Med godt samarbeid kan alt gå an Det å drive med langdistanse er ingen dans på roser

Med godt samarbeid kan alt gå an

Det å drive med langdistanse er ingen dans på roser, det krever utrolig mye arbeid, logistikk, kunnskap, timer og penger.

TEKST Marit Ånes

For min del, som er student på fulltid i Harstad kan det innimellom bli litt vel travelt. I fjor kjørte jeg tre løp, Kiruna Open 2x40 km, Troms Quest 170 km og Finnmarksløpet 540 km. Jeg var alene om treningen, og etter Finnmarksløpet kjente jeg at dette var litt vel hardt. Men – heldig som jeg var ble jeg kjent med en annen hundekjører i Kvæfjord, som trivdes godt med grønlandshund. GeirIvar er over gjennomsnittet interessert i hundekjøring og friluftsliv, og ble ganske spontant med til Finnmarksløpet som handler. Vi ble enige om at vi måtte få til ett år til lange løp, men vi måtte finne en løsning. Jeg hadde nemlig ikke plass til hundene mine i Harstad etter Finnmarksløpet. Løsningen var kjempeenkel, GeirIvar bygde hundegård til alle hundene mine i Kvæfjord. Vi planla nøye hvilke løp vi skulle satse på, men på grunn av en sen nesevaksine kom vi sent i gang med høsttreninga. Hundene skulle nemlig stå stille 3 uker etter vaksinen. Dermed var vi ikke i gang med treningen før i september. Vi fikk likevel kommet fint i gang. Den gleden jeg opplevde på høsttreninga var stor, for gjett om de hundene ga alt! Det første løpet som skulle kjøres var Beaskadas 220 km. Dette løpet dro GeirIvar alene på. Jeg hadde ikke mulighet på grunn av praksis. Dagen før start skjer likevel det som ikke skal skje det er meldt en såpass heftig storm at de avlyser hele løpet. For oss var dette litt krise, da GeirIvar var helt avhengig av å få fullføre løpet på grunn av kvalifiseringskravene til Femundløpet. Heldigvis utsetter de starten med en uke. GeirIvar blir da igjen i Alta, og ventet der til løpsstart. Selve løpet gikk over all forventning. Dette var et løp uten sjekkpunkt i den betydning av at alt de skulle ha med til hundene måtte de ha i sleden. Det var heller ingen plasser å gå inn for å sove. Løpet var lagt opp slik at de skulle ha stopp i 8 timer, som de skulle bevise selv med hjelp av GPS. GeirIvar kjørte med høy fart og freshe hunder. Han fordelte de 8 timene på 3 stopp. Hundene og kjøreren hadde en flott opplevelse, og fullførte på imponerende 29 timer og 23 minutter, dette inkludert 8,5 timers hvile.

Femundløpet viste seg å bli en hardere nøtt å knekke. Det var ekstremt harde spor, og det ble dermed mange såre håndledd og skuldre på spannet. Dette ble det første lange løpet for GeirIvar, og han fikk en tøff men fin tur. Han fikk kjenne på hvordan en full parkering oppleves, men fikk også lære hvordan man får hundene i gang igjen. Han la seg å sov i 9 timer ute i skogen med alle hundene rundt seg, og med å faktisk ha mot til å legge seg ned å hvile, kom han seg også i mål. Det krever sin mann å ikke gi seg i en slik situasjon. Hundene som kom logrende i mål, der sto også Robert Sørlie i velkomstkomiteen – hyggelig!

Polar Distans var det store og hårete målet denne sesongen. Det 30 mil lange løpet hadde VM status, så jeg var veldig gira på å få revange etter min mislykkede VM debut i Østerrike. 1378 km hadde vi nøyaktig å kjøre en vei i bil noe som er litt i overkant men hva gjør en ikke for et mesterskap? Jeg hadde bare 5 egne hunder, da Kodiak har en skade som tilsier at han må være med i heiagjengen. Siden det er litt dumt (ikke er det lov heller) å stille med 5 hunder i 8spanns

klassen var jeg så heldig å få låne to Alaskan Malamutter av Christer Afsèer og Kristin Esseth, samt grønlandshundtispen Tulluq, som jeg fikk låne av Terje Thommasen. Vi hentet Esti og Percy 3,5 mil unna Särna i Sverige, mens Terje kom kjørende med Tulluq (Litt av en service!). Det som er enda kulere er at Tulluq faktisk er moren til Gentleman og søsteren til Nuuk så det ble rene slektstreffet på spannet mitt.

Før start tok vi det rolig. Fikk sjekket hundene til dyrlegen, og sett oss litt rundt. Vi var på kjørermøte og fikk info om regler og løypenettet. Det er mulighet for depot på polardistans, men det skal kun være hundemat i depotbaggen på løpet. Vi fikk deretter pakket sleden, og regnet ut hvor mye snack som var nødvendig å ta med. Erfaringsmessig har jeg lært at noen av hundene mine kun spiser enkelte typer snack ut i løpet, noe som gjør at føreren må pakke litt av alt på hver etappe. Jeg var også så heldig å få løpetid på Suki og Pocahontas før løpet. Suki var heldigvis ferdig, mens Pocahontas ordnet det slik at hun var på stådagene fra løpsstart – den var ganske kjip. Med 5 egne hunder, hvorav 1 tispe som akkurat var ferdig med løpetid, en tispe på stådagene og tre hunder som var totalt fremmede på spannet var jeg ganske spent på hvordan dette skulle gå. Jeg fikk også beskjed om at Tulluq ikke hadde noe løpstrening, så jeg var mentalt forberedt på å sette henne ut etter første etappe.

