph Awards, som én av åtte håndplukkede TV-serier fra USA og Europa. Det blir naturlig nok spennende, synes serieskaperen, som fremdeles er støttemedlem hos Ønskebarn.

♥

Nr 2 – 2022

19

FOReNINGSNYTT

gratis psykoterapi for ufrivillig barnløse kvinner Vi har fått en hyggelig henvendelse fra

Cristina Archetti som er professor ved universitet i Oslo. Hun holder på en grad innen psykoterapi, og tilbyr derfor gratis timer til noen av dere. Er du interessert, så er det mer informasjon her på engelsk: Free psychotherapy for involuntary childless women My name is Cristina Archetti, I research and teach at the University of Oslo, but I am also training as a psychotherapist. I am looking for 5-6 women (any age and background) who feel they are struggling with coming to terms with life without children (women who have «stopped trying» and/or decided they are not going to pursue any more fertility treatments). I am offering FREE individual therapy sessions in exchange for the possibility of using some information from our meetings (of course anonymized, all identifiers removed) in my final dissertation. If you (or someone you know) are interested, find more information and my contacts below. I would love to hear from you.

About me I am 47 and involuntary childless due to unexplained infertility. I wrote about the way not having children affects all aspects of one’s life and the silence surrounding infertility in Childlessness in the Age of Communication: Deconstructing Silence (2020). • I was drawn to psychotherapy because I wanted to provide people who are involuntary childless the help I did not receive. I am training in IoPT (IdentityOriented Traumatheory) at the Norge Institutt for Traumearbeid (https://www.iopt.no/). In this approach a «trauma» is any experience that we perceive as overwhelming: psychologically, physically or both.

•

•

I am interested in exploring how the IoPT approach can support childless women in coming to terms with life without children. My work is supervised by IoPT instructors registered with the Norsk Traumeterapiforening (NTF).

What to expect

•

• •

Initial conversation to find out «where you are» and how you feel at the moment; 3 individual therapy sessions (of about 1-2 hour each, with 4-6 weeks in between sessions); final conversation to find out «where you have come to.» All encounters will take place on Zoom at a time that suits you. You can speak in Norwegian or English. I will mostly speak English

Contact • I am happy to have a chat about any questions you might have: you can call or SMS 90524868, or reach out to me on messenger, or email cristina.archetti@media.uio.no I look forward to hearing from you!

«Hvorfor fester ikke egget seg?» Temamøte med lege jon Hausken 8. juni kl. 18.00 i våre lokaler i Inkognitogata 17 i Oslo. Møte sendes også digitalt. Hausken er utdannet innen obstetrikk og gynekologi, og har lang erfaring med IVF behandlinger fra Haugesund Sjukehus og Klinikk Hausken. Det vil være mulig å stille spørsmål, og det blir tid til en prat og en kaffe i etterkant for de som ønsker det. Påmelding til post@onskebarn.no. Lege Jon Hausken sammen med Lab. Sjef Sayed ved klinikk Hausken

20 Nr 2 – 2022

Cristina Archett

MeDLeMSNYTT

MIN HISTORIE Våren 2019, lenge før Covid-19 varslet hele verden, bestemte mannen min og jeg at vi skulle prøve å få barn. En ganske enkel avgjørelse, men reisen dit var langt fra lett. Vi har begge alltid visst at vi ønsker å bli foreldre en dag. Vi ønsket imidlertid å vente litt, mye av klassiske årsaker som å reise før barn, gifte seg og kose oss. Vi møttes via Tinder høsten 2014 i Sverige. Alt gikk ganske fort og våren 2015 flyttet jeg til leiligheten hans i Danmark. Vi forlovet oss i august 2015 i Praha og giftet oss i februar 2017 i Hanoi, Vietnam. Vi har fleipet med at det hadde vært gøy om barnet vårt ble unnfanget i utlandet, ettersom vi har markert så mange store begivenheter der. Tilbake til våren 2019. Jeg jobbet da på et stort varehus i København og skulle bytte jobb. Jeg hadde fått tilbud om å ta over som butikksjef for Day Birger et Mikkelsen og deres butikk på Københavns lufthavn, drømmejobben! I bakhodet hadde jeg med meg hva om jeg nå ble gravid akkurat da jeg begynte på flyplassen. De første månedene valgte jeg å ikke bruke eggløsningstester. Jeg hadde lest om nok folk som ble testmonstre, som måtte ha sex på riktig dag, beina i været og hvilke posisjoner som var optimale. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å lande der. Ettersom månedene gikk ble jeg også et testmonster. Når det har gått ca 9 måneder tok vi kontakt med legen vår, men siden jeg var under 35 måtte vi prøve i 1 år før vi kunne begynne å få hjelp. Så da var det tilbake til sengs og prøve litt mer. Etter et år, tok vi kontakt med legen igjen. Nå er det blitt våren 2020, og Covid-19 har slått til med full styrke. Danmark har gått i lockdown, og jeg har blitt sendt hjem fra jobben min, da butikken er stengt på ubestemt tid. Nedstengningen preget også helsevesenet. Fertilitetsbehandlinger ble avlyst! Det var ikke mulig å få levert inn sædprøver, eller komme i gang med undersøkelser og behandlinger. Men mot sommeren begynte de heldigvis å åpne opp for behandlinger, og jeg klarte å få time for HSg-undersøkelse. Undersøkelsen gikk bra og viste at det ikke var noe i veien. Martin kunne også få levert sædprøven sin, svaret var at det ikke var noe galt. Så vi var uforklarlig barnløse.

