Murbygging

nå, hvis ikke styrer vi mot avgrunnen» (Fretheim 2020:16, se også Lahn & Sundqvist 2015). Riktignok har denne fortellingen blitt gjentatt siden tidlig på 1990-tallet, og avgrunnen er stadig et stykke inn i fremtiden. Lite sannsynlige, men dramatiske scenarioer får ofte stor oppmerksomhet. Siden konsekvensene er så enorme, oppleves risikoen som høy selv om sannsynligheten vurderes som relativt lav. Hvorvidt risikoen oppleves som høy eller lav, er en funksjon av sannsynlighet og konsekvenser.

Scenarioer er altså en type fortellinger som forbinder fortid, nåtid og fremtid basert på ideologisk forankrede representasjoner. Scenarioer om innvandring og flerkulturalitet er intet unntak. Slike fortellinger om mulige fremtider begynner med beskrivelser av et historisk forløp som har ført frem til en bestemt nåtid, og med et slikt utgangspunkt blir det mulig å beskrive et scenario om noe fremtidig – i denne sammenheng et fremtidig Norge. I scenarioene for det fremtidige Norge, slik de beskrives både eksplisitt og implisitt i denne boken, rettes søkelyset mot de tre scenarioene murbygging, brobygging og båtbygging, og mot de fire måtene disse perspektivene skiller seg fra hverandre på, nemlig hva som kjennetegner den nåværende situasjonen, hvilke aktører som i særlig grad bidrar til å påvirke den, hvilke relasjoner som hersker mellom disse aktørene, og hvordan fremtiden for samfunnet ser ut.

Vi går nå over til å beskrive de tre perspektivene. Det er viktig å merke seg at disse tre diskursene ikke er gjensidig utelukkende. De er idealtyper som kan danne utgangspunkt både for en mer finmasket og nyansert analyse, og for diskusjoner. Vi vier her særlig stor oppmerksomhet til det første scenarioet, murbyggingen, da det på mange måter har fått prege diskursen om flerkulturalitet i Norge siden 1970-tallet.

Metaforen murbygging viser til synet om at det er nødvendig å beskytte seg mot uønsket påvirkning utenfra. Murer finnes på mange områder; det bygges usynlige murer mot fremmede arter for å beskytte lokal flora og fauna, tollmurer for å beskytte lokal industri, og under pandemien var mange takknemlige for at grensekontrollen ble skjerpet, for å unngå unødvendig høy smittespredning. Faktum er at alle grupper bygger murer rundt

16

seg, riktignok med inngangsporter, men det må alltid eksistere noenlunde veldefinerte kriterier for gruppetilhørighet. Hvis alle kan få være med, har man nemlig ikke lenger en gruppe, enten den er basert på kjønn, alder, yrke, religion eller noe annet.

Når det gjelder innvandring, er murbyggingen som regel selektiv, med portvoktere som slipper inn noen, men ikke alle. Mange av dem som er negative til muslimer og mørkhudede, er samtidig positive til polske arbeidsinnvandrere. En grunnfigur er likevel troen på at livet er farefullt og truet av «de fremmede», som anses å være uforenlige med norske institusjoner, verdier og væremåter, og som kan komme til å true majoritetens valg av fremtid. På denne bakgrunn er det nødvendig å ta skritt for å forsvare Norge, nordmenn og norskhet mot dem, ikke nødvendigvis mot alle som kommer utenfra, men mot de som antas å true de grunnleggende verdiene i samfunnet.

En del av murbyggerne er særlig opptatt av demografiske fremskrivninger. En grunnfortelling er at andelen «etnisk norske» (som vanligvis betyr «den hvite rase» og ikke nødvendigvis mennesker med norske tippoldeforeldre) synker, mens fremmede folk blir stadig flere og inntar stadig nye nisjer i samfunnet. På lengre sikt vil det føre til forbud mot bacon, påbud om skjegg og hijab, og merkbare tilbakeskritt for likestillingen mellom kjønnene.

