BANANER I

Milit Runiform

Av Max Skarberg

Når man hører ordet ‘bananrepublikk’ er det lett å tenke at dette er et artig og uskyldig uttrykk. Googler man ‘banana republic’ blir man først henvist til en nettbutikk for et klesmerke som er eid av gode gamle Gap Inc. Men dette lekne uttrykket, som i moderne tid er assosiert med masseproduserte klær, har en overraskende mørk historie – og denne historien er mest sannsynlig knyttet til bananene du handler i butikken hver uke. Ifølge A Concise Oxford Dictionary of Politics and International Relations er en bananrepublikk ‘et diktatur styrt av utenlandsk kommersiell utnyttelse.’ Dette er et uttrykk som ble tatt i bruk på begynnelsen av 1900-tallet for å beskrive hvordan amerikanske selskaper, som drev med produksjon og handel av frukt, drev sin business og oppførte seg i Latin-Amerika. Disse firmaene som drev denne utnyttelsen av nasjoner, folk og jord i Mellom- og Sør-Amerika, i bananens og profittens navn, klarte dette ved hjelp av omfattende manipulasjon, korrupsjon og private paramilitære styrker. Alt dette svekket de faktiske myndighetene og det førte til at amerikanske selskap i realiteten regjerte over store deler av Latin-Amerika i første halvdel av 1900-tallet. Den største forbryteren i denne sammenhengen var United Fruit Company – i dag kjent som Chiquita.

Ved starten av det 20. århundret var den ‘ville vesten’ i USA mer eller mindre død og ‘sivilisert.’ Det nye store var utforsking og ‘sivilisering’ av landområdene i Mellom-Amerika, som ble sett på som uoppdagede områder, og som en viktig brikke i kontrollen av handel mellom Stillehavet og Atlanterhavet. I tillegg hadde Spania mistet definitivt sin ledende rolle i Latin-Amerika etter at de tapte den spansk-amerikanske krigen i 1898, så springbrettet sto klart for amerikansk økonomisk ekspansjon rundt århundreskiftet. United Fruit Company ble grunnlagt i 1899 da to amerikanske bananimportører slo seg sammen og bestemte seg for å utvide sin kontroll over det stadig voksende bananmarkedet i USA, og Europa hvor bananmarkedet tok av i mellomkrigstiden. United Fruit, og andre amerikanske selskaper som Standard Fruit Company (senere kjent som Dole), gikk da inn i lavlandene i Mellom-Amerika – i Guatemala, Costa Rica, Belize, Honduras, El Salvador, Nicaragua og Panama – og senere i nordre Sør-Amerika for å hugge ned skog, plante bananer og transportere dem nordover.

Særlig United Fruit var beryktet for å presse ut sine konkurrenter ved å midlertidig betale mer til småprodusenter og ved å sette ned salgsprisen deres, for så å sette den opp igjen. Dette var noe de klarte på grunn av sin størrelse, og dette gjorde at et par store selskaper til slutt dominerte hele det økonomiske økosystemet. De dominerte etter hvert også hele produksjonslinjen, fra plantasje til butikk.

Fra tidlig på 1900-tallet tok også United Fruit kontroll over mesteparten av infrastrukturen i Mellom-Amerika. De kontrollerte de transnasjonale jernbanene, telegrafene og radioene. Dette var, på den ene siden, noe United Fruit selv hadde investert i, men, på den andre siden, gjorde dette også at landene i Mellom-Amerika ble fullstendig avhengige av selskapet. Disse jernbanene ble ikke akkurat allemannseie, siden de stort sett var forbeholdt transport av frukt.

Styresmaktene i disse landene var så ivrige på utenlandsk kapital og modernisering at de i realiteten solgte sjelen sin til de amerikanske selskapene. Arbeiderne som jobbet for United Fruit fikk ofte ikke engang betalt i penger, men i stedet ble de betalt med United Fruit sin egen valuta som bare kunne brukes i butikker eid av dem. Dette forsikret at selskapet klarte å klemme ut hver bidige dollar de kunne fra landene det opererte i. United Fruit var så gjennomgripende i Karibia og LatinAmerika at de fikk kallenavnet ‘el pulpo,’ som er spansk for ‘blekkspruten,’ siden United Fruit sine kontrollerende tentakler trengte inn tilsynelatende alt over alt. Den første skikkelige bananrepublikken var Honduras som, ved 1930-årene, mer eller mindre hadde blitt delt opp mellom United og Standard Fruit. Regnskogene i lavlandet ble hugget ned og bananplantasjer ble plantet. Billig arbeidskraft ble så importert fra Jamaica og andre Karibiske øyer hvor etterkommere av slaver fra sukkerplantasjer var villige til å høste bananer for en veldig billig penge.