Nå begynte jeg å synes det var tungt og vanskelig... Hvis sædprøven hans var fin og alt så bra ut med meg, hvorfor kunne ikke sædcellene og eggene danne et befruktet egg og så bli en baby? Hvorfor fungerte ikke det mest normale i verden? Å være uforklarlig barnløs er vanskelig. Du vet ikke hvorfor det ikke fungerer. Et sted i kroppen min hadde jeg ønsket at en av oss tok feil. Da hadde jeg nok lettere kunnet bearbeide prosessen med fertilitetsbehandling. Vi fikk beskjed om at det var litt ventetid på fertilitetsklinikken, så vi ventet. I slutten av august 2020 innser jeg at mensen er sen. Den er vanligvis aldri sen, og bare én gang i livet mitt har det hoppet over en måned. Siden vi ikke har blitt gravide på 1,5 år. Trodde jeg det bare skyldtes stress på jobben. Jeg tok uansett en graviditetstest og ble veldig overrasket da den viste positiv. Vent nå, så jeg var gravid!? Jeg kunne tydeligvis blitt gravid, men det tok bare litt lengre tid. Wihoo! Endelig var det vår tur. På dette tidspunktet hadde broren min nettopp fått en datter, og begge søskenbarna mine hadde annonsert at de skulle få barn i begynnelsen av 2021, så jeg følte meg litt presset. Jeg var så ivrig etter å endelig lykkes at jeg bestilte en privat ul for å se om det virkelig var noe i magen. Torsdag 10. september var jeg og Martin på denne skanningen og får da se en liten baby i magen med hjertebank. Herregud, for en opplevelse! Fredag 11. september våkner jeg og går på toalettet. På papiret kommer friskt, rødt blod. Jeg ringer lege og han sier det kan være spontanabort, men siden jeg bare er i uke 7, gjøres det ingenting med dette. Jeg må bare vente og se. Jeg drar av gårde på jobb, men kl 12 har jeg så vondt i magen,

Nr 2 – 2022

21

⇒

MeDLeMSNYTT Samme igjen denne gangen, mensen kommer før blodprøven så vi starter vår siste inseminasjon. Dersom dette ikke lykkes går vi over til IVF. Håpet mitt om å lykkes med inseminasjonen en tredje gang var ikke så store, så jeg ble verken overrasket eller trist da mensen kom. Ringte klinikken og bestilte ny time hos dem for å starte IVF. Nå begynte jeg å bli sliten, trist og oppgitt. Hvordan har det seg at insemineringen ikke lyktes i noen av våre tre forsøk, da vi selv lyktes i august? Vel fremme på klinikken gikk vi gjennom alle medisinene jeg skulle ta for å gjøre kroppen klar for egguttak.

og blør mer, så jeg går hjem. Vel hjemme løper jeg til toalettet og hører klumper som når vannoverflaten. Babyen min, på størrelse med et blåbær, og drømmen vår forsvinner ned på toalettet. Det var en spontanabort. Jeg slettet alle bildene fra skanningen da jeg ikke kunne se dem. Rett før vi fikk vår positive graviditetstest, fikk vi en innkalling til fertilitetsklinikken på Herlev sykehus. Vi ringte for å booke det om og fikk time tirsdag 15. september. Vi var ærlige og sa som det var. Jeg var blitt gravid, men hadde akkurat hatt en spontanabort. Jeg trodde de ville avvise oss, men gjorde det ikke. De begynte å planlegge for fremtidige behandlinger, og hvor raskt vi kunne komme i gang. Vi ville starte med inseminering, siden de ikke kunne finne noe galt med oss. Dersom jeg ikke ble gravid etter tre runder med inseminering, skulle vi prøve på IVF. I oktober drar vi til Kreta for å lade batteriene, og komme på topp etter spontanaborten. På vei hjem, får vi en telefon fra min mors mann. 10 minutter tidligere hadde bestemoren min dødd. Fått hjertestans. Ikke bare måtte jeg forholde meg til spontanaborten, nå kom sorgen over min bestemor på toppen av dette. Jeg måtte ta fri en uke før jeg orket å gå tilbake på jobb. Rett før begravelsen hennes gjennomførte vi vår første inseminering. Naiv som jeg var, trodde jeg det ville fungere på første forsøk. Dagene etter insemineringen var jeg i min bestemors begravelse. Det gjorde meg uendelig trist å tenke at det siste hun fikk vite om vårt forsøk på å få barn, var at vi hadde en spontanabort. Jeg trengte ikke den obligatoriske blodprøven for å si om den var vellykket eller ikke, mensen kom før blodprøven. Opp på hesten igjen. Ny skanning på klinikken for å se om kroppen er klar for en ny runde med hormoner og inseminering.

