Polarposten 02-2022

Page 1

Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb POLARPOSTEN 02 | 2022 HØSTSAMLING på vakre Tyinholmen LIVET MED FØNIKS The mountain guide dog VEIEN INN I Polarhundklubben

INNHOLD

Redaktøren

Tilbakeblikk på året Livet med Føniks Livet med en yakutian laika

Lex orandi Portrett med en samojedeier

Kunngjøring avd. Midt-Norge

Høstsamling i Jotunheimen Tyinholmen 2022

Veien inn i Polarhundklubben

På´n igjen Raketter og nyttårsfeiring

Høstbilder fra medlemmene

Kommunikasjonskomiteen En introduksjon 38

Avlsrådet for grønlandshund Info 40

Grønlandshundtreff Invitasjon til treff 2023

Avlsrådet for samojed Info 42

Samojedsamling Invitasjon til treff 2023

Avlsrådet for yakutian laika Info 44 Rørosløpet 2023 Info om påmelding

Yakutian laika samling Informasjon om treff 2023

Utstilling Levanger 2023 Resultater

Utstilling Levanger 2023 Barn og hund konkurranse

Nå er det jul igjen Hunder og julemat

Svalbard del 2

05
06
14
30
34
22
24
36
41
43
46
48
56
60
62
45

Forsidebildet:

Lars-Kristian Fauske

Layout

Aina Iren Volden

Redaksjon

Aina Iren Volden Trine Lysholm Hagan

Neste utgave 01. april 2023

Materiellfrist 01. mars 2023

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året.

Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, trenings tips, bilder, interessante observasjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne imot ting som får leserne til å trekke på smilebåndet.

Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjonskomiteens eller styrets syn.

Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer.

Vil du annonsere i Polarposten?

Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/om-oss/polarposten

Redaktøren

Tilbakeblikk på året

Vi skriver nå desember, og er med det offisielt inne i årets siste måned. Julen står foran oss, og med den kommer en rekke utfordringer for våre kjære firbente. Rester av julemat, fett og bein, ikke alt er like lett for en hundemage å fordøye. Og så er det nyttårsaften. For noen hunder er det årets verste dag. Jeg har selv opplevd det å ha hunder som er redde for fyrverkeri. Det var mange år jeg tilbragte midnatt og inngangen til et nytt år i bilen med hundene. Alt for at de skulle slippe de skremmende lydene. Nå i dag er det heldigvis mange muligheter for å få en rakettfri feiring med hund, og uansett hvordan man velger å feire så håper jeg det er med hundens velferd i fokus.

Når jeg ser tilbake på året som har vært, så er det jo en hel del som har skjedd. Hver årstid har noe å by på, det er alt fra utstillinger, kløvturer, vintersamlinger og høstsamlinger. Variasjon er viktig, det merker jeg godt på mine egne hunder. De elsker at det variasjon i treningen og opplevelsene. Det som bør ligge i bunn er at man ser og merker hva hunden liker og ikke. En hund kan digge å rusle i gågata i byen, mens det kan stresse livet av andre. De er like ulike som oss mennesker.

Jeg håper årets siste utgave av Polarposten vil gi dere mye god lesing. Vi blir bedre kjent med en av klubbens nytilkomne raser, yakutian laika. Vi får i tillegg bli bedre kjent med flere av klubbens medlemmer og deres hundehold. En ting vi har tatt opp igjen i denne utgaven er bilder fra dere medlemmene, det er så fint å se hundene deres!

Det er bitende kaldt ute for øyeblikket. Hos meg viser gradestokken -24 og hundene mine elsker det. De er endelig i sitt rette element, det er tydelig at dette er polarhunder og at de nå føler seg på hjemmebane.

Jeg vil ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år. Ta vare på hverandre.

Hilsen Aina redaktør

5 | Polarposten | Nr. 1-2022

Klare for motbakkane med Vestre Austanbotntind som mål denne dagen.

Livet med Føniks

TEKST: Torunn Todal Laberg FOTO: Torunn Todal Laberg & Lars-Kristian Fauske

For ein flott hund du har! Er det ein border collie? Eller er det ein slags husky?

Eg står ved bilen nedanfor bommen i Berdalen på Tindevegen i Øvre Årdal. Hunden min, ein yakutian laika hannhund på tre år, står festa i tilhengarfestet og ventar tilsynelatande tålmodig på at eg skal festa fellene på skia mine slik at turen kan starta. Dagens mål er Vestre Austanbotntind (2100 moh), og Føniks har for lengst skjønt at det blir bratt i dag. Ei triveleg dame kjem gåande langs brøytekanten på fjellski, og ho legg

merke til hunden før ho ser meg. Føniks pleier å ha den effekten på folk. Eg veit ikkje om det er den imponerande pelsen eller dei blå augo hans som gjer han så iaugnefallande, men same kvar me er, så er det alltid nokon som lurer på kva slags hund han er. Og eg svarar som mange gonger før at han er ein yakutian laika og at rasen er ikkje er så kjend i Norge. Enkelte synst han liknar på ein litt stor lapphund, medan andre trur dei ser på ein litt langhåra border collie. Andre igjen lurer på om han er ein huskymiks. Eg skjønnar dei godt, for eg kjende heller ikkje til denne rasen for tre år sidan.

Instagram

Det var faktisk instagram som gjorde meg merksam på at yakutian laika var ein hunderase. Me hadde nyleg måtta ta farvel med den gamle fårehunden vår, ein hund som hadde vore min skugge i 14 år. Me hadde hatt eit aktivt hundeliv saman, som del av eit treningslag i Norske redningshundar, og som partnarar i både lydigheits- og agilitykonkurransar. I tillegg var ho som gjetarhundar flest ekstremt lojal overfor flokken sin, og såleis ein god og stabil familiehund for oss. Slik sett burde me kanskje gått for same type då me

8 | Polarposten | Nr.
1-2022
Vakker hund i vakker natur.

Ny kvardag i vente med yakutisk laika i hus. Sitat eldstejenta: «Det er som om hjarta sprekk av kjærleik».

byrja sjå oss om etter ny hund, men livet går som kjend i fasar, og interessene mine var meir i retning av friluftsliv med hund, enn lydigheitskonkurransar, på dette tidspunktet. Men med det sagt, så var me i alle fall oppteken av at ein ny hund måtte vera så allsidig som mogleg. Ein dag ramla eg over instagramkontoen til ein oppdrettar av yakutian laika. Og der såg eg han: vesle Big Ben Phoenix ot Liinika Stamm. Etter ein kjapp sveip gjennom bileta, såg eg at ho levde eit aktivt liv med sine hundar som inkluderte både fjell- og skiturar, jakt og sportrening. Eg vart nysgjerrig og tok kontakt, og me

fekk gode råd om denne typen hund, og fekk bekrefta at den kunne passa til livsstilen vår. Og ikkje lenge etter kom Føniks i hus – som ein over-entusiastisk liten fyr full av overmot og veldig, veldig, veldig kvasse tenner… Og for å gjera ei lang historie kort, så er minna frå kvalpetida med denne hunden ein blanding av kaos, frustrasjon og mykje latter. Alt eg trudde eg visste om å trena hund, vart snudd opp ned. Og på same tid fekk eg bruk for alle triks. Føniks lærte fort, så lenge motivasjonen var der. Og for å halda energien under kontroll, vart han tidleg introdusert til spor og søk etter menneske.

Han har alltid vore ein hund som gjerne blir med på å leika lydigheitsøvingar og agility, med fokus på leiken, for terping er han sjeldan motivert for. Eg har heile tida blitt utfordra på at eg må gi han motiverande oppgåver, for å unngå å få «kreativ» åtferd i retur. Heldigvis har oppdrettaren hans vore tett på med gode råd, og då det stod på som verst med hormonar og galskap, så kom ho med nokre trøystande ord basert på eiga erfaring: «Dei hundane som krever mest, endar ofte opp med å bli dei beste». Ho fekk rett.

9 | Polarposten | Nr. 1-2022
Vanskeleg å vera tålmodig når nedkøyringa står for tur. Føniks blir sakte, men sikkert, flinkare til å ligga i ro og venta på startsignal. Tidleg krøkast som god fjellhund skal bli.

Fjellhunden

Dama med fjellskia har no vandra vidare, og Føniks kjem med nokre kort «boff» for å gi beskjed om at det er på tide å få opp farta. Han kjenner rekkefølgja godt, og ligg roleg og observerer medan eg pakkar tinga mine og legg hjelm og skibriller i sekken. Eg tek på meg sekken, låser bilen og legg skia på brøytekanten. Og då skrur hunden seg på. No kan det ikkje gå fort nok. Så dei første 2-300 metrane står eg berre roleg på skia med stavane under eine armen og let han dra meg innover første flata. Når me møter bratta veit eg at han roar seg.

Det er ein nydeleg dag med 3-4 minusgrader og sol frå blå himmel. Føniks jobbar på framfor meg, og saman traskar me oppover vestryggen på Austanbotntindane, berre omringa av snø og tindar så langt auga rekk. Dette er livet. Det er både hund og menneske einige om. Og det at denne hunden er så flink i fjellet, gjer han til ein perfekt turkompis. Som fjellhund er han sjølvstendig og modig, på same tid som han er lojal og sterk. Han gir ikkje opp med det første. Me nærmar oss etter kvart fortoppen til Vestre Austanbotntind, og her set eg frå meg skia. Det er nydelege forhold, så me

held fram mot toppen for å få full utteljing for denne nydelege dagen i fjellet. Føniks er i sitt rette element, og det einaste eg uroar meg for her oppe, er at den manglande respekten han har for bratt terreng ein dag vil straffa seg. Fleire parti på denne ryggen er både smale og eksponerte, så eg let bandet hans vera på. Han elskar utsiktspunkt, og kan stå lenge og sjå utover landskapet. På toppen er me oppe i 2100 moh, og i dag er det ikkje eit vindpust i lufta. Livet der nede i låglandet blir så fjernt, og Føniks rullar seg i snøen og ser lukkeleg ut han også. Det er verkeleg eit privilegium å få dela slike

10 | Polarposten | Nr.
1-2022
Nedkøyringa er sjølvsagt det beste med heile turen. Føniks og 13-åringen på skitur på Tyin.

turar med ein hund som han.