I nasjonal politikk har enkelte politiske aktører og organisasjoner fremmet fortellinger om problematiske demografiske endringer i Norge. Allerede på 1970-tallet pekte daværende partiformann i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, på en mislykket og problematisk innvandrerøkning i Sverige preget av uro, vold og kriminalitet som følge, og advarte derfor mot den samme utviklingen i Norge (NRKs Valgrevyen 7.9.1977).1 Under kommunevalget i 1987 advarte Hagen nordmenn mot en fremtid når «det norske folket ville endre karakter hvis det fortsetter å komme betydelig antall [innvandrere til Norge]» (NRK 11.9.1987). Det har vært – og er stadig – organisasjoner som mener at Norges «fremtid står på spill om vi ikke straks stenger grensene for flyktninger», og at masseinnvandring vil føre

1 Se også NRK 8.9.1977.

17

til at «våre norske barnebarn blir i mindretall i sitt eget land».2 I 2019 klargjorde Frp sin posisjon nok en gang da Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsmann for partiet, konstaterte at «høy innvandring og feilet integrering truer velferdssamfunnet» (Dagbladet 15.2.2019). I samme periode kunne justisminister Jøran Kallmyr (Frp) konstaterte at «innvandring truet velferdsstaten», og fortalte videre om sterke innstramminger, noe som har resultert i «laveste asylinnvandringen på over to tiår».3

Sannsynligjøring og synliggjøring er viktige sider ved fremtidsscenarioer. Dette innebærer at man argumenterer for og synliggjør sannsynlighetene for fremtidige konsekvenser av en kompleks situasjon. En åpenbart utfordring i forholdet mellom scenarioer og fortellinger er at dramatiske, men lite sannsynlige, scenarioer ofte skaper gode fortellinger for mediene, noe som i sin tur kan bidra til at de blir naturalisert som en type «sunn fornuft» (Alghasi 2011, Frønes & Berkaak 2005, Enersen 2019). Før de sosiale mediene erstattet tradisjonelle medier som toneangivende kilder til diskursene om minoritets–majoritetsrelasjoner, kunne enkelte leserinnlegg uttrykke innsenderes bekymring for «den pakistanske invasjonen av Norge», «200 000 pakistanere som ville komme til Norge og dannet eget parti» (VG, 7.7.1970) eller nordmenn som «minoritet i eget land innen 2050» (Dagbladet, 2.8.2005), og advarte mot den umiddelbare trusselen Norge sto overfor. Fremveksten av internettbaserte medier, som delvis har visket ut skillet mellom massemedier og personlig kommunikasjon, har blant annet bidratt til en oppblomstring av nettsider og blogger som er svært opptatt av innvandringsrelaterte saker. Flere av dem vier demografiske tendenser stor oppmerksomhet. Nettstedet HonestThinking.org, redigert av informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, var en av de første nettplattformene om innvandring og demografi. Nettstedet hadde, og har, en egen kategori for «demografi». Forfatterne viser ofte til demografiske endringer, og advarer mot et Norge der «nordmenn» er i mindretall, med tilintetgjørelse av det norske samfunnet som resultat. Nettstedet mener blant annet at det finnes «sterke krefter her i landet som ønsker å forhindre debatt om den demogra-

2 https://www.NRK.no/valg/2013/frps-drastiske-innvandringsforslag-1.11193776/ https://www.frp.no/aktuelt/2019/05/over-100-innstramminger-siden-2013. 3 Se https://www.NRK.no/valg2011/valgresultat/ Se også VG 21.8.2013, Dagbladet 15.2.2019.

18

fiske utviklingen.»4 Et annet innvandringskritisk nettsted, Document.no,5 har likeledes vist til tall fra SSB (Statistisk Sentralbyrå) om det høye antallet svensker som søkte om norsk statsborgerskap i 2020. Med referanse til Sveriges angivelig dystre skjebne som resultat av innvandring, avslutter kronikkforfatteren ved å predikere «flere søknader om norsk statsborgerskap fra svenskene etter hvert som Sverige gradvis omgjøres til et nytt Libanon.»6 Et lignende søkelys på demografi, og bekymringer for nordmenn som mindretall i eget land, er også å spore opp i den innvandringskritiske organisasjonen Human Rights Service (HRS), som har som sitt mål å innhente «dokumentasjon, informasjon og analyse for å sette søkelys på ulike sider av innvandrings- og integreringsfeltet.»7 På HRS’ nettsider leser vi om en HRS-rapport (2014) som gir oversikt over alle Oslos bydeler der «nordmenn» (et begrep som trolig betyr «hvite» her og – igjen – ikke mennesker med norske tippoldeforeldre) vil være i mindretall i 2030, noe som hevdes å være ensbetydende med dyptgående sosiokulturelle og sosioøkonomiske konsekvenser for Norge.8 Et fjerde nettsted, Resett, konkluderer, etter å ha vist til en SSB-rapport, med at «prosentandelen etniske nordmenn synker raskt» både grunnet innvandring og grunnet høyere fruktbarhet blant innvandrere, særlig innvandrerkvinner med bakgrunn i Afrika.9 Resett er et organ som introduserer seg selv som en «politisk uavhengig mediekanal […] jobber for demokrati og ytringsfrihet.»10 I denne sammenheng setter Resett søkelys på innvandring og dens påståtte konsekvenser for Norge. Blikket til Resett, HRS og Document er et kritisk blikk

