Jonas Gahr Støre Skylder Meg En Middag

Av Magnus Knutsen

Det er stas å være toppolitiker. Ikke bare får man innflytelse i hvordan landet skal drives og hvilken type politikk som skal styre skuta, men man får også godt betalt, og god eksponering på TV og i andre medier dersom man får et kick av sånt. Men det tar som regel lang tid å bygge seg opp nok erfaring og anseelse til å havne i en slik posisjon, og de som velges inn i ung alder, for eksempel på stortinget, omtales gjerne som «unge og ivrige» eller «friske pust», og fremstilles kanskje til og med i media som en slags politisk wünderkind.

I gode gamle dager, og nå snakker jeg altså om under det romerske imperiet, var det et eget navn på denne evige krafsingen etter offentlige embeter, nemlig cursus honorum, som direkte oversatt betyr noe som «ærenes» eller «posisjonenes løp», og beskriver den vanlige progresjonen en ambisiøs embetsmann hadde gjennom de offentlige embetene. Her skulle man starte på bunnen og gjerne bli meldt i det lokale bystyret, *host*ungdomspartiet*host*, av din rike far i en alder av fem eller noe sånt om det var råd til det, for så å jobbe seg oppover systemet så fort man kunne. Jo raskere, jo bedre. For å bli valgt til de høyeste embetene var det viktig å strø rundt seg med så mye penger og underholdning man kunne i løpet av sin tidlige karriere, slik at folket skulle tenke det var sannsynlig at du ville sponse henrettelser og annet stas i noen år til dersom du ble valgt...

En viktig del av dette systemet var at slike donasjoner til det offentlige av bygninger, måltider, underholdning, og annet slett ikke var frivillig i det hele tatt, men som regel var en forventet og lovfestet del av det å ta på seg en ny stilling. Et dokument fra den romerske kolonien Urso i Spania spesifiserer for eksempel en maksimum-sum fra bykassen og en minimum-sum fra egen lomme som den ferske politikeren skulle bruke på offentlig underholdning i løpet av sitt år som embetsmann (Lex Ursonensis, 70). Denne «obligatoriske gaven» som embetsmenn måtte gi var nådeløs, og dersom personen selv ikke kunne betale for spetakkelet han hadde tatt på seg, var han forventet å avgi et skriftlig løfte om at enten han eller hans etterkommere en dag skulle betale den forventede summen (Veyne & Ariès, 1987, p. 107). De fleste av dem som tok på seg embeter betalte derfor minimum-beløpet og sa seg fornøyde i første omgang med å organisere en offentlig middag eller lunsj til folket, mens de som hadde mest kunne finne på å mangedoble beløpet og avskrive hele opplegget som en privat gave til folket i form av en offentlig bygning eller gladiatorkamper (Cébeillac-Gervasoni, 1990, p. 703). Tenk litt på det som en 17Mai Lønsj: Det at man tar med et hvitløksbrød til tapasen passerer på en måte forbi i stillhet, ettersom det er minstekravet. Koster man derimot på seg hummer og blinis med kaviar har man gjort det lille ekstra, og retten blir varmt mottatt som en gave til fellesskapet, til tross for at alle skulle ha med noe uansett.

Uansett skapte forventningen av disse store gavene en interessant dynamikk hvor det noen ganger kunne være ganske dårlig timing å få en forfremmelse. Paul Veyne (1987) ser for eksempel for seg en situasjon hvor eliten i det lokale bystyret skal velge en ny kandidat til et høyere embete, og at den valgte kandidaten så klager på at han alt har holdt dette embetet, og ikke er særlig gira på å betale for oppvarming av badene enda et år. I så fall måtte det ironisk nok argumenteres frem og tilbake i byrådet hvem som skulle ta «kula», altså forfremmelsen, litt som en runde «hot potato». Dersom de likevel ikke ble enige kunne attpåtil massene i byen, glade i sitt varme vann som de var, velge seg ut et offer, og så hylle denne personen som ny embetsmann via enstemmig akklamasjon. Offentlig embete var altså generelt sett ikke noe som man higet etter for å tjene seg rik, men heller en økonomisk byrde man tok på seg for å konkurrere om status i det lokale hierarkiet.

Det ligger ikke noen politisk agenda eller snikende poeng bak denne teksten her. I dagens politiske klima hvor skattelegging og politikerlønn er nærmest daglige overskrifter er det likevel interessant å se på hvordan fortidens politiske systemer håndterte disse spørsmålene, og på sin egen måte omfordelte de rikes ressurser tilbake til folket. Til tross for at jeg nok aldri frivillig ville gitt opp mine moderne goder og privilegier for et liv som romersk plebeier, er en liten del av meg skuffet over at jeg aldri kommer til å få sponset en middag i slottsparken av Jonas Gahr-Støre.

• Cébeillac-Gervasoni, M. (1990). L’évergétisme des magistrats du Latium et de la Campanie des Gracques à Auguste à travers les témoignages épigraphiques. Mélanges de l’école française de Rome, 699-722. https://www.persee.fr/doc/ mefr_0223-5102_1990_num_102_2_1688

• Veyne, P., & Ariès, P. (1987). A History of private life : 1 : From pagan Rome to Byzantium (Vol. 1). Belknap Press of Harvard University Press.