Tabula 2 - 2023

TABULA

STØRE SKYLDER MEG EN MIDDAG

REDAKSJONEN

Redaktører: Clio Chrysostomidis og

Birgitte Andreassen Oppen

SoMe: Sofia Hammervoll

Økonomi: Max Skarberg

Web-IT: Sivert Zwerg Gran - Grafisk designere: Sunniva Veum-Søhoel

og Marianne Wang Nesse - Arrangementsansvarlig: Liv Hamar

Sekretær: Espen Dalbakk - Styremedlemmer Kent Heinesen, Benedicte Villars-Dahl og

Teodor Stenberg-Jacobsen

Hvaer Tabula?

Tabula er et studentmagasin av og for studenter ved IAKH (institutt for arkeologi, konservering og historie). Magasinet ble startet i 2021 av studenter ved arkeologi og første utgave kom samme år. Før har Tabula kun blitt gitt ut digitalt og dette er vår første fysiske utgave. Tabula ønsker å fokusere på sosialt samhold og skriveglede hos studentene på IAKH. Vi tar imot alt av bidrag enten det er tekst eller andre kreative innslag, gitt at det kan trykkes, og setter alltid pris på ulike perspektiver.

Tanken har hele tiden vært å ha et lite styre, med bred mulighet for alle som vil til å delta med akkurat det de vil; alt fra å bidra med tekster, drive med SoMe, design eller arrangementsmekking. Vi ønsker å være en god blanding av noe kjempegøy og sosialt med spennende og faglig innhold, slik at man lett kan finne seg til rette i både det sosiale og det faglige miljøet.

Vi er så takknemlige og stolte over alle IAKH-studentene som har kommet sammen for å skape et studentmagasin med fokus på studentene selv! Vårt mål er å bli etablert i både som magasin og som et sosialt samlingspunkt for studenter ved IAKH.

Hilsenfra Redaktørene

Siden høsten 2021 har Tabula gjennomgått mange prøvelser og utviklinger. Å starte en ny studentforening og etablere et nytt tidsskrift er like gøy og givende som det er utfordrende. De fantastiske styremedlemmene vi har hatt siden 2021 har gjort en fantastisk jobb i å skrive tekster, skape arrangementer og danne fundamentet vi nå lanserer denne utgaven gjennom. Denne utgaven er også Tabulas første trykte utgave, noe vi er veldig stolte av og har jobbet hardt for. Tekstene vårens utgave inneholder er fra flere semestre, og er en refleksjon av noen av interesseområdene IAKHs studenter har. Vi har også fått mange oppdateringer siden sist. Noen av disse er av mer praktisk art, som skap og pengeskrin, og mye tegne- og skrivesaker. Den aller viktigste oppdateringen er kanskje vår splitter nye nettside! Den finner du her: ’ https://foreninger.uio.no/tabula/ På denne nettsiden vil vi publisere artikler utenfor Tabulas utgaver og komme med oppdateringer fra styret, om for eksempel arrangementer. Det er også mulig å sende inn tekster du har skrevet via et nettskjema du finner på nettsiden, slik at vi i styret kan legge teksten inn i neste utgave. Våren 2023 har vi hatt en rekke arrangementer, blant annet Valentinskort-workshop og quiz på kvinnedagen. Vi hadde også stand på HEIs (Heritage Experience Initiative) kulturarvsdag, der vi hadde et mentimeter der publikum kunne få si sin mening om diverse saker Tabula ville ha svar på. Tabula har også gått inn for et svært hyggelig samarbeid med Nicolay arkeologisk studenttidsskrift, og vi arrangerte sammen en friskrivingsworkshop vi muligens vil gjenta i fremtiden. Tradisjonelt har også Tabula samarbeidet med de andre studentforeningene på IAKH, særlig de to største: Arkeologisk studentforening og fagutvalg og Historisk studentforening.

Til høsten vil Tabula holde et allmøte der vi vil stemme inn nye styremedlemmer. Vi ønsker oss særlig en økonomiansvarlig og en som kan styre nettsiden vår. Vervene i Tabula er litt annerledes enn de andre studentforeningene på IAKH. Det er 2 grafiske designere som skaper magasinets layout og alt det grafiske som brukes til våre arrangementer og utgaver. Vi har også en Web- og IT-ansvarlig som driver Tabulas nettside, og sørger for at nettsidene våre er oppdatert med informasjon og artikler. Ellers har vi mange tradisjonelle verv som sosiale media-ansvarlig, sekretær, arrangementansvarlig, økonomiansvarlig og 3 styremedlemmer. Og så er det oss redaktørene, som er redaktør (styreleder) og medredaktør (nestleder). Tabula er et seriøst useriøst studentmagasin, og det er mye rom til å vokse seg inn i verv. Har du lyst til å lære deg noe nytt?

Kom på allmøte til høsten og bli med i godgjengen vår! (: Til slutt vil vi takke våre styremedlemmer for en fantastisk innsats – som alltid. Dere er virkelig Tabulas kjerne, og denne utgaven hadde vi aldri fått til uten dere og det gode samarbeidet vi har i styret. Sammen har vi skapt en hyggelig gjeng som både er like og ulike, men mest av alt morsomme å jobbe med. Takk for at dere alltid stiller på arrangementer og styremøter med godt humør og er klare til å brainstorme i sann Tabula-stil. Og takk for at dere er med å drive Tabula.

ANCIENT FASHION

Classic looks to bring back for the summer

By Liv Hamar

Dear readers, are you looking for some different styles? Easy and breezy looks for the summer season. With the cyclical nature of fashion allow me to roll back the clock for you to bring back some truly classical looks.

Ladies, do you want to keep the girls cool? Well let’s bring back this bohemian little number from Minoa circa 30001000 BC. With it’s long skirt and free titties this flowy style is the perfect casual wear for the summer, but don’t be scared to dress it up. Lots of jewelry is encouraged! Layer those necklaces!

If we’re going so far back, why not go even further? Coming from the Bronze Age there’s the fit icon of the Egtved Girl c. 1390-1370 BC. We love a good crop top mini skirt combo for the summer and if this isn’t the oldest version of this outfit we have I don't know what is. Threaded skirt with the Bronze beads? Fabulous! And if you adore big belt buckles then try this one for size!

But if these are too breezy for you then do I have an edgy suggestion for all my dark bitches coming right out of the middle ages. Courtesy of a mysterious 500-year old skeletal baddie found wearing thigh high boots! Toss on a corset and you have a darkly but always sexy look with the additional articles of your own choosing~

Wanna feel fancy? Avant-garde? Dripping in finery? Where better to take inspiration than Egypt? This 4000+ year old beaded net dress is perfect for whoever wants to look exquisite while showing off their figure. Wear it to the beach or over a simple dress.

However, don’t think I’ve forgotten you boys! So I’ve also compiled a few ancient looks for my masqs out there. Because we all deserve some equal opportunity serving. Some from the same eras to match your femmes and some from the same general region in addition to some just for you.

Gentlemen, do you wake up some days and feel like just wearing your sheets? Want a breathable and modest look. Make everyday a toga party with this iconic and famous style out of Rome. You just need cloth, preferably semicircular, around 3,5 - 6 meters!

But if you don’t want something so terribly long and to better show off your guns… Why not give the Egyptian tunic, or even shendyt a try? Just get a belt to keep it together with those sexy side slits on the tunic. But if you’re someone who likes a good kilt then give the shendyt a try for your summer wardrobe and of course accessorizing is a MUST!

Now if you’re feeling up for a little scanty. A little bit of a slut era. There’s the classic international look for you, a little loin cloth and cape action. From the Central Americas to Africa to Australia there’s nothing more ancient than that. Instantly recognizable and as old as 3000 BCE. As far as capes go though, don’t you just wanna bring back the intrigue that a cape has? The pizazz! The Swish!

o you sometimes feel that your clothes don't do your grandeur justice? Do you want a look that accentuates your features? Or perhaps a specific asset. Well, do I have a suggestion to add to your wardrobe if you truly want to draw attention to how massive you are, the codpiece from the 15-16th century. Really juj up your fly with this medieval article.

Alle illustrasjoner er laget av Liv Hamar

BANANER I

MILITÆRUNIFORM

Av Max Skarberg

Når man hører ordet ‘bananrepublikk’ er det lett å tenke at dette er et artig og uskyldig uttrykk. Googler man ‘banana republic’ blir man først henvist til en nettbutikk for et klesmerke som er eid av gode gamle Gap Inc. Men dette lekne uttrykket, som i moderne tid er assosiert med masseproduserte klær, har en overraskende mørk historie – og denne historien er mest sannsynlig knyttet til bananene du handler i butikken hver uke. Ifølge A Concise Oxford Dictionary of Politics and International Relations er en bananrepublikk ‘et diktatur styrt av utenlandsk kommersiell utnyttelse.’ Dette er et uttrykk som ble tatt i bruk på begynnelsen av 1900-tallet for å beskrive hvordan amerikanske selskaper, som drev med produksjon og handel av frukt, drev sin business og oppførte seg i Latin-Amerika. Disse firmaene som drev denne utnyttelsen av nasjoner, folk og jord i Mellom- og Sør-Amerika, i bananens og profittens navn, klarte dette ved hjelp av omfattende manipulasjon, korrupsjon og private paramilitære styrker. Alt dette svekket de faktiske myndighetene og det førte til at amerikanske selskap i realiteten regjerte over store deler av Latin-Amerika i første halvdel av 1900-tallet. Den største forbryteren i denne sammenhengen var United Fruit Company – i dag kjent som Chiquita.

Ved starten av det 20. århundret var den ‘ville vesten’ i USA mer eller mindre død og ‘sivilisert.’ Det nye store var utforsking og ‘sivilisering’ av landområdene i Mellom-Amerika, som ble sett på som uoppdagede områder, og som en viktig brikke i kontrollen av handel mellom Stillehavet og Atlanterhavet. I tillegg hadde Spania mistet definitivt sin ledende rolle i Latin-Amerika etter at de tapte den spansk-amerikanske krigen i 1898, så springbrettet sto klart for amerikansk

økonomisk ekspansjon rundt århundreskiftet. United Fruit Company ble grunnlagt i 1899 da to amerikanske bananimportører slo seg sammen og bestemte seg for å utvide sin kontroll over det stadig voksende bananmarkedet i USA, og Europa hvor bananmarkedet tok av i mellomkrigstiden. United Fruit, og andre amerikanske selskaper som Standard Fruit Company (senere kjent som Dole), gikk da inn i lavlandene i Mellom-Amerika – i Guatemala, Costa Rica, Belize, Honduras, El Salvador, Nicaragua og Panama – og senere i nordre Sør-Amerika for å hugge ned skog, plante bananer og transportere dem nordover.

Særlig United Fruit var beryktet for å presse ut sine konkurrenter ved å midlertidig betale mer til småprodusenter og ved å sette ned salgsprisen deres, for så å sette den opp igjen. Dette var noe de klarte på grunn av sin størrelse, og dette gjorde at et par store selskaper til slutt dominerte hele det økonomiske økosystemet. De dominerte etter hvert også hele produksjonslinjen, fra plantasje til butikk.

