Lengtetid med Hege

Jeg har tidligere skrevet om drømmen min om å skape en helt egen dag for ufrivillig barnløse her i Norge. Og endelig - 1.juni i år feiret og markerte jeg, og mange med meg, Ufrivillig Barnløses Dag. Som den første slike markeringen i Norge noensinne, ble denne dagen historisk. Og FOR en dag det ble.

Jeg hadde forberedt og jobbet med denne dagen lenge i forkant, og da dagen nærmet seg hadde jeg skikkelig eksamensfølelse. Alt annet måtte vike de siste to ukene og jeg hadde bare fokus på 1.juni og det som skulle skje denne dagen - en stor dag og ikke minst, en viktig dag. Jeg ville så gjerne at så mange som mulig skulle få vite om denne dagen, at folk skulle engasjere seg og at det skulle bli en skikkelig bra dag med masse godt innhold.

Dagen startet med livesending på Lengtetid på Instagram med meg. Det ble en slags intro til dagen og jeg snakket om hvordan dagen ble til, hvordan man kunne delta på og markere dagen, og hvorfor vi trenger denne dagen, og da delte jeg de 5 grunnene som står tydeligst for meg og som er;

At 1 av 6 par sliter med å bli gravide. Sædkvaliteten i den vestlige delen av verden har sunket med 50 % på 40 år, fertiliteten synker hos både kvinner og menn, og fler og fler trenger hjelp for å få barn. Mange må igjennom tøffe behandlinger og har en lang reise til å bli mamma eller pappa. Flere og flere kommer til å bli berørt av ufrivillig barnløshet i tiden fremover. At det er lite kunnskap om fertilitetsbehandling og hvordan det er å være ufrivillig barnløs, i befolkningen generelt. Jeg er ikke alene om å få høre at «det ikke er en menneskerett å få barn», at «man må bare ikke stresse med det så skjer det», at «det er nok barn på denne jorden som trenger foreldre så vi burde heller adoptere», at «vi burde skaffe oss en hund», at «det bare er å ha mer sex». Osv. osv. Mange vet ikke at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer ufrivillig barnløshet som en sykdom, og ved sykdom generelt er det ofte litt mer som skal til enn å bare skaffe seg en hund og å bare ikke stresse med det, og det gjelder jo også ufrivillig barnløshet.

At det er utrolig mye skam og tabu knyttet til det å være ufrivillig barnløs. Mange strever i skjul og holder det sterke barneønsket, lengselen og den ufrivillige barnløsheten hemmelig for omverdenen. Denne dagen skal minne om at man ikke er alene og at det er mange av oss. En dag som denne er også en fin anledning til å åpne opp for å dele det vonde og vanskelige man står i, og for viktige samtaler med de rundt seg.

At vi trenger en dag som handler om å anerkjenne ufrivillig barnløse, spre kunnskap, gi oppmerksomhet til de som strever og til å vise omsorg og støtte for alt de står i eller har stått i. Denne dagen er ikke bare for de som opplever ufrivillig barnløshet nå, men også de som har opplevd det og som lever med ufrivillig barnløshet etter å ha gitt slipp på drømmen om å få barn. Alle vi trenger en dag som er bare vår, og vi trenger denne ene dagen i året innimellom alle de andre dagene i løpet av et år da vi som ikke har barn ofte føler oss veldig utenfor, dager som mors- og farsdag, 17.mai, jul osv. Vi trenger en dag som denne til å vise alle som strever at de ikke er glemt, at de ikke er alene, at vi heier på de og at vi er mange som vet hvor mye de kjemper og hvor tøft det er. Vi trenger en dag som kan bidra til mer åpenhet om ufrivillig barnløshet, til at flere skal våge å dele med de rundt seg og våge å fortelle sannheten til de barna som kommer til verden med litt ekstra hjelp.

At disse barna som kommer til verden med litt ekstra hjelp, blant annet mitt barn som har kommet til verden ved hjelp av ICSImetoden og et donoregg, skal være stolte av sin historie, at de skal vite hvor enormt ønsket de var og hvor fantastisk det var at vi som strevde kunne få den hjelpen vi trengte for å få vår største drøm oppfylt. Jeg tenker at denne dagen gir en nydelig anledning til å snakke med barna våre om drømmen, lengselen, reisen og hjelpen vi fikk til å bli foreldre, og at dette er en historie full av kjærlighet og håp. En historie de ikke skal skamme seg over eller være flaue for, men en historie å være skikkelig skikkelig stolt av.

