Brobygging

stige i takt med økningen av antallet innvandrere (Skirbekk 1999). Han hentet frem det han kaller «den vestlige sivilisasjons sårbarhet og på sikt underlegenhet, politisk og militært, men først og fremst demografisk», og tilføyde at «[d]enne underlegenheten lar seg ikke kompensere ved fjernkulturell innvandring».

Den fremmede kulturen i sterk kontrast til den antatt norske er fyldig beskrevet av Skirbekk (2005). Ifølge Skirbekk fører kulturvariasjon «oftere til konflikt enn det motsatte», og at forskjeller mellom den norske og den fremmede kulturen «svekker den nasjonale lojalitet». Skirbekk mener videre at «Frykt for stor fremmedkulturell innvandring er til dels velbegrunnet. Alle kulturer er ikke like», deriblant «når det gjelder solidaritetsmønstre eller når det gjelder disposisjon for å besvare frustrasjon med vold». Skirbekk mener videre at «kulturell integrering lar seg ikke erstatte av toleranse for såkalt ’flerkulturelle samfunn’. Det flerkulturelle er også kritisert av samfunnsviterne Asle Toje og Erling Holmøy; de kritiserer multikulturalisme og hevder at «normalisering av ‘å stå med ett bein i to kulturer’ er aktivt integrasjonshemmende». De mener derimot at norsk kultur krever betydelig innsats å «tilegne seg» (Alghasi mfl. 2020). Den norske kulturen er altså ikke lett å tilegne seg, og man må bestandig stille spørsmål ved innvandrernes nasjonale lojalitet. Slike perspektiver på forskning omtales gjerne som metodologisk nasjonalisme, der nasjonen en forsker selv er en del av, ikke tas med i analysen. Det er de andre som omtales, problematiseres og disiplineres (Glick Schiller & Wimmer 2003, Alghasi 2012). Det er altså nasjonen, den norske nasjonen i dette tilfellet, de andre måles ut fra.

Som en nøkkelløsning vil murbyggere begrense økningen av antallet innvandrere i Norge. De som er i riket, skal konfronteres, og de som er utenfor, skal stoppes ved grensen til riket. Det finnes imidlertid mer radikale løsninger.

Det andre scenarioet har vi kalt brobygging. Brobyggere representerer på mange måter murbyggernes motsetning. De tar utgangspunkt i systematiske forskjeller de antar eksisterer mellom nordmenn og innvandrere,

23

forutsetter at folk tilhører navngitte grupper (pakistanere, nordmenn, somaliere osv.), og betrakter de gruppebaserte forskjellene som en utfordring for fellesskapsdannelsen. Til forskjell fra murbyggerne mener de imidlertid at motsetningene kan løses. Deres hovednarrativ eller sentrale scenario omtales gjerne som multikulturalisme – et begrep som gir ulike, men beslektede oppfatninger av forskjeller og håndtering av disse forskjellene. Alle former for multikulturalisme aksepterer at samfunnet består av flere kulturelle grupper som på enkelte måter – som språk, religion og tradisjoner – skiller seg fra hverandre. Sosialantropologen Gerd Baumann har skrevet om den flerkulturelle gåten. Han viser til at ordet multikulturalisme kan beskrive «mange ulike kulturelle praksiser brukt på seg selv og andre» (Baumann 1999: vii). Felles for de ulike avgrensningene av multikulturalisme er imidlertid betoningen av at grunnleggende forskjeller eksisterer mellom gruppene som utgjør et samfunn. I klassisk forskning om «pluralsamfunn» ble gruppene som utgjør samfunnet, betraktet som «perler på en snor». Denne modellen er nå forlatt av de aller fleste, ettersom det er mye kontakt mellom gruppene, stor variasjon innad i dem og mange som er «verken–eller og både–og». Mange har for eksempel én norsk forelder og én utenlandsk, og opplever seg selv som dypt preget av to sett impulser.