Fra tidlig på 1900-tallet tok også United Fruit kontroll over mesteparten av infrastrukturen i Mellom-Amerika. De kontrollerte de transnasjonale jernbanene, telegrafene og radioene. Dette var, på den ene siden, noe United Fruit selv hadde investert i, men, på den andre siden, gjorde dette også at landene i Mellom-Amerika ble fullstendig avhengige av selskapet. Disse jernbanene ble ikke akkurat allemannseie, siden de stort sett var forbeholdt transport av frukt.

Styresmaktene i disse landene var så ivrige på utenlandsk kapital og modernisering at de i realiteten solgte sjelen sin til de amerikanske selskapene. Arbeiderne som jobbet for United Fruit fikk ofte ikke engang betalt i penger, men i stedet ble de betalt med United Fruit sin egen valuta som bare kunne brukes i butikker eid av dem. Dette forsikret at selskapet klarte å klemme ut hver bidige dollar de kunne fra landene det opererte i. United Fruit var så gjennomgripende i Karibia og LatinAmerika at de fikk kallenavnet ‘el pulpo,’ som er spansk for ‘blekkspruten,’ siden United Fruit sine kontrollerende tentakler trengte inn tilsynelatende alt over alt. Den første skikkelige bananrepublikken var Honduras som, ved 1930-årene, mer eller mindre hadde blitt delt opp mellom United og Standard Fruit. Regnskogene i lavlandet ble hugget ned og bananplantasjer ble plantet. Billig arbeidskraft ble så importert fra Jamaica og andre Karibiske øyer hvor etterkommere av slaver fra sukkerplantasjer var villige til å høste bananer for en veldig billig penge.

Et av de mest slående eksemplene på at United Fruit sitt styre gikk på bekostning av lokalbefolkningen er den beryktede ‘Bananmassakren’ i Colombia i. I byen Ciénaga, nord i Colombia, gikk arbeiderne på en United Fruit-eid bananplantasje til streik i oktober 1928. Streikerne ville ha tilgang til medisinsk behandling, de ville ha tilgang til toaletter, de ville bli betalt i faktiske penger i stedet for United Fruit sin egen valuta, og de ville bli ansett som faktiske ansatte av United Fruit i stedet for å måtte være underleverandører. Denne streiken kulminerte i at de colombianske myndighetene – som samarbeidet tett med United Fruit – sendte inn militæret. Etter at befolkningen i Ciénaga hadde vært i kirken søndag 6. desember samlet mange arbeidere seg, sammen med familiene sine, på plassen foran rådhuset for å høre guvernøren holde en tale. En overivrig general annonserte at folkemengden hadde fem minutter på å dra fra plassen, men dette var umulig å gjennomføre siden det var for mange samlet der. Militæret åpnet deretter ild, og rundt 2,000 ble massakrert. Ikke bare er dette en forferdelig hendelse, men ringvirkningene av denne massakren førte så sannynlig vis til en periode kjent som ‘la violencia’ som var en tiårig borgerkrig i Colombia, fra 1948 til 1958, hvor ca. 200,000 mennesker døde og som endte i at Colombia ble et militærdiktatur.

Grepet United og Standard Fruit hadde på Mellom-Amerika begynte å løsne ved slutten av andre verdenskrig. Populariteten til bananen hadde nådd sitt toppunkt i USA og markedene i Europa var ikke like interessert i bananer som før krigen. Men, i Guatemala løsnet ikke grepet.

Der ville president Árbenz, som ble valgt inn i 1951, gjøre landet mindre avhengige av United Fruit ved å bygge et nytt elektrisk nett, nye veier og nye jernbaner. I tillegg gikk den nasjonale fagforeningen i 1953 til streik mot United Fruit og boikottet deres elektriske nett og jernbaner. Árbenz’ regjering valgte da å nasjonalisere disse. United Fruit var tett tilknyttet Eisenhowers nye regjering i USA. Ikke overraskende ble all form for nasjonalisering o.l. sett på som kommunisme på 50-tallet – noe som ikke kunne tolereres innenfor USAs interessesfære. Derfor organiserte CIA i juni 1954 et militærkupp der de støttet en tidligere oberst fra Guatemalas militære, Carlos Castillo Armas. Angrepet ble startet fra en United Fruit-plantasje der Armas og CIA samlet motstandere av Árbenz, og United Fruit fikk tilbake sine landområder og sin makt. Fortellingen om amerikanske fruktselskap i Latin-Amerika er ikke bare en tragisk fortelling om utnyttelse av lokalressurser, undergraving av flere land sin suverenitet og av demokratiske institusjoner. Historien om United Fruit Company og bananrepublikker er også en historie om amerikansk imperialisme og ‘manifest destiny.’

Ilikhet med amerikansk utvidelse østover på 1800-tallet ble sett på som et siviliserende oppdrag og som Amerikas skjebne – også kjent som ‘manifest destiny’ – var også utvidelsen av amerikansk interessesfære sørover, ved hjelp av amerikanske selskaper, sett på som et siviliserende oppdrag. I bresjen for slik ekspansjon sørover var alles favorittpresident, nemlig Theodore ‘Teddy’ Rossevelt.

Med Teddy Roosevelt som president begynte nemlig USA å oppføre seg som ‘politimann’ i Mellom-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet, som var grunnleggende for å tilrettelegge for at amerikanske fruktselskaper senere skulle investere såpass mye ressurser i disse landene. Og i etterkant brukte disse selskapene og den amerikanske staten hverandre veldig aktivt. USA brukte United og Standard Fruit som unnskyldning for å påvirke den lokale politikken som de ville, og disse selskapene bedrev aktiv lobbyvirksomhet i Washington D.C. for at USA skulle legge press på de lokale styresmaktene. Måten USA og disse selskapene oppførte seg i Latin-Amerika på store deler av 1900-tallet er i bunn og grunn skremmende likt som Storbritannia og det britiske ostindiske kompani oppførte seg i Asia.

Jeg skulle gjerne ha konkludert med å si at løsningen for folk som spiser bananer er å ikke kjøpe fra Chiquita eller Dole, men det er dessverre ikke så lett. Irriterende nok var Chiquita først ute med å samarbeide med en organisasjon som heter Rainforest Alliance,

som har forandret hele bananindustrien og gjort den mer miljøbevisst og mer finansielt ansvarlig i handelen sin.

Men bananens dystre historie er kanskje uansett noe man burde ha litt i bakhodet neste gang en tar seg et mellommåltid. Bibliografi:

• Brown, Garrett W., McLean, Iain, and McMillan, Alistair, eds. A Concise Oxford Dictionary of Politics and International Relations (4 ed.). Oxford: Oxford University Press, 2018

• Koeppel, Dan. Banana: The Fate of the Fruit that Changed the World. New York: Hudson Street Press, 2008.

• Nåden, Reidar. ‘United Fruit Company abroad: a study of the change in landholdings, relationship to labor force, and the transportation system in an oli perspective.’ Masters diss., UiB, 2009.

• Scharlin, Patricia J., and Taylor, J. Gary. Smart Alliance: How a Global Corporation and Environmental Activists Transformed a Tarnished Brand. New Haven: Yale University Press, 2004.

• Tucker, Richard P. Insatiable Appetite: The United States and the Ecological Degradation of the Tropical World. Berkeley: University of California Press, 2000.

A S F F

Gjennom semestrene er det en rekke sosiale arrangementer for arkeologistudenter og andre studenter ved IAKH. Vi i Arkeologisk Studentforening og Fagutvalg (ASFF) arrangerer disse arrangementene, alt du trenger å gjøre er å møte opp!

Hvert år arrangeres det en stor halloweenfest hvor foreningen fikser pynt, snacks, musikk, og vektere. I 2022 samarbeidet vi med vennene våre venner på historie og konservering hvor hele 200 studenter møte opp på festen ikledd sine beste kostymer. Halloweenfesten er en tradisjon for ASFF, så denne kan du skrive inn i kalenderen allerede. Et annet fast arrangement er julebord eller juleball som arrangeres i slutten av høstsemesteret. Gjennom det siste året har vi også arrangert populære Paint'n Sip-, film- og spillekvelder. For ikke å glemme en fantastisk hyttetur hvor nesten 30 studenter reiste sammen ut i marka. Det er også en egen arkeologigenser under produksjon som alle studenter er hjertelig velkomne til å kjøpe når den kommer – følg med ;)

Studentforeningen består av 10 faste verv og kan ha opp til 13 medlemmer. Et av disse vervene er som arrangementansvarlig hvor hovedoppgaven er å ta initiativ til, og bidra i gjennomføringen av, ulike sammenkomster. Som arrangementansvarlig står man heldigvis ikke alene. Hele styret bidrar til gjennomføringen av diverse arrangementer på hver sin måte. I starten av hvert semester holdes det et allmøte hvor et nytt styre blir stemt inn. Å være medlem av studentforeningen er en utmerket måte å knytte kontakter på, og skille seg ut for professorene. I tillegg til det sosiale, er dette kanskje den største fordelen av å være med i foreningen. Du utmerker deg blant dine medstudenter, får masse nyttig erfaring og kommer mye tettere på professorene og administrasjonen. Ypperlig CVmat.

Er du nysgerrig og vil vite mer?

Følg oss på sosiale medier da vel!

Du finner foreningen under @UIOASFF

på Instagram eller

Arkeologisk Studentforening og

Fagutvalg på Facebook

FELT 101

AV CLIO CHRYSOSTOMIDIS

Jeg har aldri vært i felt før, og nå er tiden altså endelig kommet. Etter å ha danset på ekstasen av å ha fått opptak, har alvoret endelig begynte å demre for meg. Felt er ikke kødd. Det krever styrke, stamina, blod svette og tårer. Felt er blodig alvor!!! Det krever Lars Monsen-ferdigheter, og mot til å kjempe mot slanger ved såldestasjonene. Byjenta i meg skal ut, og villmarken skal inn! Kontordama i meg skal brenne kosejakka og få på seg vernesko! Eller det er hvert fall det jeg har hørt da. Hva gjør jeg nå? Hva skal jeg pakke? Hvordan skal jeg overleve i felt som en nærsynt byjente fra Oslo?

Denne artikkelen er for deg som aldri har vært i felt, som ønsker å dra i felt, eller som skal i felt for første gang i år. For at både du og jeg skal føle at felt er noe vi kan mestre, har jeg intervjuet erfarne feltarkeologer som kan svare på alle de dumme – men viktige – spørsmålene mange sitter inne med.

BLI KJENT MED NOEN AV BLINDERNVEIEN 11S FELTARKEOLOGER

Joakim Gabrielsen (31) er redaktør i det arkeologiske tidsskriftet Nicolay. Han skal begynne å skrive sin masteroppgave høsten 2023, og ønsker å spesialisere seg innen samtidsarkeologi med vekt på krigsminner, Antropocen, miljø og teori. Joakim et feltorakel uten like, og har 4 feltsesonger på ryggen. Favorittgodteriet hans er Nidars julemarsipan, fersken og sure føtter/pærer.

