Herbert og hunden

Herbert våknet. Alarmen hadde gått igjen. Han forsto hva det betydde. Noen trengte hjelp.

Herbert er superhelt. Han hjelper folk som er i trøbbel. Til slutt: en svart tøyhatt på hodet. Når alle plaggene er på Alle tror at superhelter er klare på ti sekunder. For det ser sånn ut på film. Men sånn er det ikke. Herbert er ikke rask til å kle på seg. Det tar et kvarter. Han kjenner at superkreftene kommer når han tar på seg uniformen. Herberts uniform er oransje. Oransje tights, oransje trøye, strømper og briller. Vurderingseksemplar plass, kjenner han at lungene blir fylt av luft. Han får merkelige krefter.

Nå er han klar til å hjelpe. trøbbel uniform

Superhelter har superkrefter. Herberts egenskap er ganske merkelig. Han roper GYGYGYGY så høyt han kan. På magisk vis blir lyden forsterket tusen ganger. Det høres ut som blanding av en morgenfrisk hane og en sulten bjørn som har konsert på et fotballstadion. Lyden kan høres flere mil unna. Den er grusom. Ingen orker den. Men den er heldigvis ikke farlig.

I tillegg er det sånn at hvis Herbert fester blikket på noen når han roper, vil de bli forandret. Ikke for alltid, men i en times tid. Den store forvandlingen, kaller Herbert det. Dette høres litt rart ut. Men hvis du tenker deg om, så kan dette være en ganske nyttig superhelt-egenskap. Følg med videre, så forstår du nok.

Herbert sjekket alarmen og så at den hadde gått i Ostepopveien på den andre siden av byen. Noen var i trøbbel der. Andre superhelter kunne fløyet gjennom lufta til motsatt side av byen. Eller kjørt den lynraske bilen sin. Men Herbert kunne ikke fly. Og han hadde ikke førerkort. Så Herbert måtte bestille drosje. egenskap roper forvandlingen

Vurderingseksemplar

20 minutter senere var Herbert i Ostepopveien. Han var spent på om han kom i tide. Jo, heldigvis. Han så dem med en gang. To små jenter som sto og kikket opp i et tre. – Hva er problemet her, da? spurte Herbert. – Kattungen til Maria sitter oppe i treet. Den er redd for den store hunden, sa den ene jenta. Hun var på gråten. Under treet sto det en kjempestor, rufsete hund med skarpe tenner. Den bjeffet og snerret mot kattungen i treet. Den så ikke snill ut. Kattungen satt tre meter oppe i treet og var livredd. Herbert skjønte straks at han måtte gjøre noe med hunden. – Hold for ørene! Herbert fylte lungene med luft. – GYGYGYGY! ropte Herbert mens han så den lodne hunden rett i øynene. Lyden fylte lufta over byen.Vurderingseksemplar

Det hørtes ut som en morgenfrisk hane og en sulten bjørn som hadde konsert på et stadion. Bybussen kjørte av veien, musikken på radioen hoppet over et vers, og kelnerne på kafeene snublet i fortauskantene. Så voldsom var lyden. – KLYNK! sa hunden. Den begynte å skjelve i de rufsete beina. Herbert skjønte at han hadde overtaket.

Og nå kom det mest spennende. Han visste aldri helt hvordan den store forvandlingen ble. Den var forskjellig fra gang til gang. Denne gangen ble forvandlingen virkelig magisk. Midt i et bjeff ble den store, rufsete, slemme hunden sakte, men sikkert tryllet om. Beina ble til stein, så overkroppen, og snart bjeffet den ikke mer fordi hundehodet og de sylskarpe tennene også var forsteinet.

Da sluttet Herbert å rope. Nå var det helt stille.

Kattungen hoppet ned fra treet, og snart fikk den klemmer, trøst og kos av jentene. – Skynd dere hjem, sa Herbert. Om en time ville den ekle hunden kunne bevege seg igjen. Jentene løp i vei med kattungen i armene.

Herbert smilte. Så ringte han etter drosje hjem.

Vurderingseksemplar

Håvard Grønli