I vår sammenheng refererer brobyggerperspektivet til et scenario der man legger til grunn de norske velferdsidealene om like rettigheter og plikter for samfunnsborgere, uavhengig av bakgrunn. Oppgaven blir å bygge bro mellom «oss» og «de andre», å øke forståelse og toleranse for hverandres væremåter, og å minske sosiale forskjeller slik at minoritetene også kan være fullverdige deltagere, hovedsakelig på storsamfunnets premisser, for både å kunne bidra til velferdsstaten og å kunne høste dens frukter. Hvor vellykket eller mislykket innvandring er, måles gjerne etter innvandrernes bidrag til velferdsstatens bærekraft og, likeledes, dens evne til effektivt å tilby tjenester til alle borgere, både gamle og nye.

En vesentlig forskjell mellom murbyggere og brobyggere er det ideologiske og analytiske utgangspunktet. Mens murbyggere tar utgangspunkt i en homogen nasjon som garantist for funksjonalitet og stabilitet, trekker brobyggere veksler på den norske velferdsmodellen, som er kjennetegnet av sterk grad av gjensidighet, tillit og solidaritet mellom staten og borgere

24

(Ikdahl & Blaker 2016). Nasjonen er i dette tilfellet ikke etnisk konstituert, men består av statsborgere som bebor samme politiske territorium, uavhengig av hudfarge, religion og foreldrenes fødested. Likevel forutsettes implisitt en høy grad av kulturell likhet som resultat av brobyggingen, blant annet beherskelse av norsk språk og oppslutning om norsk politisk kultur.

Denne velferdsmodellen illustrerer noen av de viktigste komponentene i europeisk nasjonsbygging, der den velintegrerte nasjonen består av a) en forholdsvis ferdig uttegnet territoriell grense, b) med en felles fortid, gjerne sett som en «nasjonal arv» felles for borgere, normalt med et offisielt språk, og c) en fungerende modell for solidaritet, for eksempel i form av et utbygd velferdssystem (Glick Schiller & Wimmer 2003). Hvilken betydning hvert av de tre kriteriene tillegges, varierer. Brobyggermodellen er som nevnt basert på en territoriell forståelse av nasjonen, til forskjell fra murbyggingen, som har etnisk homogenitet som ideal.

Den norske velferdsmodellen er altså en illustrasjon av forestillinger om gjensidighet og solidaritet mellom staten og borgerne. Det er nærmest en samfunnskontrakt hvor velferdsstaten opprettholder og utvider ulike trygdeordninger, mens borgerne betaler skatt og dermed opprettholder velferden de mottar. Velferdsstaten er limet som skal binde sammen samfunnet ved å legge til rette for alles deltakelse tross eksisterende forskjeller blant borgerne. Broene som bygges mellom innfødte og nykommere, er ment å bidra til de sistnevntes integrasjon, altså til fullverdig deltagelse, i storsamfunnet.

Innvandrere og innvandring utfordrer imidlertid på flere måter velferdsstaten og de etablerte forestillingene om norskhet, mangfold og annerledeshet. Selv om innvandrere ikke har en felles fortidig arv med de innfødte, og har etniske, kulturelle og religiøse egenskaper som er ulike majoritetsborgernes, skal de likevel innlemmes i den norske solidaritetsmodellen, sidestilles med majoritetsbefolkningen og utgjøre en helhet. Med dette utgangspunktet er det flere relevante spørsmål å stille: Kan innvandrere med en annen bakgrunn, et annet språk, en annen kultur og andre væremåter, i forhold til den norske majoriteten, innlemmes i den norske velferdsstaten? Hvordan skal velferdsstaten håndtere den heterogeniteten innvandrere og innvandring fører til? Hva er limet som kobler de nye, innvandrerne, til andre norske borgere? Vil de nye forholde seg, som majo-

25

ritetsgruppa, like lojale og solidariske overfor velferdssystemet? Tilliten mellom borgere og myndigheter har i mange år vært høy i de nordiske velferdsstatene; spørsmålet som reises, er om denne situasjonen vil fortsette. På denne bakgrunnen er begrepet «utenforskap» sentralt i brobyggingsideologien. Utenforskap signaliserer mangelfull integrasjon og dermed lav tillit, noe som kan føre til uro og manglende stabilitet i samfunnet.