Hedda Signora

er styreleder i Arkeologisk studentforening og fagutvalg. Hun fullførte sin bachelor i Arkeologi denne våren, og er interessert i kjønnsarkeologi. Hedda har en solid feltsesong bak seg i Norge, og gleder seg til enda mer felt. Favorittgodteriet hennes er alt av Kinder.

Berggraf (23)

Sara Marie Thomte (22) har vært arrangementansvarlig i Arkeologisk studentforening og fagutvalg, og fullfører nå sitt 4. semester av bachelorgraden i arkeologi. Hun har en solid feltsesong bak seg, og har jobbet i både Hellas og Norge. Sara er interessert i klassisk- og middelhavsarkeologi, og også geologi. Favorittgodteriet hennes er surt godteri.

Felt 101

Hvor stor koffert bør jeg ha?

Joakim: Stor! Er det en ting man undervurderer på feltreise er det hvor mye man skal ha med, både ned og ikke minst tilbake. Du får masse arbeidstøy og sko som tar mye plass, og det er jo greit å ha med seg litt klær til forskjellige settinger!

Hedda: Det kommer helt an på hvor lenge du skal bo i felt, og hva slags utstyr du må ha med selv. Dersom du jobber hos KHM (Kulturhistorisk museum) låner du alt av arkeologisk utstyr og feltklær hos dem. Er usikker på hvordan det er hos andre arbeidsgivere, men tror det er vanlig praksis å få tildelt arbeidsklær i hvert fall. I kofferten trenger du med andre ord bare å ha med hverdagsklær, håndklær, sengetøy og viktigst av alt - pysj. Hør med feltleder før du reiser om du bør ha med eget kjøkkenutstyr, eller om det kan lånes.

Sara: Jeg er en kronisk overpakker, så jeg bruker alltid den største kofferten jeg har, og krysser fingrene for å ikke ha overvekt på flyplassen. Jeg følte likevel at jeg endte opp med å bruke mesteparten av tingene jeg hadde med, da jeg var der nede i 5 uker.

Hvordan holder du myggen på avstand?

Joakim: Enten kan du akseptere din skjebne og gå den i møte, eller så er det diverse myggsprayer på apotekene med god effekt – jeg har brukt sånn spiral i felt før. Eller så har du den klassiske mygghatten hvis det er veldig mye!

Hedda: Kjøp en heftig myggspray med 50% deet. Når jeg har vært i felt var det kjøpt inn en egen myggspray til bruk av mennesker og hest. Det var nok ikke så bra for huden, men den holdt myggen unna!

Sara: Jeg var i et område med veldig mye og aggressiv mygg, og sverget til den sterkeste myggsprayen de hadde på apoteket selv om den egentlig var ment for jungel og tropisk klima! Jeg hadde også med et myggnett som kunne henge over senga i en selvklebende krok jeg kjøpte på Clas Ohlson. Selv med alle disse tiltakene er det stor sannsynlighet for å få et stikk og da anbefaler jeg nedkjølende gel eller antiklø-krem som man også kan få kjøpt på apoteket.

Hvilke sko anbefaler du?

Joakim: På felt er det påbudt med vernesko, men fra Becken & Strøm har de noen nice [(flotte)] fjellsko med vrilås som jeg selv bruker. Viktig med støtte i anklene, og litt opp.

Og husk såle til gummiskoene (og de vanlige skoene), det er viktig as.

Hedda: Hvis du jobber i Norge mener jeg på at du får utdelt alt nødvendig arbeidstøy - sko, støvler, arbeidsbukse, regntøy, arbeidsshorts, vernehjelm, refleksivest, hansker og belte av arbeidsgiver. Dersom du er usikker, ville jeg hørt med feltleder.

Sara: I Norge får man vernesko gjennom jobben, men på prosjektet jeg jobbet på i Hellas måtte man bruke egne sko. Da er det lurt å velge sko som er gode å gå i, men som også er litt robuste. Jeg brukte et par tursko fra Salomon, og var veldig fornøyd med dem. For guds skyld ikke dukk opp i sandaler når du skal ut i felt!

Hvilken bukse anbefaler du?

Joakim: Arbeidsbuksen fra Becken og Strøm med slitasjepolstring i knær, med knebeskytter lommer utvendig, og med avtagbare sidelommer. Har man den er feltlivet perfekt! PS: en shorts med samme specs er gull verdt på de varmeste dagene!

Sara: Det kan bli veldig varmt i Hellas gjennom sommeren! Jeg ville gått for en cargobukse i et stoff som puster, for eksempel bomull. Ellers er det også fint med luftige klær i lin. Finn klær du føler deg komfortabel i, men som også beskytter deg mot elementene. Ekstra tips: Det er også veldig lurt å ha med seg en hatt eller en caps!

Hva er noe man ikke ville trodd om felt?

Joakim: At det er så gøy! På de fleste steder spiller man høy musikk mens man jobber, som regel rock/metall, men alt mulig blir spilt.

Hedda: Hvor sulten man blir av å jobbe fysisk ute i sola en hel dag.

Sara: Hvor slitsomt det faktisk er! Det er veldig hardt arbeid, men samtidig er det også veldig verdt det synes jeg.

Hva er noe jeg burde vite om felt?

Joakim: Spør! De fleste tør ikke i frykt av å virke mindre kompetente, men det er bare positivt for da viser man pågang for å lære og utvikle seg i yrket. Ellers så er det å være en sosial og blid person, for ofte i felt så både jobber og bor du med de samme i ganske lang tid, og da er det lurt å knytte gode relasjoner med de andre raskt. Ellers er det mye insekter, dyr og generelt natur, så pass på i gresskanter etter slanger!

Hedda: Mine tre viktigste lærdommer fra første dag i felt er: 1. Ha med caps. 2. Invester i en god håndkrem. 3. Ikke rist såldekassen - dra den frem og tilbake over stokken.

Sara: Man lærer ekstremt mye nytt, og i tillegg får man virkelig tatt i bruk det man har lært på universitetet. Jeg anbefaler alle å søke på feltjobb, men ikke gi opp om du ikke får napp med en gang! Ha troen på deg selv, og husk at det alltid kommer nye muligheter!

Hvor mye solkrem bør jeg pakke?

Joakim: Masse! Faktor 30 og 50, og smør minst 1 gang hver andre time.

Hedda: MYE. Husk å smøre deg i hvert fall på morgenen og i lunsjen. Dersom du bryr deg om skillet: husk å variere hvilke topper du har på. Det skillet du får på ryggen i løpet av felt, blir værende til jul.

Hvis man bruker briller, anbefaler du å bruke briller? Hvordan holder man dem i så fall rene, har du noen tips?

Joakim: Oi, det var et godt spørsmål. Personlig bruker jeg linser i felt, men vet det er flere som bruker briller i stedet. Mitt beste tips må være å grave rolig, og unngå de verste gjørmehullene.

Hedda: Lesebriller trenger du ikke å ha med ut i felt. Dersom du bruker briller til hverdags, ville jeg absolutt brukt dem. Avhengig av [hvor du ender opp i felt] kan det være ting på bakken man ikke vil trå på som er arkeologiske funn, eller spiker som er GIS koordinater. Brillene blir nok skitne, så kanskje lurt å pakke med brillerens?

Sara: Jeg bruker briller og synes det gikk helt fint! Funket bedre med briller enn linser da det kunne være litt støvete og man kunne få litt rusk i øyet av og til. Jeg hadde med meg små engangs-renseservietter til brillene, men jeg opplevde ikke at de ble så veldig mye mer skitne enn vanlig.

HHvis man har astma, er det noe man bør passe på?

Joakim: Putt inhalatoren i en funnpose, gjerne to! Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har klart å puste inn en håndfull av jord og sand fordi jeg har glemt det.. Ellers bare passe på å ikke overanstreng deg, spesielt ikke ved krafsing, si heller ifra så kan du gjøre noe annet.

Hedda: Det kommer helt an på hvilke type, og hvor alvorlig astma en har. Jeg har selv astma, og det har aldri vært noe problem i felt så lenge jeg har med medisin. Mitt råd dersom du har astma (eller hvilken som helst sykdom/skade) er å operere etter samme praksis som du ville gjort på en fjelltur.

Sara: Husk å ta med medisinene dine og ta pauser når du trenger det! Helsen din er aller viktigst!

Hvordan blir jeg venn med folk i felt?

Joakim: Ha med høyttaler og godt humør så har du en god start! Og, bestikk gjerne sjåføren i bilen med en Redbull eller to, det skårer heller aldri feil. En annen ting som er populært blant folk i felt, er å spille mye brettspill. Ha et litt stort og strategisk spill, så blir du populær!

Hedda: Spør om dine feltkollegaer vil bli med på noe sosialt etter arbeidsdagen. For eksempel gå en tur, dra og bade, eller ta en øl. Ellers, vær hyggelig, behjelpelig og genuint interessert i å bli kjent med de andre. Sara: Folk i felt er forbausende nok helt vanlige mennesker og er ikke noe vanskeligere å bli kjent med enn andre folk. Man har til og med den fordelen av at man sannsynligvis har like interesser, i og med at man har havnet på samme plass.

Hva er noe jeg ikke burde gjøre i felt?

Joakim: Ikke vær kjip, sutrende, eller tro du vet bedre enn kollegaene dine er de gyldne reglene. Ellers vil det aller viktigste å ikke gjøre i felt være å ikke overanstrenge seg for mye, spesielt i varmen. Overoppheting og solstikk er skumle greier!

Hva er noe jeg ikke burde gjøre i felt?

Joakim: Ikke vær kjip, sutrende, eller tro du vet bedre enn kollegaene dine er de gyldne reglene. Ellers vil det aller viktigste å ikke gjøre i felt være å ikke overanstrenge seg for mye, spesielt i varmen. Overoppheting og solstikk er skumle greier!Hedda: Sitte på rumpa og vente på å få beskjed om hva du skal gjøre. Forsøk å se selv hva du kan bidra med, og eventuelt spør feltleder om du kan bidra med noe. Unngå også å komme for sent.

Sara: Ikke vær redd for å stille spørsmål! Det er ikke meningen at du skal kunne alt fra før av, og du er der for å lære.

Er det sant at man må ha med godteri i felt?

Joakim: Ja! Og kake innimellom!

Hvis du ikke gjør det blir folk grinete, det lover jeg deg.

Hedda: Ja.

Sara: Ja, det er faktisk en uskreven regel at du må ha med godteri til arkeologene på jobb når du er på besøk i felt! En veldig fin regel synes jeg :P

Etter å ha lest alle disse tipsene er det åpenbart at å være i felt krever å være litt «streetsmart». Og kreativ. Heldigvis, har både du og jeg nå fått litt tips fra noen av Blindernveien 11s feltguruer, og er nå klare til å blomstre til å bli solbrune feltarkeologer. Det gjelder altså å ha med seg stor koffert, og å prøve å få plass til så mye som mulig. Det essensielle, uavhengig av hvor du skal i verden, virker å være en ordentlig kvalitetspysj, hverdagsklær, håndkle, gnagsårplaster, solkrem og godteri. For guds skyld ikke glem godteriet!!! Har hørt at arkeologene er ekstra svake for kake. Pakk også med deg en høyttaler og en kortstokk for ekstra feltpoeng. Forhåpentligvis får du også en pakkeliste av feltleder over andre ikke like åpenbare ting som du bør pakke, som en stekepanne. Hvem skulle trodd!