Me returnerer til staden eg la frå meg skia, og Føniks har no store vanskar med å handtera forventningane sine. Ofte må eg knyta han fast litt unna meg, for å få vera i fred når eg skal ta av skifellene og gjera meg klar for nedkøyringa. Og som ved bilen kjenner han rekkefølgja på ting, og i det bindingane låser hælane mine fast med eit klikk, så er det berre å lata det stå til. For då har ikkje Føniks tenkt å venta eit sekund lenger! Og eg blir like imponert kvar einaste gong over kor stor fart han klarar å halda i laussnøen.

Turen ned fjellsida er fort unnagjort, og det fine med å ha med hund på topptur er at eg kan klipsa han inn igjen i lina når me når flata, og så får eg drahjelp tilbake til bilen. Og på slike dagar er det som om Føniks smiler med heile seg. Akkurat som eg. Ein allsidig rase med variasjonar

Føniks har no passert 3 år, og sjølv om han er ein harmonisk type, så er han framleis svært energisk med stort behov for å utfalda seg. Dette er nok typisk for mange polarhundar. Men når folk stoppar opp og rosar han fordi han er så vakker og deretter seier at dei også har lyst på ein

slik hund, så pleier eg å le ein litt nervøs latter før eg rådar dei til å sjekka om dei er velsigna med god humor. For det kan ein koma til å trenga med ein yakutian laika i hus. Denne hunden skårar over maks når det gjeld personlegdom, og Føniks kan vera ein skikkeleg klovn. Og det fine er at me også får andre menneske til å le litt, i og med at han, sannsynlegvis på grunn av dei mange kreative påfunna sine, har blitt ein populær type på instagram (@phoenix_mountaindog). Det er kanskje difor eg set så stor pris på å dela friluftslivet med han. Turane våre kan vera krevjande både mentalt og fy-

11 |
|
Polarposten
Nr. 1-2022
The guide dog in action.

sisk – men med Føniks på laget blir det alltid mindre alvor.

Yakutian laika som rase kan nok passa mange ulike heimar, då dei er veldig tilpassingsdyktige. Dei fungerer godt i flokk med oppstalling ute, men dei fungerer også godt som innehund. Men ein må hugsa på at dette er hundar som treng å vera i arbeid på ein eller annan måte, og variasjonen kan vera stor når det gjeld kva eigenskapar som kjem best fram i dei ulike individa. Føniks har til dømes sterkt jaktinstinkt for både storvilt og fugl, og kunne nok med fordel ha blitt nytta til jakt. Sidan eg ikkje er jeger, gir eg han heller an-

dre søksoppgåver. Føniks har gode trekkeigenskapar, så snøreløping, snørekøyring på ski og snøresykling er aktivitetar me driv på med heile året – men ikkje alle individ likar å trekka. Føniks fungerer også godt som treningskompis for kaldblodstravaren vår, og det er tydeleg at han likar å vera på tur med hesten.

The guide dog

Føniks har etter kvart blitt eit kjærkome tilskot i jobbkvardagen min. Me eig og driv ei verksemd som tilbyr naturbaserte opplevingar til turistar, padlekurs og kajakkskule for born for å nemna noko. Og på alle guida fjellturar er Føniks ein sjølvskriven deltakar. Og

gjestene våre tek fleire bilete av hunden enn dei tek av naturen rundt. Føniks har blitt så populær at enkelte turoperatørar bookar tur «with the guide dog included, please». På kajakkskulen vår for born så får Føniks utfalda seg i eitt av favorittelementa sine – fjorden. Han fungerer både som maskot og aktivitør når me samlar 20 born til leir som handlar om padling, livet i og langs Sognefjorden. Føniks elskar å vera med utpå vatnet – anten på SUPbrett eller i kajakk. Og det er lite som er betre enn å stikka nasen ned i blaut hundepels når ein treng ein liten pause. Me opplever Føniks som ein god representant for rasen

yakutian laika, aktivitetsnivå tet tilseier ikkje ville hunden for eg prisar at han hamna

12 |
Polarposten | Nr. 1-2022
På Lauvnostind med utsyn mot Nordre Soleiebotntind ein vakker vårdag.

laika, men både aktivitetsnivå og kreativitilseier at han kanskje vore den perfekte for alle heimar. Men meg lukkeleg for hamna her hjå oss.

13 | Polarposten | Nr. 1-2022
Føniks elskar luftige utsiktspunkt, som her på Vestre Austanbotntind, med utsyn mot Store Austanbotntind rett fram.

Lex orandi

«Siden du har drevet med hund all din tid...» Lex orandi. Lex crenti tenkte jeg som en kjapp konklusjon på dette med å ha hatt hund alltid. Skjønt, jeg kunne vel omskrevet dette til via uteris cane. Via cogitas. Da er vel 40 år med hund oppsummert for min del. Mer om dette senere.

Hvem visste vel at vi skulle havne på nordvestlandet da vi kjøpte hund på Dokka og bodde i Vingrom? Kant har sagt at vi trenger ord, ikke bare for å forstå andre, men også for å forstå seg selv. Hvorfor ble det en samojed? Dette er vel et av livets områder hvor man møter seg seg selv i døra. Som en neve stor gutt var vi på besøk på Oppdal. Dyrlegen der

hadde selv en samojed. Åpenbart en opplevelse hvor gutten og hunden fant hverandre. Etter 15 år var det aktuelt å skaffe seg hund selv. Selvsagt skulle det bli grønlandshund. Jeg var dyktig lei av å dra på en unge i pulken og en hengende etter.

Grønlandshunden ville klare jobben. Søster og svoger overbevis-

te. De mente kanskje jeg burde velge noe mildere. De hadde ikke barn den gang. Det argumentet beit min kone på. Hennes barndomsopplevelser var vorsteher. Når jeg argumenterte og når hun argumenterte, var det det vel oss selv vi så i speilet. Hundekjøp ble det ikke. På et eller annet tidspunkt nevnte noen – igjen søster og svoger – samojed. De visste

14 | Polarposten | Nr. 1-2022

at det var friluftslivet på fjellet sommer som vinter var det som lokket i denne sammenhengen. Jeg hadde noen fortryllende opplevelser med et eksemplar av rasen som barn. He he, var det trekkhund? Det er jo en polar spisshund og Nansen brukte de på sine ekspedisjoner. Det var noen år siden, tja, hvorfor ikke? Norsk Polarhundklubb var ukjent, men bibliotek hadde vi.

At jeg gikk inn for dette med liv og lyst er mildt sagt en overdrivelse. Så en dag i desember dukket det opp i den gangs Dagningen en annonse. Samojedvalper til salgs. Det var jo den første annonsen vi kom over. Så her var det ingen refleksjoner over om oppdretter var verdig. Jeg har skjønt i ettertid at de var friluftsfolk.

Til Dokka dro vi. Kort vei dit. Tabbe nummer en var gjort. Tabben var å ta med seg unger på dette. Nå skal jeg ikke legge skylda på de for at det ble samojed, men de visste hva vi skulle ha. Hva gjør far da,- gir etter. Men jeg fikk ønsket mitt om hannhund. Og det ble det. Alle var dønn like. Igjen var det ungene som valgte. Det ble den som var mest oppsøkende. Selvstendig kar det. Jeg vil vel ha sagt i dag, ingen hund for nye hundeeiere. Den ble det. Til tider trassig, men kom utrolig godt overens med ungene. I tillegg ei foringsliste som ...., men det var slik den gang. Makrell, leverpostei på kvitt brød. Og så var det sikkert eggehvite og mye fisk. Vi fikk da tak i noen hermetikkbokser med kjøtt. Jeg har vondt for å tro at det sto hundemat på boksene. Overskriften er konklusjonen

15 | Polarposten | Nr. 1-2022

min, den står seg 40 år senere. Pulk hadde vi. Stivdrag i rotting og. Vi var klare for det som skulle være hovedmelodien i dette hundeholdet. Bor man på Vestnes er det mye bratt lende å forsere. En unge ble plassert i pulken og da var det bare å bakse seg fram i løssnøen.

