Vekk fra det vanskelige

Det er siste skoledag før ferien. De ser film og spiser is. Etter det vil alle snakke om ferien. Alle rekker opp hånden. Bare ikke Line. Hun sitter på hendene sine så de ikke skal fyke i været. Hun vil ikke engang tenke på ferie. Til slutt er skolen over. Endelig. Alle løper ut. Line somler. Læreren smiler til henne. – Håper du får en fin ferie. – Kanskje det, sier Line. Emma, Eva og Sara står i gangen og venter. – Kommer du? spør Emma. Line kjenner plutselig at det blir for mye. Venninnene kommer sikkert til å snakke om ferien hele veien hjem. Og Line vil ikke fortelle at pappa har avlyst ferien med henne, for det føles fælt! Det svir i øynene. – Jeg kan ikke ta følge med dere, sier Line. – Hvorfor ikke? – Fordi. – Fordi hva da? – Jeg bare kan ikke, sier Line. Og enda hun ikke vil snakke om pappa, gjør hun det likevel. I hvert fall er det hennes stemme som sier:Vurderingseksemplar – Jeg skal finne på noe med pappa. Å nei! tenker hun. Nå løy jeg! Hun hiver sekken på ryggen og skynder seg. Forbi Emma og Eva og Sara. Ut i skolegården. Der setter hun i å løpe. Beina hennes er raske. De får henne ut av porten, fort. Sånn. Hun er reddet. – Line, vent da! hører hun noen som roper.

Men Line vil ikke vente. Hun vil bort. Langt vekk fra alt som er vanskelig. Line skal til å legge seg da telefonen ringer. – Hei, det er Emma. – Hei, svarer Line.Vurderingseksemplar – Var det gøy med faren din i dag? spør Emma. Å, nei! tenker Line. Hun vil ikke lyve mer. Men hun vil ikke snakke om pappa heller. – Kjempegøy! lyver hun med hard stemme. – Jeg lurte på noe, sier Emma. – Vil du komme på frokost i morgen? Jeg får lov til å lage vafler. Eva og Sara kommer også. Vi kan snakke om ferien.

Ferien? Lines hjerte banker helt oppe i ørene. – Nei, sier hun fort. – Kan du ikke? Emma høres skuffet ut. – Nei, gjentar Line. – Men kanskje vi kan komme til deg? spør Emma. – Det går ikke, for ... for jeg skal reise ... – Når da? – I natt ... – Så synd. Da ses vi jo ikke før etter ferien. – Jeg vet det. Det er nok best å si god sommer. – God sommer, da, sier Emma. – Håper du får det fint med faren din. – God sommer, sier Line. Så legger hun på. Hun angrer. Hun ville på den frokosten. Jeg kunne jo bare sagt sannheten, tenker hun. Men da kjenner hun det igjen: Sannheten er umulig. Umulig å snakke om. Umulig å tenke på. Og nå er det uansett for sent. For venninnene tror hun skal på ferie i natt.Vurderingseksemplar

Utdrag fra Sommer-overraskelser, Anneli Klepp