Med disse tipsene kommer feltsesongen til å gå som smurt! Særlig med lur bruk av funnposer og myggspray med jungelstyrke!

MUST HAVES PÅ UTGRAVNING

TABULA LUDUM

AV KENT HEINESEN HVORDAN ER ARKEOLOGIEN REPRESENTERT I BRETTSPILL?

Arkeologi og brettspill. To ting som ikke nødvendigvis virker som en naturlig sammenkobling. Som med andre deler av populærkulturen er også arkeologi fremstilt i brettspill på samme måte som vi kan finne det igjen i for eksempel film, med Indiana Jones som den store posterboyen, og gjerne det første mange tenker på når ordet arkeologi blir nevnt. Jeg vil ta en liten titt på hvordan arkeologi har blitt representert i brettspill, både når det er et av hovedtemaene i spillet, men også når det bare er en del av bakgrunnen i historien til spillet. Der jeg ikke har førstehåndserfaring med spillene baserer jeg mine inntrykk på regelheftene og beskrivelser på spilleskene, i tillegg til omtaler og anmeldelser.

Archaeology: the New Expedition (2016)

Design: Phil Harding-Walker

“Collect and sell treasure for profit! But get too greedy and you might lose it all...”

Dette spillet burde kanskje være det første og mest selvfølgelige spillet for en arkeolog å kjøpe og spille. Ut fra anmeldelser av spillet å dømme er dette et riktig artig og kjapt lite spill. Men når man leser beskrivelsen av spillet skjønner man at her er det noe som skurrer… Hver spiller er en arkeolog som jobber med hver sin utgravning i Egypts ørken. Man prøver å finne og pusle sammen pergamenter, keramikk og andre «uvurderlige artefakter». Man utforsker pyramider og håper på å finne hauger med skatter!

I tillegg drar man til det lokale markedet og prøver å handle bort og kjøpe arkeologiske materialer, med det mål for øye å øke verdien av samlingen din. Man vinner spillet ved å være den arkeologen som tjener mest penger på å selge sin samling til museene. Man kan også stjele gjenstander fra hverandre og generelt være en skikkelig drittsekk.

Ja… ikke den beste måten å fremstille arkeologi og arkeologer på, nei… Så mange problemer, hvor skal man starte? Punkt 1: man er en mann, ikke noe jentelus her.

Punkt 2: Bare hvite machomenn med hatt har tilgang her. Ingen lokale egyptere trenger å blande seg i bevaringen av sitt lands kulturarv. Det er penger å tjene! Noe som fører oss til punkt 3, og jeg skjønner ikke at jeg trenger å si dette, men dette er ikke arkeologi, dette er gravplyndring med det for øye å tjene mest mulig penger! Det er så utrolig mange brettspill som handler om å vinne ved å ha mest penger, gjerne gjennom handel, eiendoms- og boligspekulasjon (bare se på Monopol som det eksemplet flest mennesker kjenner til), skipsfart pluss en million andre måter å tjene penger på. Dette spillet hadde ikke trengt å dra arkeologi ned i søla på denne måten, man kunne heller latt spillerne for eksempel spille gangstere som utpresser folk i nabolaget og stjeler fra hverandre.

Spillet er designet av Phil Harding-Walker, som også har laget strålende spill som for eksempel Bärenpark, et spill der man bygger en fin bjørnepark med Tetris-formede brikker, et fornøyelig spill som IKKE handler om å sverte en hel akademisk retning!

Excavation Eart (2021)

Design: Gordon Calleja, Dávid Turczi, Wai Yee

“

n races trade artifacts of old Earth and attempt to curate the best collection.”

Bare som en liten ganerens etter det forrige spillet tar jeg med dette spillet, som for så vidt også er et «skattejakt»-spill. Men denne gangen er handlingen satt hundre år fram i tid, og det finnes ikke mennesker igjen på jorden. Dystert?

Neida! Heldigvis finnes det romvesener fra våre nabosolsystemer som er interessert i gjenstander som vår døde sivilisasjon har etterlatt seg, så de flokker seg nå til jorden for å se om de kan finne noe kult å vise fram i sine hjemplaneters museer. Spillerne spiller da utenomjordiske utforskere som drar ned til jorda, for å rote rundt i etterlevningene våre for så å putte det på utstilling, få mest prestisje ved å ha den fineste utstillingen og vinne basert på det. Jo sjeldnere gjenstander, jo bedre.

Alie

DEBISSCHOP W 2021, <HTTPS://BOARDGAMEGEEK.COM/IMAGE/6345266/EXCAVATIONEARTH>

Men husk, du er egentlig ikke interessert i de faktiske forholdene som var på jorda, så alt du finner er helt meningsløst for deg. Derfor plukker du med deg alt fra bøtter og rustne gateskilt til bamser og utstoppede hjortehoder, Brexitpamfletter og hjulkapsler. Du kan selge det du finner til noen av de andre romvesenene du har med deg for raske penger, men til slutt vil du så klart selge en flott samling til museet på hjemplaneten din. Og den med mest penger til slutt vinner. Deilig å ikke måtte tenke på hva slags konsekvenser en slik utnyttelse av den lokale befolkningen kunne medført, så mye greiere å vente til de utrydder seg selv og bare plukke med seg alt.

En artig ting med dette spillet, selv om det ikke er en så veldig god representasjon av arkeologi som sådan, er hvordan det gjør litt narr av betydningen man tillegger gjenstander man ikke kjenner bruken til. Var dette hjortehodet en del av et alter, der menneskene ofret til en slags dyregud gjennom rituelle handlinger? Denne metallplaten må ha stått veldig prominent midt i en gjennomfartsåre, hva kan dette mystiske symbolet ha betydd? Det må jo ha vært noe viktig?

Thebes (2007)

Design: Peter Prinsz

“Alien races trade artifacts of old Earth and attempt to curate the best collection.

“Become an archaeologist as you study ancient cultures, go digging, and exhibit” Dette er salgspitchen som står på baksiden av boksen. Og overraskende nok så er dette kanskje en lovnad dette spillet til dels kan stå inne for!

Handlingen i spillet er løst satt til begynnelsen av 1900-tallet, så problemene med at man spiller en klassisk hvit europeisk mann dukker igjen opp. Likevel, dette spillet handler ikke bare om skattejakt, hvor man skal grave fram de mest verdifulle gjenstandene og så vinner du. "Thebes" er, som det forrige spillet, et spill om konkurrerende arkeologer. Man spiller arkeologer som må reise rundt i Europa, NordAfrika og Midtøsten for å samle inn kunnskap (!) om fem gamle sivilisasjoner: Hellas, Kreta, Egypt, Palestina og Mesopotamia (dette virker kanskje litt tilfeldig, men som en begrensning i et brettspill funker det greit). Denne kunnskapen bruker man så til å utføre arkeologiske utgravninger. Man må ha tillatelser for å få lov til å grave, og selv om det er prestisje i å finne prydgjenstander og berømte skatter, så er poenget å få mer kunnskap. Jo mer kunnskap du klarer å tilegne deg og, ikke minst, publisere og dele med resten av verden, jo høyere poengsum får du, og personen med høyest poengsum er den beste arkeologen og vinner spillet!

En viktig del av spillet er også tid. Ikke bare arkeologisk tid (eldre gjenstander har en tendens til å ha større poengverdi enn yngre), men også hvor mye tid du bruker til å samle inn kunnskap og hvor mye tid du bruker på utgravingene. Spillet foregår over to eller tre år, og man setter selv grenser for hvor lang tid man vil bruke på hver del av forskningsarbeidet sitt. Og mens du bruker 10 uker i felt og ikke kan gjøre noe annet, så kan det hende at en av dine konkurrenter bruker litt ekstra tid på sine forundersøkelser, og dermed kan være sikrere på å faktisk finne noe når de først starter med sine utgravninger.

Og kanskje en av de mest realistiske delene av spillet: når du først har gjort dine grundige forundersøkelser, er godt forberedt på hva du kan finne, har alle tillatelser på plass og har holdt av godt tid til utgravningen, så kan det fortsatt hende at du ikke finner noe annet en jord. Kanskje ikke den morsomste delen av spillet, men meget realistisk.

Paleo (2020)

Design: Peter Rustemeyer

“ Your Stone Age tribe must work together to eat, survive, and develop new tech.”

Dette spillet handler ikke om arkeologi. Men, i motsetning til de andre spillene på denne lista så er dette spillet designet av en arkeolog, en tysker ved navn Peter Rustemeyer. Han startet å utdanne seg som matematiker, men kjedet seg og ville ikke bare sitte inne og lytte til forelesere hele dagen, og etter at en arkeologvenn fikk ham med ut på feltarbeid fant han ut at dette var det han ville drive med. Han er også en spillentusiast, og etter en samtale med en spilldesignervenn fant han ut at han hadde lyst til å lage et spill til dels basert på kunnskapen han hadde tilegnet seg under arkeologiutdannelsen. Når dette er sagt så er spillet ikke et simulasjonsspill, men satt i et slags «fantasy»-paleolitikum til dels løsrevet fra tid og sted, hvor man kan finne opp kastespyd og atlatl om hverandre, og dyrene man jakter på er alt fra mammuter og sabeltanntigre til dronter og flodhester.

Dette var en stor suksess og han vant Kennerspiel des Jahres i 2021 fra den internasjonale spillmessen i Essen i Tyskland, en imponerende bragd da dette bare var det andre spillet han hadde designet! Dette spillets handling, som navnet tilsier, er lagt til paleolitikum. Alle spillerne samarbeider om å få en liten gruppe jeger/sankere til å overleve og klare seg godt nok til å lage nye ting, som steinøkser og spyd, tiltrekke seg flere folk og skaffe nok mat til å overleve natten. Men en fin ting er at for å vinne spillet må man fullføre et stort hulemaleri av en mammut, et håpefullt bilde av at det er menneskets kreative sider som er viktigst for å utvikle seg og ikke våre mer destruktive sider. Et trivelig, men noen ganger brutalt vanskelig spill da du ikke er garantert å overleve de mange farene som lurer der ute i naturen. Man er tross alt ikke det største dyret på savannen, ei heller det sterkeste. Men med kløkt og riktig bruk av redskaper kan man klare å holde de fleste folkene i din lille gruppe i live og overleve én natt til.

Twilight Imperium: Fourth Edition –Prophecy of Kings (2020)

Design: Dane Beltrami, Corey Konieczka, Christian T. Petersen

“Build an intergalactic empire through trade, research, conquest and grand politics.”

Dette er en utvidelse til grunnspillet Twilight Imperium, men siden det er i utvidelsen arkeologi blir nevnt så er det det jeg tar for meg nå. Twilight Imperium er et episk storpolitisk romeventyr/romopera satt i en galakse med flerfoldige raser som bruker krig, handel, ekspansjon og diplomati for å fullføre delmål i spillet for å samle poeng og være førstemann til 10 poeng og vinne spillet. Dette spillet er stort i alle ordets betydninger, spillboksen til grunnspillet veier flerfoldige kilo og brettet dekker minst ett helt spisebord! Det er et spill som tar mellom tre og ti timer å spille, og det er veldig mye man kan si både for og imot dette spillet, og det er er ett av mine favorittspill. Men jeg skal ikke snakke så mye om akkurat dét her.

