Ideologi

sene for debatt, synspunkter og vurderinger. Diskursen inkluderer med andre ord det som tas for gitt, en sosial ontologi, altså et verdensbilde som de daglige vurderingene og diskusjonene legger til grunn og baserer seg på. En diskurs, eller innramming, er basert på skjulte, ofte ubevisste forutsetninger. Hvis man for eksempel hevder at det nødvendigvis må bli konflikter i flerkulturelle lokalmiljøer, er det en underliggende antagelse at velfungerende samfunn må være basert på kulturell likhet (Eriksen & Næss 2011). Det er slike diskurser vi skal identifisere og beskrive her.

Innvandring diskuteres gjerne med utgangspunkt i en innramming der forholdet mellom et ‘oss’ og et ‘dem’ er fundamentalt (Gullestad 2002, Eriksen 2009, Eriksen & Næss 2011, Hall 1992, 1997). Spørsmål som reises fra majoritetsperspektivet, handler om hvordan et ‘vi’, det norske samfunnet, inkluderer eller ekskluderer innvandrere i det norske fellesskapet, hvem som anses å ha rett til å komme inn i samfunnet, og på hvilke måter de får mulighet til å høre til i det norske fellesskapet. Både innvandrings- og integreringspolitikk baserer seg på vurderinger om hvem – hvilke typer fremmede – som får, eventuelt ikke får, komme inn i riket, og hvordan de skal innlemmes eller integreres i det norske samfunnet, og med hvilke rettigheter og plikter. Spørsmålet handler imidlertid ikke bare om hvilken formell tilknytning innvandrere har i samfunnet, men også om hvordan de oppfattes, diskuteres og behandles i konkrete situasjoner i dagliglivet (Gullestad 2002, Eriksen 2010). I dette innledende kapittelet vil vi presentere tre hovedperspektiver på relasjonen mellom majoritet og minoritet: murbygging, brobygging og båtbygging. De representerer tre ganske forskjellige diskurser, eventuelt innramminger eller implisitte forutsetninger, og forskjellene mellom dem er et gjennomgående tema i hele boken. Men først må vi gjøre rede for noen flere nøkkelbegreper.

I tillegg til diskurs må vi se nærmere på ideologi – et ord som også ofte brukes for å beskrive det implisitte grunnlaget for en virkelighetsforståelse, men som alltid har en normativ – moralsk, politisk – dimensjon. En av de første som skrev om ideologi, var Karl Marx (1818–83), som argumenterte for at de fleste mennesker manglet innsikt i faktiske maktforhold, noe som

12

gjorde det umulig for dem å kritisere og avsløre urettferdighet. I en berømt formulering skrev han at de herskende tanker er den herskende klassens tanker. Ettersom det er i makthavernes interesse å få den sosiale orden til å fremstå som naturlig og aller helst gudegitt, sørger de for at folk flest støtter opp om det rådende system, selv om de da mister muligheten til å påvirke samfunnet i en for dem positiv retning. Kunsten er å få den rådende orden til å fremstå som naturlig. Et par generasjoner etter Marx skrev Antonio Gramsci (1891–1937) mer systematisk og dyptpløyende om ideologi. Som kommunist ble Gramsci fengslet i Mussolinis Italia, og han skrev sine viktigste tekster i fangenskap. Gramsci innførte begrepet hegemoni for å snakke om den dominerende ideologien i et samfunn, og viste hvordan intellektuelle kunne spille en sosial rolle ved å påta seg rollen som organiske intellektuelle som representerte en gruppe eller en posisjon. Organiske intellektuelle kunne være både systemlojale og systemkritiske (Gramsci 1971).

Utover i denne boken vil vi vise at mange av deltagerne i debattene om innvandring og integrering fungerer som organiske intellektuelle, enten for velferdsstaten, for en antirasistisk bevegelse, for høyreekstreme nasjonalister eller for andre interessegrupper. Til forskjell fra Gramsci er ikke vi overbevist om at det lar seg påvise at en bestemt ideologi, i dette tilfellet om innvandring og flerkulturalitet, er hegemonisk. Situasjonen i det flerstemmige informasjonssamfunnet er for kaotisk og kakofonisk til at det lar seg gjøre å trekke en entydig konklusjon.

Sammenhengen mellom ideologi og praksis er viktig: Forholdet mellom forestillinger om virkeligheten, det abstrakte, og handlinger, altså det konkrete, er interessant. Det er ikke alltid folk handler i tråd med sine ideer; praksis er noe annet enn teori. Likevel konkretiseres ideologi gjennom vaner, tro og – i denne sammenhengen – overbevisninger om ulike menneskegruppers egenskaper (Van Dijk 1998:8). Samfunnsforskeren Anthony Downs har i en innflytelsesrik analyse vist hvordan ideologi som samspill mellom verdier og handlinger er direkte koblet til samfunnsutviklingen: «Ideology is the verbal image of the good society and the chief means of constructing such a society» (Downs 1957: 96). Denne definisjonen stemmer godt overens med vårt perspektiv, siden innvandring og beslektede temaer gjerne vurderes i lys av samfunnsutviklingen generelt (Gullestad

13