Vekk fra det vanskelige
Vu
rd er in gs
ek
se m pl ar
Det er siste skoledag før ferien. De ser film og spiser is. Etter det vil alle snakke om ferien. Alle rekker opp hånden. Bare ikke Line. Hun sitter på hendene sine så de ikke skal fyke i været. Hun vil ikke engang tenke på ferie. Til slutt er skolen over. Endelig. Alle løper ut. Line somler. Læreren smiler til henne. – Håper du får en fin ferie. – Kanskje det, sier Line. Emma, Eva og Sara står i gangen og venter. – Kommer du? spør Emma. Line kjenner plutselig at det blir for mye. Venninnene kommer sikkert til å snakke om ferien hele veien hjem. Og Line vil ikke fortelle at pappa har avlyst ferien med henne, for det føles fælt! Det svir i øynene. – Jeg kan ikke ta følge med dere, sier Line. – Hvorfor ikke? – Fordi. – Fordi hva da? – Jeg bare kan ikke, sier Line. Og enda hun ikke vil snakke om pappa, gjør hun det likevel. I hvert fall er det hennes stemme som sier: – Jeg skal finne på noe med pappa. Å nei! tenker hun. Nå løy jeg! Hun hiver sekken på ryggen og skynder seg. Forbi Emma og Eva og Sara. Ut i skolegården. Der setter hun i å løpe. Beina hennes er raske. De får henne ut av porten, fort. Sånn. Hun er reddet. – Line, vent da! hører hun noen som roper.
159