Det hender at man i brettspill med et science fiction tema inkluderer en form for arkeologi som skal representere at disse sivilisasjonene i en fjern framtid graver fram gammel teknologi som kan brukes på nytt, eller man finner eldgamle artefakter som har stor symbolsk (eller nærmest magisk) betydning som gir et fortrinn i spillet. Og det er akkurat hva man har prøvd å gjøre med denne gigantiske utvidelsen til dette gigantiske spillet. I dette spillet kan man finne eldgamle gravkamre til utdødde sivilisasjoner som gir deg så mye prestisje at du… får et poeng for det. Men da må du passe på å forsvare planeten dette gravkammeret er på, for om noen andre kommer og tar det er poenget plutselig deres! Det er mange sivilisasjoner i dette spillet, alle av forskjellige raser da de har utviklet seg på forskjellige planeter og slikt, og som det ofte er i slike spill så er hver sivilisasjon spesielt gode på én eller to ting de andre sivilisasjonene ikke er fullt så gode på. Og her kommer vi til hvorfor jeg nevner dette spillet: sivilisasjonen kalt Naaz-Rokha Alliansen. Dette er en sivilisasjon som, i motsetning til nesten alle de andre sivilisasjonene i spillet, består av flere raser som samarbeider. Og når man samarbeider så sier det seg selv at man er…bedre til å drive med arkeologi i verdensrommet? I spillet har Naaz-Rokha flere og større sjanser til å finne nyttige gamle ting de kan bruke til å vinne spillet med. Og ikke minst, de er meget bedårende mens de gjør det.

HTTPS://L.FACEBOOK.COM/L.

PHP?U=HTTPS%3A%2F%2FTWILIGHT-IMPERIUM.FANDOM. COM%2FWIKI%2FTHE_NAAZ-ROKHA_ALLIANCE%3FFBC LID%3DIWAR2JMPXJUGCVCXCPP_O9U-1BX9THT3QLIRPTCQPSOTCRRI2_QC_7H49H8NA&H=AT17-W93RPKUBFNCTVS7TBY_QHRXAOV1RQO1TEVCHNA9ZBPVITIL1UXSRHRHCXVQUPL-I3TAHCPATLN9V66KB2HVPZTKA48IHGOMRKB4N6JFVJT7RV6PINGQYDRTCW5ZYPJHBG

Dette er et bilde av to av heltene i denne sivilisasjonen: naazen Hesh, på ryggen til rokhaen Prit. En liten trøtt arkeolog på ryggen av en stor kattearkeolog. Dette er grunnen til at jeg elsker brettspill.

HISTORISK STUDENTFORENING (HSF)

Historisk Studentforening (HSF) er studentforeningen av og for alle på historie. Vi er en studentforening med mye og variert aktivitet i løpet av semesteret. Alt fra å arrangere fester, quiz og filmkvelder på Sophus Bugge til organisering av studieturer og representasjon av studentene i programrådet på instituttet.

Alle som går på historie på UiO kan dukke opp på våre møter, komme med forslag og generelt bidra med det de vil. Å bli med i HSF er en strålende måte å bli kjent med nye folk fra alle deler av studiet, og få muligheten til å påvirke egen studiehverdag. Styreverv i HSF er også en flott ting å kunne putte på en CV, og til neste semester trenger vi masse nye styremedlemmer!

Følg oss på facebook for å se når neste møte eller arrangement er, og sleng deg med! I verste fall møter du noen hyggelige folk og får gratis pizza.

Facebook: Historisk Studentforening

Instagram: @hsfuio

E-mail: styret-hsf@iakh.uio.no

JONAS GAHR STØRE

SKYLDER MEG EN MIDDAG

Av Magnus Knutsen

Det er stas å være toppolitiker. Ikke bare får man innflytelse i hvordan landet skal drives og hvilken type politikk som skal styre skuta, men man får også godt betalt, og god eksponering på TV og i andre medier dersom man får et kick av sånt. Men det tar som regel lang tid å bygge seg opp nok erfaring og anseelse til å havne i en slik posisjon, og de som velges inn i ung alder, for eksempel på stortinget, omtales gjerne som «unge og ivrige» eller «friske pust», og fremstilles kanskje til og med i media som en slags politisk wünderkind.

Igode gamle dager, og nå snakker jeg altså om under det romerske imperiet, var det et eget navn på denne evige krafsingen etter offentlige embeter, nemlig cursus honorum, som direkte oversatt betyr noe som «ærenes» eller «posisjonenes løp», og beskriver den vanlige progresjonen en ambisiøs embetsmann hadde gjennom de offentlige embetene. Her skulle man starte på bunnen og gjerne bli meldt i det lokale bystyret, *host*ungdomspartiet*host*, av din rike far i en alder av fem eller noe sånt om det var råd til det, for så å jobbe seg oppover systemet så fort man kunne. Jo raskere, jo bedre. For å bli valgt til de høyeste embetene var det viktig å strø rundt seg med så mye penger og underholdning man kunne i løpet av sin tidlige karriere, slik at folket skulle tenke det var sannsynlig at du ville sponse henrettelser og annet stas i noen år til dersom du ble valgt...

En viktig del av dette systemet var at slike donasjoner til det offentlige av bygninger, måltider, underholdning, og annet slett ikke var frivillig i det hele tatt, men som regel var en forventet og lovfestet del av det å ta på seg en ny stilling. Et dokument fra den romerske kolonien Urso i Spania spesifiserer for eksempel en maksimum-sum fra bykassen og en minimum-sum fra egen lomme som den ferske politikeren skulle bruke på offentlig underholdning i løpet av sitt år som embetsmann (Lex Ursonensis, 70). Denne «obligatoriske gaven» som embetsmenn måtte gi var nådeløs, og dersom personen selv ikke kunne betale for spetakkelet han hadde tatt på seg, var han forventet å avgi et skriftlig løfte om at enten han eller hans etterkommere en dag skulle betale den forventede summen (Veyne & Ariès, 1987, p. 107). De fleste av dem som tok på seg embeter betalte derfor minimum-beløpet og sa seg fornøyde i første omgang med å organisere en offentlig middag eller lunsj til folket, mens de som hadde mest kunne finne på å mangedoble beløpet og avskrive hele opplegget som en privat gave til folket i form av en offentlig bygning eller gladiatorkamper (Cébeillac-Gervasoni, 1990, p. 703). Tenk litt på det som en 17Mai Lønsj: Det at man tar med et hvitløksbrød til tapasen passerer på en måte forbi i stillhet, ettersom det er minstekravet. Koster man derimot på seg hummer og blinis med kaviar har man gjort det lille ekstra, og retten blir varmt mottatt som en gave til fellesskapet, til tross for at alle skulle ha med noe uansett.

Uansett skapte forventningen av disse store gavene en interessant dynamikk hvor det noen ganger kunne være ganske dårlig timing å få en forfremmelse. Paul Veyne (1987) ser for eksempel for seg en situasjon hvor eliten i det lokale bystyret skal velge en ny kandidat til et høyere embete, og at den valgte kandidaten så klager på at han alt har holdt dette embetet, og ikke er særlig gira på å betale for oppvarming av badene enda et år. I så fall måtte det ironisk nok argumenteres frem og tilbake i byrådet hvem som skulle ta «kula», altså forfremmelsen, litt som en runde «hot potato». Dersom de likevel ikke ble enige kunne attpåtil massene i byen, glade i sitt varme vann som de var, velge seg ut et offer, og så hylle denne personen som ny embetsmann via enstemmig akklamasjon. Offentlig embete var altså generelt sett ikke noe som man higet etter for å tjene seg rik, men heller en økonomisk byrde man tok på seg for å konkurrere om status i det lokale hierarkiet.

Det ligger ikke noen politisk agenda eller snikende poeng bak denne teksten her. I dagens politiske klima hvor skattelegging og politikerlønn er nærmest daglige overskrifter er det likevel interessant å se på hvordan fortidens politiske systemer håndterte disse spørsmålene, og på sin egen måte omfordelte de rikes ressurser tilbake til folket. Til tross for at jeg nok aldri frivillig ville gitt opp mine moderne goder og privilegier for et liv som romersk plebeier, er en liten del av meg skuffet over at jeg aldri kommer til å få sponset en middag i slottsparken av Jonas Gahr-Støre.

• Cébeillac-Gervasoni, M. (1990). L’évergétisme des magistrats du Latium et de la Campanie des Gracques à Auguste à travers les témoignages épigraphiques. Mélanges de l’école française de Rome, 699-722. https://www.persee.fr/doc/

mefr_0223-5102_1990_num_102_2_1688

• Veyne, P., & Ariès, P. (1987). A History of private life : 1 : From pagan Rome to Byzantium (Vol. 1). Belknap Press of Harvard University Press.

ANTIKKE FABLER

For oss IAKH studenter er det mange spennende samtaletemaer vi kan briljere med i en samtale, enten det er på en date, under mingling eller på et jobbintervju. Her i Blindernveien 11 går det for det meste i myrlik, forhistoriske menneskeofringer, støpeteknikker, og diverse historier fra sagalitteraturen eller antikkens Roma. Noe for enhver smak kan man si! Tidligere i denne utgaven oppfordret vi studentene ved Det humanistiske fakultet til å få orden i «gamet» sitt med noen ordentlig saftige dating-tips fra den romerske herremannen Ovid. For å komme ordentlig inn i vår beste hot girl-sommer som de IAKHerne vi er, har vi i Tabula samlet noen fabler som både sjarmerer og imponerer. Neste gang du vil slå ordentlig på stortromma, eller en samtale blir litt småklein, kan du huske på disse fablene og kjøre CPR på samtalen.

Vi starter lett med en av de eldste bevarte fra Sumeria som er om lag 4000 år gammel. Oversatt til engelsk lyder den slik:

"The dog, having entered an inn, did not see anything, (and so he said): "Shall I open this (door)?" (Gordon 1958:56, 5.77).

Selv om vitsens punch-line kanskje ikke har en helt perfekt landing, er det ingen tvil om at denne vitsen på sitt beste er sjarmerende. Poenget er nok «lost in translation», men oversetteren Edmund Gordon tolker denne vitsen slik at vertshuset (the inn) mest sannsynlig også fungerte som et bordell, der hunden lusket inn i håp om å få en liten smugtitt. En skikkelig Ovid hund altså. Mange av de sumeriske vitsene/ordtakene involverer hunder som hoier seg rundt om i byen og skaper bry.

The dog (came) to the warehouse, (And) the pedlar's carrying-yoke was broken apart on the floor. After going back outside, he questions his tail, (saying): "Is (there) something standing behind me?" "They have produced something nice for you!" (answered the tail). "Well then, tonight when I return, I shall get something!" (replied the dog). And so, upon his return, his carrying-yoke was (still) broken apart, (But then) water was thrown (at the dog), (and) he was made to stay in the street (Gordon 1958:64, 5.102).