I møte med disse spørsmålene er utgangspunktet en analyse, nærmest en kalkyle, av innvandrernes og innvandringens innvirkning på velferdsmodellens utvikling og langsiktige overlevelse, ofte målt i «hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv».16 Denne logikken er også toneangivende i deler av innvandringsstudier og velferdsforskningen, som legger vekt på dynamikken mellom velferdsstat og innvandring målt ut fra «omfang, mangfold, reiseavstand og sosial sammensetning» av innvandring til Norge (Brochmann 2006). Med andre ord er det sentrale hvem som får / ikke får komme inn, innvandringspolitikken, og muligheter/umuligheter for å integreres i det norske fellesskapet, altså integreringspolitikken. Disse hensynene er tydelige allerede i Stortingsmelding 39 (1973–1974), hvor «vesentlig økning av arbeidssøkere fra oversjøiske land», samt økt utvandring fra «land med store sosiale og økonomiske problemer» tvang frem ulike innstrammingstiltak (St. meld. nr. 39 (1973–1974):8). Det var nettopp denne logikken som var grunnlaget for en bred politisk konsensus i 1975 om innvandringsstopp fra «oversjøiske land», altså land utenfor OECD.

«Bred konsensus» er imidlertid mindre treffende når vi betrakter den videreutvikling av den norske innvandringsdebatten – og -praksisen – etter innvandringsstoppen i 1975. Tilstanden krystalliserte seg tydelig i et polarisert landskap der murbyggere ville ha reell innvandringsstopp for å unngå kaos, uro og dysfunksjon, mens forvaltere av velferdsstaten, ofte assosiert med Arbeiderpartiet, ville fremstå som ansvarlige og målbevisste for ikke å tape terreng i kampen om velgere. Mens murbyggere uttrykte, og uttrykker, bekymring for økonomiske og kulturelle kostnader innvandrere påfører det norske samfunnet, støttet brobyggere seg til velferdsstaten og

16 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-07/id642496/?ch=2

26

drøftet vilkårene for velferdsstatens evne til å inkludere og integrere innvandrere i det norske samfunnet. Med grunnlag i metodologisk nasjonalisme advarte, og advarer, murbyggere mot tapt heterogenitet i det norske samfunnet, og med grunnlag i metodologisk multikulturalisme fremmet brobyggere velferdsstaten som redskap for inkludering og integrering av innvandrere i det norske samfunnet. Da Mona Røkke, norsk justisminister i 1983, deltok i feiringen av den pakistanske nasjonaldagen i Norge, sa hun blant annet:

Enten dere selv er født og oppvokst i Pakistan, eller dere er andre generasjon av innvandrere, så er det viktig å kunne utøve de rike kulturelle tradisjoner, kunnskaper og ferdigheter som dere har brakt med fra deres hjemland.17

Røkkes posisjon er en tydelig illustrasjon på den multikulturalistiske modellen som utkrystalliserte seg tidlig på 1980-tallet, og som ble til et viktig kjennetegn for brobyggere. De omtalte innvandrere som «et fond av kunnskap og utviklingsmuligheter for oss i Norge» (Aftenposten 29.8.1983), som kunne «utøve de rike kulturelle tradisjoner, kunnskaper og ferdigheter» de hadde «bragt med fra deres hjemland» (Aftenposten 15.8.1983). I Stortingsmelding nr. 74 (1979–80), om innvandrere i Norge, ble ideen om et flerkulturelt samfunn introdusert, basert «på prinsippet om likestilling og like muligheter for grupper og kulturer». Utover på 1990-tallet opererte brobyggere med begreper som flerkulturelt, for å beskrive samfunnsutviklingen, og etniske minoriteter, for å beskrive nye grupper som skulle tillegges rettigheter og plikter på lik linje med majoriteten.18

Velferd og velstand i den norske konteksten ses ofte i sammenheng med et bærekraftig og veloljet maskineri, nemlig velferdsstaten. Hos brobyggere har velferdsstaten, og dens evne til å reprodusere velferdstilbud overfor alle borgere, vært helt sentralt. Også sosiale problemer og grupper som står utenfor velferdsstaten behandles i prinsippet likt. I denne forbindelse fremstår koblingen mellom utbygging av velferdssta-

17 Aftenposten, 15.08.1983:4 18 Brobyggere promoterte ideer om «aktivt arbeid for at Norge skal utvikle seg i retning av et flerkulturelt samfunn», at man skulle jobbe for dannelsen av et nytt fellesskap som var bygd på forskjeller, en utvidelse av «den norske selvforståelsen» (Aftenposten 3.2.1994).

27