I livesendingen snakket jeg også om hvorfor det er så viktig at vi markerer denne dagen sammen. Det er jo sånn at jo flere vi er som deler om denne dagen og om ufrivillig barnløshet, jo flere når vi ut til med kunnskap om fertilitetsbehandling og om hvordan det er å leve med ufrivillig barnløshet. Og uten alle de som deltar på, markerer og deler om denne dagen, så er denne dagen ingenting. Vi gjør det sammen og det er så viktig.

Dagen fortsatte med enda en livesending, og denne gangen hadde jeg med meg fertilitetscoach Mari Fevaag Heger. Vi hadde en veldig fin prat om ufrivillig barnløshet og vanlige temaer knyttet til det, men også om ulikheter, hvordan leve som ufrivillig barnløs, litt om boken hennes og Maris tanker om hvorfor vi trenger denne dagen.

Begge livesendingene ligger ute på Lengtetid på Instagram. Så gå gjerne dit og se de i opptak om du ikke fikk sett de live.

Da ettermiddagen kom tok jeg imot Margrete fra Ønskebarnforeningen på kontoret mitt i Tønsberg hvor vi hadde digitalt treff sammen og med fine gjester. Vi hadde med oss Maria Louise Ellingsen, Vegard Lunde og Nan Birgitte Oldereid som alle delte sine unike perspektiver på å være ufrivillig barnløs, og om å dele ønskebarnreisen sin åpent, om å være infertil mann og tidligere ufrivillig barnløs og om å være behandler og jobbe med ufrivillig barnløse, og også litt om den nye boken til Nan.

Denne sendingen ligger også ute som opptak på Ønskebarnforeningen sin nettside.

Jeg og vi har fått så utrolig mange og fine tilbakemeldinger på denne dagen og på sendingene og det digitale treffet. Og SÅ mange har delt om Ufrivillig Barnløses Dag og sin egen historie med ufrivillig barnløshet. Dagen gikk i ett fra morgen til kveld og jeg ble sittende oppe til sent på natten for å lese alt det fine folk hadde delt og skrevet. Etter denne dagen er det virkelig ingen som helst tvil om at vi som er eller har vært berørt av dette og de som står oss nær, er enige om at vi trenger denne dagen. VÅR dag. Ufrivillig Barnløses Dag.

Denne dagen har kommet for å bli og jeg gleder meg allerede masse til neste år!

Men før det er det søskenforsøk for meg og det har blitt så mye mer styr og omveier enn vi forventet og ønsket oss. Mer om det i neste medlemsblad!

Og hvis du vil kan du følge meg for mer om søskenforsøket, ufrivillig barnløshet, IVF og eggdonasjon på Lengtetid, både på Instagram og Facebook. Håper vi sees der :)

Hege

♥

Noen ganger er det vondt å være terapeut for ufrivillig barnløse- det kan være vondt å se den enorme smerten det kan være å ikke lykkes. Det kan være enorm smerte å ikke være enig om veien videre, med den personen du elsker.

Det er det jeg skal skrive om nå, for denne uken har jeg sittet og observert par, som nærmest blir revet i stykker innvendig, av at de ikke blir enig.

De sitter foran meg, en mann og kvinne. De har en gutt på tre år. Som alle andre sekundær infertile får de høre: «Dere har jo et barn», hvis de våger å være ærlige om smerten det er å ikke klare å få et barn til. Et søsken, en komplett familie. Det har vært en visjon lenge, familie på fire. Alle vennepar har to barn, alle de ser på gaten har to barn. Alle har to barn. Slik føles det. Vi blir oppmerksomme, og ser kun det vi selv mangler i livet og ønsker oss. Single ser par, syke ser friske- det er slik vi fungerer.

Problemet for dette paret er at hun ønsker et barn til, men ikke han. Han har nok med jobben, parforholdet og sønnen på 3 år. I tillegg nærmer han seg 50 år og er fornøyd med tilværelsen slik den er nå. Han har ingen motivasjon til endring. Hun har ønsket å prøve å få en til, allerede noen måneder etter fødsel. Han ønsket ikke dette, så de ventet.