Denne fabelen forteller antagelig om hundens frustrasjon i sine gjentatte forsøk på å stjele(?) mat fra en butikk. Og kanskje også en lærdom om å ikke alltid stole på hjertet (eller halen), men også bruke sunn fornuft.

En meget god lærdom, som sikkert er nyttig å trekke fram på et jobbintervju eller en første date. Og for så vidt viktig å huske på når du er på dansegulvet på nattklubben.

Videre kan vi bevege oss til romerne, som til tross for sitt sofistikerte ettermæle var store fans av sexvitser, og utrolig nok også bæsj-, tiss- og prompevitser. Romerne var svært sosiale av seg, særlig under aktiviteter vi i dag anser som svært private. De hadde offentlig toaletter der de satt hofte mot hofte og gjorde sitt, før de omsider dyppet en pinne med en svamp på (en xylospongium) ned i en liten «bekk» med vann som rant langs gulvet foran doene, og vaska seg ren. På disse doene er det funnet veggmalerier og graffiti, til og med altere(!), slik at man både kan multitaske vettet av seg og formidle budskap til hele nabolaget/ byen. I Ostia i Italia er det funnet et veggmaleri som avbildet syv vise menn, i dag er kun tre bevart: Solon, Thales fra Milet, og Chilon av Sparta. Mennene er plassert sittende (på ramma) med gode råd til de som gjør sitt fornødne (Clarke 1998:36-38):

Solon kommer med rådet: Ut bene cacaret ventrem palpavit Solon. (For å drite bra, stryker Solon magen sin)

Thales sier: Durum cacantes monuit ut nitant Thales (Thales råder de som er forstoppet eller som sliter litt til å virkelig jobbe (presse) på).

Chilon av Sparta briljerte: Vissire tacite Chilon docuit subdolus (Listige Chilon lærte hvordan man prompet lydløst).

Isamme toalett råder også vanlige mennesker, som også er på ramma. Under Thales sitter en eseldriver som samtaler med to andre menn i rommet. Den ene sier «Jeg skyndter meg» (propero) mens han rister på kroppen, mens den tredje kimer inn «Min venn, du glemmer ordtaket. Drit bra og la legen *utføre oralsex på deg*» (amice fugit te proverbium / bene caca et irrima medicos) (Clarke 1998:39-40). Muligens var dette romernes egne variant av «drit og dra». Enda en slager å rope ut fra båsen på Chateu Neuf sent en lørdagskveld, eller på doen på Sophus Bugge for å trøste medstudenter under en ellers hard eksamensperiode.

Figur

1: De tre vise menn på ramma, (originalen er cc av Carole Raddato).

Romerne var også ganske så direkte og tagget hyppig ned gata med diverse budskap de hadde på hjertet:

“Weep, you girls. My penis has given you up. Now it penetrates men’s behinds. Goodbye, wondrous femininity!” ([vos mea mentula deseruit.] dolete, puellae. pedic[at culum]. cunne superbe, va[le].) (Taberna I.2.20, CIL. 3932) (See Wilhelm 1871:502; Porter 2018:56, 70).

En nyttig replikk dersom du som mange andre blir en del av den noe sørgmodige HFstatistikken (Les Dating-tips fra en veteran)e brukte også graffitien som en yelp for å klage på en sassy og morsom måte, noe vi på ingen måte oppfordrer til å gjøre på Blindern…

“We peed in the bed. I admit it, we did wrong, host. If you were to ask, Why? There was no chamber pot.” (Miximus in lecto. Fateor, peccavimuṣ, hospes. Si dices, 'quare?' Nulla matella fuit.) (Vicolo delle Pareti Rosse (VIII.6.5-8), CIL. 4956). Med disse fablene kan du bli et fyrverkeri av karisma og ice breakers. HF-rizzen er kanskje ikke for alle, men den eksisterer uten tvil!

Bibliografi

Clarke, John R.

1998 LOOK WHO’S LAUGHING: HUMOR IN TAVERN PAINTING AS INDEX OF CLASS AND ACCULTURATION. Memoirs of the American Academy in Rome 43/44:27-48.

Gordon, Edmund I.

1958 Sumerian Animal Proverbs and Fables: “Collection Five” (Conclusion). Journal of Cuneiform Studies 12(2):43-75.

Wilhelm, Z.

1871 Graphio inscripta. In Inscriptiones parietariae Pompeianae, Herculanenses, Stabianae.

Porter, J. R.

2018 A Sampling of Graffiti and Other Public and Semi-Public Texts from Pompeii and Herculaneum

DATINGTIPS FRA EN VETERAN

Av Sofia Hammervoll

En instruksjon til hvordan vi får bukt med de lave søkertallene til HF

Det er vår på Blindern. Fuglene kvitrer, sola skinner og hele campus kryr av kjærestepar som skamløst viser fram sin ungdommelige kjærlighet med uforskammet PDA. Eller, det vil si hele campus bortsett fra HF. Samtidig som vårt kjære fakultet er iøynefallende tomt for kjærestepar, daler søkertallene til studieprogrammene som fakultetet tilbyr. Ferske tall viser at det største fakultetet ved universitetet i Oslo også er det fakultetet som sliter mest med rekruttering av nye studenter. Samtidig som UiO har en oppgang i søkere på 7,1% fra fjoråret, så har HF sine søkertall gått ned med 3,6%. Særlig er det språkstudiene og lektorprogrammene som går mest tilbake, men HF gjør det stort sett dårlig over hele linja. Det er tydelig at det humanistiske fakultetet sliter med å verve nye studenter på tradisjonelt vis. Men hva om man ser til alternative måter å rekruttere nye HF-ere? I følge Statistisk sentralbyrå så er det lavere sosial mobilitet i utdanningssystemet enn tidligere antatt, og barn velger i stor grad samme utdanning som foreldrene gjorde. Derfor foreslår redaksjonen Tabula en ny måte å verve nye studenter på: Kan vi ikke rekruttere de, så får vi produsere de.

Da Sentio i mai 2022 gjorde en undersøkelse på vegne av Universitas om UiOstudentenes sexvaner. Der svarte 15% at de aldri har sex og 3% at de har sex hver dag. Hele 20% av kandidatene som deltok i spørreundersøkelsen ønsket ikke å oppgi hvor ofte de har sex. At de som befinner seg i 20% andelen i realiteten faller innenfor den sistnevnte prosentandelen framfor den førstnevnte kan ikke være særlig sannsynlig. Det er ikke til å legge skjul på at HF har et rykte på seg å ha blant de mest asosiale studentene, ironisk nok med tanke på at studentene her studerer såkalte «humanistiske» fag. Dette er ikke en oppfatning Tabula er alene om. Samme artikkelen i Universitas som nevner spørreundersøkelsen klarer selvfølgelig å fange opp et par HF-studenter som mener at det ikke er tvil om at det er studentene ved det humanistiske fakultet som faller innenfor den sexløse prosentandelen.HF-studenter har altså null «game». Mange tenker at dette sikkert er et stort hinder i det å produsere nye studenter til fakultetet, men vi i Tabula ser heller på dette som enda en glimrende mulighet til å lære av fortiden. Som den sex-løse generasjonen vi er, så vil det gagne oss best å se til de tidligere generasjonene og deres vei til sunne sexvaner.

Og nei, da mener vi ikke å hente inspirasjon fra tante Gunnhilds «hot girl summer» i 1973 og hennes første møte med p-pilla, for vi skal nemlig enda et par generasjoner lenger bakover i tid. For hvem kan vel ikke mer om å få seg napp enn romerne? Kjente for sine grove veggmalerier og utallige bordeller, var det en ting romerne kunne så var det elskov. Så i god, gammeldags Tabulansk stil ønsker vi i redaksjonen å lære av fortiden for å hjelpe oss i nåtiden. Heldige som vi er så har vi en diktsamling av ingen annen enn Ovid, den tidlige keisertidens Casanova, som har overlevd tidens nådeløse tann. I det som er en aldri så liten «how to» gir Ovid sine beste tips på hvordan man sjarmerer det motsatte kjønn.

Ovid skriver riktignok i disse utdragene til menn som er interessert i kvinner, men vi i Tabula mener at disse tipsene vil gagne alle kjønn like mye. Her er de utdragene vi mener er mest behjelpelig i søken om en partner:

Let your person please by cleanliness, and be made swarthy by the Campus; let your toga fit, and be spotless; let your shoe-strap not be too tight, let its buckle be free from rust, and let your feet not float about in shoes too loose; nor let your stubborn locks be spoilt by bad cutting; let hair and beard be dressed by a practiced hand. Do not let your nails project, and let them be free of dirt; nor let any hair be in the hollow of your nostrils. Let not the breath of your mouth be sour and unpleasing, nor let the lord and master of the herd offend the nose." (Ovid. Ars Amatoria. 1.510-520.)

Husk først at det gjelder å ta seg godt ut! Ovid stiller så klart med tips om personlig hygiene som kan snakke for begge kjønn.

First, strive to find an object for your love, you who now for the first time come to fight in warfare new. The next task is, to win the girl that takes your fancy; the third, to make love long endure.» (Ovid. 1.30-35.)

Ovid starter enkelt og greit med å postulere oppgaven du har foran deg; du skal finne deg en verdt å forelske seg i, vinne de over og få kjærligheten til å vare.

«Avoid not the Memphian shrine of the linen-clothed heifer: many a maid does she make what she was herself to Jove. Even the law-courts (who could believe it?) are suitable to love,[…] But specially do your hunting in the round theatres: more bountifully do these repay your vows.[…] Nor let the contest of noble steeds escape you; the spacious Circus holds many opportunities.” (Ovid. 1.75+85+135).

Nå skal det nevnes at det er svært få Memfiske altere i Oslo, og at de færreste i dag henger rundt rettslokaler og idrettsarenaer. Likevel er Ovids budskap klokkeklart; du har å lete litt overalt. Men hva gjør du når du endelig har fått øye på en mulig partner?

«No need is there of fingers for secret speech, nor need you receive a signal by means of nods. Sit next to your lady, none will prevent you; sit side by side as close as you can; and it is good that the rows compel closeness, like it or not, and that by the conditions of space your girl must be touched. Here seek an opening for friendly talk, and begin with words that all may hear. Mind you are zealous in asking whose horses are entering, and quick! whomsoever she favours be sure to favour too.» (Ovid. 1.136-144.)

Ifølge Ovid så er det enklest å finne seg en potensiell partner i et travelt miljø. Vi har kanskje ikke et Circus å besøke slik som vår romerske læremester, men bytt gjerne ut denne arenaen med noe lignende. Her har Tabula erfart at benkene utenfor Niels kaffebar kan være vel så nyttig erstatning. Gud vet hvor travelt det kan være der på en solrik onsdags formiddag! Hvis også denne arenaen virker for nifs, så kan du prøve deg på en fotballkamp, en travel bar eller til og med en konsert. I slike settinger, slik som nevnt av Ovid, trenger du ikke bekymre deg for å tråkke i salaten med å si noe feil eller tolke en hver bevegelse eller ansiktsuttrykk. Bare husk å vær enig i alt det din potensielle erobring mener!

