Flerkulturelle scenarioer: Mur, bro eller båt? (Utdrag)

Page 1

Flerkulturelle scenarioer: Mur, bro eller båt?

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022

ISBN 978-82-02-74035-1

1.utgave, 1. opplag 2022

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Kapittel 1

Innledning: Mur, bro, eller båt? 11 Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen

Innledning ................................................................................................................ 11 Ideologi 12 Representasjoner .................................................................................................... 14 Scenarioer ................................................................................................................ 15 Murbygging .............................................................................................................. 16 Brobygging ............................................................................................................... 23 Båtbygging 28 En kort leserguide til slutt ...................................................................................... 31 Litteratur 33

Kapittel 2

Islam og innvandring på norske nettplattformer ........................................... 36 Sharam Alghasi Innledning ................................................................................................................ 37 Sosiale medier – opplysende fora? (I) 37 Narrativer i sosiale medier .................................................................................... 40 Muslimsk innvandring på norske nettplattformer 41

Trussel-narrativet ............................................................................................ 43 Ytringsfrihetsnarrativet .................................................................................. 47 Begrepenes makt .................................................................................................... 51 Svenske tilstander ........................................................................................... 51 Snikislamisering 54 Sosiale medier – opplysende fora? (II) ............................................................... 55 Litteratur 58

5

Kapittel 3

«Plukke frukt i våre haver»: Velferdsnasjonalisme og innvandrere som «byrde» .................................... 60 Katrine Mellingen Bjerke

Innledning 61 Velferdsnasjonalisme som epistemisk struktur og diskursiv praksis ............ 63 Innvandring som en trussel mot velferdsstatens bærekraft ........................... 65 Særbehandling av innvandrere 68 Snillisme på norsk ................................................................................................... 70 Hvordan forholder innvandrere seg til byrdeperspektivet? 71 Avslutning ................................................................................................................ 76 Litteratur 78

Kapittel 4

Kultur som mur i koronaens tid: «Kulturelle barrierer kan ikke endres over natten» ...................................... 80 Dag Herbjørnsrud

Introduksjon: Tiltak mot virussmitte, fra Ibn Sina til FHI 81 Munnbind som «kulturell greie» –  bakgrunnen fra 1910-tallet ..................... 84 FHI til Finansavisen om «kulturelle aspekter» 87 Kulturproblemer: Begrepshistorikk fra Tylor til Weiner ................................... 89 «Vi er særlig bekymret for Thailand»: Koronasmitte som kultursmitte ....... 93 «Kulturelle, sosiale og religiøse barrierer handler om forhold som sitter dypt i oss» ......................................................... 95 Avslutning: Forbi kulturen – svømmetak i opprørt sjø 100 Litteratur ................................................................................................................... 105

Kapittel 5

Hva tåler båten? Nasjonens mangfold og dens fremtid ............................... 109 Marta Bivand Erdal

Innledning ................................................................................................................ 110 Nasjonens mangfold .............................................................................................. 111 Om studien og datagrunnlaget 113 Hva tåler båten? 1: Foranderlig norskhet ............................................................ 115 Hva tåler båten? 2: Ytringsfrihet og tro 120

innhold 6

Hva tåler båten? 3: Samtalene foregår på norsk ............................................... 123

Avslutning: Hva tåler båten? 126 Litteratur ................................................................................................................... 128

Kapittel 6

«Dette er ingen båt!» Svart definisjonsmakt og meningsproduksjon i Norge 130 Michelle A. Tisdel

Introduksjon ............................................................................................................. 131

Meningsproduksjon 131 Kilder ................................................................................................................. 132 Teoretisk inspirasjon 132 Organisering ..................................................................................................... 134 Autoetnografisk fortelling .............................................................................. 134 Appellanter og appeller 135 Protestplakater og meningsytring ....................................................................... 137 Ikonografi og språk 138 Norske forhold ......................................................................................................... 139 Biografiske og etnografiske objekter – helhetlig samfunnsdokumentasjon .. 141 Kritiske hendelser ................................................................................................... 142 «Svarte liv betyr noe» – #Black Lives Matter ............................................. 143

«We can’t breathe» – bekreftelse og norsk svart meningsproduksjon 144 «Kvitteringsordning» – stopp etnisk profilering! ....................................... 145

Rasismedebatter og meningsproduksjon 146 Fornektelse eller relativisering? .................................................................... 147 Historisk urett og norsk antirasisme ........................................................... 150 Stillhet om rase og kolonitiden ..................................................................... 153 Kulturell konflikt og historisk representasjon ............................................. 154

Avslutning: Fra samfunnsdokumentasjon til meningsproduksjon – 5. juni 2020 ................................................................. 156 Litteratur 159

innhold 7

Kapittel 7

Ulveflokken: høgreekstreme straumdrag, internettradikalisering og høgreekstrem terror ............................................ 161 Øyvind Strømmen

Det høgreekstreme landskapet 163 Terrortrugsmålet og dei ekstreme digitale nettverka ....................................... 165 Den digitale høgreekstremismen – den tidlege historia .................................. 167

Stormfront og terroren 170 Redningsmenn og katalysatorar .......................................................................... 173 Internett og radikaliseringa 178 Litteratur ................................................................................................................... 181

Kapittel 8

Brobyggere med båt: «Skamløse jenters» identitetsnavigering ............... 182 Elisabeth Eide og Heidi Røsok-Dahl De skamløse jentenes identitetsnavigering .......................................................... 183 Historiske kontekster ............................................................................................. 184

Identitetsarbeid 187 Ikke enten–eller ....................................................................................................... 189 Skamløs-diskurser 190 Dybdeintervjuer ...................................................................................................... 191

Identitetsnavigasjoner ........................................................................................... 191 Å bli rammet inn 192 Religion og romslighet .................................................................................... 193 Nyanser 195 Medieerfaringer ............................................................................................... 196 Transnasjonal navigering ....................................................................................... 197 Diskusjon og konklusjon ........................................................................................ 199 Litteratur ................................................................................................................... 203

Kapittel 9

Antirasismens dilemmaer 207 Mette Andersson & Kjell Erling Kjellman

Innledning ................................................................................................................ 208

Identitetsdilemmaer 210 Opprinnelsen: det doble sporet og den transnasjonale inspirasjonen ......... 213 Identiteten som antirasist og forståelsen av rasisme ...................................... 215

innhold 8

Rettigheter og identitet .......................................................................................... 218 Samarbeid med myndigheter og politiske partier 223 Konklusjon ................................................................................................................ 227 Litteratur ................................................................................................................... 229

Kapittel 10 Etterord: Alternativer for det flerkulturelle Norge 231 Thomas Hylland Eriksen Litteratur ................................................................................................................... 241 Forfatterbiografi .................................................................................................... 242

9

Innledning: Mur, bro, eller båt?