Et av de mest slående eksemplene på at United Fruit sitt styre gikk på bekostning av lokalbefolkningen er den beryktede ‘Bananmassakren’ i Colombia i. I byen Ciénaga, nord i Colombia, gikk arbeiderne på en United Fruit-eid bananplantasje til streik i oktober 1928. Streikerne ville ha tilgang til medisinsk behandling, de ville ha tilgang til toaletter, de ville bli betalt i faktiske penger i stedet for United Fruit sin egen valuta, og de ville bli ansett som faktiske ansatte av United Fruit i stedet for å måtte være underleverandører. Denne streiken kulminerte i at de colombianske myndighetene – som samarbeidet tett med United Fruit – sendte inn militæret. Etter at befolkningen i Ciénaga hadde vært i kirken søndag 6. desember samlet mange arbeidere seg, sammen med familiene sine, på plassen foran rådhuset for å høre guvernøren holde en tale. En overivrig general annonserte at folkemengden hadde fem minutter på å dra fra plassen, men dette var umulig å gjennomføre siden det var for mange samlet der. Militæret åpnet deretter ild, og rundt 2,000 ble massakrert. Ikke bare er dette en forferdelig hendelse, men ringvirkningene av denne massakren førte så sannynlig vis til en periode kjent som ‘la violencia’ som var en tiårig borgerkrig i Colombia, fra 1948 til 1958, hvor ca. 200,000 mennesker døde og som endte i at Colombia ble et militærdiktatur.

Grepet United og Standard Fruit hadde på Mellom-Amerika begynte å løsne ved slutten av andre verdenskrig. Populariteten til bananen hadde nådd sitt toppunkt i USA og markedene i Europa var ikke like interessert i bananer som før krigen. Men, i Guatemala løsnet ikke grepet.

Der ville president Árbenz, som ble valgt inn i 1951, gjøre landet mindre avhengige av United Fruit ved å bygge et nytt elektrisk nett, nye veier og nye jernbaner. I tillegg gikk den nasjonale fagforeningen i 1953 til streik mot United Fruit og boikottet deres elektriske nett og jernbaner. Árbenz’ regjering valgte da å nasjonalisere disse. United Fruit var tett tilknyttet Eisenhowers nye regjering i USA. Ikke overraskende ble all form for nasjonalisering o.l. sett på som kommunisme på 50-tallet – noe som ikke kunne tolereres innenfor USAs interessesfære. Derfor organiserte CIA i juni 1954 et militærkupp der de støttet en tidligere oberst fra Guatemalas militære, Carlos Castillo Armas. Angrepet ble startet fra en United Fruit-plantasje der Armas og CIA samlet motstandere av Árbenz, og United Fruit fikk tilbake sine landområder og sin makt. Fortellingen om amerikanske fruktselskap i Latin-Amerika er ikke bare en tragisk fortelling om utnyttelse av lokalressurser, undergraving av flere land sin suverenitet og av demokratiske institusjoner. Historien om United Fruit Company og bananrepublikker er også en historie om amerikansk imperialisme og ‘manifest destiny.’

I likhet med amerikansk utvidelse østover på 1800-tallet ble sett på som et siviliserende oppdrag og som Amerikas skjebne – også kjent som ‘manifest destiny’ – var også utvidelsen av amerikansk interessesfære sørover, ved hjelp av amerikanske selskaper, sett på som et siviliserende oppdrag. I bresjen for slik ekspansjon sørover var alles favorittpresident, nemlig Theodore ‘Teddy’ Rossevelt.

Med Teddy Roosevelt som president begynte nemlig USA å oppføre seg som ‘politimann’ i Mellom-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet, som var grunnleggende for å tilrettelegge for at amerikanske fruktselskaper senere skulle investere såpass mye ressurser i disse landene. Og i etterkant brukte disse selskapene og den amerikanske staten hverandre veldig aktivt. USA brukte United og Standard Fruit som unnskyldning for å påvirke den lokale politikken som de ville, og disse selskapene bedrev aktiv lobbyvirksomhet i Washington D.C. for at USA skulle legge press på de lokale styresmaktene. Måten USA og disse selskapene oppførte seg i Latin-Amerika på store deler av 1900-tallet er i bunn og grunn skremmende likt som Storbritannia og det britiske ostindiske kompani oppførte seg i Asia.

Jeg skulle gjerne ha konkludert med å si at løsningen for folk som spiser bananer er å ikke kjøpe fra Chiquita eller Dole, men det er dessverre ikke så lett. Irriterende nok var Chiquita først ute med å samarbeide med en organisasjon som heter Rainforest Alliance, som har forandret hele bananindustrien og gjort den mer miljøbevisst og mer finansielt ansvarlig i handelen sin.

Men bananens dystre historie er kanskje uansett noe man burde ha litt i bakhodet neste gang en tar seg et mellommåltid. Bibliografi:

• Brown, Garrett W., McLean, Iain, and McMillan, Alistair, eds. A Concise Oxford Dictionary of Politics and International Relations (4 ed.). Oxford: Oxford University Press, 2018

• Koeppel, Dan. Banana: The Fate of the Fruit that Changed the World. New York: Hudson Street Press, 2008.

• Nåden, Reidar. ‘United Fruit Company abroad: a study of the change in landholdings, relationship to labor force, and the transportation system in an oli perspective.’ Masters diss., UiB, 2009.

• Scharlin, Patricia J., and Taylor, J. Gary. Smart Alliance: How a Global Corporation and Environmental Activists Transformed a Tarnished Brand. New Haven: Yale University Press, 2004.

• Tucker, Richard P. Insatiable Appetite: The United States and the Ecological Degradation of the Tropical World. Berkeley: University of California Press, 2000.