«And if perchance, as will happen, a speck of dust falls on your lady’s lap, flick it off with your fingers; even if none fall, then flick off—none; let any pretext serve to show your attentiveness. If her cloak hangs low and trails upon the ground, gather it up and lift it carefully from the defiling earth; straightway, a reward for your service, with the girl’s permission your eyes will catch a glimpse of her ankles.» (Ovid. 1.145-150.)

Det er også veldig viktig å vise daten din hvor omtenksom du er. Ingen vil ha en egosentrisk partner! Gjør du det riktig så blir du kanskje også belønnet for det –med samtykke så klart.

«Banquets too give openings, when the tables are set; somewhat beside wine may you find there.[…] By night are blemishes hid, and every fault is forgiven: that hour makes any woman fair. Consult the daylight for jewels, for wool dyed in purple, consult it too for the face and bodily form.» (Ovid. 1.225+245.)

Trenger du litt flytende mot for å tørre å snakke med en potensiell partner, så kan du også oppsøke banketter, eller alternativt en bar. Men pass på! Det dempede lyset i en bar kan skjule både det ene og det andre av skavanker, så sørg for å få en ordentlig titt på din potensielle elskede i et bedre lys før du tar skrittet videre.

«But take care first to know the handmaid of the woman you would win; she will make your approach easy. See that she be nearest the counsels of her mistress, and one who may be trusted with the secret of your stolen sport. Corrupt her with promises, corrupt her with prayers; if she be willing, you will gain your end with ease. She will choose a time (physicians also observe times) when her mistress is in an easy mood and apt for winning.» (Ovid. 1.350.)

Har du endelig fått øye på noen du liker, men trenger litt ekstra hjelp så sørg for å gjøre vedkommende sin venn til lags. Har du dem på din side så er mye allerede gjort.

«Therefore let a letter speed, traced with persuasive words, and explore her feelings, and be the first to try the path.[…] Learn noble arts, I counsel you, young men of Rome, not only that you may defend trembling clients: a woman, no less than populace, grave judge or chosen senate, will surrender, defeated, to eloquence.» (Ovid. 1.455-460.)

Når det har gått lang nok tid og du føler deg trygg nok på din potensielt kommende kjæreste, kan du uttrykke dine følelser ovenfor dem. Myk dem opp med veltalende og overbevisende ord, så skal du se at de gjengjelder dine dype følelser. Får du til dette så kan du anse deg selv for å ha kommet i mål med ditt oppdrag med å finne deg en kjæreste. Så langt har Ovid gitt oss verktøyene for å finne en potensiell partner og få de til å legge merke til deg. Er lykken og den sosiologiske teorien om sosial mobilitet med deg, klarer dere kanskje også å produsere et par framtidig HF-ere og høyne søkertallene til humanistiske studier ved UiO om en 19-20 års tid. Men for å kunne produsere nok HF-ere så forutsetter det at man er i stand til å opprettholde og vedlikeholde et langvarig forhold. Dette er lettere sagt enn gjort, men heldig for oss så har Ovid avslutningsvis noen siste visdomsord som vil hjelpe oss også i denne situasjonen;

«Put off your pride, whoever you are that care for an enduring love.» (Ovid. 1.240.)

Studenttidsskriftet Nicolay Arkeologisk

tidsskrift søker medlemmer!

Etablert 1967, er vi som Norges eldste arkeologiske tidsskrift et sted hvor studenter, fagfolk og andre interesserte i arkeologi kan skrive til, og få det publisert i våre to årlige utgaver; felt og et tema nr. Vårt kommende nr. om felt (nr.135) vil snart bli sendt til trykk, og vårt neste nr. som nå skal jobbes med (nr.136) vil være et tema nr. om kulturarv med fokus på den nye kulturmiljøloven som erstatter dagens kulturminnelov.

Vi søker derfor dere som vil være med å bringe dette nr. ut, og som ønsker å lære mer om hvordan det er å være med i et tidsskrift! Verv i Nicolay tar seg godt ut på CVen, og alle medlemmer får signert attest. Besøk vår nettside eller følg våre sider på facebook eller instagram for informasjon om kommende allmøte nå siste del av semesteret, og ta kontakt enten der eller på redaktor@nicolaytidsskrift.no hvis du ønsker bli med i redaksjonen!

Insta: @nicolayats

Facebook: https://www.facebook.com/

NicolayArkeologiskTidsskrift

Nettside: https://nicolaytidsskrift.no/

ANTIKKE DIKT

“Vivamus, mea Lesbia, atque amemus, rumoresque senum severiorum omnes unius aestimemus assis. soles occidere et redire possunt: nobis, cum semel occidit brevis lux, nox est perpetua una dormienda. da mi basia mille, deinde centum, dein mille altera, dein secunda centum, deinde usque altera mille, deinde centum, dein, cum milia multa fecerimus, conturbabimus illa, ne sciamus, aut ne quis malus invidere possit, cum tantum sciat esse basiorum.”

“Let us live, my Lesbia, and let us love, and count all the rumors of stern old men at a penny’s fee.

Suns can set and rise again: we when once our brief light has set must sleep through a perpetual night.

Give me a thousand kisses, and then a hundred, then another thousand, then a second hundred, then another thousand without resting, then a hundred.

Then, when we have made many thousands, we will confuse the count lest we know the numbering, so that no one can cast an evil eye on us through knowing the number of our kisses.”

Odi et amo. Quare id faciam, fortasse requires? Nescio, sed fieri sentio et excrucior."

"I hate and I love. Why should I do that, perhaps you ask? I´ve no idea; but I feel it happen, and it tortures me".

The moon has set, Pleiades too. It´s the middle of The night, time passes. But I sleep alone.

Sappho, Poetae Melici Graeci fr. 976.

HISTORISKE VANDRINGER I

OSLO OG OMEGN: GAUSTAD GRUVER

Av Teodor Jacobsen-Stenberget

I1530-årene ble det oppdaget jernforekomster i åsene rundt Sognsvann, som på det tidspunktet lå et godt stykke utenfor daværende Kristiania. Jern var alltid en ettertraktet vare, og gruvedrift ble raskt satt i gang av kansler og prost i Maridalen, Morten Krabbe. Gruvedriften omfattet flere gruver i området, kjent som Sognsvannsgruvene. Og de største lå i området øst for Sognsvann, bakom det som i dag er Riksarkivet på Kringsjå. Jernmalmen som ble funnet i dette området var såkalt magnetitt, en spesiell forekomst av ferromagnetisk jernmalm som man kan finne med kompass. Driften i gruvene fortsatte frem til rundt 1580, da daværende teknikker ikke lengre ga betydelig gevinst. Gruvedriften ble tatt opp igjen av Peder Anker i 1792 for å levere jernmalm til Bærums verk.

Jernet ble utvunnet ved fyrsetting, altså ved å tenne store bål inntil steinen for deretter å avkjøle den raskt med kaldt vann, noe som gjør at steinen sprekker i store flak. Dette var enklere å gjøre enn tradisjonell graving eller sprengning i den harde granitten som kjennetegner området, på grunn av den enkle tilgangen på både brensel fra skogområdene og vann fra Sognsvann. Gruvene ved Kringsjå er i dag et ganske kjent turmål, og lett tilgjengelige ved å ta t-banen til Kringsjå og så følge turveien som går gjennom skogen bak Riksarkivet. De er gjerdet inn for turgåeres sikkerhet. Men flere er fortsatt tilgjengelige, og lovlige å gå ned i da de ikke er spesielt dype. I en av de største er det laget flere moderne reproduksjoner av klassiske hulemalerier for de mesolittisk kunstinteresserte. Jeg følger gangveien videre mot selve Sognsvann. For å nå målet mitt kan man enten ta den lengre ruten rundt nordsiden av vannet, eller man kan velge å gå direkte rundt sørvestsiden, over broen og forbi sandvolleyballbanen.

Her starter grusveien som leder mot Gaustad. Rett ovenfor hesteinnhegningene stikker en turvei seg til høyre og oppover i landskapet. Et skilt sier «geologistien». Her følger jeg veien en kort tur opp til over den første bakken, for så å svinge til høyre igjen inn på en mindre sti som leder inn blant trærne.Et kort stykke inn i et lite dalsøkk kommer jeg til det sorte hullet i åssiden som er Gaustad gruve. I hvert fall den som er åpen for almuen. Det skal være flere avstengte gruveganger rundt i omegnen, men den ene som er åpen byr på nok av opplevelser for en kort ettermiddagstur.

Gruveåpningen minner om noe fra Ringenes Herre. Et mørkt gap innerst i en renne skåretut av bakken, der en sildrende bekk renner ut. I hardt nerdete stil tar jeg meg nesten i å bli overrasket over at det ikke er risset in «Ennyn Durin aran Moria. Pedo Mellon a Minno» i runer over åpningen.

Det er derimot en fin informasjonsplakett som forteller om at gruven nå er habitat for en flaggermuskoloni, og kun åpen i sommerhalvåret når flaggermusene ikke er i dvale. Inngangen er litt lav, og de av oss som er høyere enn en gjennomsnittlig åtteåring må belage oss på å krøke oss litt sammen og gå på huk de første par meterne innover. Der kommer du til en solid gitterport. Denne er stengt i vinterhalvåret for å hindre folk i å forstyrre flaggermusene. Men nå er porten åpen! Og innenfor åpner det seg en lang, mørk korridor inn i fjellet.

Man kan lett se for seg at det må ha vært både klamt, varmt, trangt og tungt arbeid

å grave jern i denne hulegangen. Spesielt med fyrsettingsteknikken som fylte gangen med tjukk røyk og damp, og i hine hårde dage før HMS og verneombud gjorde sine inntog i norsk arbeidsliv. Gangen går ganske rett innover i fjellet, med enkelte svinger og utspring som gjør at man ikke helt klarer å føle på hvor langt/kort det er verken innover eller tilbake. I realiteten går gruvegangen ikke mer enn ca. 80 meter rakt innover i åssiden. Men med en gang dagslyset forsvinner bak den første lille bøyningen i korridoren føles det som om man er i en helt egen verden der sol og åpen himmel for lengst er glemt, og alt som eksisterer er den dype resonansen i steinveggene. Hver lyd man lager gir gjenklang på gjenklang, som om hver hvisking blir gjentatt av et fulltallig kor av dype stemmer som gjaller ut av selve grunnfjellet. Og om man skulle være slik anlagt, begavet eller tilstrekkelig selvinnsiktshemmet er dette et fantastisk sted å prøve å synge! Jeg gikk personlig for noe så nesten komisk tematisk og banalt som «Far over the Misty Mountains cold» fra Hobbiten.

Til slutt kommer man til den innerste delen der gruva stopper, også kjent som «stollen». Her ser man tydelige tegn på flaggermuskoloniens tilstedeværelse. Og på veien ut igjen blir jeg mer bevisst på å se både opp og ned, ikke bare innover i mørket og utover i fantasien. I taket henger fortsatt et par etternølerflaggermus, og en diger padde kaster et forsiktig blikk i retning det plutselige lyset fra hodelykta fra sin trone på en liten hylle langs veggen. Jeg hadde egentlig tatt med meg en god, mørk stout å drikke her innerst i det mørkeste mørket. Men da det ikke er noe sted å sette seg ned som virker behagelig, velger jeg å la den ligge i veska til jeg kommer ut igjen.