22 Nr 2 – 2022

Nå måtte vi øke hormondosen, flere dager med sprøyter. Sprøyter for å stoppe eggløsning, sprøyter for å skape eggløsning. En fredag i februar 2021 dro vi til klinikken for egguttak. Jeg fikk smertestillende, litt beroligende og så fikk jeg et morfinlignende preparat. Martin sto ved min side hele tiden og gleden var stor da vi hørte laboratoriet si: Vi har ett egg... Vi har to egg... Vi har tre egg. Og så videre opptil seks egg. Seks egg høres kanskje ikke så mye ut, men jeg fikk forklaringen på at siden dette var vår første IVF, reagerer kroppen litt saktere på hormonene og du danner kanskje ikke så mange egg. Vi dro hjem, jeg sov en stund og så gikk vi og overrasket svigerinnen min som fylte år. Ingen i familiene våre visste at vi hadde vært på eggutak, så vi hadde det bra. På mandag skulle vi ringe laboratoriet og høre hvordan det gikk med eggene våre. Fire hadde overlevd og blitt befruktet. Vi fikk tid til å sette et egg tilbake, på onsdag. Onsdagen kom, og vi dro opp til sykehuset for tilbakesetting. Senere fant vi ut at tre av de andre eggene hadde blitt fryst ned. Vi skålte på dette, og gledet oss over muligheten til å kunne få nye forsøk/søsken senere. Så måtte vi ventet i 14 dager til. Jeg fikk ekstra tabletter for å skape et så gunstig miljø i livmoren som mulig, og for at egget skulle feste seg. De skulle også ta blodprøver for å se om jeg var gravid eller ikke. Var ikke nødvendig denne gangen heller, mensen kom før blodprøven skulle tas. Denne gangen var jeg helt knust. Vi hadde gjort alt riktig. ladet kroppen med ekstra hormoner,og gjort alt vi kunne for en god livmor. Hvorfor fungerte ikke dette? Nå måtte vi ta en pause fra hele greia. Kroppen trenger å hvile etter en slik runde. Neste gang vi skulle til klinikken, kunne vi heldigvis bruke egg fra fryseren. I mai gikk vi tilbake for å snakke om hvorvidt vi ønsket å sette egget tilbake i en naturlig syklus eller stimulert. Vi valgte naturlig denne gangen, da jeg ikke hadde store forhåpninger til en stimulert.

MeDLeMSNYTT Fredag 7. mai dro vi opp på sykehuset igjen for å sette inn nytt egg, og en ny ventetid begynte. Fredag 14. mai skulle Martin reise bort, så jeg valgte å ta en graviditetstest her hjemme torsdag kveld. Hvis den var negativ kunne vi være triste sammen. Jeg ser på testen og ser en svak strek, Måtte spørre om jeg så synes. Men nei, var en linje. Jeg var gravid. Tirsdag var det tid for blodprøve. I motsetning til alle andre ganger, hadde jeg heldigvis ikke fått mensen enda. Svaret fra blodprøven viste at jeg hadde HCg på 640. Da HCg var godt over 70 som klinikken anser som godkjent, så fikk jeg time for ultralyd, i uke 8. Torsdag 10. juni dro vi opp til kl. sykehus for vår skanning. Vi så et lite hjertebank, og nå ble vi skrevet ut fra fertilitetsklinikken. Det var en ekstremt merkelig følelse å være ferdig der, vi hadde vært innom klinikken nesten hver måned. Neste steg var en nakkefoldskanning i uke 14, da det ble sjekket for kromosomavvik. Vi kom ditt, og alt så bra ut med babyen. Endelig kunne vi fortelle familiene våre at vi skulle bli tre. Tirsdag 18. januar 2022 kl 11.36, to dager før estimert fødselsdato, ble vår sønn Frans født på Herlev Hospital i København. Det samme sykehuset vi startet vår fertilitetsreise på, og nå var det slutt. Sirkelen ble sluttet, vi ble endelig en familie etter nesten 3 år med forsøk fra start til slutt.

Nr 2 – 2022

23

FOReNINGSNYTT

Våren i Ønskebarn Det har vært mye hyggelige treff og aktiviteter denne våren. Mye av dette deles på sosiale medier, men fint å skrive om her i medlemsbladet også. Vi vurderer stadig hvordan vi best kommuniserer ut til dere, og vurderer for tiden antall medlemsblad vs. nyhetsbrev og lignende. Har dere innspill til dette, er det bare å kontakte oss. endringene i bioteknologiloven I Mars hadde vi siste webinar i serien om den nye bioteknologiloven. Da hadde vi med oss ultralydjordmor Kjersti Estenstad og gynekolog Terje Sørdal. Temaet denne gangen var Nipt- testing og tidlig ultralyd. Vi hadde også en oppsummering av de nye tilbudene i bioteknologiloven. Hva er kommet i gang og hvordan er tilbudet. Har du lyst å se opptak av dette så finner du det på våre nettsider https://onskebarn.no/webinar-om-nipt-testtidlig-ultralyd-oppdatering-pa-andre-behandlinger-ibioteknologiloven/)

Margrete Raugstad (Ønskebarn) sammen med Jan-Ole Hesselberg, programsjef i Stiftelsen Dam

kjentfolk i salen, vi fikk bl.a. en hyggelig prat med Mina gerhardsen. Hun har vært åpent med at hun har vært ufrivillig barnløs, og delt sine erfaring med IVF. Vi møtte også Cecilie Hoxmark som står bak prosjekt Åpenhet.

