Båtbygging

ten og samfunnsforskning, særlig sosiologi, som relevant (Mjøset 1991). Studier av velferdsstaten, for å utforske hvem som blir med – hvem som blir inkludert i velferdsmaskineriet, og hvem står utenfor – har vært et dominerende tema i norsk samfunnsforskning (Ahrne mfl., 2010: 88–89). Samfunnsvitenskap og sosiologi skulle være en «opposisjonsvitenskap» i den norske moderniseringen i etterkrigstiden (Slagstad 1998: 371–392), som «velferdsstatens dårlige samvittighet» med ambisjoner om å utforske «marginaliserte, minoritetsgrupper som ble negativt berørt av det sosialdemokratiske moderniseringsprosjektet, som arbeidere på gulvet i industribedrifter, kvinner i kjønnsarbeidsdelte kjernefamilier, fanger, psykiatriske pasienter, skoletapere, rusmisbrukere, samer og andre etniske minoriteter, hushjelper og folk bosatt i distriktene» (Aakvaag 2013: 377). I denne sammenheng var det sentrale «problemorientert empirisme»19: studier som utforsket hvordan det lå an med ting «der ute», særlig i form av sosiale utfordringer. Det var behov for mer kunnskap for å identifisere utfordringene og inkludere nye grupper inn i velferdsstaten. Dette blikket har også vært sterkt gjeldende i studier av innvandrere og innvandring i det norske samfunnet.

Den tredje kategorien kaller vi båtbyggingsscenariet. Denne modellen stiller spørsmål ved de to foregående scenariene. Båtbyggere problematiserer de implisitte ideologiske forutsetningene for de to foregående scenariene, henholdsvis ideen om at den norske befolkningen består av to typer mennesker, nemlig innfødte og innvandrere, og ideen om flere avgrensede grupper, som i multikulturalistiske modeller. Ifølge båtbyggerne vil disse grensedragningene, som eksisterer som statistiske kategorier, men kanskje ikke som sosiale realiteter, bidra til fastfrysing av reduksjonistiske kategorier om ‘oss’ og ‘dem’ og vil, i brobyggernes tilfelle, bidra til å forsterke grenser de ønsker å svekke. Murbyggere betrakter etnisk, kulturelt

19 «Problemorientert empirisme» har «gjerne konfliktteoretisk inspirert form for funksjonsanalyse med særlig vekt på begreper som system, roller, verdier, normer, sanksjoner, lagdeling, avvik, konflikt og (uintenderte og gjerne negative) funksjoner» (Aakvaag 2013:377).

28

og religiøst mangfold som dysfunksjonelt og truende for Norge og norskhet, mens brobyggere, som bekymrer seg for integrasjon av borgerne i det norske samfunn, samt velferdsstatens overlevelse og kontinuitet, streber etter et kontrollert fellesskap bestående av etnisk norske innbyggere og et riktig antall innvandrere som kan integreres uten å rokke ved samfunnets grunnvoller.

Båtbyggere tar utgangspunkt i en humanistisk ideologi der mennesker har verdi uavhengig av kjønn, opprinnelse og andre personlige egenskaper, og tar følgelig avstand fra ideologier som forsvarer grenser og renhet. De betrakter det heller ikke som nødvendig å bygge broer, «ettersom vi alle bor på den samme øya», som en fremstående båtbygger (Antirasistisk Senter og Mela-festivalens grunnlegger Khalid Salimi) en gang uttrykte det. Utfordringene har å gjøre med sosial ulikhet, både globalt og nasjonalt, og kriterier for deltagelse i et forestilt fellesskap som Norge. Det prinsipielle ideologiske grunnlaget er alle menneskers likeverd og målet om at alle, uansett hvor de er født, har rett til et meningsfylt liv. Innvandring og flerkulturalitet vurderes ut fra dette utgangspunktet. Det betyr ikke at åpne grenser regnes som et realistisk alternativ på kort sikt, men at det ultimate målet er å bidra til å redusere ulikhet nasjonalt og globalt, ikke å forsvare velferdsstaten som en lukket medlemsorganisasjon. Til forskjell fra de to foregående kategoriene legger båtbyggere størst vekt på sosial integrasjon, til forskjell fra kulturell likhet, som betingelse for et velfungerende samfunn.

Båtbyggere ser ikke på forskjeller som etnisk, kulturelt eller religiøst betinget, men snarere som uttrykk for ulike ressurser og relasjoner. Ifølge sosiologen Pierre Bourdieu besitter vi ulike typer og mengder av ressurser (kapital), deriblant økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser, som på ulike måter er virksomme i møte med objektive strukturer og kontekster. La oss illustrere med et eksempel. I den norske konteksten er skolesystemet en objektiv struktur. Vi, enten som individ og/eller gruppe med våre ulike typer og mengder av ressurser, relaterer oss til skolesystemet i den norske konteksten. De med flere ressurser er kanskje opptatt av å sende barna sine på «en bedre skole», følge opp sine barn «tettere» med hensyn til studieprogresjon, og vektlegge kommunikasjon med lærerne om skolehverdagen til sine barn. Denne holdningen til barnas skolegang er altså

29

ikke etnisk, religiøst eller kulturelt betinget, men betinget av ressurser, og hvordan disse ressursene er med og former våre valg. Det finnes selvsagt individer/grupper med ikke-norsk bakgrunn som «tenker» på samme måte som dette rundt sine barn og skolegang. Det er også godt mulig at en samisktalende fra Tana og en innvandrer fra Kenya har felles holdning i spørsmålet om skolegang for sine barn, mens en annen fra Tana og en fra Fana, som begge er norsktalende, representerer to ulike holdninger til skolegang for sine barn og velger deretter. Dette kan også være tilfellet for to kenyanske familier som, tross mange likhetstrekk, har ulike holdninger til barnas skolegang. Det er med andre ord ingen nødvendig sammenheng mellom opprinnelse og etnisk identitet på den ene siden og verdier og sosial integrasjon på den andre siden.

Bourdieu bruker begrepet brudd for å beskrive situasjoner der ny, kritisk erkjennelse og refleksjon oppstår i møte med objektive strukturer de inngår i (Bourdieu & Wacquant 1995), fordi man oppdager hvordan ens eget liv formes av ytre forhold som det går an å opponere mot. Et konkret eksempel på dette kan også hentes fra skolesystemet. Et brudd kan bestå i å ta avstand fra ideen om dyre, eksklusive skoler som kilde til lykke og velstand for sine barn og deres fremtid, og i stedet lete etter alternativer. At noen tar barnet sitt ut av en dyr privatskole (som riktignok bare finnes i begrenset omfang i Norge) og i stedet sender dem til Steinerskolen eller en vanlig offentlig skole, kan tolkes som en bevisst løsrivelse fra fastlagte og etablerte sannheter, doxaer, knyttet til det kausale forholdet mellom privatskoler og vellykkethet.

Religion er et annet eksempel, og det er kanskje mer relevant for denne boken. Enkelte individer/grupper, uavhengig av etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn, gjør brudd med religion som en overordnet størrelse – om det er individuell religiøs tro, eller om det handler om samfunnsstyring. I stedet relaterer de seg til religion som noe annet, kanskje som en privat sak, kanskje som et kulturelt fenomen, eller kanskje som opium for folket. Dette bruddet med religion er langt ifra etnisk og demografisk betinget, det er i aller høyeste grad ressursbetinget, ofte som bagasje av erfaringer og refleksjoner vi tar med oss inn i ulike kontekster.

30