Innledning

Ordet fremmedarbeidere har vært i bruk på norsk siden 1800-tallet, lenge først og fremst om utlendinger fra andre europeiske land. Imidlertid ble ordet stadig oftere brukt fra slutten av 1960-tallet, og betegnet da mennesker som var synlig forskjellige fra majoriteten. Det er lenge siden dansker og tyskere ble betraktet som fremmedarbeidere. Utover på 1970-tallet vokste denne gruppen, og det ble i stedet vanlig å bruke ordet innvandrere, altså mennesker som ikke kom vandrende til Norge for så å reise tilbake til sine hjemland. De valgte i stedet å bli. De gjorde Norge til sitt nye hjem, og ble etter hvert norske statsborgere. I dag er Norge hjem for mange mennesker med ulik etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn, og innvandring og beslektede temaer har de siste tiårene vært sterkt til stede i den norske offentligheten, så vel i hverdagslige situasjoner som i politikk og forskning. Forskningen om innvandring og etniske relasjoner i det nye Norge er svært omfattende. Mange har forsket på blant annet tilpasning til arbeidsmarkedet, sosial inkludering og ekskludering, velferdsordninger og identitet. Selv om disse temaene er til stede i denne boken, ligger hovedvekten her på diskursene om innvandring og flerkulturalitet. Med diskurs mener vi ikke bare diskusjon eller samtale, men i tillegg de underliggende premis-

11 Kapittel 1

sene for debatt, synspunkter og vurderinger. Diskursen inkluderer med andre ord det som tas for gitt, en sosial ontologi, altså et verdensbilde som de daglige vurderingene og diskusjonene legger til grunn og baserer seg på. En diskurs, eller innramming, er basert på skjulte, ofte ubevisste forutsetninger. Hvis man for eksempel hevder at det nødvendigvis må bli konflikter i flerkulturelle lokalmiljøer, er det en underliggende antagelse at velfungerende samfunn må være basert på kulturell likhet (Eriksen & Næss 2011). Det er slike diskurser vi skal identifisere og beskrive her. Innvandring diskuteres gjerne med utgangspunkt i en innramming der forholdet mellom et ‘oss’ og et ‘dem’ er fundamentalt (Gullestad 2002, Eriksen 2009, Eriksen & Næss 2011, Hall 1992, 1997). Spørsmål som reises fra majoritetsperspektivet, handler om hvordan et ‘vi’, det norske samfunnet, inkluderer eller ekskluderer innvandrere i det norske fellesskapet, hvem som anses å ha rett til å komme inn i samfunnet, og på hvilke måter de får mulighet til å høre til i det norske fellesskapet. Både innvandrings- og integreringspolitikk baserer seg på vurderinger om hvem – hvilke typer fremmede – som får, eventuelt ikke får, komme inn i riket, og hvordan de skal innlemmes eller integreres i det norske samfunnet, og med hvilke rettigheter og plikter. Spørsmålet handler imidlertid ikke bare om hvilken formell tilknytning innvandrere har i samfunnet, men også om hvordan de oppfattes, diskuteres og behandles i konkrete situasjoner i dagliglivet (Gullestad 2002, Eriksen 2010). I dette innledende kapittelet vil vi presentere tre hovedperspektiver på relasjonen mellom majoritet og minoritet: murbygging, brobygging og båtbygging. De representerer tre ganske forskjellige diskurser, eventuelt innramminger eller implisitte forutsetninger, og forskjellene mellom dem er et gjennomgående tema i hele boken. Men først må vi gjøre rede for noen flere nøkkelbegreper.

Ideologi

I tillegg til diskurs må vi se nærmere på ideologi – et ord som også ofte brukes for å beskrive det implisitte grunnlaget for en virkelighetsforståelse, men som alltid har en normativ – moralsk, politisk – dimensjon. En av de første som skrev om ideologi, var Karl Marx (1818–83), som argumenterte for at de fleste mennesker manglet innsikt i faktiske maktforhold, noe som

kapittel 1 12

innledning: mur, bro, eller båt?

gjorde det umulig for dem å kritisere og avsløre urettferdighet. I en berømt formulering skrev han at de herskende tanker er den herskende klassens tanker. Ettersom det er i makthavernes interesse å få den sosiale orden til å fremstå som naturlig og aller helst gudegitt, sørger de for at folk flest støtter opp om det rådende system, selv om de da mister muligheten til å påvirke samfunnet i en for dem positiv retning. Kunsten er å få den rådende orden til å fremstå som naturlig. Et par generasjoner etter Marx skrev Antonio Gramsci (1891–1937) mer systematisk og dyptpløyende om ideologi. Som kommunist ble Gramsci fengslet i Mussolinis Italia, og han skrev sine viktigste tekster i fangenskap. Gramsci innførte begrepet hegemoni for å snakke om den dominerende ideologien i et samfunn, og viste hvordan intellektuelle kunne spille en sosial rolle ved å påta seg rollen som organiske intellektuelle som representerte en gruppe eller en posisjon. Organiske intellektuelle kunne være både systemlojale og systemkritiske (Gramsci 1971).

Utover i denne boken vil vi vise at mange av deltagerne i debattene om innvandring og integrering fungerer som organiske intellektuelle, enten for velferdsstaten, for en antirasistisk bevegelse, for høyreekstreme nasjonalister eller for andre interessegrupper. Til forskjell fra Gramsci er ikke vi overbevist om at det lar seg påvise at en bestemt ideologi, i dette tilfellet om innvandring og flerkulturalitet, er hegemonisk. Situasjonen i det flerstemmige informasjonssamfunnet er for kaotisk og kakofonisk til at det lar seg gjøre å trekke en entydig konklusjon.

Sammenhengen mellom ideologi og praksis er viktig: Forholdet mellom forestillinger om virkeligheten, det abstrakte, og handlinger, altså det konkrete, er interessant. Det er ikke alltid folk handler i tråd med sine ideer; praksis er noe annet enn teori. Likevel konkretiseres ideologi gjennom vaner, tro og – i denne sammenhengen – overbevisninger om ulike menneskegruppers egenskaper (Van Dijk 1998:8). Samfunnsforskeren Anthony Downs har i en innflytelsesrik analyse vist hvordan ideologi som samspill mellom verdier og handlinger er direkte koblet til samfunnsutviklingen: «Ideology is the verbal image of the good society and the chief means of constructing such a society» (Downs 1957: 96). Denne definisjonen stemmer godt overens med vårt perspektiv, siden innvandring og beslektede temaer gjerne vurderes i lys av samfunnsutviklingen generelt (Gullestad

13

2002, Eriksen & Næss 2011, Alghasi 2020a). Hvilke ideer og idealer om det norske samfunnet som dominerer, spiller en vesentlig rolle for tenkningen og vurderingene av møtene mellom ‘oss’ og ‘dem’. Om innvandring og flerkulturalitet oppleves som berikende eller problematisk for Norge – altså en ideologisk, diskursiv innramming av fundamentale temaer – har stor betydning i både uformelle situasjoner, arbeidsliv, forvaltning og politikk. Det er aldri noe 1:1-forhold mellom ideologier, diskurser og våre handlinger. Kartet er aldri det samme som terrenget, menyen er noe annet enn maten. Derfor skal man ikke la seg forbause over at ideologiske posisjoner sjelden er konsistente. Det er fullt mulig at to mennesker handler ganske forskjellig på bakgrunn av de samme verdiene, og omvendt. Normer brytes, og både verdier og regler kan tolkes på forskjellige måter. Idealet om seksuell troskap er viktig i mange kulturelle verdener, men utroskap forekommer overalt. For å ta et annet eksempel: Til tross for til dels motstridende samfunnsanalyser, har ytre venstre og ytre høyre i norsk politikk tradisjonelt hatt det felles at de er EU-motstandere. Derfor er det viktig ikke å forveksle kartet med terrenget, altså ideologien med den sosiale virkeligheten. All kunnskap forenkler og vinkler virkeligheten. Utfordringen består i å skape forenklingene og vinklingene som forteller det vi er interessert i å finne ut noe om.