Polarhundklubben ble fort oppdaget, eller skal vi si at de fant meg? Det tok ikke lang tid før det første brevet kom fra avdeling Trøndelag som det het den gang. Høstsamling i Singsås. Noen mil lengre oppe var mitt barndoms ferieparadis. Det var 30 korte mil. Med to unger og en

hund dro vi avgårde. Der traff jeg en med god fartstid med samojed. Hunden ble plassert i et grønlandshundspann. Eier nikket bifallende vel tilbake. Den forskremte romsdalingen ble litt rettere i ryggen. Her var det åpenbart viktig å ta i mot de nye. Med den største optimisme kom ønsket om en hund til. Da havnet vi i dagens Vestland fylke. Avlsrådet tipset om hund der. Oppdretter kjørte med sine hunder. Etterhvert satt jeg med litt to forskjellige hunder. Jeg har omtalt den første som en bryggerihest. Ikke stor fart, men en kraftplugg. På samling på Hjerkinn var det weightpullkonku-

ranse. De smilte de rundt meg da distansen ble tatt sånn akkurat med 100 kilo. Da vi passerte 400 kilo ble nikkene anerkjennende. Hund nummer to ble mer enn sterk nok, men betraktelig hurtigere. Eier hadde trukket noen refleksjoner etter tre års trening. Styrke kan trenes med fart. Det er nødvendigvis ikke noen motsetning mellom bruk og utstilling. Som unghund fikk eier av hunden følgende bemerkning; « det er greit at du har trekkhund, men det er ikke i denne ringen den skal vise det.» På tross av det ble det best i rasen. Den eneste samojeden i den ringen. Det gikk litt bedre i Åle-

16 |
Polarposten | Nr. 1-2022

sund. Noen grønlandshundeiere ga beskjed om slakk line og vask hunden før du går i ringen. Det siste kommenterte dommeren. Til mitt forsvar sa jeg at sunnmøringene hadde lagt utstillinga på feil tid. Ikke mulig å kombinere utstilling med molteplukking i Trøndelag to dager tidligere. Fram til da var han i største laget, men det ga hun seg på da hun fikk høre hva jeg drev med. Det ble litt prat i ringen til hundens store irritasjon. Den løftet beinet og markere på dommerens bein. Til utstillers store overraskelse konstaterte hun at «det er sånt som skjer». Det som kanskje har betydd

mest for meg er nok vinteraktivitetene i avd Trøndelag, i dag Midt-Norge. Om vinteren var det samlinger som som bare var 40 mil unna. Konkurranser var ikke i mitt hode, men kjøring i fjellet om vinteren. Her var det masse erfaring å hente. Jeg var nok et muntrasjonsråd for de ankomne da jeg kom med mitt 3-spann stivdrag i en bue over taket. Enda bra de ikke så meg i Romsdalen første gang. Buen var for høy til jernbaneundergangene. Med en smule kreativitet ble også det problemet løst. Stive drag var løsningene den gang. Kreativiteten strakk ikke til da de knakk inne i Gauldals-

fjellene. At f- og h-ordene satt løst, det skal være sikkert. Så kom løsliner og nomeseler. Hvorfor skulle man ty til det når man hadde investert i tre komteseler fra en anerkjent salmaker i Trondheim? Det tok ikke lang tid før man skjønte at det var det nye utstyret var løsningen. Ikke minst ved passering. I Femunden hektet draget seg i seletøyet til en annen hund som resulterte i ei uønsket mølje. Det ble tatt med et smil. Konklusjon var at vi ikke hadde kranglete hunder. Moralen var tydeligvis at vi ser det positive i det meste. Det ble siste vinter med stivdrag. En ny utfordring meldte seg. To hunder

17 | Polarposten | Nr. 1-2022

fremst eller en fremst og to bak. Samme problemet uansett hva jeg gjorde. Alle ville gå i samme spor. At det ble oppkjørte hundespor etter hvert, det skjønner jeg. Det tok ikke lang tid før det ble orden i sakene, også i løssnøen. Kløvsekken har vært en trofast redskap. At de har båret godt,ja. Ikke alltid det har vært like godt å beregne vekt. Igjen i Gauldalsfjella. Enorme mengder med molte. Det jeg ikke klarte å bære alt selv, gikk resten i kløven. Jeg skjønte det var tungt. Et lite hopp på ca halvmeteren. Han gikk på trynet ved landing. 100 meter fra veien la han seg rett ned. Han så på meg, bær sjøl! Hundrede meter greide jeg. Vel hjemme gikk moltekløven på vekta. 30 kg og hunden veide 27.

Av aktiviteter jeg husker med stor glede, er turer på Dovrefjell i lag med grønlandshundfolket og ikke minst en tur der oppe med tre andre . Da var alle klubbens raser med.

Ellers er klubbmesterskapet verdt å nevne og ikke minst samojedsamlingene. En skitten hund på den første utstillinga. Ellers ble det utstillinger både i klubbregi og på rasesamlinger. Både som arrangør og deltager. Det fine med rasesamlingene var dette med løp og utstilling.

I klubben utstilling og klubbmesterskapet. Jeg vil tro at dette var ei god vekting av show og brukshund. Da er det meg som klubbmedlem som får velge hva som er viktig. At det nødvendig-

vis ikke er motsetning mellom disse to aktivitetene viste NP gjennom sine arrangementer. Igjen, det var samlinger med alle klubbens raser som var det mest morsomme. På tross av forskjellige raser, var det aktiviteten som var bærebjelken i miljøet. Tidlig fikk jeg tak i boka «Bikkjer som trekker.... av en Honne. Da var det i et kort øyeblikk jeg begynte å tro at jeg hadde valgt feil. Man blir ikke styrket i troen når følgende blir sagt om samojedhunden; «Dens egenskaper som trekkhund er nok i dag vesentlig redusert sammenlignet med de øvrige polare rasene fordi avlen her Norge vesentlig har foregått med utstilling for øyet. Dette kan utvilsomt ha foredlet rasen i visse henseen-

18 |
Polarposten | Nr. 1-2022

der, men hundene består vel i dag mer av lang, bløt pels enn av stålsatte muskler og energi.» Ung og full av optimisme, dette var bare tull. Hvorfor heiet de andre raseeierne om dette var den hele og fulle sannheten? Det er vel noe sant i det som ble sagt i P-posten på slutten av 70-tallet; «... ikke den fulle sannheten. En del av oss samojedhunder har både lang, bløt pels og stålsatte muskler og energi. Og vet dere hvorfor? Menneskene vi eier , vet å verdsette og framelske de opprinnelige egenskaper som fremdeles ligger i mange av oss.» Det var greit å vite. Det handlet i stor grad om meg som eier. Det er vel litt som en av våre døde nestorer på rasen ofte sa. Vi må tro at det umulige er mulig.

Videre sa han, samojedhunden sprudler når den får arbeide. Ser vi på løypene som en læringsarena og utstillingsringen for den saks skyld, så vil det sosiale miljøet , det å treffe nye folk som gir en ny giv på den felles interessen, hunder som bærer og hunder som trekker. Jeg ble utfordret av denne nestoren. Det hjelper ikke hvor mye du skryter av hvor godt hundene løper og trekker i påskefjellet. Jeg tok hintet og ble med på hans arena. Skal vi vite hvor gode hundene er, er det bare klokka som gjelder. Det gjelder fortsatt. «Samojedhunden bør få trekke – det vet vi alle. Men at den også egner seg utmerket til kløv. Potene bør ikke være noe problem.» Igjen et sitat fra P-pos-

ten tidlig på 70-tallet. Dette vet vi også 50 år seinere. Klubben har opprettet merker for kløving. Det er kanskje noe vi kunne innført i forhold til trekkegenskaper. Det er litt påfallende at det ikke er større interesse for dette når vi ser at at folk har fire og fem hunder. De aller fleste av oss starter med en hund. Det er her vi legger grunnlaget for framtida med hunden som ledsager i skog og fjell. Vi kan dra på rasesamling, men bredden i miljøet har vi når vi er sammen med de andre raseeierne på en fellessamling. Høstsamlinga er ikke glemt, men for å stimulere interessen hadde det vært av det gode om vi hadde ei tilsvarende samling på vinters tid. Klubbmesterskap ble det kalt.

19 | Polarposten | Nr. 1-2022

Av alder så burde det vel det meste vært så meget bedre før. Definitivt ikke, men vi kan lære noe av historien .Vi har noen oppdrettere å takke for at gemyttet på rasen har roet seg. Det var hakket før at hannhundringen hadde blitt utvist fra ringen på min første utstilling i Oslo. Jeg var vettskremt. På gemytt er det definitivt arbeidet godt og det er holdt godt ved like. Kanskje har vi noe å lære av av avdeling Trøndelag. Jeg har notert meg at det den gang var 15 deltagere. Mulig jeg ikke har fulgt godt nok med i timen, men dette er tall det står respekt

av. De fikk meg ut i løypa og jeg fikk vist at det jeg holdt på med tålte dagens lys. Igjen, det var miljøet som holdt meg i gang. I hundesporten som i andre sammenhenger er det mye snakk om utstyr. Ikke noe nytt. Det var det den gang og. På tross av mine fire tommeltotter ble det mekket både pulk, brems og drag. Sying av nomeseler ble ingen suksess. Trekkliner med elastikk lærte jeg av en kranfører i bygdas skipsverft. Da ble det slutt på nærkontakt med blaut høstgrus. Befinner vi oss på nettet, er det lett å bli overveldet. Det var i klub

miljøet at man fikk vite hva som var egnet i det hundeholdet jeg holdt på med. Da bremsen kom på pulken var det slutt med brekk av drag. Det sies at man lærer av egne feil. Det gjør vi sikkert om vi kjenner alternativet. Med knekte drag i Gauldalsfjellene kjente jeg sterkt på tapsaversjon. Kjente på den i klubbsammenheng og. Der kunne jeg lære noe av andres feil. Skjønt vi lærer best av andres suksess og ikke minst sin egen. Vi lærer mindre av våre feil enn av vår suksess. Får vi ikke tilbakemeldinger på våre feil, lærer vi definitivt enda mindre. Kanskje var det mitt eget selvbilde jeg var redd for? De som hadde holdt på med dette en stund visste jo alt. Trodde jeg! Så feil tok jeg. Og jeg tenker selv om jeg i stor grad har vært fraværende de siste årene, slik tror jeg det er i dag og. Jeg var i Sunnmørshallen for noen år siden som tilskuer. Etter sju runder med stråling og cellegift hadde jeg mest lyst til å gå ut i bilen å legge meg. Jeg kjente jo noen der. Stol ble satt fram. Vann hadde jeg selv. Kanskje jeg skal gå med din hannhund i ringen ved en anledning? Hyggelig når man selv hadde fått løpsforbud av rehabiliteringen på Røros. Jeg hadde en som manglet utstilling. Det var tid for paring, men så var det dette med utstillingresultat. Tispeeier kom for det var ei utstilling i kommunen like før løpeti

20 | Polarposten | Nr.
1-2022

Vasking, børsting og ringtrening av tispeeier. Sånt gir lyst til å forsøke seg litt igjen. Det er denne lista med gode møter som gir lyst til å møte klubbmiljøet og ta et tak. Nå sitter jeg jo sånn til i geografien at det er lett å skylde på avstander. Vårt langstrakte land byr på avstander som en hindring. De gode møtene har vi full anledning til å møte den dag i dag. Da ble det funksjonærjobb på Rørosløpet sist vinter. Jeg gleder meg til det samme til vinteren. Det er fortsatt noe som fascinerer meg i dette miljøet. Som deltager er ikke dette jeg vil kalle lavterskelløp. Vil vi ha det, er Polarhundklubben sine arrangement greia.

