HISTORISKE VANDRINGER I OSLO OG OMEGN: GAUSTAD GRUVER

Av Teodor Stenberg-Jacobsen

I 1530-årene ble det oppdaget jernforekomster i åsene rundt Sognsvann, som på det tidspunktet lå et godt stykke utenfor daværende Kristiania. Jern var alltid en ettertraktet vare, og gruvedrift ble raskt satt i gang av kansler og prost i Maridalen, Morten Krabbe. Gruvedriften omfattet flere gruver i området, kjent som Sognsvannsgruvene. Og de største lå i området øst for Sognsvann, bakom det som i dag er Riksarkivet på Kringsjå. Jernmalmen som ble funnet i dette området var såkalt magnetitt, en spesiell forekomst av ferromagnetisk jernmalm som man kan finne med kompass. Driften i gruvene fortsatte frem til rundt 1580, da daværende teknikker ikke lengre ga betydelig gevinst. Gruvedriften ble tatt opp igjen av Peder Anker i 1792 for å levere jernmalm til Bærums verk.

Jernet ble utvunnet ved fyrsetting, altså ved å tenne store bål inntil steinen for deretter å avkjøle den raskt med kaldt vann, noe som gjør at steinen sprekker i store flak. Dette var enklere å gjøre enn tradisjonell graving eller sprengning i den harde granitten som kjennetegner området, på grunn av den enkle tilgangen på både brensel fra skogområdene og vann fra Sognsvann. Gruvene ved Kringsjå er i dag et ganske kjent turmål, og lett tilgjengelige ved å ta t-banen til Kringsjå og så følge turveien som går gjennom skogen bak Riksarkivet. De er gjerdet inn for turgåeres sikkerhet. Men flere er fortsatt tilgjengelige, og lovlige å gå ned i da de ikke er spesielt dype. I en av de største er det laget flere moderne reproduksjoner av klassiske hulemalerier for de mesolittisk kunstinteresserte. Jeg følger gangveien videre mot selve Sognsvann. For å nå målet mitt kan man enten ta den lengre ruten rundt nordsiden av vannet, eller man kan velge å gå direkte rundt sørvestsiden, over broen og forbi sandvolleyballbanen.

Her starter grusveien som leder mot Gaustad. Rett ovenfor hesteinnhegningene stikker en turvei seg til høyre og oppover i landskapet. Et skilt sier «geologistien». Her følger jeg veien en kort tur opp til over den første bakken, for så å svinge til høyre igjen inn på en mindre sti som leder inn blant trærne.Et kort stykke inn i et lite dalsøkk kommer jeg til det sorte hullet i åssiden som er Gaustad gruve. I hvert fall den som er åpen for almuen. Det skal være flere avstengte gruveganger rundt i omegnen, men den ene som er åpen byr på nok av opplevelser for en kort ettermiddagstur.

Gruveåpningen minner om noe fra Ringenes Herre. Et mørkt gap innerst i en renne skåretut av bakken, der en sildrende bekk renner ut. I hardt nerdete stil tar jeg meg nesten i å bli overrasket over at det ikke er risset in «Ennyn Durin aran Moria. Pedo Mellon a Minno» i runer over åpningen.

Det er derimot en fin informasjonsplakett som forteller om at gruven nå er habitat for en flaggermuskoloni, og kun åpen i sommerhalvåret når flaggermusene ikke er i dvale. Inngangen er litt lav, og de av oss som er høyere enn en gjennomsnittlig åtteåring må belage oss på å krøke oss litt sammen og gå på huk de første par meterne innover. Der kommer du til en solid gitterport. Denne er stengt i vinterhalvåret for å hindre folk i å forstyrre flaggermusene. Men nå er porten åpen! Og innenfor åpner det seg en lang, mørk korridor inn i fjellet.

Man kan lett se for seg at det må ha vært både klamt, varmt, trangt og tungt arbeid å grave jern i denne hulegangen. Spesielt med fyrsettingsteknikken som fylte gangen med tjukk røyk og damp, og i hine hårde dage før HMS og verneombud gjorde sine inntog i norsk arbeidsliv. Gangen går ganske rett innover i fjellet, med enkelte svinger og utspring som gjør at man ikke helt klarer å føle på hvor langt/kort det er verken innover eller tilbake. I realiteten går gruvegangen ikke mer enn ca. 80 meter rakt innover i åssiden. Men med en gang dagslyset forsvinner bak den første lille bøyningen i korridoren føles det som om man er i en helt egen verden der sol og åpen himmel for lengst er glemt, og alt som eksisterer er den dype resonansen i steinveggene. Hver lyd man lager gir gjenklang på gjenklang, som om hver hvisking blir gjentatt av et fulltallig kor av dype stemmer som gjaller ut av selve grunnfjellet. Og om man skulle være slik anlagt, begavet eller tilstrekkelig selvinnsiktshemmet er dette et fantastisk sted å prøve å synge! Jeg gikk personlig for noe så nesten komisk tematisk og banalt som «Far over the Misty Mountains cold» fra Hobbiten.

Til slutt kommer man til den innerste delen der gruva stopper, også kjent som «stollen». Her ser man tydelige tegn på flaggermuskoloniens tilstedeværelse. Og på veien ut igjen blir jeg mer bevisst på å se både opp og ned, ikke bare innover i mørket og utover i fantasien. I taket henger fortsatt et par etternølerflaggermus, og en diger padde kaster et forsiktig blikk i retning det plutselige lyset fra hodelykta fra sin trone på en liten hylle langs veggen. Jeg hadde egentlig tatt med meg en god, mørk stout å drikke her innerst i det mørkeste mørket. Men da det ikke er noe sted å sette seg ned som virker behagelig, velger jeg å la den ligge i veska til jeg kommer ut igjen.

På veien ut legger jeg også mer merke til andre detaljer, slik som krummingen i steinveggene der fyrsettingen må ha skjedd, og uthogde merker der støttebjelker og annet må ha vært festet. Til slutt runder jeg en bøyning og ser igjen lyset fra den lille åpningen skinne mot meg. Jeg snur meg og nynner noen strofer av noe som ikke egentlig er noe, bare for å føle på romklangen en siste gang. Utenfor huleåpningen føles den skarpe vårsola, den lette brisen og lukten av trærne og mosen som om jeg har tatt et steg ut i en helt annen verden igjen, selv om jeg ifølge klokka og min egen tvilsomme tidssans kun har vært der inne i rundt tjue minutter. Jeg setter meg til på en stein og popper korken av stouten.

Her ute føles den nesten sarkastisk på et vis. Men jeg nyter den, og den spede varmen i sola der på steinen, før jeg trasker tilbake langs stien, ned grusveien og bortover i retning Gaustad og så hjem. Hele veien nynnende på en sang om tåkefjell og glemte grotter.

Alle bilder er tatt av Teodor Stenberg-Jacobsen