Representasjoner

En av grunnleggerne av kritisk kulturteori, Stuart Hall (1932–2014), tok ofte opp forholdet mellom ideologiene og deres representasjoner i sine innflytelsesrike analyser av rase og ulikhet i Storbritannia. Han definerer ideologier, i forlengelsen av både Marx og Gramsci, som mentale skjemaer som inkluderer begreper, kategorier, tankebilder og et system av representasjoner som forskjellige klasser og sosiale grupper tar i bruk for å forstå verden rundt seg og for å håndtere sosiale relasjoner på en begripelig måte (Hall 1996: 26). Videre viser han hvordan slike ideologiske representasjoner inngår i fortellinger som skaper en kausal, troverdig og sammenhengende kobling mellom fortiden, nåtiden og fremtiden, og gjør oss i stand til å forstå omgivelsene, altså hvem et bestemt «vi» er, og hva dette «vi» står for (Hall 1997, Thwaites mfl. 2002). I det klassiske eventyret fra brødrene

kapittel 1 14

innledning: mur, bro, eller båt?

Grimm følger vi for eksempel Askepott fra en penibel og stusselig tilværelse som hundset tjenestepike til et lykkelig liv omgitt av slottets overdådige luksus (riktignok utvilsomt med sine egne hundsede tjenestepiker), i drømmeprinsens armer. Rettferdigheten har skjedd fyldest. I Hollywoods filmverden brukes slike formler gang på gang, og mange opplever dem som meningsfylte. Koblingen mellom ideologier og deres konkretisering i form av fortellinger illustrerer Hall videre ved å vise til nasjoners evne til å produsere meninger om et ‘vi’, en nasjon, med lignende grep, som skaper bestemte forestillinger om hvordan nasjonen ser ut, hvem som er innenfor og utenfor, og hvordan den har vokst gjennom motgang og samhold, ofte i kamp mot ytre fiender. Nasjonens ideologisk pregede felles erindring «forbinder dens nåtid med dens fortid» (Hall 1992: 293). I en masteroppgave om islamkritiske holdninger i «alternative medier» skriver medieforskeren Marit Opstad Enersen om sterkt kritisk vinklede fortellinger som etter hvert fremstår som «common sense», og som «gjennomsyrer institusjonene i samfunnet som de politiske partiene, tradisjonelle og nyere medier og akademia» (Enersen 2019).

Scenarioer

En annen, men beslektet, type ideologisk representasjon er scenarioer. De kan forstås som beskrivelser av mulige og sannsynlige utviklingsveier, ikke som fremtidsprofetier, men snarere som mulighetsrom som kan gi oss anledning til å reflektere, planlegge og beskrive mulige fremtider, basert på ideologisk forankrede diskurser om nåtiden, samt frykt, drømmer og håp (Møller 2012). Scenarioemetodikk skal, ifølge samfunnsforskeren Peter Cornelius (Cornelius mfl. 2005), undersøke og beskrive flere alternative fremtider, og identifisere det mest sannsynlige scenarioet ut fra en helhetlig, informert, men nødvendigvis subjektiv vurdering. Den prøver å trekke opp et bilde av hvilke fremtider som kan bli en realitet, og hva konsekvensene av disse fremtidsbildene vil bli for befolkningen. Fremtiden sannsynliggjøres og synliggjøres. Scenarioer trenger fortellinger om mulige fremtider for å fungere. Et kjent eksempel er klimadebattene, der et dramatisk scenario er i ferd med å bli en dominerende fortelling blant miljøaktivister og klimaforskere, nemlig fortellingen om at «vi må handle

15

nå, hvis ikke styrer vi mot avgrunnen» (Fretheim 2020:16, se også Lahn & Sundqvist 2015). Riktignok har denne fortellingen blitt gjentatt siden tidlig på 1990-tallet, og avgrunnen er stadig et stykke inn i fremtiden. Lite sannsynlige, men dramatiske scenarioer får ofte stor oppmerksomhet. Siden konsekvensene er så enorme, oppleves risikoen som høy selv om sannsynligheten vurderes som relativt lav. Hvorvidt risikoen oppleves som høy eller lav, er en funksjon av sannsynlighet og konsekvenser.

Scenarioer er altså en type fortellinger som forbinder fortid, nåtid og fremtid basert på ideologisk forankrede representasjoner. Scenarioer om innvandring og flerkulturalitet er intet unntak. Slike fortellinger om mulige fremtider begynner med beskrivelser av et historisk forløp som har ført frem til en bestemt nåtid, og med et slikt utgangspunkt blir det mulig å beskrive et scenario om noe fremtidig – i denne sammenheng et fremtidig Norge. I scenarioene for det fremtidige Norge, slik de beskrives både eksplisitt og implisitt i denne boken, rettes søkelyset mot de tre scenarioene murbygging, brobygging og båtbygging, og mot de fire måtene disse perspektivene skiller seg fra hverandre på, nemlig hva som kjennetegner den nåværende situasjonen, hvilke aktører som i særlig grad bidrar til å påvirke den, hvilke relasjoner som hersker mellom disse aktørene, og hvordan fremtiden for samfunnet ser ut.

Murbygging

Vi går nå over til å beskrive de tre perspektivene. Det er viktig å merke seg at disse tre diskursene ikke er gjensidig utelukkende. De er idealtyper som kan danne utgangspunkt både for en mer finmasket og nyansert analyse, og for diskusjoner. Vi vier her særlig stor oppmerksomhet til det første scenarioet, murbyggingen, da det på mange måter har fått prege diskursen om flerkulturalitet i Norge siden 1970-tallet.

Metaforen murbygging viser til synet om at det er nødvendig å beskytte seg mot uønsket påvirkning utenfra. Murer finnes på mange områder; det bygges usynlige murer mot fremmede arter for å beskytte lokal flora og fauna, tollmurer for å beskytte lokal industri, og under pandemien var mange takknemlige for at grensekontrollen ble skjerpet, for å unngå unødvendig høy smittespredning. Faktum er at alle grupper bygger murer rundt

kapittel 1 16

innledning: mur, bro, eller båt?

seg, riktignok med inngangsporter, men det må alltid eksistere noenlunde veldefinerte kriterier for gruppetilhørighet. Hvis alle kan få være med, har man nemlig ikke lenger en gruppe, enten den er basert på kjønn, alder, yrke, religion eller noe annet.

Når det gjelder innvandring, er murbyggingen som regel selektiv, med portvoktere som slipper inn noen, men ikke alle. Mange av dem som er negative til muslimer og mørkhudede, er samtidig positive til polske arbeidsinnvandrere. En grunnfigur er likevel troen på at livet er farefullt og truet av «de fremmede», som anses å være uforenlige med norske institusjoner, verdier og væremåter, og som kan komme til å true majoritetens valg av fremtid. På denne bakgrunn er det nødvendig å ta skritt for å forsvare Norge, nordmenn og norskhet mot dem, ikke nødvendigvis mot alle som kommer utenfra, men mot de som antas å true de grunnleggende verdiene i samfunnet.

En del av murbyggerne er særlig opptatt av demografiske fremskrivninger. En grunnfortelling er at andelen «etnisk norske» (som vanligvis betyr «den hvite rase» og ikke nødvendigvis mennesker med norske tippoldeforeldre) synker, mens fremmede folk blir stadig flere og inntar stadig nye nisjer i samfunnet. På lengre sikt vil det føre til forbud mot bacon, påbud om skjegg og hijab, og merkbare tilbakeskritt for likestillingen mellom kjønnene.