Ultralydjordmor Kjersti Estenstad

Stiftelsen Dam 2022 er frivillighetens år, og Stiftelsen Dam inviterte inn til seminar 7. April. Her var selvfølgelig Ønskebarn tilstede. Vi fikk innblikk i mange ulike og spennende prosjekter som skjer rundt om i landet. Ekstra stas var det at de hadde Quiz om Stiftelsen Dam. Det var flere hundre deltagere, og daglig leder i Ønskebarn gikk seirende ut. Tydeligvis at vi har jobbet mye med søknader de siste årene. Mye

24 Nr 2 – 2022

Mina Gerhardsen og Cecilie Hoxmark

FOReNINGSNYTT Brukerråd og medvirkning ved OUS Ønskebarn sitter i brukerrådet på kvinneklinikken ved OUS. Her har vi regelmessige møter om driften på de ulike avdelingene, og representerer pasientenes behov inn mot sykehuset. I April møtte vi avd.leder lars Erik garib-Alhaug på reproduktiv avdeling på rikshospitalet. Vi fikk grillet han litt på oppstart av eggdonasjon, digital kommunikasjon med pasienter, og flytting av lokalene deres. Vi snakket også en del om ventetiden på behandling med donert sæd. Dette er en flott arena å være tilstede på slik at vi kan påvirke sykehusene og ansatte. Vi har også hatt første fysiske medvirkningsmøte på Nye OUS. Her planlegges fødeavdelingene ved de nye sykehusene som skal stå klar i 2030. Fremover er Ønskebarn med på avdelingen på Nye Aker sykehus. Her diskuteres alt fra utstyr på føderom, stol eller seng til partner, lystgass og mye mer. Vi spilte inn ønske om bedre skjerming for kvinner som opplever tap, både på gynokologisk avdeling, føden og på barsel.

Medvirkningsmøter ved nye OUS

Møte med likepersoner Vi er så heldige å ha flere likepersoner i Ønskebarn. I vår møtte jeg opp med to av de som er likepersonen innen eggdonasjon. Både Ane Horvei Andersen og Mary Blair Aasen stiller opp som frivillig dersom noen av dere ønsker å diskutere det å få barn med donor egg. Vi diskuterte masse rundt dette med eggdonasjon, både tilknytning, morsfølelse og hvordan barn kan forholde seg til donorbakgrunn på en ok måte. Vi har også andre likepersoner med på laget vårt. Kontakt oss gjerne dersom du ønsker å prate med noen.

Daglig leder Margrete Raugstad sammen med Avd.leder Lars Erik Garib-Alhaug fra OUS

F.v Ane Horvei Andersen og Mary Blair Aasen

Nr 2 – 2022

25

BARNLØSHeT

lengtetid med Hege Foto: Beate Willumsen

Jeg startet lengtetid i desember 2018 med blogg og konto på Instagram og Facebook for å bidra til #meråpenhetomufrivilligbarnløshet. Selv om lengtetiden nå er over for min del og jeg i dag endelig kan kalle meg mamma, så banker hjertet mitt fortsatt hardt og varmt for ufrivillig barnløse, og jeg er enormt takknemlig for at jeg fortsatt får lov til å formidle tanker og følelser om det å streve med å få barn, her i denne spalten. I denne utgaven vil jeg dele noe jeg ofte får spørsmål om fra ufrivillig barnløse og det er hvordan jeg og vi holdt ut å være på denne reisen i hele 8 lange år. Jeg forstår så godt at jeg får akkurat det spørsmålet, for når man sitter der etter det første eller andre forsøket som ikke lyktes og kjenner på sorgen, tapet, lengselen og hvor grusomt vondt det er, så lurer man på hvordan det er mulig å holde ut dette i mange år. Alles lengtetid er forskjellig, men jeg vil dele hva jeg tror hjalp meg og gjorde at jeg og vi ikke ga opp drømmen på veien til ønskebarnet vårt. Jeg visste «heldigvis» ikke at det kom til å ta meg 8 år å bli mamma. Hadde jeg visst det og at disse årene ville fylles med uttallige forsøk og nedturer, så er det ikke sikkert jeg hadde gjort det. Det vet jeg jo ikke, men kanskje. For da vi startet på denne reisen var vi fast bestemt på å gi dette 1 år og de 3 forsøkene vi fikk i det offentlige. Om vi ikke lyktes da skulle vi avslutte prøvingen. Det var helt uaktuelt for oss å bruke 6 år på dette, som vi hadde hørt noen bekjente gjøre. I dag må jeg jo nesten le av dette, nå som jeg vet at vi fortsatte langt utover 1 år og de 3 forsøkene vi hadde bestemt oss for. Selv om uvissheten er noe av det vanskeligste med prøverørsbehandling tenker jeg at det også kan være bra å ikke vite hvor lang tid det vil ta, særlig hvis det tar mange år. Jeg kunne ikke engang forestille meg at dette ville ta 8 år og jeg hadde ingen strategi for å holde ut så lenge, jeg måtte bare finne disse strategiene underveis.