På veien ut legger jeg også mer merke til andre detaljer, slik som krummingen i steinveggene der fyrsettingen må ha skjedd, og uthogde merker der støttebjelker og annet må ha vært festet. Til slutt runder jeg en bøyning og ser igjen lyset fra den lille åpningen skinne mot meg. Jeg snur meg og nynner noen strofer av noe som ikke egentlig er noe, bare for å føle på romklangen en siste gang. Utenfor huleåpningen føles den skarpe vårsola, den lette brisen og lukten av trærne og mosen som om jeg har tatt et steg ut i en helt annen verden igjen, selv om jeg ifølge klokka og min egen tvilsomme tidssans kun har vært der inne i rundt tjue minutter. Jeg setter meg til på en stein og popper korken av stouten.

Her ute føles den nesten sarkastisk

på et vis. Men jeg nyter den, og den spede varmen i sola der på steinen, før jeg trasker tilbake langs stien, ned grusveien og bortover i retning

Gaustad og så hjem. Hele veien nynnende på en sang om tåkefjell og glemte grotter.

“Alle bilder er tatt av Teodor Stenberg-Jacobsen

ANTIKKE OPPSKRIFTER

Matoppskriftertillivsleiestudenter

Av Sofia Hammervoll og Clio Chrysostomidis

For veldig mange av oss kommer det en tid i livet der man har testet ut alle oppskriftene på Matprat og Tine.no. Kanskje man også har hjemsøkt ferdigmat-disken på Kiwi og vært borti de fleste Toro-posene hvor det eneste man skal tilsette er en desiliter vann for det som liksom skal være et fullverdig måltid. Om man er litt fjong på det, og hvis lommeboka tillater, så har man også erfart den håndfullen med interessante restauranter Oslo har å by på. Man har kanskje til og med rundet Takeaway-tilbudene på Wolt og erfart at de sykler faktisk ikke noe raskere enn syklistene fra Foodora. Under slike omstendigheter er det mange av oss som klør oss i hodet og undrer hvor vi finner vår neste kulinariske opplevelse. I tråd med verdiene som underbygger studentmagasinet Tabula, ønsker vi i redaksjonen å se bakover i tid. Fra Romerriket har vi en haug av tekster som har blitt overlevert og bestått tidens tann. Alt fra historikeren Titus Livius Ab Urbe Condita, om historien til Roma som by, til arkitekten Frontinus´ De aquaeductu, som avslører romernes vidstrakte kunnskaper om ingeniørkunst, står igjen som historiske verk som belyser ulike aspekter ved det romerske samfunnet. Men noe annet desto viktigere har også overlevd; nemlig matoppskriftene. I den anledning ønsker vi i Tabula å by på en historisk korrekt matopplevelse for de av oss som er lei av de moderne mikrobølgeovn-måltidene fra Findus og de ellers halvhjertede måltidene som slitne studenter klarer å slenge sammen en sen onsdags ettermiddag.

Slik gjør du: Start med å bløtlegge pinjekjernene i vann over natta, og deretter drener dem for vann og tilsett de i en blender med en teskje pepper og en teskje honning(eller mos ingrediensene i en morter om du ønsker en mer autentisk, romersk framgangsmåte).

Du trenger:

120 gram pinjekjerner

En teskje honning

En teskje kvernet hvitt pepper

En liten krukke med ansjos puré

To mindre egg

(fire hvis du bruker vaktel-egg)

Varm sausen i en panne på lav varme og tilsett ansjos puréen mens du rører. Samtidig så koker du eggene i en annen kjele. Vi anbefaler bløtkokte egg, men her er det rom for egen signatur på retten. Husk! Mindre eggkoker kjappere, så 3 ½ minutter bør være nok. Skrell deretter eggene og plasser dem i en dyp tallerken. Hell sausen over og server varmt!

Denne retten passer seg ypperlig med en skive hjemmebakt brød. Og nei, da mener vi ikke mors kneip eller bestas solsikkebrød. Ty heller til vår oppskrift på surdeigsbrød, hentet fra en oppskrift fra det mindre kjente offeret for Vesuvius-utbruddet i 79 AD, Herculaneum.

Du trenger:

En halv liter vann

400 gram speltmel (alternativt pizzamel hvis du ikke har noe annet tilgjengelig)

400 gram fullkorns mel

En spiseskje rugmel

En spiseskje olivenolje

Slik gjør du: La en blanding av mel og vann ligge noen dager på kjøkkenbenken for å fermentere. Når surdeigen endelig er klar så tilsetter du de andre ingrediensene og du vil ende opp med en deig som er bittelitt klissete. La deigen hvile i 45 minutter i varme og fuktige omgivelser (her er ikke en tur til Bali nødvendig, en fuktig klut gjør også jobben) og tilsett en teskje salt neste gang du knar den.

Deretter legger du deigen i en kakeform, gir den et cirka 1 cm dypt kutt og la deigen heve seg. Gi deigen gjerne også ditt personlige stempel, slik som romerne gjorde (for gud forby at noen tror at dette ikke er din loff). Etter en time kan du sette den inn i ovnen og steke den på 220 C i 25 minutter. For et historisk korrekt resultat, sørg for å bli utsatt for en pyroklastisk bølge fra et nærliggende vulkanutbrudd, og du vil ende opp med en karbonisert loff på god, gammeldags herculanesisk vis. Bon appetitt!

Savillum–AntikkRomerskostekakemedvalmuefrø

Recipe for the savillum: Take 1/2 pound of flour, 2 1/2 pounds of cheese, and mix together as for the libum; add 1/4 pound of honey and 1 egg. Grease an earthenware dish with oil. When you have mixed thoroughly, pour into a dish and cover with a crock. See that you bake the centre thoroughly, for it is deepest there. When it is done, remove the dish, cover with honey, sprinkle with poppy-seed, place back under the crock for a while, then remove from the fire. Serve in the dish, with a spoon (Cato the Elder, On Agriculture, LXXXIV).

di Napoli

Cato den eldre var en mann med appetitt, slik vi ser i oppskriftene han har skrevet ned i “Om Jordbruket”. En av oppskriftene han nevner er ostekaken Savillum, en ordentlig slager! Denne oppskriften er hentet fra Andrew Coletti, en historiker fra USA, som publiserer antikke oppskrifter på sosiale medier under brukernavnet “Pass the Flamingo”.

Dette trenger du:

160 g mel

En liten klype salt

8 dl ost (ricotta, kvarg/cottage cheese)

170 g honning

355 g honning til topping

1 egg

Valmuefrø

Rund kakeform

Olivenolje til smøring

Slik gjør du: Bland det tørre sammen.

Hell deretter osten og 170 g honning oppi, og klekk egget i bollen. Bland alt sammen til en klumpfri røre.

Smør kakeformen godt med olivenolje, og hell røren oppi.

Bak deretter kaken i ovnen på 180℃ i ca. 1 time og 40 min.

Ta kaken ut av ovnen og stikk hull med en gaffel jevnt over kaken. Hell honning (355g) over kaken og strø et lag med valmuefrø jevnt over.

Bak kaken i 10 minutter til.

Server kaken på ditt convinium, og imponer alle. (Kaken kommer til å være litt bløt, så server den med en skje!)

Bibliografi:

• Matyszak, Philip. 24 Hours in Ancient Rome. A Day in the Life of the People Who Lived There. Micheal O´Mara Books Limited, 2017. Oppskriftene hentet fra side 39-40 og 47.

• Cato, Varro. On Agriculture. Translated by W. D. Hooper, Harrison Boyd Ash. Loeb Classical Library 283. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1934.

• Coletti, Andrew. (August, 2017). Ancient Recipe: Savillum (Cheesecake) (Roman, 1st century BCE). Pass the Flamingo. https://passtheflamingo.com/2017/08/16/ ancient-recipe-savillum-cheesecake-roman-1st-century-bce/

• Raff, Katharine. (October 2011). The Roman Banquet. In Heilbrunn Timeline of Art History. The Metropolitan Museum of Art. http://www.metmuseum.org/toah/hd/ banq/hd_banq.htm

Bilde av Andrew Coletti, fra

Pass the Flamingo

PÅ VIKTORIANSK VIS

Av Benedicte C. Villers-Dahl

Har du noen gang lurt på hva mennesker i Viktoriatiden spiste? Nå som det er sommer og piknik sesongen har startet kan man la seg inspirere til nye retter man kan ta med seg i piknikkurven.

Victorian Sandwich

Du trenger:

675 g sukker

6 egg

450 g mel

2 ss appelsinblomst vann

1 ts bakepulver

90 g mandler (hvis du vil)

Syltetøy

Spiselige blomster

Fremgangsmåte: Du starter med å vispe eggene til de blir fluffy. Dersom du bruker en kobberbolle eller tilsetter litt sitron går det raskere. Hell så i sukkeret og bland dem godt. Sikt melet i røren. Rør inn mandlene, litt hevingsmiddel og appelsinblomstvann.

Smør inn en rektangulær kakeform med smør, og strø sukker over hele. Hell så i røren og dunk formen noen ganger lett i bordet for å fjerne luftbobler. Legg et fuktig håndkle rundt formen, så den steker jevnt. Stek den i 25 min på middels varme.

Del kaken i rektangulære biter, del så disse bitene i to og smør syltetøy på dem. Sett dem så sammen igjen. Skjær så disse bitene i mindre stykker så de er lettere å spise. Legg bitene på et fat og dekorer med de spiselige blomstene.

Strekker ikke budsjettet helt til kan kanskje en suppeoppskrift ment for de fattige hjelpe. Blir det for mye kan du alltid fryse ned suppen i mindre porsjoner for å bruke den senere.

Suppe til de fattige

Du trenger:

3 baconskiver

1 ts smør

1 løk

2 gulrøtter

2 Selleri

300 g gule erter

Litt mynte

2 liter kjøtt-eller grønnsakskraft (stock)

Salt

Pepper

Fremgangsmåten: La ertene ligge i vann over natten. Kutt opp gulrøtter, selleri, løk og bacon i biter. Stek så baconet i smør.

Hell så de oppkuttede grønnsakene og ertene oppi. Hell til slutt i kraften. La suppen så småkoke i ca. 1 time til ertene har delt seg. Ha deretter i salt, pepper og mynte, eller annet du ønsker å krydre suppen din med.

Husk å smake på suppen så det ikke blir for mye eller lite smak. Hvis du vil lære mer om disse og andre viktorianske retter kan du gå inn på English Heritage sin youtube-kanal.

T U S E N T A K K

Takkforallebidragogtakkforatakkuratduleste denneutgavenavTabula!Viertilbakenesteårforå lageetnyttmagasinogvivilgjernehadegmed!

Sjekkutnettsidenvårogsosialemedierforartikler ogarrangementer.Sendossgjernedikt,artikler, historier,anmeldelser,horoskopogannetduvil skrive.

Blimedforetnyttsemestermedskrive-og filmkvelder,paintn'sip,ogmyeannet.

Visees!