I nasjonal politikk har enkelte politiske aktører og organisasjoner fremmet fortellinger om problematiske demografiske endringer i Norge. Allerede på 1970-tallet pekte daværende partiformann i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, på en mislykket og problematisk innvandrerøkning i Sverige preget av uro, vold og kriminalitet som følge, og advarte derfor mot den samme utviklingen i Norge (NRKs Valgrevyen 7.9.1977).1 Under kommunevalget i 1987 advarte Hagen nordmenn mot en fremtid når «det norske folket ville endre karakter hvis det fortsetter å komme betydelig antall [innvandrere til Norge]» (NRK 11.9.1987). Det har vært – og er stadig – organisasjoner som mener at Norges «fremtid står på spill om vi ikke straks stenger grensene for flyktninger», og at masseinnvandring vil føre

1 Se også NRK 8.9.1977.

17

til at «våre norske barnebarn blir i mindretall i sitt eget land».2 I 2019 klargjorde Frp sin posisjon nok en gang da Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsmann for partiet, konstaterte at «høy innvandring og feilet integrering truer velferdssamfunnet» (Dagbladet 15.2.2019). I samme periode kunne justisminister Jøran Kallmyr (Frp) konstaterte at «innvandring truet velferdsstaten», og fortalte videre om sterke innstramminger, noe som har resultert i «laveste asylinnvandringen på over to tiår».3

Sannsynligjøring og synliggjøring er viktige sider ved fremtidsscenarioer. Dette innebærer at man argumenterer for og synliggjør sannsynlighetene for fremtidige konsekvenser av en kompleks situasjon. En åpenbart utfordring i forholdet mellom scenarioer og fortellinger er at dramatiske, men lite sannsynlige, scenarioer ofte skaper gode fortellinger for mediene, noe som i sin tur kan bidra til at de blir naturalisert som en type «sunn fornuft» (Alghasi 2011, Frønes & Berkaak 2005, Enersen 2019). Før de sosiale mediene erstattet tradisjonelle medier som toneangivende kilder til diskursene om minoritets–majoritetsrelasjoner, kunne enkelte leserinnlegg uttrykke innsenderes bekymring for «den pakistanske invasjonen av Norge», «200 000 pakistanere som ville komme til Norge og dannet eget parti» (VG, 7.7.1970) eller nordmenn som «minoritet i eget land innen 2050» (Dagbladet, 2.8.2005), og advarte mot den umiddelbare trusselen Norge sto overfor. Fremveksten av internettbaserte medier, som delvis har visket ut skillet mellom massemedier og personlig kommunikasjon, har blant annet bidratt til en oppblomstring av nettsider og blogger som er svært opptatt av innvandringsrelaterte saker. Flere av dem vier demografiske tendenser stor oppmerksomhet. Nettstedet HonestThinking.org, redigert av informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, var en av de første nettplattformene om innvandring og demografi. Nettstedet hadde, og har, en egen kategori for «demografi». Forfatterne viser ofte til demografiske endringer, og advarer mot et Norge der «nordmenn» er i mindretall, med tilintetgjørelse av det norske samfunnet som resultat. Nettstedet mener blant annet at det finnes «sterke krefter her i landet som ønsker å forhindre debatt om den demogra-

2

https://www.NRK.no/valg/2013/frps-drastiske-innvandringsforslag-1.11193776/ https://www.frp.no/aktuelt/2019/05/over-100-innstramminger-siden-2013.

3 Se https://www.NRK.no/valg2011/valgresultat/ Se også VG 21.8.2013, Dagbladet 15.2.2019.

kapittel 1 18

innledning: mur, bro, eller båt?

fiske utviklingen.»4 Et annet innvandringskritisk nettsted, Document.no,5 har likeledes vist til tall fra SSB (Statistisk Sentralbyrå) om det høye antallet svensker som søkte om norsk statsborgerskap i 2020. Med referanse til Sveriges angivelig dystre skjebne som resultat av innvandring, avslutter kronikkforfatteren ved å predikere «flere søknader om norsk statsborgerskap fra svenskene etter hvert som Sverige gradvis omgjøres til et nytt Libanon.»6 Et lignende søkelys på demografi, og bekymringer for nordmenn som mindretall i eget land, er også å spore opp i den innvandringskritiske organisasjonen Human Rights Service (HRS), som har som sitt mål å innhente «dokumentasjon, informasjon og analyse for å sette søkelys på ulike sider av innvandrings- og integreringsfeltet.»7 På HRS’ nettsider leser vi om en HRS-rapport (2014) som gir oversikt over alle Oslos bydeler der «nordmenn» (et begrep som trolig betyr «hvite» her og – igjen – ikke mennesker med norske tippoldeforeldre) vil være i mindretall i 2030, noe som hevdes å være ensbetydende med dyptgående sosiokulturelle og sosioøkonomiske konsekvenser for Norge.8 Et fjerde nettsted, Resett, konkluderer, etter å ha vist til en SSB-rapport, med at «prosentandelen etniske nordmenn synker raskt» både grunnet innvandring og grunnet høyere fruktbarhet blant innvandrere, særlig innvandrerkvinner med bakgrunn i Afrika.9 Resett er et organ som introduserer seg selv som en «politisk uavhengig mediekanal […] jobber for demokrati og ytringsfrihet.»10 I denne sammenheng setter Resett søkelys på innvandring og dens påståtte konsekvenser for Norge. Blikket til Resett, HRS og Document er et kritisk blikk

4 http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2006.01.html

5 På sin nettside, document.no, introduserer Document seg som «et ledende, konservativt, uavhengig og riksdekkende mediehus for nyheter, politiske analyser og kommentarer» som «prioriterer samtidens store og definerende saker, som masseinnvandringen til Norge og Europa […]. https://www.document.no/om-oss/

6 https://www.document.no/2021/07/16/svensker-vil-ha-norsk-statsborgerskap-det-er-de-ikkealene-om/

7 https://www.rights.no/om-hrs/

8 https://www.rights.no/publikasjoner/segregering-mangfold-og-integrering-med-fokus-paoslos-delbydeler-og-skolen/

9 Ifølge Resett viser tallene fra SSB i 2018 at «fruktbarheten var 1,87 blant innvandrerkvinner og 1,50 blant kvinner uten innvandrerbakgrunn. Blant kvinner fra Afrika var fruktbarheten ca. 2,6». https://resett.no/2020/02/27/mot-minoritet-i-eget-land-mer-enn-halvparten-av-befolkningstilveksten-i-norge-i-2019-hadde-innvandringsbakgrunn/

10 https://resett.no/om-oss/

19

på innvandring og implikasjonene av den, og baserer seg på en implisitt diskurs om at Norge egentlig er og bør være en nasjon av og for hvite.

Å drøfte demografiske forhold i et samfunn er i og for seg ikke tilstrekkelig til å male landskapet i svart og hvitt. Murbyggernes innvandrerfortellinger viser ikke bare til skjev befolkningsutvikling, de trekker også ofte veksler på innvandrerbefolkningens økonomisk belastende tilstedeværelse, den fremmede kulturen de representerer, og den problematiske religionen de forbindes med, og tegner bilder av forholdet mellom norske og ikkenorske – hvordan forholdet har vært, er, og kommer til å bli.