♥

♥ Pauser fra prøverørsbehandlingene. Korte og lange. Etter en intensiv periode med mange turer til behandling i Russland og en kort graviditet som 26 Nr 2 – 2022

endte i missed abortion, tok vi fri en hel sommer og fikk en skikkelig god pause fra alt som hadde med prøverørsbehandling og forberedelser til nytt forsøk å gjøre. Kroppen min fikk hente seg inn, følelsene fikk fri fra nedturer og tankene slapp mørket for en stund. Jeg og vi fikk litt tid ut av IVF-bobla og kunne fokusere på andre ting som; å være kjærester, reise, legge planer uten å ta hensyn til prøverørs-planlegging, drikke vin, snakke om helt andre ting og bare kose oss. Det gikk over et halvt år mellom forsøkene den gangen og det gjorde SÅ godt. Det var rett og slett helt nødvendig, for etter hvert mislykkede forsøk kjente jeg at jeg ikke orket mer og at jeg ville slutte. Og selv om det var skummelt å ta pauser underveis fordi vi ikke hadde noen tid å miste og jeg bare ville i gang med nytt forsøk for å ha en ny sjanse til å lykkes, så gav de korte og lange pausene meg alltid klarhet, nytt håp og energi til å fortsette.

♥ Jeg forsøkte så godt jeg kunne å ha fokus på ett forsøk av gangen. Men samtidig hadde jeg andre muligheter til å bli mamma i bakhodet (som å bli fosterfamilie, adopsjon osv.). Det var viktig å forsøke å holde håpet og troen oppe og være tilstede i det forsøket jeg var i, men det var godt å ha to tanker i hodet på en gang og vite at om vi ikke skulle lykkes med det forsøket eller alle andre forsøk, så ville ikke det bety at jeg aldri skulle bli mamma. ♥ Det kommer ikke til å være sånn her for alltid. Denne tanken hjalp meg ofte. Det hjalp meg å innimellom løfte blikket litt og se livet i et større perspektiv, for da kunne jeg se at alt dette ikke ville vare evig. Alle sprøytene, alle ultralydene, alle ventedagene, alle nedturene, alle tårene, alt slitet, alle ting som ble satt på vent, alt som bare handlet om å bli mamma. Prøvingen ville ta slutt en dag, uansett utfall. Og det var faktisk en stor trøst i seg selv. Det kom ikke til å være sånn for alltid. Det virker sikkert helt bakvendt, men sånn sett var det også faktisk fint å være i min alder. Fordi jeg var i slutten av 30-årene etter hvert og så i starten av

FOReNINGSNYTT 40-årene, kunne vi ikke holde på med prøverørsbehandling i evigheten. Så i alt fokus på at jeg begynte å bli «gammel» i fertilitetsverdenen, var alderen min også, tro det eller ei, en god trøst i det hele.

♥ «Mot alt som er vondt hjelper alt som er godt». Jeg gjorde så godt jeg kunne for å fylle på med alt som gjør godt. Prøverørsreisen vår hadde definitivt flere nedturer enn oppturer, og det opplevdes som å leve i en konstant sorg og livskrise. Vi gjorde jo så godt vi kunne og det gjorde klinikkene vi var i behandling hos også, og det var så lite vi hadde kontroll på. Jo flere nedturer vi opplevde og jo mer den ufrivillige barnløsheten påvirket livet vårt, jo viktigere ble det å forsøke å skape en slags motvekt mot alt det vonde. Jeg reflekterte og kjente etter hva og hvem som gjorde meg godt, og så fylte jeg dagene mine så mye som mulig med det og de. gåturer og joggeturer i marka, logge av sosiale mediere i julen bl.a. for å skjerme meg fra alle baby- og barnebildene, vinkvelder med en veldig fin venninne som tåler meg akkurat som jeg er og har det, turer til Sverige på 17.mai for å ha kjærestetid og å slippe «Barnas Dag», ferieturer uten masse prat om barnløsheten, myk yoga, masse ro og hvile, meditasjon og mer. Alt dette gjorde meg godt og hjalp meg til å stå i alt det vonde. ♥ glenn og jeg var stort sett ganske enige på reisen vår. Ikke alltid selvfølgelig, men etter hvert mislykkede forsøk gav vi oss selv litt tid til å fordøye nok en nedtur før vi begynte å snakke om veien videre. Vi var ikke alltid enige om den sånn umiddelbart, men med hjelp av tid og gode og ærlige samtaler kom vi alltid sammen om neste skritt på reisen. At vi ikke skulle ville det samme var en av mine største frykter i denne prosessen, for hadde vi ikke villet det samme så kunne vi ikke fortsette prøvingen. I tillegg til at vi ble enige og fortsatte sammen, hjalp det oss å vise forståelse for ulikehetene våre (de er mange), gi hverandre tid og ta vare på hverandre og kjærligheten. Vi klarte selvfølgelig ikke dette hele tiden og noen ganger var det lite forståelse og mye krangling, og da var det helt avgjørende at jeg hadde bestemt meg for at den ufrivillige barnløsheten og alt som fulgte med den ikke skulle få ta knekken på oss to. Hadde den gjort det hadde vi tapt alt. Men vi kjempet, ble enige og holdt fast i oss. ♥ Jeg var opptatt av å skape et godt og meningsfullt liv, uansett utfall. Jeg fant trøst i å minne meg på at livet har mye å by på også uten barn, og jeg brukte mitt eget liv som eksempel. Jeg hadde reist mye og til og med sett et par kroker av verden som ikke så mange andre har sett, jeg hadde mange fantastiske opplevelser i minneboken og jeg kunne med hånden på hjertet si at jeg hadde virkeliggjort alle drømmene mine frem til jeg ønsket meg barn. Derfor visste jeg at livet har mye gøy å by på og at det kan være veldig fint og veldig meningsfylt også uten barn. Det føltes absolutt ikke alltid sånn, men

jeg visste at det var sånn og det var en god sannhet å huske på når jeg hadde overskudd til det og trodde på det.