4 http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2006.01.html 5 På sin nettside, document.no, introduserer Document seg som «et ledende, konservativt, uavhengig og riksdekkende mediehus for nyheter, politiske analyser og kommentarer» som «prioriterer samtidens store og definerende saker, som masseinnvandringen til Norge og Europa […]. https://www.document.no/om-oss/ 6 https://www.document.no/2021/07/16/svensker-vil-ha-norsk-statsborgerskap-det-er-de-ikkealene-om/ 7 https://www.rights.no/om-hrs/ 8 https://www.rights.no/publikasjoner/segregering-mangfold-og-integrering-med-fokus-paoslos-delbydeler-og-skolen/ 9 Ifølge Resett viser tallene fra SSB i 2018 at «fruktbarheten var 1,87 blant innvandrerkvinner og 1,50 blant kvinner uten innvandrerbakgrunn. Blant kvinner fra Afrika var fruktbarheten ca. 2,6». https://resett.no/2020/02/27/mot-minoritet-i-eget-land-mer-enn-halvparten-av-befolkningstilveksten-i-norge-i-2019-hadde-innvandringsbakgrunn/ 10 https://resett.no/om-oss/

19

på innvandring og implikasjonene av den, og baserer seg på en implisitt diskurs om at Norge egentlig er og bør være en nasjon av og for hvite.

Å drøfte demografiske forhold i et samfunn er i og for seg ikke tilstrekkelig til å male landskapet i svart og hvitt. Murbyggernes innvandrerfortellinger viser ikke bare til skjev befolkningsutvikling, de trekker også ofte veksler på innvandrerbefolkningens økonomisk belastende tilstedeværelse, den fremmede kulturen de representerer, og den problematiske religionen de forbindes med, og tegner bilder av forholdet mellom norske og ikkenorske – hvordan forholdet har vært, er, og kommer til å bli.

Økonomisk belastende tilstedeværelse. Allerede helt i begynnelsen av den ikke-europeiske innvandringen til Norge advarte enkelte mot «fri kost og husly» til innvandrere, mens «våre egne» ikke fikk samme tilbud fra velferdsstaten (Aftenposten 12.7.1971). På slutten av 1980-tallet, da innvandring for første gang ble et viktig politisk tema, ble synet om at eldre nordmenn havnet bak innvandrere i køen for å få sosiale ytelser, til et viktig kort for innvandringskritiske aktører i den norske innvandringsdebatten (Alghasi 2020b). Den norske innvandringspolitikken omtales av enkelte aktører som «idiotpolitikk», fordi man «roter bort så sinnssykt mye penger på innvandring»,11 og sosialhjelp til innvandrere omtales som en «tikkende bombe» norske kommuner sitter på.12 Det fantes lenge nettsteder som spesifikt satte søkelys på innvandrerregnskap. Jøran Kallmyr (Frp), tidligere justisminister, sa i 2019 at «innvandring truer velferdsstaten», og skrøt av sin regjering for å ha redusert asylinnvandringen til det «laveste på over to tiår».13

Ifølge en murbyggertankegang vil en økning av innvandringen altså få dyptgripende konsekvenser for det norske samfunnet også fordi «innvandrerkulturen» menes å stå i sterk motsetning til den norske kulturen. En slik kulturalisering medfører at innvandringen blir stilt ansvarlig for sosiale og kulturelle problemer som kriminalitet, narkotikasmugling, menneskehandel, kvinneundertrykkelse og relaterte fenomener (Eide & Simonsen

11 https://www.nettavisen.no/na24/jon-helgheim-frp-vi-roter-bort-sa-sinnssykt-mye-penger-painnvandring/s/12-95-3423531526 12 https://www.document.no/2018/06/22/norske-kommuner-sitter-pa-en-bombe-eksplosiv-veksti-sosialhjelp-til-innvandrere/ 13 Aftenposten 25.8. 2019, Dagbladet 27.8.2019. Se også Strømmen Ø. (2011). Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Oslo: Cappelen Damm.