Økonomisk belastende tilstedeværelse. Allerede helt i begynnelsen av den ikke-europeiske innvandringen til Norge advarte enkelte mot «fri kost og husly» til innvandrere, mens «våre egne» ikke fikk samme tilbud fra velferdsstaten (Aftenposten 12.7.1971). På slutten av 1980-tallet, da innvandring for første gang ble et viktig politisk tema, ble synet om at eldre nordmenn havnet bak innvandrere i køen for å få sosiale ytelser, til et viktig kort for innvandringskritiske aktører i den norske innvandringsdebatten (Alghasi 2020b). Den norske innvandringspolitikken omtales av enkelte aktører som «idiotpolitikk», fordi man «roter bort så sinnssykt mye penger på innvandring»,11 og sosialhjelp til innvandrere omtales som en «tikkende bombe» norske kommuner sitter på.12 Det fantes lenge nettsteder som spesifikt satte søkelys på innvandrerregnskap. Jøran Kallmyr (Frp), tidligere justisminister, sa i 2019 at «innvandring truer velferdsstaten», og skrøt av sin regjering for å ha redusert asylinnvandringen til det «laveste på over to tiår».13

Ifølge en murbyggertankegang vil en økning av innvandringen altså få dyptgripende konsekvenser for det norske samfunnet også fordi «innvandrerkulturen» menes å stå i sterk motsetning til den norske kulturen. En slik kulturalisering medfører at innvandringen blir stilt ansvarlig for sosiale og kulturelle problemer som kriminalitet, narkotikasmugling, menneskehandel, kvinneundertrykkelse og relaterte fenomener (Eide & Simonsen

11

12

https://www.nettavisen.no/na24/jon-helgheim-frp-vi-roter-bort-sa-sinnssykt-mye-penger-painnvandring/s/12-95-3423531526

https://www.document.no/2018/06/22/norske-kommuner-sitter-pa-en-bombe-eksplosiv-veksti-sosialhjelp-til-innvandrere/

13 Aftenposten 25.8. 2019, Dagbladet 27.8.2019. Se også Strømmen Ø. (2011). Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Oslo: Cappelen Damm.

kapittel 1 20

innledning: mur, bro, eller båt?

2007, Alghasi 2020a). En forestilt innvandrerkultur har ligget til grunn for mange fortellinger i den norske offentligheten, ikke minst i deler av norsk media, politikk og forskning. Utover på 1990-tallet kunne vi blant annet lese om «en ubehagelig stor del av velgerne som føler sterk angst for å leve sammen med folk av fremmed kultur og hudfarge» (Dagbladet 9.9.1995), Oslo som en «tikkende bombe» grunnet sosiale og kulturelle forskjeller, og store kulturelle forskjeller mellom innvandrere og nordmenn som årsak til nordmenns negative holdninger til innvandring, deriblant fremveksten av rasisme (Eide & Simonsen 2007, Alghasi 2020a). I en kronikk publisert på nettstedet Document.no skriver forfatteren om forholdet mellom velferdsstaten, oss og fremmede:

[V]i viser mer solidaritet med mennesker som ser ut som oss selv. Fysisk likhet og en delt kultur, språk og tradisjoner viser seg å være nødvendig for nasjonal solidaritet. Når det blir for mange «fremmede» mellom oss, vil vår følelse av tilhørighet forsvinne, og dermed forsvinner også vår solidaritet. (Document.no, 25.5.2021)14

Utover på 1990-tallet var begreper som fremmedkulturell, fjernkulturell og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn blant allmenne begreper som ble tatt i bruk for å skille mellom det normale norske og det problematiske, i beste fall den «ukjente» innvandrerkulturen (Herbjørnsrud 1998, Alghasi 2020a). Ut fra murbyggernes ståsted har fremmedkulturelle «størst vanskeligheter å tilpasse seg norsk kultur» (NRK, Valgrevyen, 23.8.1995), og det er ‘fremmedkulturelle’ som antas å være bærere av «kulturelle og religiøse skikker og overleveringer som de fleste nordmenn tar sterk avstand fra» (Aftenposten 27.7.1993).

Innvandrernes antatte religion, nærmere bestemt islam, har utviklet seg til å bli en uhyre viktig del av de norske innvandringsfortellingene. I disse fortellingene har den muslimske innvandreren blitt til et sentralt begrep med bestemte assosiasjoner og konnotasjoner. Globale begivenheter, deriblant den iranske revolusjonen i 1979, Rushdie-saken fra 1989, terrorangrepet på USA 11. september 2001, den danske «karikaturstriden» fra 2005 og 14 https://www.document.no/2021/05/25/er-innvandring-en-trussel-for-velferdsstaten/

21

andre polariserende hendelser har hatt merkbar betydning for den norske debatten om fremmede. Begreper som islamske fundamentalister, hellige krigere, selvmordsbombere, pisking og kroppsamputasjoner, islamske terrorister og islamske ekstremister, er noen av begrepene som beskriver en virkelighet der islam utgjør en reell trussel mot vestlige verdier og levesett, selv i det fjerne og avsidesliggende Norge (Døving 2012, 2020, Alghasi 2020b, Titley mfl. 2017).15 Religion blir således tillagt stor betydning for å forklare antatt avvikende og destruktive handlinger, men bare når religionen er islam (Døving 2012, 2020, Hoffmann & Moe 2020, Alghasi 2020a). Hinduer, russiskortodokse, sikher og andre religiøse minoriteter blir ikke stigmatisert på sammenlignbare måter.

Ideen om fremmede som kilde til dysfunksjonalitet, avvik og uorden har historiske røtter, også i samfunnsvitenskap, hvor man blant annet utforsker nødvendige vilkår for å holde samfunnet sammen, altså integrert. Fremkomsten og hyppigheten av et avvik som for eksempel selvmord, kunne ifølge Émile Durkheim, i en studie fra slutten av 1800-tallet, variere avhengig av graden av integrasjon i et gitt kollektiv eller samfunn (Durkheim 2000 [1897], se også Aakvaag 2008). Et funksjonelt samfunn var da tenkt som et samfunn som ville være i stand til å opprettholde og sikre sosial integrasjon, med funksjonelle strukturer og klare definisjoner av menneskeroller og deres verdier i maskineriet kalt samfunn. I midten av forrige århundre var sosiologen Talcott Parsons den fremste representanten for en slik strukturfunksjonalistisk teori. Han beskjeftiget seg blant annet med vilkår for sosial orden og integrasjon. Han mente at det måtte ligge et sett med felles verdier til grunn for at man skulle kunne samarbeide sammen og utgjøre en helhet – samfunnet. Verdier er altså limet for mennesker som fyller roller i maskineriet. Konflikter mennesker imellom vil resultere i avvik og sosial uorden (Parsons 1968).

En funksjonalistisk tenkning ligger til grunn for et murbyggerperspektiv. Like før århundreskiftet argumenterte sosiologen Sigurd Skirbekk for at økt innvandring ville bidra til destabilisering og sosial fragmentering, og at risikoen for konflikter mellom befolkningsgrupper ville

15 Det er verdt å huske at det var lenge før 11. september 2001 at islam og muslimer ble ansett som en trussel mot Norge og norskhet. Carl I. Hagens fiktive Mustafa-brev i 1987 skisserte for en tilstand der muslimer ville ta over hele Norge.

kapittel 1 22

innledning: mur, bro, eller båt?

stige i takt med økningen av antallet innvandrere (Skirbekk 1999). Han hentet frem det han kaller «den vestlige sivilisasjons sårbarhet og på sikt underlegenhet, politisk og militært, men først og fremst demografisk», og tilføyde at «[d]enne underlegenheten lar seg ikke kompensere ved fjernkulturell innvandring».