♥ Sist, men ikke minst! Masse omsorg, omtanke og støtte fra fine folk rundt oss og ikke minst fra alle lengtetid-følgere som har trøstet og heiet og gitt meg energi til å fortsette. Jeg har virkelig de HERlIgSTE følgerne som i med- og motgang har gledet seg med meg når ting har gått bra og løftet meg opp og frem når jeg har vært langt langt nede. Alle som har sendt meg meldinger og delt sin egen reise med prøverørsbehandling har vist meg at jeg ikke er alene, at det jeg tenker og føler er gjenkjennbart og at vi sammen kan heie hverandre videre og gi hverandre håp. Dette betydde AlT da jeg følte meg helt ødelagt og tenkte at jeg ikke orket mer, og det hjalp meg til å fortsette helt til jeg ble mamma. Jeg håper at dette er til nytte for deg som er på din egen reise til ønskebarnet, og om du ønsker å høre mer om min reise til å bli mamma håper jeg at du kommer til Oslo og Ønskebarns jubileumsseminar 10.september. Dit kommer jeg for å fortelle historien vår om prøverørsbehandling, eggdonasjon og den litt lengre reisen til å bli mamma, og det blir muligheter for å stille spørsmål og ta en prat også. Jeg glEDER meg og håper veldig at jeg ser DEg der! Kom! Kom! Hege

♥

Har du opplevd å spontanabortere? Savnet du noe å prate med? Er du redd, trist, frustrert eller sjalu? Redd for å ikke bli gravid igjen? Hos oss er det plass til alle. Vi starter nå nettverkstreff for dere som har mistet. Første treff onsdag 15. juni kl. 18.00 Vi møtes på zoom. Her møter du andre som har opplevd det samme. Du deler selv det du vil. Møtene styres av lege line Marie Berteussen. Påmelding til post@onskebarn.no. Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Dam

Lege Line M. Berteussen

Nr 2 – 2022

27

BARNLØS

De «nødvendige» emosjonelle nedturene under fertilitetsbehandling Å stå i fertilitetsbehandling over tid, krever tålmodighet, håp, mot og styrke. Når man skal forholde seg til uvissheten over tid, vil det oppleves som belastende for mange. etter gjentatte mislykkede IVF forsøk, opplever de fleste pasienter en emosjonell «nedtur». Hvordan kan man se på de nedturene som nødvendige? I de fleste andre prosjekter her i livet, har vi en form for tidsramme og økonomisk ramme. Vi har noe konkret å forholde oss til, og vi erfarer at det vi gir av oss selv inn i prosjekter, samsvarer med resultatet. Dette kan bli vanskelig under fertilitetsbehandling med gjentatte mislykkede forsøk. Under fertilitetsbehandling kan det å ikke ha rammer å forholde seg til, være vanskelig. Pasienten har ingen konkret dato eller tidsrom, å forholde seg til. De vet ikke eksakt når, eller om forsøket blir vellykket og ender i graviditet og barn. Det å gå i en rammeløs situasjon over tid, krever energi. Nervesystemet vårt kan bli belastet og toleransevinduet vårt bli smalere. Vi tåler mindre stress og belastninger fra andre områder i livet. Mange pasienter føler at livet «står på vent», og mange sier at de ikke kjenner seg selv igjen i denne prosessen. I terapirommet kommer vi ofte frem til, at nedstemtheten er situasjonsbestemt. Hadde man fjernet barneprosjektet ut av livet, sier de fleste pasienter at de ikke hadde vært nedstemte. Det er uvissheten og det å slite med å få barn, som oppleves krevende. Å holde på motivasjon og styrke i en tidsperiode man ikke vet enden på, krever mye og det er derfor nødvendig med pauser. Det er viktig å la seg selv kjenne på følelsen av frustrasjon, sorg, lengsel og urettferdighet. Det å anerkjenne at livet er tøft her og nå, og ta en pause fra det å være sterk, er ok! Det motiverer videre til å gi seg selv egenomsorg og finne verktøy for å klare å regulere seg selv. Slik lærer man mye om seg selv på veien. Man må forsøke å leve i balanse. Energi ut, energi inn. Når man føler at man ikke orker flere mislykkede forsøk, kan man tenke og føle at: Nå orker jeg ikke mer! Det er stor forskjell på ord og handling. Selv om man sier til seg selv, partner og de rundt, at man ikke

orker mer, så er sannsynligheten stor for at man ringer klinikken og starter på nytt. Ofte sier jeg til mannen under terapi timer, at han skal fokusere på hva kvinnen gjør i handling, og ikke hva hun sier i ord. Hun må få lov å sette ord på frustrasjon, og lage seg en tidsramme når det blir tungt. Nedturene symboliserer det sterke barneønske. Hadde man ikke fått en emosjonell reaksjon etter et mislykket IVF forsøk, så hadde man heller ikke hatt lyst på barn. graviditeten symboliserer mye. Den symboliserer endelig å nå målet, endelig komme videre i livet, endelig klare det «alle andre» klarer, endelig få gitt den kjærligheten og omsorgen til et barn, og endelig klare å skape en familie! Nedturene gjør at man kjenner på de sterke følelsene. Følelsene som er selve drivkraften i prosjektet. En nedtur er påminnelsen om verdien av hva man holder på med, det er viktig og betydningsfullt å få et barn, denne drivkraften trenger man under behandling. Så ja, man kan si at «nedturene» er nødvendig under fertilitetsbehandling. Det er med å bevisstgjøre verdien av det man ønsker å oppnå, nervesystemet får en pause fra å stå i beredskap, og det er med på å gi nødvendige verktøy for å skape en balanse og gi egenomsorg til seg selv. Som kommende foreldre trenger man energi. Etter pause fra håp, mot, styrke og tålmodighet, er det lettere å ta det tilbake igjen og fortsette med ny giv på veien mot ønskebarnet! Tone