Hun klarte å overtale han til å prøve med den månedlige sexen ved eggløsning. Han ble motvillig med på dette. Slik er det ofte, at vi damer klarer å overtale menn til å trykke ned sin egen indre stemme som er uenig. For å avverge konfrontasjoner, endeløse krangler, diskusjoner, eller i verste fall bli forlatt, blir de med på «leken». grenser strekkes.

Etter over et år med prøving, og ingen resultat vil hun prøve IVF. Nå er det enda en grense som skal strekkes. Nå skal de betale for en behandling, de skal konkret og bevisst prøve å få dette barnet.

I dette tilfellet har mannen blitt tatt med til terapitimen nærmest som en overraskelse. Han er helt uforberedt. Hun er forberedt og ser frem til at terapeuten (meg) skal støtte prosjektet hennes og få mannen hennes til å forstå hvor viktig dette er for henne. Han derimot tenker han skal være klin ærlig, når han først sitter med en profesjonell terapeut foran seg.

Han sier han nekter å bli med videre, han vil ikke bli med på IVF ! Han er fornøyd slik de har det nå.

Hun trekker frem «Joker kortet». Det er hans spermier som er svekket- da må han jo bli med!?

Det er nå det blir vanskelig å være nøytral som terapeut. Mannen synker sammen i stolen. Ikke bare blir grensesettingen hans neglisjert, men sædkvaliteten hans blir brukt mot han.

Jeg veileder direkte, men ikke nedsettende. Direkte, men samtidig empatisk.

Jeg snakket om barn nummer to, som enda er en visjon. Denne visjonen skal ødelegge for mannen som sitter ved siden av henne i kjøtt og blod- et virkelig menneske. En treåring hjemme, som trenger en mamma som er mentalt til stede, en mamma som ikke gir all sin oppmerksomhet til et barn som ikke finnes?

Jeg prøver å få henne til å se, at hans grenser allerede er strukket for langt.

Jeg vet det krever masse av han å sette en grense, hun kan bli bitter på han, true med å gå videre alene med donor (Som jeg har hørt ofte som argument i et opphetet terapirom). Jeg hadde rett. Hun sier at hun har tenkt på at hun skal gå videre alene.

Jeg viser henne omsorg, sier jeg forstår frustrasjonene hennes. Jeg vet at hun nå har kun to valg- og begge er like vanskelige. En lett utvei er borte. Enten må hun lytte til han å avslutte, eller hun vil måtte bryte opp familien for å få barn nummer to.

Hun prøver v å overtale mannen til å bli med på et forsøk til. Han er beinhard nå- strikken er dratt for langt. Jeg forteller de at om hun skal klare å gi slipp- må han vise i handling at han ikke vil. IKKE sex på eggløsningsdagen lenger.

Da er da det skjer- hun bryter fullstendig sammen. Det er vondt! Det er en visjon som knuses, det er en sjanse hun ikke får brukt, en drøm blir knust i det øyeblikket.

«Du fratar meg sjansen til å få to barn!» freser hun mot han.

Jeg roer ned situasjonen, og fordeler det hun omtaler som «skyld». Det er ikke han som fratar deg sjansen, det er biologien som har fratatt dere sjansen til å klare det hjemme. Det er ikke bare spermien hans, det er også din alder og eggkvaliteten- og dette kan dere ikke kontrollere.

Jeg vil de skal stå sammen. Jeg vil de skal bære på fortvilelsen sammen. Jeg ser kjærligheten mellom dem, jeg vet at de neste dagene og ukene kan bli et helvete der hjemme. Men jeg vet at det er en treåring der hjemme, som kan dempe sorgen noe og flytte fokuset.

Jeg føler med de begge- men i et heterofilt parforhold må man være enig om veien videre. Ingen skal tvinges inn i et foreldreskap. Respekten og kjærligheten for hverandre må bestå.

Å prøve hver måned, tross ingen resultat, kan bli en avhengighet. Er du avhengig av alkohol, gjemmer du flaska, er det snus, kjøper du ikke snusen, er det å få barn- slutter du å ha sex på eggløsningsdagen.

Avvenning kan være råtøft. Hun forlater kontoret i tårer og jeg unner henne ikke det hun og de skal gjennom nå. De vet jeg er en SMS unna om de trenger meg.

Jeg lukker døra, og tross opphetet stemning, tenker jeg at jeg har verdens beste jobb. Nå vet de hvor de har hverandre.