Den fremmede kulturen i sterk kontrast til den antatt norske er fyldig beskrevet av Skirbekk (2005). Ifølge Skirbekk fører kulturvariasjon «oftere til konflikt enn det motsatte», og at forskjeller mellom den norske og den fremmede kulturen «svekker den nasjonale lojalitet». Skirbekk mener videre at «Frykt for stor fremmedkulturell innvandring er til dels velbegrunnet. Alle kulturer er ikke like», deriblant «når det gjelder solidaritetsmønstre eller når det gjelder disposisjon for å besvare frustrasjon med vold». Skirbekk mener videre at «kulturell integrering lar seg ikke erstatte av toleranse for såkalt ’flerkulturelle samfunn’. Det flerkulturelle er også kritisert av samfunnsviterne Asle Toje og Erling Holmøy; de kritiserer multikulturalisme og hevder at «normalisering av ‘å stå med ett bein i to kulturer’ er aktivt integrasjonshemmende». De mener derimot at norsk kultur krever betydelig innsats å «tilegne seg» (Alghasi mfl. 2020). Den norske kulturen er altså ikke lett å tilegne seg, og man må bestandig stille spørsmål ved innvandrernes nasjonale lojalitet. Slike perspektiver på forskning omtales gjerne som metodologisk nasjonalisme, der nasjonen en forsker selv er en del av, ikke tas med i analysen. Det er de andre som omtales, problematiseres og disiplineres (Glick Schiller & Wimmer 2003, Alghasi 2012). Det er altså nasjonen, den norske nasjonen i dette tilfellet, de andre måles ut fra.

Som en nøkkelløsning vil murbyggere begrense økningen av antallet innvandrere i Norge. De som er i riket, skal konfronteres, og de som er utenfor, skal stoppes ved grensen til riket. Det finnes imidlertid mer radikale løsninger.

Brobygging

Det andre scenarioet har vi kalt brobygging. Brobyggere representerer på mange måter murbyggernes motsetning. De tar utgangspunkt i systematiske forskjeller de antar eksisterer mellom nordmenn og innvandrere,

23

forutsetter at folk tilhører navngitte grupper (pakistanere, nordmenn, somaliere osv.), og betrakter de gruppebaserte forskjellene som en utfordring for fellesskapsdannelsen. Til forskjell fra murbyggerne mener de imidlertid at motsetningene kan løses. Deres hovednarrativ eller sentrale scenario omtales gjerne som multikulturalisme – et begrep som gir ulike, men beslektede oppfatninger av forskjeller og håndtering av disse forskjellene. Alle former for multikulturalisme aksepterer at samfunnet består av flere kulturelle grupper som på enkelte måter – som språk, religion og tradisjoner – skiller seg fra hverandre. Sosialantropologen Gerd Baumann har skrevet om den flerkulturelle gåten. Han viser til at ordet multikulturalisme kan beskrive «mange ulike kulturelle praksiser brukt på seg selv og andre» (Baumann 1999: vii). Felles for de ulike avgrensningene av multikulturalisme er imidlertid betoningen av at grunnleggende forskjeller eksisterer mellom gruppene som utgjør et samfunn. I klassisk forskning om «pluralsamfunn» ble gruppene som utgjør samfunnet, betraktet som «perler på en snor». Denne modellen er nå forlatt av de aller fleste, ettersom det er mye kontakt mellom gruppene, stor variasjon innad i dem og mange som er «verken–eller og både–og». Mange har for eksempel én norsk forelder og én utenlandsk, og opplever seg selv som dypt preget av to sett impulser.

I vår sammenheng refererer brobyggerperspektivet til et scenario der man legger til grunn de norske velferdsidealene om like rettigheter og plikter for samfunnsborgere, uavhengig av bakgrunn. Oppgaven blir å bygge bro mellom «oss» og «de andre», å øke forståelse og toleranse for hverandres væremåter, og å minske sosiale forskjeller slik at minoritetene også kan være fullverdige deltagere, hovedsakelig på storsamfunnets premisser, for både å kunne bidra til velferdsstaten og å kunne høste dens frukter. Hvor vellykket eller mislykket innvandring er, måles gjerne etter innvandrernes bidrag til velferdsstatens bærekraft og, likeledes, dens evne til effektivt å tilby tjenester til alle borgere, både gamle og nye.

En vesentlig forskjell mellom murbyggere og brobyggere er det ideologiske og analytiske utgangspunktet. Mens murbyggere tar utgangspunkt i en homogen nasjon som garantist for funksjonalitet og stabilitet, trekker brobyggere veksler på den norske velferdsmodellen, som er kjennetegnet av sterk grad av gjensidighet, tillit og solidaritet mellom staten og borgere

kapittel 1 24

innledning: mur, bro, eller båt?

(Ikdahl & Blaker 2016). Nasjonen er i dette tilfellet ikke etnisk konstituert, men består av statsborgere som bebor samme politiske territorium, uavhengig av hudfarge, religion og foreldrenes fødested. Likevel forutsettes implisitt en høy grad av kulturell likhet som resultat av brobyggingen, blant annet beherskelse av norsk språk og oppslutning om norsk politisk kultur. Denne velferdsmodellen illustrerer noen av de viktigste komponentene i europeisk nasjonsbygging, der den velintegrerte nasjonen består av a) en forholdsvis ferdig uttegnet territoriell grense, b) med en felles fortid, gjerne sett som en «nasjonal arv» felles for borgere, normalt med et offisielt språk, og c) en fungerende modell for solidaritet, for eksempel i form av et utbygd velferdssystem (Glick Schiller & Wimmer 2003). Hvilken betydning hvert av de tre kriteriene tillegges, varierer. Brobyggermodellen er som nevnt basert på en territoriell forståelse av nasjonen, til forskjell fra murbyggingen, som har etnisk homogenitet som ideal.

Den norske velferdsmodellen er altså en illustrasjon av forestillinger om gjensidighet og solidaritet mellom staten og borgerne. Det er nærmest en samfunnskontrakt hvor velferdsstaten opprettholder og utvider ulike trygdeordninger, mens borgerne betaler skatt og dermed opprettholder velferden de mottar. Velferdsstaten er limet som skal binde sammen samfunnet ved å legge til rette for alles deltakelse tross eksisterende forskjeller blant borgerne. Broene som bygges mellom innfødte og nykommere, er ment å bidra til de sistnevntes integrasjon, altså til fullverdig deltagelse, i storsamfunnet.

Innvandrere og innvandring utfordrer imidlertid på flere måter velferdsstaten og de etablerte forestillingene om norskhet, mangfold og annerledeshet. Selv om innvandrere ikke har en felles fortidig arv med de innfødte, og har etniske, kulturelle og religiøse egenskaper som er ulike majoritetsborgernes, skal de likevel innlemmes i den norske solidaritetsmodellen, sidestilles med majoritetsbefolkningen og utgjøre en helhet. Med dette utgangspunktet er det flere relevante spørsmål å stille: Kan innvandrere med en annen bakgrunn, et annet språk, en annen kultur og andre væremåter, i forhold til den norske majoriteten, innlemmes i den norske velferdsstaten? Hvordan skal velferdsstaten håndtere den heterogeniteten innvandrere og innvandring fører til? Hva er limet som kobler de nye, innvandrerne, til andre norske borgere? Vil de nye forholde seg, som majo-

25

ritetsgruppa, like lojale og solidariske overfor velferdssystemet? Tilliten mellom borgere og myndigheter har i mange år vært høy i de nordiske velferdsstatene; spørsmålet som reises, er om denne situasjonen vil fortsette. På denne bakgrunnen er begrepet «utenforskap» sentralt i brobyggingsideologien. Utenforskap signaliserer mangelfull integrasjon og dermed lav tillit, noe som kan føre til uro og manglende stabilitet i samfunnet.