Familieterapaut Tone Bråten tilbyr individuell eller parterapi på skype, eller personlig møte ved lysaker torg 5 i Oslo. Hun tilbyr også online gruppeveiledning. Epost: fertilitetshjelp@gmail.com www.fertilitetshjelpen.no

28 Nr 2 – 2022

FOReNING

Veien videre uten barn Nye sorggrupper høsten 2022 Gruppetilbud i Oslo Digitalt gruppetilbud landsdekkende Trenger du hjelp til veien videre som erfarne ufrivillig barnløs. Trenger du et fritt og trygt rom å sørge i? Mange av oss som har vært ufrivillig barnløse en stund, erfarer at vår situasjon er vanskelig å snakke om, blant annet fordi sorgen er så lite håndfast. Ikke har vi en grav å gå til, ei heller et tidspunkt for når sorgen inntraff. Dessuten er det få som kjenner til, og forstår vår spesielle situasjon. Hvem kan delta? Alle som på en eller annen måte har slitt med å få barn, og nå trenger hjelp til å gå videre i livet uten barn, kan ha nytte og glede av å delta i denne gruppen. Kvinner eller menn, par eller enslige kan delta. Det kreves medlemskap i Ønskebarn.

Temaer: Hva holder meg tilbake fra å snakke åpent og direkte om vår situasjon? Temaer som skam, sjalusi, tap og sinne. Biologisk instinkt og kulturelt press. Parforhold og relasjoner til venner, familie og arbeidsplass. Vi snakker også om hva kan gi mening i livet videre, og i tilfelle hva? Kursleder er Julie M. løddesøl. Hun er initiativtaker og tidligere deltager i Ønskebarn sin første sorggruppe. Journalist (tidligere NRK) og redaktør for Scenekunst.no Praktisk info: Ôppstart høsten 2022. Man møtes ca. hver tredje uke. Mer info kommer etter hvert. Julie M. Løddesøl

Påmelding til post@onskebarn.no eller tlf. 480 85 103. Deltakelse vil ha en liten egenandel. Påmelding er bindende. Max antall deltakere er åtte. Tilbudet kan bli avlyst dersom det blir for få påmeldte.

MeDLeMSFORDeLeR Foruten å støtte Ønskebarns viktige arbeid, får du en rekke medlemsfordeler. Her er en oversikt over aktører som du får rabatter hos. NB! Ønskebarn kan ikke garantere for resultatet av behandlingene, og medlemmer som benytter seg av disse bes sette seg inn i hva behandlingen består av. Vi jobber nå med å få flere samarbeidspartnere på plass til dere. Tips oss gjerne om aktuelle partnere i din by, så tar vi kontakt!

Rabatter hos terapeuter: Hege Paulsen gestaltterapeut Tønsberg eller via nett Tfl.: 482 43 616 post@hegepaulsen.com hegepaulsen.com

Kristian Ophaug Familieterapeut Pilestredet Park 7, 0176 Oslo Tlf. 416 33 264 kontakt@kristianophaug.no kristianopphaug.no

Tone Bråten lysaker torg 5, 1366 lysaker Tlf. 458 03 572 Epost: toneveileder@gmail.com Fertilitetshjelpen.no

Medlemspris: Redusert timepris på samtaler i Oslo og på Skype Akupunktur PLUSS Sandviksveien 36 1363 Høvik Tlf. 47 01 06 73 www.akupunkturpluss.no Epost: keitt@akupunkturpluss.no

Akupunktur PLUSS

Klassisk og medisinsk akupunktur, med lang erfaring innen behandling av ufrivillig barnløshet. Tilbyr også behandling for andre plager, som bla. fordøyelseplager og migrene. Medlemspris: Førstegangs time: 540,- Resterende 400,-

Akupunkturhuset Nedre Slottsgate 25 0157 Oslo Tlf. 22 11 67 00 Post@akupunkturhuset.no akupunkturhuset.no Tilbyr behandling av ufrivillig barnløse og ved infertilitet. Behandler kvinner og menn, både som støtte til naturlig befruktning og ved IVF. Ta kontakt for uforpliktende samtale. Medlemspris: 10% på behandlingtilbud. Bekken & Barn klinikkene Epost:oslo@bekkenogbarn.no https://www.bekkenogbarn.no/ Klinikkene spesialiserer seg på behandling av gravide, bekkenplager og barn. Tilbyr et stort utvalg tjenester som kiropraktikk, fysioterapi, massage m.m De har klinikker i Oslo (Skøyen og Storo), Bærum og Bergen. Medlemspris: 10% på behandlingstilbud.