Da jeg kom inn i dette miljøet hørte jeg mye om hundekjøring i Røde Kors sammenheng og Brummarka hundekklubb i Trondheim. Prøver vi oss i en hundeklubb i dag, er jeg redd det i stor grad er alaska huskey vi vil få se. De er ferdig med å spise stekte pølser fra bålet før vi er framme. Ganske så demotiverende. Skulle jeg tråkke noen på tærne, er det greit nok. Etter noen år på sidelinja, kunne jeg ha ønsket meg en tilnærming til de andre rasene i klubben med tanke på bruk. For å unngå enhver misforståelse, jeg snakker om trekk. Mye godt arbeid gjøres, men gjør vi nok sammen? Igjen for å sitere gamle P-poster. «Det var en historie fra USA om å prøve seg i løypene. Ikke topp resultater på bakgrunn av manglende trening, men moro var det.

Vi sier: Ut og tren, la hundene få bruke kreftene sine – og ikke minst viktig – opplev gleden ved å arbeide sammen. For sikkerhets skyld føyer jeg til, arbeide sammen med andre hundeeiere.» Miljøet i klubben og rasens iboende vilje til å trekke, resulterte til slutt i 5 hunder. To kriterier lå i bunn for valg av oppdretter. De skulle bruke hundene på samme måte som meg. Om det er lettere å velge hund fra nettet, er jeg usikker på. For min del var personlig bekjentskap viktigst. Sammen med andre, hunder og raser i klubbsammenheng er vel det jeg har savnet mest i ensomhet på Dovrefjell. Morsomt det, men det er noe som mangler.

Overskrifta, Lex orandi. Lex crenti er et utsagn tatt fra katolsk fromhet,- som vi ber, slik tror vi. Det er vel omtrent slik det er med hundeholdet vårt. Det jeg tenker om hundene, slik blir det. Det er noe med selvoppfyllende profetier. Eller som det er sagt tidligere.

Vi kan tro at det umulige er mulig. Jeg tror rasen har det iboende i seg den dag i dag. Det ligger i mange av hundene fremdeles.

Vi kan jo vri litt på katolsk fromhet, «slik jeg bruker hundene, slik slik tenker jeg». Via uteris cane. Via cogitas.

21 | Polarposten | Nr. 1-2022

Årsmøte

KUNNGJØRING

Årsmøte for Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge blir avholdt 18.03.2023 i forbindelse med vår vintersamling. Tid og sted blir offentliggjort på et senere tidspunkt.

For styret i avd. Midt-Norge Marthe Austad Leder

22 | Polarposten | Nr.
1-2022
STED17.-19.mars2023 KOMMER! VINTERSAMLING
avd. Midt-Norge

Siden 1981

www.seleverkstedet.no
Foto: fjellfeber.com

Høstsamling i vakre Jotunheimen

TEKST:Kine S. Pedersen FOTO: Silje Skår

Temperaturen synker, bladene endrer farge og de firbeinte er klar for å sette i gang høsttreningen. I år som tidligere var det duket for ny høstsamling på vakre Tyinholmen i Jotunheimen.

Samlingen startet onsdag og varte til søndag, i løp av disse 5 dagene fikk vi oppleve:

Både torsdag og fredag ble det gjennomført kløvtester i turnettet rundt Tyinholmen. Fredag gjennomførte en gruppe bronseprøven og lørdag gikk en gruppe 20 km og gjennomførte til sølv. På fredagens kløvtur fikk vi også besøk av en reinsflokk. De skulle dessverre ikke

samme vei som oss, noe som gjorde at hund og eier ikke var helt enige om hvilken vei videre som var mest hensiktsmessig.

Fredag er den store tacodagen og Tyinholmen er intet unntak. Etter at alle hadde spist seg mette byttet vi ut gullrekka på NRK med quiz. Selv om ære, skryterett og en pose twist skulle deles ut til vinnerne var det forholdsvis lite krangling med quizmaster da fasit ble gjennomgått og poengene delt ut.

Lørdag våknet vi til fint vær og nysnø på toppene. Denne dagen skulle det avholdes barmarksløp og folk hadde meldt seg på

i klassene løping, kickbike og sykkel. Rita ga oss tips og triks om passering og møting av andre spann, og før løpet gikk flere av deltakerne sammen for å teste teorien i praksis. Selv om løpet på ca. 3,5 km var aldri så uhøytidelig var det en nervøsitet i startområdet før løpet. Dette var det derimot ingen grunn til da alle gjennomførte i god stil, og alle som deltok fikk premie i etterkant.

Lørdag kveld ble det disket opp med reinsdyrfilet og denne middagen alene er grunn til å komme på høstsamling på Tyinholmen. Etterpå hadde vi et veldig lærerikt foredrag

Polarposten | Nr. 1-2022

26 |
I år som tidligere var det duket for ny høstsamling på vakre Tyinholmen i Jotunheimen

av Anja fra Valdres Dyrefysioterapi på skadeforebygging og hva en skal gjøre hvis skade oppstår.

Søndag var det tid for hjemreise etter at vi hadde tatt en siste tur med hundene og fått servert rømmegrøten fra Tyinholmen som det går gjetord om. Takk til alle som deltok på årets høstsamling og gjorde den til en trivelig og minnerik helg i nydelige omgivelser. Vi håper å se dere alle, og flere til, på neste års samling.

27 | Polarposten | Nr. 1-2022
28 | Polarposten | Nr. 1-2022
29 | Polarposten | Nr. 1-2022

Veien inn i

Polarhundklubben

Andrea Owe

Alder 33 Hvor Hakadal Hunder to grønlandshunder og en siberian husky

Min inngang til Norsk Polarhundklubb startet med en interesse for Grønlandshund og stalking av Gisle Uren på Fjellforum.no. Jeg var i midten av tjueåene, hadde fra før av en Siberian Husky, og jeg hadde lenge ønsket meg flere hunder å dele friluftslivet mitt med. Nerdenivået rundt polarhund og medfølgende uteliv var høyt, og stort sett det som fantes av litteratur og informasjon hadde blitt saumfart da jeg landet på en Siberian Husky i 2011. Informasjon om Grønlandshunden var mye mer begrenset og slik jeg husker det kjente jeg ikke særlig til rasen i det hele tatt. Valget sto

derfor den gangen mellom SH og Malamute. I 2015 kom jeg i kontakt med både Gisle og naboene Rita og Wiktor som alle driver oppdrett av Grønlandshund i Røros, og kort tid etterpå var Lope og jeg på toget nordover. Denne turen representerer mitt førsteinntrykk av klubben og miljøet: en umiddelbar inkludering, genuine, varme og rause mennesker, og høye krav til potensielle valpekjøpere – slik det burde være. Jeg ble med Rita og Wiktor på påfølgende rasesamling på Johnsgård og dette ble en kontrast til erfaringen jeg hadde hatt så langt med Norsk Siberian Husky

Klubb. Her var alle velkomne, med eller uten (polar)hund, det var kultur for å dele kunnskap og erfaring uten å hevde seg selv, for å prøve og feile, for ulike syn og preferenser, og for de med lengre fartstid til å være en ressurs for de mer nykomne. Det var fokus på hundenes sunnhet og bruksegenskaper, på et genuint og ujålete friluftsliv, og på fellesskap rundt rasens beste. Jeg fikk raskt tillitt til at dette var et hundemiljø jeg kunne trives i, og hvor jeg fant gjenklang for mitt syn på hund og friluftsliv – og ikke minst for nerdefaktoren rundt tresleder, hjemmelagde eskimokro-

31 | Polarposten | Nr. 1-2022
Navn

ker, nedarvete bomullsanorakker og annet tradisjonelt utstyr. Etter å ha fått omgått og vært med på tur med noen av klubbens Grønlandshunder falt valget raskt på at neste hund måtte bli en Grønlandshund. I tillegg til å i mine øyne være den ultimate friluftshund likte jeg også særlig deres sosiale gemytt. Det skulle likevel ta flere år før jeg endelig fikk min første GH (en kombinasjon av mislykkede parringer, turbulente studieår, og høye krav til meg selv om tidspunkt og omstendigheter rundt valpetid). Til tross for dette fortsatte jeg å være en del av og føle meg inkludert i miljøet, selv om jeg enda ikke hadde en

eneste hund av klubbens raser. Nå syv år etter har jeg endelig kommet opp i to grønlandshunder i tillegg til SHen som fortsatt holder koken (nå 12 år).

I dag har klubben blitt et kjært miljø for meg, hvis aktiviteter står som høydepunkter gjennom året. Jeg bor alene i Hakadal og har få (les ingen) like friluftsgærne venner i nærområdet. Gjennom klubben har jeg nå stiftet flere nære vennskap og har mennesker jeg stoler på om jeg skulle trenge tips og råd - eller hundepass. På kalenderen for vinteren står både tur med nye venner, mitt første offisielle løp, parringsplaner, og rasesamling på Johnsgård. Noen erfaringer

rikere selv står observasjonene fra første klubbsamling fortsatt: et miljø med fokus på fellesskap og samarbeid, å hjelpe hverandre å bli bedre, og en raushet og varme mot alle uansett erfaringsnivå. Klubben skal helt klart ha noe av æren for at jeg har valgt å satse på Grønlandshund, for at interessen for et aktivt friluftsliv med polarhund bare har økt med årene, og for at sparepengene stadig forsvinner i utstyr og turer.