I møte med disse spørsmålene er utgangspunktet en analyse, nærmest en kalkyle, av innvandrernes og innvandringens innvirkning på velferdsmodellens utvikling og langsiktige overlevelse, ofte målt i «hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv».16 Denne logikken er også toneangivende i deler av innvandringsstudier og velferdsforskningen, som legger vekt på dynamikken mellom velferdsstat og innvandring målt ut fra «omfang, mangfold, reiseavstand og sosial sammensetning» av innvandring til Norge (Brochmann 2006). Med andre ord er det sentrale hvem som får / ikke får komme inn, innvandringspolitikken, og muligheter/umuligheter for å integreres i det norske fellesskapet, altså integreringspolitikken. Disse hensynene er tydelige allerede i Stortingsmelding 39 (1973–1974), hvor «vesentlig økning av arbeidssøkere fra oversjøiske land», samt økt utvandring fra «land med store sosiale og økonomiske problemer» tvang frem ulike innstrammingstiltak (St. meld. nr. 39 (1973–1974):8). Det var nettopp denne logikken som var grunnlaget for en bred politisk konsensus i 1975 om innvandringsstopp fra «oversjøiske land», altså land utenfor OECD.

«Bred konsensus» er imidlertid mindre treffende når vi betrakter den videreutvikling av den norske innvandringsdebatten – og -praksisen –etter innvandringsstoppen i 1975. Tilstanden krystalliserte seg tydelig i et polarisert landskap der murbyggere ville ha reell innvandringsstopp for å unngå kaos, uro og dysfunksjon, mens forvaltere av velferdsstaten, ofte assosiert med Arbeiderpartiet, ville fremstå som ansvarlige og målbevisste for ikke å tape terreng i kampen om velgere. Mens murbyggere uttrykte, og uttrykker, bekymring for økonomiske og kulturelle kostnader innvandrere påfører det norske samfunnet, støttet brobyggere seg til velferdsstaten og

kapittel 1 26
16 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-07/id642496/?ch=2

innledning: mur, bro, eller båt?

drøftet vilkårene for velferdsstatens evne til å inkludere og integrere innvandrere i det norske samfunnet. Med grunnlag i metodologisk nasjonalisme advarte, og advarer, murbyggere mot tapt heterogenitet i det norske samfunnet, og med grunnlag i metodologisk multikulturalisme fremmet brobyggere velferdsstaten som redskap for inkludering og integrering av innvandrere i det norske samfunnet. Da Mona Røkke, norsk justisminister i 1983, deltok i feiringen av den pakistanske nasjonaldagen i Norge, sa hun blant annet:

Enten dere selv er født og oppvokst i Pakistan, eller dere er andre generasjon av innvandrere, så er det viktig å kunne utøve de rike kulturelle tradisjoner, kunnskaper og ferdigheter som dere har brakt med fra deres hjemland.17

Røkkes posisjon er en tydelig illustrasjon på den multikulturalistiske modellen som utkrystalliserte seg tidlig på 1980-tallet, og som ble til et viktig kjennetegn for brobyggere. De omtalte innvandrere som «et fond av kunnskap og utviklingsmuligheter for oss i Norge» (Aftenposten 29.8.1983), som kunne «utøve de rike kulturelle tradisjoner, kunnskaper og ferdigheter» de hadde «bragt med fra deres hjemland» (Aftenposten 15.8.1983). I Stortingsmelding nr. 74 (1979–80), om innvandrere i Norge, ble ideen om et flerkulturelt samfunn introdusert, basert «på prinsippet om likestilling og like muligheter for grupper og kulturer». Utover på 1990-tallet opererte brobyggere med begreper som flerkulturelt, for å beskrive samfunnsutviklingen, og etniske minoriteter, for å beskrive nye grupper som skulle tillegges rettigheter og plikter på lik linje med majoriteten.18

Velferd og velstand i den norske konteksten ses ofte i sammenheng med et bærekraftig og veloljet maskineri, nemlig velferdsstaten. Hos brobyggere har velferdsstaten, og dens evne til å reprodusere velferdstilbud overfor alle borgere, vært helt sentralt. Også sosiale problemer og grupper som står utenfor velferdsstaten behandles i prinsippet likt. I denne forbindelse fremstår koblingen mellom utbygging av velferdssta-

17

18

Aftenposten, 15.08.1983:4

Brobyggere promoterte ideer om «aktivt arbeid for at Norge skal utvikle seg i retning av et flerkulturelt samfunn», at man skulle jobbe for dannelsen av et nytt fellesskap som var bygd på forskjeller, en utvidelse av «den norske selvforståelsen» (Aftenposten 3.2.1994).

27

ten og samfunnsforskning, særlig sosiologi, som relevant (Mjøset 1991). Studier av velferdsstaten, for å utforske hvem som blir med – hvem som blir inkludert i velferdsmaskineriet, og hvem står utenfor – har vært et dominerende tema i norsk samfunnsforskning (Ahrne mfl., 2010: 88–89). Samfunnsvitenskap og sosiologi skulle være en «opposisjonsvitenskap» i den norske moderniseringen i etterkrigstiden (Slagstad 1998: 371–392), som «velferdsstatens dårlige samvittighet» med ambisjoner om å utforske «marginaliserte, minoritetsgrupper som ble negativt berørt av det sosialdemokratiske moderniseringsprosjektet, som arbeidere på gulvet i industribedrifter, kvinner i kjønnsarbeidsdelte kjernefamilier, fanger, psykiatriske pasienter, skoletapere, rusmisbrukere, samer og andre etniske minoriteter, hushjelper og folk bosatt i distriktene» (Aakvaag 2013: 377). I denne sammenheng var det sentrale «problemorientert empirisme»19: studier som utforsket hvordan det lå an med ting «der ute», særlig i form av sosiale utfordringer. Det var behov for mer kunnskap for å identifisere utfordringene og inkludere nye grupper inn i velferdsstaten. Dette blikket har også vært sterkt gjeldende i studier av innvandrere og innvandring i det norske samfunnet.

Båtbygging

Den tredje kategorien kaller vi båtbyggingsscenariet. Denne modellen stiller spørsmål ved de to foregående scenariene. Båtbyggere problematiserer de implisitte ideologiske forutsetningene for de to foregående scenariene, henholdsvis ideen om at den norske befolkningen består av to typer mennesker, nemlig innfødte og innvandrere, og ideen om flere avgrensede grupper, som i multikulturalistiske modeller. Ifølge båtbyggerne vil disse grensedragningene, som eksisterer som statistiske kategorier, men kanskje ikke som sosiale realiteter, bidra til fastfrysing av reduksjonistiske kategorier om ‘oss’ og ‘dem’ og vil, i brobyggernes tilfelle, bidra til å forsterke grenser de ønsker å svekke. Murbyggere betrakter etnisk, kulturelt

19 «Problemorientert empirisme» har «gjerne konfliktteoretisk inspirert form for funksjonsanalyse med særlig vekt på begreper som system, roller, verdier, normer, sanksjoner, lagdeling, avvik, konflikt og (uintenderte og gjerne negative) funksjoner» (Aakvaag 2013:377).

kapittel 1 28

innledning: mur, bro, eller båt?

og religiøst mangfold som dysfunksjonelt og truende for Norge og norskhet, mens brobyggere, som bekymrer seg for integrasjon av borgerne i det norske samfunn, samt velferdsstatens overlevelse og kontinuitet, streber etter et kontrollert fellesskap bestående av etnisk norske innbyggere og et riktig antall innvandrere som kan integreres uten å rokke ved samfunnets grunnvoller.

