Helge Ingstad FOTO Ukjent/NTB Scanpix
Dykk i arkivet Intervju med Helge Ingstad gjort av Stig Bruseth for Polarposten nr. 5, 1983
En vakker sommerkveld reiste Polarpostens utsendte opp til Helge Ingstad for å prate om bikkjer under fjerne himmelstrøk. Huset lå usjenert til helt inne ved marka og nærmeste nabo er datteren Benedicte med mannen Edvin Sandberg. De er kjente oppdrettere av siberian husky, så den gamle eventyrer kan fortsatt høre hundegaul og se skogen rett utenfor vinduet. I det jeg kjører for å møte denne levende legenden innen norsk villmarksliv, tenker jeg over et tilsynelatende paradoks. Nemlig at jeg snart skal møte en person 46 | Polarposten | Nr. 1-2017
som for meg er godt kjent gjennom bøkene hans, mens han aldri har sett undertegnede før. Jeg har, som sikkert mange av dere, være med på turene hans i en sen kveldstime under leselampens skjær. Vel, stort mer rekker jeg ikke å tenke før jeg er fremme og Ingstad møter meg i døra. Et fast håndtrykk og et blått blikk under den snøhvite luggen og sam men går vi inn i biblioteket. Her bugner bokhyllene av litteratur fra alle verdens hjørner og i det vi begynner å prate sender kveldssola sine siste stråler inn langs tømmerveggene. Og nå, utålmodige lesere, til saken! Et intervju om hunder.
Hunder før og nå. Hunder under mange himmelstrøk. PP. – Hva slags hunderaser har du hatt? Ingstad – Blant indianerne i NordCanada og blant eskimoene i Alaska brukte jeg en type polarhun der som jeg ikke vet å sette navn på. På ØstGrønland og Svalbard brukte jeg for det meste grønlandshunder, men også et par samojeder. Disse var i letteste laget for vårt bruk, men ivrige til å trekke. En av dem ble drept av en moskus. Det var en fin liten hund, men overivrig til å jakte. Siberian