20

2007, Alghasi 2020a). En forestilt innvandrerkultur har ligget til grunn for mange fortellinger i den norske offentligheten, ikke minst i deler av norsk media, politikk og forskning. Utover på 1990-tallet kunne vi blant annet lese om «en ubehagelig stor del av velgerne som føler sterk angst for å leve sammen med folk av fremmed kultur og hudfarge» (Dagbladet 9.9.1995), Oslo som en «tikkende bombe» grunnet sosiale og kulturelle forskjeller, og store kulturelle forskjeller mellom innvandrere og nordmenn som årsak til nordmenns negative holdninger til innvandring, deriblant fremveksten av rasisme (Eide & Simonsen 2007, Alghasi 2020a). I en kronikk publisert på nettstedet Document.no skriver forfatteren om forholdet mellom velferdsstaten, oss og fremmede:

[V]i viser mer solidaritet med mennesker som ser ut som oss selv. Fysisk likhet og en delt kultur, språk og tradisjoner viser seg å være nødvendig for nasjonal solidaritet. Når det blir for mange «fremmede» mellom oss, vil vår følelse av tilhørighet forsvinne, og dermed forsvinner også vår solidaritet. (Document.no, 25.5.2021)14

Utover på 1990-tallet var begreper som fremmedkulturell, fjernkulturell og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn blant allmenne begreper som ble tatt i bruk for å skille mellom det normale norske og det problematiske, i beste fall den «ukjente» innvandrerkulturen (Herbjørnsrud 1998, Alghasi 2020a). Ut fra murbyggernes ståsted har fremmedkulturelle «størst vanskeligheter å tilpasse seg norsk kultur» (NRK, Valgrevyen, 23.8.1995), og det er ‘fremmedkulturelle’ som antas å være bærere av «kulturelle og religiøse skikker og overleveringer som de fleste nordmenn tar sterk avstand fra» (Aftenposten 27.7.1993).

Innvandrernes antatte religion, nærmere bestemt islam, har utviklet seg til å bli en uhyre viktig del av de norske innvandringsfortellingene. I disse fortellingene har den muslimske innvandreren blitt til et sentralt begrep med bestemte assosiasjoner og konnotasjoner. Globale begivenheter, deriblant den iranske revolusjonen i 1979, Rushdie-saken fra 1989, terrorangrepet på USA 11. september 2001, den danske «karikaturstriden» fra 2005 og

14 https://www.document.no/2021/05/25/er-innvandring-en-trussel-for-velferdsstaten/

21

andre polariserende hendelser har hatt merkbar betydning for den norske debatten om fremmede. Begreper som islamske fundamentalister, hellige krigere, selvmordsbombere, pisking og kroppsamputasjoner, islamske terrorister og islamske ekstremister, er noen av begrepene som beskriver en virkelighet der islam utgjør en reell trussel mot vestlige verdier og levesett, selv i det fjerne og avsidesliggende Norge (Døving 2012, 2020, Alghasi 2020b, Titley mfl. 2017).15 Religion blir således tillagt stor betydning for å forklare antatt avvikende og destruktive handlinger, men bare når religionen er islam (Døving 2012, 2020, Hoffmann & Moe 2020, Alghasi 2020a). Hinduer, russiskortodokse, sikher og andre religiøse minoriteter blir ikke stigmatisert på sammenlignbare måter.

Ideen om fremmede som kilde til dysfunksjonalitet, avvik og uorden har historiske røtter, også i samfunnsvitenskap, hvor man blant annet utforsker nødvendige vilkår for å holde samfunnet sammen, altså integrert. Fremkomsten og hyppigheten av et avvik som for eksempel selvmord, kunne ifølge Émile Durkheim, i en studie fra slutten av 1800-tallet, variere avhengig av graden av integrasjon i et gitt kollektiv eller samfunn (Durkheim 2000 [1897], se også Aakvaag 2008). Et funksjonelt samfunn var da tenkt som et samfunn som ville være i stand til å opprettholde og sikre sosial integrasjon, med funksjonelle strukturer og klare definisjoner av menneskeroller og deres verdier i maskineriet kalt samfunn. I midten av forrige århundre var sosiologen Talcott Parsons den fremste representanten for en slik strukturfunksjonalistisk teori. Han beskjeftiget seg blant annet med vilkår for sosial orden og integrasjon. Han mente at det måtte ligge et sett med felles verdier til grunn for at man skulle kunne samarbeide sammen og utgjøre en helhet – samfunnet. Verdier er altså limet for mennesker som fyller roller i maskineriet. Konflikter mennesker imellom vil resultere i avvik og sosial uorden (Parsons 1968).

En funksjonalistisk tenkning ligger til grunn for et murbyggerperspektiv. Like før århundreskiftet argumenterte sosiologen Sigurd Skirbekk for at økt innvandring ville bidra til destabilisering og sosial fragmentering, og at risikoen for konflikter mellom befolkningsgrupper ville

15 Det er verdt å huske at det var lenge før 11. september 2001 at islam og muslimer ble ansett som en trussel mot Norge og norskhet. Carl I. Hagens fiktive Mustafa-brev i 1987 skisserte for en tilstand der muslimer ville ta over hele Norge.

22