Sees på Rørosløpet!

32 | Polarposten | Nr.
1-2022
33 | Polarposten | Nr. 1-2022

På´n igjen

Hvert år blir det diskusjoner om fyrverkeri på denne tiden av året. Fyrverkeri er noe vi mennesker driver med for egen underholdning, og det er strenge regler for når, hvor og hvordan man skal sende opp fyrverkeri. Privatpersoner kan sende opp fyrverkeri mellom 18:00-02:00 på nyttårsaften og fyrverkeriet må være kjøpt hos en godkjent forhandler. Det skal ikke avfyres i tett bebyggelse, nær tørr skog eller brannfarlige omgivelser. Hundene våre vet ikke om de reglene der. For dem så kommer lys, hyl og smell som julekvelden på kjerringa.

34 | Polarposten | Nr. 1-2022

reagerer så mange hunder på fyrverkeri?

• Det kommer veldig brått og plutselig og det kommer på steder de normalt sett føler seg trygge.

• Lydene og lyset fremstår som en trussel. Og responsen på trusler er å stikke av. Fort og så langt som mulig.

• Fyrverkeri er uforutsigbart. Smellene kjennes i kroppen uten at dyrene kan forstå hvorfor.

• Alle sanser trigges samtidig; ører, øyne, nese og berøring. Det kan bli i meste laget for noen og enhver.

•Vi som hundeeiere kan forsøke å gjøre nyttårsaften til en litt mindre kjip dag. Dessverre er det vanskeligere å hjelpe ville dyr, fugler, innelukkede produksjonsdyr etc, men vi kan i alle

fall hjelpe hundene vi har tatt i hus.

• Starte med lydtilvenning. Video og lydfiler av fyrverkeri kan stå på fra tidlig høst med ujevne mellomrom. Starte på lavt volum og skru opp etterhvert.

• Vær rolig. Det er viktig at den trygge omsorgspersonen ikke får hetta. Men husk: DET ER LOV Å TRØSTE en redd hund. Alltid!

• Lang tur og aktivitet tidlig på dagen på nyttårsaften. Samme med mat. Redsel kan medføre kvalme og da er det greit at hunden har fått i seg mat litt tidlig.

• Finn det rommet i huset som er minst påvirket av fyrverkeri, sett på radioen og gjør det hyggelig å være der noen timer..

• Dekk til vinduer

• Det finnes beroligende hjelpemidler som DAP og andre ting. Det kan være verdt et forsøk.

• Stikk til fjells langt fra hus og hytter.

• Ikke send opp fyrverkeri..

• Nyttårsaften skal være en feiring av året som har gått og være en positiv inngang til året som kommer. La det bli en positiv inngang også for hundene våre.

Godt nytt år.

35 | Polarposten | Nr. 1-2022
Hvorfor

Høstbilder fra

medlemmene

36 | Polarposten | Nr. 1-2022
1 2 3 4 5
37 | Polarposten | Nr. 1-2022
1. Grete Marie Haug 2. Kaja Krogh 3. Maria Jacobsen 4. Ane Nyrud Dreyer 5. Thomas O. Christensen 6. Tine Solbakk 7. Gry Aamodt 8. Geir Bruvoll 6 7 8
Fotograf

Kommunikasjonskomiteen

Under høstens tillitsmannskonferanse ble klubbens tilstedeværelse i sosiale medier, nettsiden og Polarpostens fremtid temaer som engasjerte stort. Resultatet ble en kommunikasjonskomite som har fått i oppgave å forvalte P-posten, nettsiden, samt sørge for at klubben har en aktiv tilstedeværelse på sine SoMe-kanaler (Facebook og Instagram).

Vi i komiteen har allerede hatt første møte og gleder oss til å bidra til økt aktivitet og samhold i klubben gjennom alle våre kommunikasjonsplattformer. Men - vi ønsker mer medlemsdeltakelse!

Har du en god historie? Et tema du brenner for? Et flott bilde du gjerne skulle vist frem?

Polarposten

Aina Iren Volden (redaktør) Marthe Austad (skribent)

Del det med oss!

Vi oppfordrer alle medlemmene våre til å engasjere seg, enten det gjelder tilbakemeldinger på nettside, stoff til P-posten og ikke minst å tagge oss i sosiale medier! På instagram kan du kan du tagge oss i innlegg og stories (@ norsk_polarhundklubb), bruke hashtaggen #polarhundklubben, eller #julipolarhundklubben for mulighet til å være med i årets julekalender.

Kommunikasjonskomiteen består av 6 medlemmer, fordelt på 3 fokusområder: Polarposten, nettside og SoMe.

Nettside

Trine Lysholm Hagan

Wiebke Höfers

Ingrid Anne Urdalen

Viktoria Borgeteien Wågan

Ta gjerne kontakt med oss! Polarposten: p-posten@polarhund.no Webmaster: webmaster@polarhund.no Facebook: Norsk Polarhundklubb Instagram: norsk_polarhundklubb

Med julehilsen fra Kommunikasjonskomiteén i Norsk Polarhundklubb

38 | Polarposten | Nr. 1-2022
SoMe
39 | Polarposten | Nr. 1-2022

Avlsrådet for

grønlandshund

I samarbeid med avlsråd og forvaltning av en rase er det alltid en fordel å være flere om det samme. Vi i det norske avlsrådet har startet et tettere samarbeid med det svenske styret for Grønlandshundklubben i SPHK. Vi har allerede hatt et par møter over nett, hvor vi deler status for Grønlandshunden i våre to land. Det er flott å kunne dele erfaringer på tvers av landegrensene. Avlsrådet arbeider med å få på plass vinterens rasesamling på Johnsgård. Vi håper å se mange av dere der!

Avl på rasen

Hittil i år har det blitt registrert 45 grønlandshunder fordelt på 10 kull og 4 importer. I 2021 ble det registrert 38 hunder. Vi ser en liten oppgang fra fjoråret. Av disse 45 hundene har vi fire importer, to fra Sverige og to fra Grønland. Det har lenge vært et savn at for få Grønlandshunder blir røntget. I 2021 ble 28 hunder røntget. Vi ser en liten fremgang hittil i 2022, hvor 38 hunder har blitt røntget. Av disse 38 hundene er 31 hunder røntget med A eller B hofter. Avlsrådet håper denne utvikling av antall hunder som blir røntget fortsetter i årene som kommer.

Gjennomsnittlig innavlsprosent for registrerte hunder i 2022 ligger på 1,2%. I 2021 var gjennomsnittet 1,9%. Dette er veldig bra, og det gjøres en god jobb hos oppdrettere for å holde dette gjennomsnittet nede.

Avlsrådet for Grønlandshund arbeider kontinuerlig for at avl på rasen vår følger NKK og klubbens etiske retningslinjer for avl og rasespesifikke krav. Klubbens oppdrettere jobber stort sett godt med dette.

Avlsrådet har som mål at flere oppdrettere benytter seg av tilbudet klubben har for annonsering av valpekull og oppføringer av hunder på hannhundlisten. Avlsrådet håper flere vil sende inn informasjon om parringer og planlagte kull. Dette kan gjøres ved å sende inn informasjon til denne e-postadressen: grraadet@polarhund.no Vi ønsker et bedre samarbeid mellom oppdrettere og avlsråd for å forvalte vår rase på best mulig måte. Gi oss beskjed om det er noe dere ønsker mer informasjon om eller om det er noe dere savner fra oss.

Hilsen avlsrådet for Grønlandshund

40 | Polarposten | Nr. 1-2022

Grønlandshundtreff

20.- 23. april 2023

Velkommen til en sosial og trivelig hundehelg med masse tur og bikkjeprat!

Vi treffes på Johnsgård Turiststasjon ved Femunden. Hytter bestilles direkte ved å kontakte Johnsgård www.johnsgard.no

Johnsgård ligger nydelig til i et fantastisk turområde. Her er flotte løyper for tur, både for de som ønsker en kort distanse og for de som vil til fjells. Her blir det mulig å nyte vårvinteren i fjellet. Det blir timevis med bikkjeprat, sosialt samvær, utstyrsprat og mulighet for å se masse flotte grønlandshunder. Programmet vil bli lagt ut på klubbenes hjemmeside www.polarhund.no

Mer information og påmelding til: Rita Lysholm: rita@wanvare.no +47 9261484 Kine S. Pedersen: kinesp08@gmail.com

Velkommen til fjells!

Norsk Polarhundklubb ved avlsrådet for grønlandshund

Avlsrådet for

samojed

Samojedsamling

Vi fikk plutselig nå beskjed om at Hornsjø er solgt og ikke drives som hotell mer. Dette førte til litt kaos men det ser nå ønskes vi velkommen til Merket 10.-12.mars 2023. Mer informasjon vil bli sendt ut til alle men hold av helgen. Vi har vært på Merket tidligere og vet at det er et koselig sted med meget bra mat og trivelige folk. Håper å se mange av dere på samling!

RAS og forskrift om avl av hund NKK sin siste informasjon rundt revisjon av RAS er at dette er utsatt til juni 2023. Mattilsynet jobber nå også med en ny forskrift om avl av hund, noe NKK har vært aktivt deltagende i. Kravene i denne forskriften vil også påvirke arbeidet med RAS så denne må vedtas først. Denne forskriften vil påvirke både den enkelte hundeeier, oppdrettere og raseklubb så vi oppfordrer alle til å lese forslaget og følge med på det som ev. gjøres gjeldene. Har du tanker om noe som bør med i RAS for samojed så send oss gjerne en mail uansett så får vi se hva NKK kommer frem til skal være med i ny utgave av RAS i løpet av første halvår 2023.