30 Nr 2 – 2022

MeDLeMSFORDeLeR Frøyaklinikken Akersbakken 37b, 0172 Oslo 22 11 66 00 post@froyaklinikken.no https://www.froyaklinikken.no/ Klinikken er en fertilitetsklinikk som tilbyr behandlinger som akkupunktur, homeopati, soneterapi m.m. Samarbeider med gynekologer og fertilitetsklinikker i Norge og i utland. Frøyaklinikken

Medlemspris: 10% på behandlingstilbud.

Osteopat Linn cathrine Øglænd – Balder klinikken Munchs gate 7 0165 Oslo Tlf. 932 66 311

Balder klinikken

Hun har over 20 års erfaring som Osteopat og jobber med alle type problematikk, men har stor interesse for og erfaring i å behandle gravide, spebarn og barn. Medlemspris: 10% på behandlingstilbud

Oslo Yoga Kristiansandsgate 2/ Drøbakgata 1 0463 Oslo Tlf. 41 29 06 77 Epost: post@osloyoga.no osloyoga.no Et yogasenter som tilbyr kurs enten man er frisk, syk, gammel eller ung. Yoga og avspenning kan ha en positiv effekt på kvinners fertilitet pga. stressreduksjon. De har klasser etter alle nivåer og behov. Ta kontakt for veiledning med å finne riktig kurs. Medlemspris: 10% på alle ukentlige kurs

Oslo Kvinnehelsesenter på Røa Vækerøveien 205 a 0751 Oslo Tlf: 400 92 004 info@oslokvinnehelsesenter.no www.oslokvinnehelsesenter.no Oslo Kvinnehelsesenter er et tverrfaglig behandling- og treningssenter for alle kvinner. De tilbyr behandling av alle muskel- og skjelettplager, samt trening og kurs, med hovedvekt på gravide, bekkenplager, underlivssmerter og barn. De har osteopat, kiropraktor, jordmor, akupunktør, massør og trenere med videreutdanning innen kvinnehelse. Medlemspris: 15% på behandling, kurs og treningstimer.

Nr 2 – 2022

31

KLINIKKOVeRSIKT BeRGeN

Seksjon for assistert befruktning Kvinneklinikken Haukeland Universitetssjukehus 5053 Bergen Tlf 55 97 42 76 helse-bergen.no/behandlinger/assistert-befruktning Klinikk Hausken Espehaugen 32 5258 Blomsterdalen Tlf 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no

HAUGeSUND

Klinikk Hausken Karmsundgata 59 5531 Haugesund Tlf 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no Haugesund Fertilitetssenter Haugesund sjukehus, Karmsundgata 120, 5528 Haugesund Tlf 52 73 29 65 helse-fonna.no/avdelinger/fertilitetssenteret

OSLO

Reproduksjonsmedisinsk avdeling Kvinneklinikken Rikshospitalet Sognsvannsveien 20 0027 Oslo Tlf. 23 07 26 32

Fertilitetssenteret Pilestredet Park 7 0176 Oslo Tlf. 22 99 28 99 www.ivf.no

PORSGRUNN

Fertilitetsavdelingen Sør Sykehuset Telemark Aallsgate 41 (Postboks 2900 Kjørbekk) 3922 Porsgrunn Tlf 35 00 58 21/58 22 sthf.no/avdelinger/medisinsk-serviceklinikk/fertilitetsavdelingen-sor

STAVANGeR

Medicus Stavanger Haakon VII gate 7 4005 Stavanger Tlf. 51 52 40 00 post@medicus.no – www.medicus.no Klinikk Hausken Eiganesveien 10–12 4008 Stavanger Tlf 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no

TRONDHeIM

IVF Seksjonen Kvinneklinikken – Ullevål Universitetssykehus Kirkeveien 166 0407 Oslo Tlf. 22 11 97 76

Fertilitetsseksjonen St Olavs Hospital HF Olav Kyrres gate 11 (Postboks 3250 Torgarden) 7006 Trondheim Tlf 72 57 47 33 post.kvinne@stolav.no stolav.no/avdelinger/kvinneklinikken/gynekologiskavdeling/fertilitetsseksjonen

Klinikk Hausken lysaker Torg 5 1366 lysaker Tlf. 52 70 21 70 post@klinikkhausken.no – www.klinikkhausken.no

Medicus Beddingen 8, 4. etasje 7042 Trondheim Tlf 73 87 14 70 post@medicus.no www.medicus.no

Livio IVF-Klinikken Oslo Sørkedalsveien 10 A (Postboks 5014 Majorstua) 0369 Oslo Tlf. 22 20 44 00 oslo@livio.no – www.livio.no

Spiren Fertilitetsklinikk Havnegata 9, inngang 2, 3.etg. 7010 Trondheim (Postboks 1226, Torgård, 7046 Tr-Heim) Tlf: 73 52 30 00 post@klinikkspiren.no www.klinikkspiren.no

Medicus Oslo Stortingsgata 30, 6. etasje 0161 Oslo Tlf. 22 46 76 30 post@medicus.no – www.medicus.no

32 Nr 2 – 2022

TROMSØ

Fertilitetspoliklinikken UNN Tromsø Hansine Hansensveg 67 9038 Tromsø Tlf 77 62 64 81 unn.no/behandlinger/ufrivillig-barnloshet-infertilitet