Båtbyggere tar utgangspunkt i en humanistisk ideologi der mennesker har verdi uavhengig av kjønn, opprinnelse og andre personlige egenskaper, og tar følgelig avstand fra ideologier som forsvarer grenser og renhet. De betrakter det heller ikke som nødvendig å bygge broer, «ettersom vi alle bor på den samme øya», som en fremstående båtbygger (Antirasistisk Senter og Mela-festivalens grunnlegger Khalid Salimi) en gang uttrykte det. Utfordringene har å gjøre med sosial ulikhet, både globalt og nasjonalt, og kriterier for deltagelse i et forestilt fellesskap som Norge. Det prinsipielle ideologiske grunnlaget er alle menneskers likeverd og målet om at alle, uansett hvor de er født, har rett til et meningsfylt liv. Innvandring og flerkulturalitet vurderes ut fra dette utgangspunktet. Det betyr ikke at åpne grenser regnes som et realistisk alternativ på kort sikt, men at det ultimate målet er å bidra til å redusere ulikhet nasjonalt og globalt, ikke å forsvare velferdsstaten som en lukket medlemsorganisasjon. Til forskjell fra de to foregående kategoriene legger båtbyggere størst vekt på sosial integrasjon, til forskjell fra kulturell likhet, som betingelse for et velfungerende samfunn.

Båtbyggere ser ikke på forskjeller som etnisk, kulturelt eller religiøst betinget, men snarere som uttrykk for ulike ressurser og relasjoner. Ifølge sosiologen Pierre Bourdieu besitter vi ulike typer og mengder av ressurser (kapital), deriblant økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser, som på ulike måter er virksomme i møte med objektive strukturer og kontekster. La oss illustrere med et eksempel. I den norske konteksten er skolesystemet en objektiv struktur. Vi, enten som individ og/eller gruppe med våre ulike typer og mengder av ressurser, relaterer oss til skolesystemet i den norske konteksten. De med flere ressurser er kanskje opptatt av å sende barna sine på «en bedre skole», følge opp sine barn «tettere» med hensyn til studieprogresjon, og vektlegge kommunikasjon med lærerne om skolehverdagen til sine barn. Denne holdningen til barnas skolegang er altså

29

ikke etnisk, religiøst eller kulturelt betinget, men betinget av ressurser, og hvordan disse ressursene er med og former våre valg. Det finnes selvsagt individer/grupper med ikke-norsk bakgrunn som «tenker» på samme måte som dette rundt sine barn og skolegang. Det er også godt mulig at en samisktalende fra Tana og en innvandrer fra Kenya har felles holdning i spørsmålet om skolegang for sine barn, mens en annen fra Tana og en fra Fana, som begge er norsktalende, representerer to ulike holdninger til skolegang for sine barn og velger deretter. Dette kan også være tilfellet for to kenyanske familier som, tross mange likhetstrekk, har ulike holdninger til barnas skolegang. Det er med andre ord ingen nødvendig sammenheng mellom opprinnelse og etnisk identitet på den ene siden og verdier og sosial integrasjon på den andre siden.

Bourdieu bruker begrepet brudd for å beskrive situasjoner der ny, kritisk erkjennelse og refleksjon oppstår i møte med objektive strukturer de inngår i (Bourdieu & Wacquant 1995), fordi man oppdager hvordan ens eget liv formes av ytre forhold som det går an å opponere mot. Et konkret eksempel på dette kan også hentes fra skolesystemet. Et brudd kan bestå i å ta avstand fra ideen om dyre, eksklusive skoler som kilde til lykke og velstand for sine barn og deres fremtid, og i stedet lete etter alternativer. At noen tar barnet sitt ut av en dyr privatskole (som riktignok bare finnes i begrenset omfang i Norge) og i stedet sender dem til Steinerskolen eller en vanlig offentlig skole, kan tolkes som en bevisst løsrivelse fra fastlagte og etablerte sannheter, doxaer, knyttet til det kausale forholdet mellom privatskoler og vellykkethet.

Religion er et annet eksempel, og det er kanskje mer relevant for denne boken. Enkelte individer/grupper, uavhengig av etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn, gjør brudd med religion som en overordnet størrelse – om det er individuell religiøs tro, eller om det handler om samfunnsstyring. I stedet relaterer de seg til religion som noe annet, kanskje som en privat sak, kanskje som et kulturelt fenomen, eller kanskje som opium for folket. Dette bruddet med religion er langt ifra etnisk og demografisk betinget, det er i aller høyeste grad ressursbetinget, ofte som bagasje av erfaringer og refleksjoner vi tar med oss inn i ulike kontekster.

kapittel 1 30

innledning: mur, bro, eller båt?

En kort leserguide til slutt

Som nevnt ovenfor er de tre scenarioene for et fremtidig Norge ikke gjensidig utelukkende. Overlapping finnes, men de er nyttige idealtyper å tenke ut fra. Kapittelforfatterne ser de tre scenarioene i forhold til hverandre, og trekker veksler på både forskning, normativ teori og politisk filosofi i et forsøk på å tegne et bilde av den aktuelle situasjonen i dagens Norge med henblikk på ekskludering og inkludering, kollektiv identitet og kulturelle prosesser. Det sentrale spørsmålet er ganske enkelt: Hva er Norge, bortsett fra et geografisk sted og en stat med ytre grenser? Går det an å identifisere en balanse mellom likheter og forskjeller som er sosialt og kulturelt bærekraftige, og hvilke krefter motvirker forsøk på å skape en inkluderende felles identitet som gir rom for valgfrihet og variasjon? Kapitlene tar utgangspunkt i nåtiden, men er ment å gi verktøy for å tenke fremover, slik at leserne selv kan gjøre sine egne vurderinger og utvikle sine egne scenarioer, basert på ett av, to av eller alle tre alternativene. Det er verdt å merke seg at ingen av dem er uten problemer og indre motsigelser. Murbyggingen risikerer å tegne et fantasibilde av et etnisk rent Norge som er urealiserbart. Båtbyggerne, på sin side, risikerer å undervurdere styrken i konservative gruppeidentiteter, i sin iver etter å løse opp faste grenser mellom de statistiske kategoriene som gjør at befolkningen fremstår som en samling etniske og religiøse grupper. Brobyggingens største dilemma er trolig tendensen til å fryse fast grenser mellom grupper der det i virkeligheten er stor intern variasjon og gråsoner som krysser broene uanmeldt og usett. Det finnes ingen enkel løsning på de flerkulturelle dilemmaene, noe som illustreres ved at hovedposisjonene – mur, bro og båt – er relativt uforandret siden 1970-tallet, noe flere av eksemplene i denne innledningen har vist. Mange flere stemmer er kommet til, og nye identitetskonstruksjoner bidrar til stadig økende kompleksitet. Likevel er de grunnleggende spørsmålene, sett fra det norske majoritetssamfunnets perspektiv, de samme nå som for en generasjon siden: Hvilke migranter og flyktninger skal få slippe inn i velferdsstaten? Hvem skal få statsborgerskap? Hvor norsk må man bli før man er norsk nok, og hva vil det si å være «norsk nok»? Hvilken betydning har rase, altså hvithet, for norsk identitet? Og blir man norsk nok av å snakke norsk språk perfekt, eller er det noe mer som kreves, og i så fall hva?

31

Disse spørsmålene om ekskludering og inkludering, likhet og forskjell er relativt konstante. Derimot forandrer terrenget seg raskt, og derfor er det behov for en bok av denne typen, som kan kaste nytt lys over gamle spørsmål ved å reise dem i en situasjon som skiller seg fra 1970-tallets på mange måter.

kapittel 1 32
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.