Hannhundliste

Vi vil oppfordre alle dere med hannhunder som følger klubbens avlskrav om å sette hunden deres på hannhundlista. Det er mange gode samojeder som absolutt burde vises frem der. Send et fint

bilde av hannen deres tatt fra siden (i liggende format) til saraadet@polarhund.no.

Overgangsvirvel

Avlsrådet har fått spørsmål rundt dette som er en medfødt misdannelse. Ved HD-avlesning kan dette synes og da får eier beskjed om det sammen med et informasjonsbrev. Der står det at dette vanligvis ikke har noen klinisk betydning for hunden men at det i noen tilfeller kan føre til problemer. Vi vil gjerne vite mer om dette og ber om at dere som har fått en hund med denne diagnosen sender en mail til saraadet@polarhund.no om hvordan hunden deres fungerer. Det vi lurer på er jo om hunder som våre som brukes mer enn de fleste også lever greit med dette. Har dere ønsker om ting avlsrådet skal skrive om i P-Posten så tips oss gjerne. Håper vi sees på samojedsamling i 2023 på Merket!

Med vennlig hilsen Gro for avlsrådet for samojed

42 | Polarposten | Nr. 1-2022
Foto: Bri C Photography HOLD AV DATOENE 10.-12. mars 2023 Årets samojedsamling blir på Merket i Tisleidalen. Her har vi hatt samling før, og vi gleder oss til å møtes her igjen. Mer informasjon kommer på mail!

Avlsrådet for

yakutian laika

Ved årsskifte i år fikk vi endelig startet opp et fullverdig avlsråd for rasen vår. Avlsrådet består av Trine Lysholm Hagan (leder), Rikke Bergendahl og Marita Raanes. Mye av arbeidet hittil i år har bestått av å skrive rasebeskrivelse, føre statistikk og tilgjengeliggjøre informasjon om rasen på ulike nettsider og fora, samt jobbe med å bygge et aktivt miljø rundt rasen.

Rasesamling

Vi har som mål å få til en rasesamling for yakutian laika på senvinteren/våren 2023. Det har blitt satt sammen en arbeidsgruppe for å jobbe med dette. Foreløpig er lite avklart, men det ligger an til å bli arrangert i Trøndelag og det jobbes med å lage et innholdsrikt program som både legger opp til mye sosialt, turer, spennende foredrag og mulighet for merittering. Mer info kommer over nyttår. Vi håper så mange som mulig ønsker å delta, enten man allerede har rasen eller er interessert.

Statistikk

Pr 01.12.2022 er det blitt registrert 4 kull i Dogweb, hvorav det ene kullet registrert i år var født i 2021. I tillegg er

det 2 kull som er under registrering i år. I 2021 ble det registrert 4 kull i Dogweb. Vi ser og at det stadig importeres nye individer på rasen, noe som er svært spennende og positivt for å øke den lille genpoolen her til lands.

De første yakutian laikaene til å bli HD-røntget ble røntget i 2020. Dette året ble 10 stk røntget hvorav 6 var fri (3 A, 3 B) og 4 hadde HD (C). I 2021 ble 17 avlest, hvorav 6 var fri (1 A, 5 B) og 11 hadde HD (8 C, 3 D). I 2022 ble det registrert 23 avlesinger, hvorav 8 var fri (3 A, 5 B), og 15 hadde HD (12 C, 3 D).

Antall HD på rasen ligger svært høyt og er et tall vi håper vi, sammen med oppdretterne på rasen, kan få til å gå ned. Det er flott å se at antall hunder som helsesjekkes øker, noe vi håper vil fortsette i årene fremover.

Fra 01.06.2022 ble det krav fra NKK om kjent HD-status på rasen for å få registrert kull. Dette for å sikre en sunn og etisk god avl på rasen. Vi håper at denne regelen vil bidra til å øke antall hunder som helsesjekkes ytterligere.

I tillegg til HD ser vi er en del anmerkninger

44 | Polarposten |
Nr. 1-2022

på gonioskopi på rasen. I 2021 ble 16 øyelyst/gonioskopert hvorav 11 fri, 4 mild og 1 moderat. I 2022 har 9 blitt øyelyst/gonioskopert, hvorav 3 fri, 4 mild, 1 moderat og 1 uttalt. Selv om det ikke er et avlskrav på rasen anbefaler vi å teste alle avlsdyr for arvelige øyelidelser, samt følge øyelysernes anbefalinger å bruke mild/moderat mot fri og unngå å bruke uttalt i avl. Dette fordi det er en sammenheng mellom gonioskopifunn og risiko for å utvikle glaukom. Hunder med primært glaukom bør ikke brukes i avl.

Avlsrådet

Avlsrådet ønsker å jobbe for et aktivt, inkluderende og ikke minst trivelig rasemiljø rundt rasen vår. Skal vi klare å forvalte denne flotte rasen er det viktig at vi alle jobber sammen. Vi jobber for at all avl på rasen skal være i tråd med de etis-

ke kravene til NKK, og håper at dette er noe nye oppdrettere også setter høyt.

Vi håper oppdrettere av rasen vil oppmuntre sine valpekjøpere til å melde seg inn i klubben og bidra til et aktivt rasemiljø hvor vi kan spre kunnskap og lære av hverandre.

Send oss gjerne en mail om det er noe dere savner, vil vi skal ta tak i eller ønsker mer informasjon om.

Til slutt ønsker vi alle en fin jule og nyttårsfeiring, og ser frem til å møte folk både til løp og samlinger i det kommende året.

Hilsen avlsrådet for yakutian laika.

DATOOGSTED KOMMER! RASESAMLING

Vi gleder oss til å treffes til bålkos, kunnskapsdeling og masse koselig hundeprat. Alle er velkomne, enten man har én yakutian laika, mange eller bare er interessert i rasen. Mer informasjon kommer over nyttår.

45 | Polarposten | Nr. 1-2022

FOTO: Marte Dahl

Norsk

Rørosløpet 2023

Polarhundklubb avd. Midt-Norge inviterer til løp 11. - 12. februar

Hvor

Rørosløpet 2023 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til Vauldalen. www.vauldalen.no

Løype

Rørosløpet er et to-dagers løp med distanse på 2 x 30 km. Løpet er åpent både for slede- og nordisk stil. Det er også muligheter for å delta i turklasse 30 km, enspanntest 10 km og 10 km snørekjøring.

Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom Brekken og svenskegrensen. Så snart løypa er endelig avklart vil løypebeskrivelse være å finne på www.roroslopet.no. Løpet kjøres etter NHFs regler.

Rørosløpet kvalifiserer til Polarhundprøve 4 (langdistansetest C) i henhold til reglementet for Norsk Trekkhundchampionat for renrasede polarhunder.

Spannklasser

Senior slede 8-spann

Senior slede 6-spann

Senior slede 4-spann

Junior slede opp til 6 hunder Junior/senior nordisk Rekruttklasse, se hjemmesiden for informasjon Turklasse 30 km uten tid Snørekjøring 10 km Enspanntest 10 km kan tas begge dager (gjelder RNB 2) Egne spannklasser for RNB - registered nordic breed, RNB 1 for Siberian Husky og RNB2 for Alaskan Malamute, Grønlandshund, Samojed, Yakutian Laika og Canadian Eskimo Dog.

Påmelding

Åpner for påmelding 01.12.22, Frist: 25.01.23 Gjøres pr e-post til roroslopet@polarhund.no Benytt påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside.

Ved spørsmål kontakt

Gisle Uren: 91727477

Rita Lysholm: 92614849 Håkon Holmli: 47317039

Arrangør: Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge, medarrangør: Femund Trekkhundklubb. Flere detaljer finner du på www.roroslopet.no

En stor takk til Sommerbutikken for spons til sammenlagt løp og samojedsamlingen!

47 | Polarposten | Nr. 1-2022

Utstilling Levanger 2022

Polarhundklubb avd. Midt-Norge

BIS 1.Catch My Spirit’s New Year’s Dream (Samojedhund) 2.Spotty Dot’s A Moment To Hold (Alaskan Malamute) 3.Sibekki Fly Winnie of the Pooh (Yakutian Laika) 4.Raq Na Rock’s Hrafntýr (Siberian Husky) 5.Farkas Y av Wanvare (Grønlandshund)

TEKST: Marthe Austad

FOTO: Berit Grydeland

Den siste helga i august arrangerte avdeling Midt-Norge sin tradisjonelle utstilling for polarhunder på Levanger i Trøndelag. Totalt var det 79 påmeldte hunder. I tillegg til klubbens fire raser var det også åpnet for Alaskan Malamute og Siberian Husky. Det var flest samojedhunder, men også alle de andre rasene (med unntak av Canadian Eskimo Dog) var representert. Dommere for dagen var Marianne Holmli og Svein Bjarne Helgesen. For å gi førstegangsutstillere en positiv opplevelse, og for å friske opp i minnet til gamle ringrever,

ble det også i år arrangert ringtrening med Hund & Handler fredag kveld. Rundt 20 ekvipasjer deltok. Etter utstillinga ble det arrangert pizza&quiz - ei hyggelig samling med god stemning, hvor både latter og deling av hundekunnskap satt løst. Vi håper flere blir med på sosiale tilstelninger også i fremtiden.

Utstillingen ble arrangert gjennom et godt samarbeid mellom avdeling Midt-Norge og klubbens utstillingskomité. Vi i avdelingen ønsker å rette en stor takk til komitéen som både reiste langt og var sentrale i gjennomføringen av arrangementet!

50 | Polarposten | Nr. 1-2022
51 | Polarposten | Nr. 1-2022

Resultater

BIS

1.Catch My Spirit’s New Year’s Dream (Samojedhund)

2.Spotty Dot’s A Moment To Hold (Alaskan Malamute)

3.Sibekki Fly Winnie of the Pooh (Yakutian Laika)

4.Raq Na Rock’s Hrafntýr (Siberian Husky)

5.Farkas Y av Wanvare (Grønlandshund)

BIS valp

1.Nipnattens Storm Cloud Hits Qaanaaq (Grønlandshund)

2.Polarhiet’s Take Me To The Party (Samojedhund)

3.Fjelltroll Norah Morgentåke (Siberian Husky)

4.Her’Man ot Liinika Stamm (Yakutian Laika)

5.Tarraingeadh’s Springnight Solan (Alaskan Malamute)

BIS junior

1.Polarhiet’s Soul O’White Dancer (Samojedhund)

2.Qimmeq Qimuttoq’s Ace Allaq (Grønlandshund)

3.Spotty Dot’s A Moment To Hold (Alaskan Malamute)

4.Fjelltroll Jagende Villvette (Siberian Husky)

BIS brukshund

1.Catch My Spirit’s First Lady (Samojedhund)

2.Tausa (Alaskan Malamute)

BIS veteran

1.Cabaka’s Crazy About Mary (Samojedhund)

2.Raq Na Rock’s Hrafntýr (Siberian Husky)

Oppdretterklasse

1.Kennel Polarhiet

52 | Polarposten | Nr. 1-2022
BIS brukshund BIS junior BIS valp
53 | Polarposten | Nr. 1-2022
BIR grønlandshund BIR siberian husky BIR yakutian laika BIR & BIM samojed brukshund BIR & BIM yakutian laika BIR grønlandshund junior

Årets hovedsponsor til BIS-finalene var TopPet Products, som sponset med fôrsekker til alle finalistene. I tillegg sponset Seleverkstedet med Togo kløv til Best in Show og GarnPrant sponset BIS brukshund med en villmarksgenser.

Som ethvert lokalarrangement med respekt for seg selv ble det også gjennomført loddslag og loddtrekning etter finalene. Avdelingen er veldig heldig og har mange gode og trofaste sponsorer; RS-Gulv, L.Johansen og ELKJØP Namsos er blant dem som alltid bidrar til å gjøre det mulig å arrangere utstilling. Årets hovedpremie var en robotstøvsuger, et must de fleste hundehjem. Det ble også trukket premier på katalognummer. Tusen takk til alle våre flotte sponsorer, og gratulerer til alle vinnerne!

54 | Polarposten | Nr. 1-2022
BIS veteran Oppdretterklasse

En stor takk til

55 | Polarposten | Nr. 1-2022
Total valp voksen 3 2 2 4 1 12 37 6 5 12 7 67 Rasefordeling 79
Rase samojedhund yakutian laika grønlandshund alaskan malamute siberian husky
Femundsmarka Kolleksjonen finner du hos oss, GarnPrat.no
sponsorer!

Barn og hund konkurranse

Utstilling Levanger 2022

Framtiden sikret

Av og til når man er på utstilling merker man at interessen for barn og hund er rimelig laber. Det kan føles som om publikum syns «barn og hund» gjør ventetiden til finalene lengre. Sannheten er at mens barn og hund arrangeres får ringpersonell og dommere en velfortjent

pause før siste økt. Samtidig er «barn og hund» en viktig rekruteringsarena for hundesporten, både når det gjelder utstilling og hundesport generelt. Det har heldigvis polarhundefolket skjønt! Det er fler folk rundt ringen, mer applaus og interesse når de yngste får prøvd seg.

De siste årene har det pga. koro-

narestriksjoner vært færre barn til stede på utstillingene våre, og det var derfor ekstra stas i år med mange publikummere i alle aldersgrupper også av den yngre garden. Det var i alt ti barn som meldte seg på «barn og hund», fem under og fem over ti år. I år var det Solfrid Bolkan som dømte de yngste handlerne. Det er ingen enkel oppgave å ta på seg,

56 | Polarposten | Nr. 1-2022

for her er det bøttevis med sjarm sammen med forventningsfulle barn. Litt i motsetning til det som skjer før pausen er det viktigste i «barn og hund» barnets jobb og samspill med hunden, ikke hvordan hunden ser ut. Når aldersspriket blant deltagerne er stort vil jo også forventningene være ulike. Heldigvis skal det ikke plukkes ut tapere, her er alle vinnere bare med å stille opp! Avdelingen legger vekt på at det skal være lystbetont og gratis for alle, og selvfølgelig premie til alle. Det kåres en vinner i hver klasse, og de øvrige blir på delt andre plass. Årets «barn og hund» var sponset av

57 | Polarposten | Nr. 1-2022

RS-Gulv og Grong sparebank.

Det er fint å se hvor godt polarhundene tilpasser seg handleren sin og løper rundt i ringen som om det er noe de har gjort mye. Slik er det nødvendigvis ikke, mange av disse hundene hadde nok sin debut i ringen sammen med familiens yngre garde. Alle de ti deltagerne gikk

mer eller mindre all in for å vise fram hunden sin best mulig, og man kunne spotte flere talent. Klassen for de under ti år ble vunnet av Miriam og samojeden Ghost, mens i klassen for de over ti var det William og samojeden Pia som trakk det lengste strået, Gratulerer til begge to! Det som er aller best å tenke på er at de aller fleste av disse hun-

dene neste dag var ute på tur med sine familier – slik seg hør og bør for en polar brukshund.

58 |
Polarposten | Nr. 1-2022
59 | Polarposten | Nr. 1-2022

Nå er det jul igjen...

Julen er høytid preget av mye god mat og lange mattradisjoner. De fleste av disse tradisjonene fungerer for mennesker, men ikke så godt for hundene våre. Bør vi dele julematbordet med de firbente? Helst ikke.

Alt av søtsaker, kaker og frukt bør absolutt unngås. Sukker, kunstig søtning, kakao, rosiner, druer og så videre kan være giftig for hunder og kan i ytterste konsekvens føre til organsvikt og død. Bedre å la være å gi dem noe slikt enn å teste hvor toleransegrensen ligger. Macademianøtter, løk, hvitløk – ikke hundemat (eller kattemat for den sakens skyld).

Veldig salt mat bør unngås og prosessert mat som stekt ribbe, kokt pinnekjøtt etc kan gis UTEN ben. Kokt og stekt ben blir porøst og splintrer. Det er farlig for hunde-

ne våre. Fiskeben er det noen som mener er farlig, men der varierer meningene noe mer. Gi rent, rått kjøtt, ren fisk og fugl uten krydder. Det er snadder og ikke farlig. De kan gjerne få litt av fettet på kjøttet også, men fett i store mengder på kort tid kan føre til trøbbel i børsa og det passer kanskje dårlig midt i familieidyllen på julaften kveld.

Som en hovedregel kan kanskje hundene få det de pleier å få pluss litt ekstra restemat fra rent kjøtt og/eller fisk? Hunder har ikke helt det samme forholdet til juletradisjoner som vi mennesker har og er nok ganske fornøyde med den maten de vanligvis får og det er bedre å være litt «kjedelig» enn å risikere å tilbringe julen på dyrehospital i stedet for i skiløypa eller på tur.

60 | Polarposten | Nr. 1-2022
FOTO: unsplash.com
-
Superpumaklubben!
TEKST:Gisle Uren FOTO: Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem
Svalbard
Kapp Wijk eller
del 2

Isbjørnspor utom teltet

På formiddagen er værforhodene greie nok til at vi kunne reist nordover, men uten å ha fått nye forsyninger kan vi ikke ta sjansen. Vi må vente på forsyninger, så vi tar en sightseeing rundt leiren i stedet. Det første vi ser når vi beveger oss ti meter bort fra teltet er en fin rekke bjørnespor i snøen. Vi får en kraftig støkk av at bjørnen kan ha vært så nær uten at hundene har oppdaget den. Deretter tenker vi litt mer logisk og skjønner at sporene var avsatt før siste snøfall, og har bare kommet til syne nå etter at dagene med storm har blåst bort snøen som skjulte sporene. Vi tar en tur opp i fjellsiden også, og speider vel og lenge med kikkert i håp om å se skuterne med depotet komme innover

fjorden mot oss. Dicksonfjorden er et slående vakkert område, men det er ingen skutere på isen i dag heller. Vi nyter utsikten så godt vi kan, men er temmelig skuffet likevel når vi går ned til teltet igjen. Vi får omsider kontakt på satellittelefonen og får avtalt tidspunkt og sted for overlevering av depotet. Vi må kjøre ham i møte for dagene med vind har herjet stygt med snøen og skuterne kommer ikke over fjellpasset mellom de to store dalene. Han bedyrer dog at det skal gå greit for oss å ta oss opp til ham med hundesleden. Vi er litt betenkte for hvordan vi skal ta oss frem med hundeslede når det ikke er kjørbart med skuter, men vi må prøve vårt beste. Lavtrykkene ligger i kø ute i havet så vi kan ikke vente lenger nå. Det skal blåse oppå på nytt i ettermiddag, stilne av igjen

64 | Polarposten
| Nr. 1-2022
Lavtrykkene ligger i kø ute i havet så vi kan ikke vente lenger nå

på formiddagen i morgen for så å blåse opp igjen i morgen kveld. I morgen må det altså skje, da må vi få overlevert forsyningene.

Siste sjanse for depot Med friskt mot og syv uthvilte hunder legger vi i vei utover Dicksonfjorden igjen. Eqqo er fortsatt passasjer. Hun har det egentlig som en dronning på sleden, men klager og jamrer så sant vi er i bevegelse. Vi har drøye to mil frem til der vi skal møte depot-kjørerne, så vi regner med å være temmelig slitne i ørene når vi kommer frem. Kanskje ørepropper hadde vært noe på neste tur? I dag går det virkelig unna på isen. Den sterke vinden har blåst bort all snøen og overvannet er frosset til et fast isdekke som er lett for hundene å løpe på. Det

ruglete, småhumpete og stedvis blankpolerte underlaget er derimot et mareritt for oss skiløpere. Heldigvis kan henge mye på slep uten at hundene blir overbelastet.

Etter en times tid runder vi inn Lyckholmdalen og går videre inn mot Rindalen som vi skal følge opp til Tredalspasset der treffpunktet er. På land er det litt mer krevende å bevege seg. Snølaget er mye tynnere enn tidligere, men det bærer likevel ikke helt sleden alle steder. Vi er ofte nedi stein under selv om vi prøver å styre hundene både høyre og venstre for å følge fonnene med dypere snø innover. Det gjør det ikke så mye lettere at det er flere småflokker med Svalbardrein som beiter innover i dalen. Hundene er mer lystne på å jakte dem, enn på å kjøre høyre og venstre som vi vil. Vi klager ikke, uansett er det-

65 | Polarposten | Nr. 1-2022

te langt bedre enn forholdene vi kjempet oss gjennom forrige uke i Ekmanfjorden. Omsider kommer vi oss inn til munningen av Rindalen og begir oss oppover mot Tredalspasset. På toppen av passet skal vi få overlevert depotet. Vi starter bra, men blir fort skuffet. Vi kommer ikke mer enn halvannen kilometer oppover før det er bom stopp. Vi treffer plutselig på et trangt juv med et stivfrosset fossefall på flere meters høyde. Sidene er så bratte at det er helt utenkelig å kjøre der med slede.

Vi parkerer spannet og klatrer forsiktig videre innover både med og uten ski på beina. Vi kommer et stykke, men treffer så raskt på et nytt fossefall. Dette går ikke. Vi returnerer til hundene og får omsider kontakt med depotkjøreren og overleverer budskapet. Vi diskuterer en stund og prøver å finne

løsninger, men ingenting dukker opp. Det er rundt tre kilometer med juv, fossefall og ulendt terreng mellom oss og depotkjørerne. Alt for langt til at vi klarer å bære rundt 130 kg gods fra skuterne og ned til sleden. Særlig med tanke på at det snart blåser opp igjen. Det er fortvilende og bittert, men vi må innse at det ikke går å få overlevert depotet. Turen må legges om enda en gang.

Kapp Wijk neste

Vi kjører ut den trange Rindalen igjen og tar en lunsj og tenkepause i solfylte Lyckholmdalen. Vi er frustrerte og skuffet over situasjonen vi har havnet i. Vi vet også at det hele raskt kan bli ekkelt og kritisk, og at vi da kan trenge hjelp til å komme oss ut av situasjonen. Vi må ta de sikre og fornuftige valge-

| Nr. 1-2022

66 |
Polarposten

ne nå, vi har ikke råd til å ta flere sjanser.

Vi blir enige om at Kapp Wijk er beste alternativ nå. Kapp Wijk er en moderne fangststasjon ytterst i Dicksonfjorden. Den var bebodd av Harald Soleim helt frem til for noen få år siden. Soleim er nå i 80-årene og helsen har tvunget ham til å flytte inn til Longyearbyen.

På Kapp Wijk er det et temmelig moderne hus der Soleim har bodd, men dette er selvfølgelig låst og gjort isbjørnsikkert. Heldigvis skal den gamle opprinnelige fangsthytten som fortsatt står på stedet, være ulåst og beboelig. I tiltagende vind kjører vi derfor den gjenværende halvannen milen ut dit. For oss er Kapp Wijk et trygt sted å ri av kommende storm, samtidig som vi ligger lett tilgjengelig for uthenting med båt. Vi ser nå uthenting som den mest sannsyn-

lige utgangen for oss, selv om det er en ørliten sjanse til at vi kan få skipet depotet vårt fra Pyramiden og ut til Kapp Wijk.

Vi kjører på fjordisen utover, men må opp på land når isen tar slutt. Dette er egentlig ingen ulempe for vi kjører nå forbi flere spennende spor etter fangstmannslivet. Ett av dem er en gammel revefelle som ligger på en liten forhøyning i terrenget, slik at den er fri for snø. Det å legge fellene høyt var viktig for at de ikke så lett skulle snø ned.

Vi kjører gjennom fantastiske omgivelser, men vi klarer likevel ikke helt å nyte det. Vi vet at vi egentlig skulle vært på vei nordover med sleden full av godsaker, ikke luskende utover mot åpent hav med tom matkasse.

Ved ankomst kapp Wijk lokaliserer vi gammelhytten og går i gang med å stalle opp hundene og innlosjere oss så godt vi

67 | Polarposten | Nr. 1-2022
... vi må innse at det ikke går å få overlevert depotet

kan. Hytten er både hel, tett og åpen som vi har fått beskrevet, men den er alt annet enn ryddig og «hjemkoselig» å komme inn i. Vinduene er påskrudd kraftige kryssfinerplater for å vanskeligjøre innbrudd fra isbjørn, så det er stupmørkt inne. Vi fomler oss frem innendørs, snubler oss gjennom gammelt skrot til vi finner inn i selve stuen. Det er svart som om natten innendørs og vanskelig å finne frem selv med hodelykt. Litt bedre blir det når vi kommer på at vi kan ta av oss solbrillene, men godt lys ble det egentlig ikke da heller.

Utendørs fikk vi gravd et vindu frem fra snøfonnen og lurt av platen som var skrudd med kraftige kraftige skruer med Torx-hode. Vi hadde verken drill eller bits som passet, men med en hammer og en kraftig kile løste vi saken. Med dagslys inn i stua

fikk vi ryddet gangen og rommet nok til at vi kunne bo der til vi enten fikk transportert inn forsyninger, eller selv ble hentet ut.

Livet som fangstmenn – nesten Turen har ikke gått helt som planlagt, ønsket eller forventet så langt, men vi fikk i det minste overnattet i en gammel fangsthytte denne gangen. Ingen av bistasjonene vi har passert har vært i nærheten av beboelige, men nå, NÅ fikk vi det til. Ok, ikke helt som planlagt, men med litt mat innabords og med varme i ovnen er ikke livet så helsvart likevel.

I denne gamle hyten fra 1936, bygget av legendariske Arthur Oxaas, tar vi en grundig debriefing av turen så langt. Hva var situasjonen nå? Hva kunne vi gjort annerledes? Hadde vi tatt avgjørelser som var

68 | Polarposten |
Nr. 1-2022

uheldige underveis? Hvilke avgjørelser har vært riktige? Hvilke forhold hadde vi ingen påvirkningsmulighet over? Det gjorde veldig godt å få tømt hodet litt, for det er klart at vi begge har mye tanker og følelser over to krevende uker på tur. Særlig siden ting ikke har gått helt etter planen så langt, er det godt å få lufte disse sammen.

Første kvelden tok oss også tid til en grundig opptelling av gjenværende proviant. Vi hadde medbragte forsyninger for 14 dager på turen og var i dag på 14. dag. Takket være rasjonering på værfastdager har vi også hatt mat nok til å dele med Eqqo den siste uken. Matkassen inneholdt nå:

- Frokost 1 dag - Middag 1 dag - 3 pk. Potetmos - 3 plater sjokolade

- 1 pose fruktsuppe - 2 poser grønnsaksuppe - 2 poser isté - en håndfull teposer og litt sukker - ½ rasjon hundemat pr. hund - 1 porsjon fiskemel (blandes til drikke til hundene)

Vi skal altså klare oss greit til uværet gir seg.

Att og FARM er like langt Utover kvelden fikk vi avklart hva som skulle skje videre. Det var ikke gjennomførbart å få transportert depotet fra Pyramiden og ut til oss pr båt. Det var ingen båter på vannet i Pyramiden og heller ikke skipper til å ta oppdraget. Vi avtalte da at depotet skulle kjøres tilbake til Longyearbyen og hentes av oss der. Eneste fornuftige løsning for oss var å

69 |
|
1-2022
Polarposten
Nr.

bestille uthenting med MS FARM, samme båten som transporterte oss ut to uker tidligere. Bedre å bestille uthenting selv, enn å overlate til Sysselmannen å gjøre det for oss og da få det erklært som nødsituasjon. MS FARM forsto situasjonen vår og tok oppdraget, klemt inn mellom to andre oppdrag. Det blåste svært kraftig ute, så vi måtte nok en gang vente på bedre vær. Førstkommende døgn var umulig grunnet melding om full storm med orkan i kastene, påfølgende døgn så det ut til å være et værvindu på om lag 24 timers varighet før nok storm ville

blåse opp. Vi takket selvfølgelig ja umiddelbart og avtalte tid og sted for å treffes. På formiddagen to dager etter møtte vi båten ved iskanten fire-fem kilometer innom Kapp Wijk, lastet om bord slede og hunder, og ble i relativt stille vær kjørt tilbake til Longyearbyen. Temmelig skuffet over å ha måttet avbryte turen, fornøyd med å ha tatt de rette avgjørelsene når det trengtes, og svært lettet over å ikke å ha blitt medlem av Superpumaklubben. Super Puma-klubben, nei takk! På Svalbard er Super Puma-klubben

den uoffisielle klubben alle turfølger som må berges av Sysselmannen havner i. «Medlemsskapet» er ikke valgfritt. Super Puma er helikoptertypen Sysselmannen benytter til søk- og redningsoppdrag, og denne siste uken mens vi lå værfast tre dager i telt og en dag på Kapp Wijk, har fire andre turfølger blitt hentet ut med helikopteret. Vi har heldigvis tatt de riktige avgjørelsene og hatt marginene på vår side, vi har blitt spart for den tvilsomme æren et medlemskap medfører.