Starten gikk greit, med unntak av at jeg hadde glemt startkortet mitt, hvor starttiden og stopptidene skulle bli signert på – Flink Ånes.. Heldigvis var Race Marchallen snill, og sa at jeg kunne få et på første sjekkpunkt i stedet. Jeg kom meg av gårde, og allerede på isen 1 km etter start passerte vi to alaskan malamute spann. Hundene mine holdte en fin flyt, og jeg stoppet for første gang etter rundt 1,5 time for å snacke. To av hannhundene mine var fortsatt ganske heite. De hadde ikke tid til å stoppe, og i hvert fall ikke tid til å spise. Heldigvis kom de seg ganske raskt, og var flinke på å ta snack etter noen timer. Etter å ha kjørt ett par mil hadde vi innhentet vi ett 12spann med malamutter, og et 8spann grønlandshund. Her begynte jeg merke løpetiden litt for tydelig, da ledertispene plutselig ut av det blå bare stoppet helt opp. Da var det bare å kaste ned ankeret, å prøve å dra hannhundene av ryggen på Pocahontas – en tjuvparing hadde jeg i alle fall ikke tid til, incest er heller ikke noe kult å skryte av.. Dette gjentok seg hele løpet, Pocahontas stoppet opp, og gutta hopper velvillig på ryggen hennes, mens eieren kommer løpende og bannende med grove nordnorske gloser samtidig som hun prøver å dra de litt for ivrige guttene av. Jeg mistet mye tid på dette, da det gjentok seg hvert 5 minutt til tider. Jeg kom meg uansett til sjekkpunktet med 8 veldig spreke hunder. Alt for spreke hunder. Med en løpetid tispe som lukter godt, var det nemlig ikke aktuelt for dem å legge seg ned å hvile, selv etter en drøy etappe på 95 km, hvor vi har brøyta opp sporet store deler av etappen. Jeg hadde planlagt å hvile i 6 timer her, og så frem til mange gode timer i hvilebanken. Men når man har 7 hunder som ikke er interessert

i å hvile i det hele tatt, ble valget på å hvile 4 timer lett. Vi måtte nemlig ta en 4timershvil og en 6timeshvil, men vi kunne selv velge hvor. Hundene sto og hylte og kastet seg i selene alle de 4 timene, mens eieren står fortvilt og litt småflau over å ikke få hundene til å legge seg ned. Det ble ikke noe hvile på hverken hunder eller eier i de 4 timene vi var der, jeg var dermed veldig spent på hvordan neste etappe kom til å bli, den var nemlig på 135 km. Så langt har jeg aldri kjørt i ett før. Vi startet likevel ut med godt mot. Pocahontas stoppet opp like mye som før, men til gjengjeld gjorde hun en fantastisk jobb når hun ikke stoppet for å stille seg opp. Klokken var rundt 04–05 om nattmorgenen når jeg ser mange lys kommer imot meg. Jeg stusser veldig på hva dette er, og ser raskt at det er masse nordiskspann. Tenker ikke så veldig mye over det før jeg jeg har kjørt rundt en mil i nedoverbakker. Jeg kom plutselig til å tenke på at det var veldig rart at jeg ikke har fått noen bekreftelse på at jeg kjørte rett. Jeg stopper opp og starter å lese på kartet – skjønner ikke hvor jeg var, men skjønner raskt at her er Ånes på villspor. Prøver å ringe handleren, men mobilen er helt død. Jeg får snudd spannet, og er i villrede på hvor i alle dager jeg skal. Jeg stopper etter en stund for å prøve å få liv i mobilen, til ingen nytte. Skal til å prøve på nytt, men så finner jeg plutselig ikke mobilen i det hele tatt. Forbanner meg selv, og starter å grave febrilsk i snøen rundt meg. Finner ikke telefonen, forbanner meg selv litt mer, mens jeg starter å gå fra der jeg kom fra, og etter 10 meter ligger mobilen min der, heldigvis. Gir den førstehjelp i form av kald mobil på varm mage, og får omsider til å skru den på å klarer en samtale på 10 sekunder med handler GeirIvar. Vi fikk snakket nok til at han ga meg beskjed om veien videre, og så var vi plutselig i gang igjen. I ettertid har jeg kommet frem til at jeg ble så fokusert på nordiskkjørerne jeg møtte at jeg ikke så løypekrysset. Jeg vurderte helt seriøst å snu å kjøre tilbake til sjekkpunkt, for jeg var så demotivert av feilkjøringa. Jeg var helt sikker på at jeg lå bakerst nå. Heldigvis fortsatte jeg, og spannet fant etter hvert en fin flyt. Stoppingen til ledertispa ble en vanesak, selv om det var veldig frustrerende. På tur ned fra fjellet begynte Suki og hoste, jeg måtte dermed stoppe opp en del, for å sjekke at det gikk bra med henne. Jeg satte Suki bak i point, og Tulluq fram i lead med Pocahontas. Med løpetid var det uaktuelt å sette en hannhund i lead med henne. Tulluq og Pocahontas gikk veldig fint sammen, det var utrolig moro. Vi fikk en fin tur i fint vær, og etter rundt 17 lange timer i sporet var vi endelig inne på sjekkpunktet. På denne etappen fikk jeg kjent på mange følelser, det som var utelukkende positivt var at hundene gikk kjempegodt, selv om jeg nesten var på gråten flere ganger etter nesten tjuvparinger.

På sjekkpunktet fikk jeg dyrlegene til å komme å sjekke Suki, hun hadde helt klart noe i luftveiene, og fikk eksperthjelp fra flinke dyrleger. Hun ble tatt ut og fikk god pleie av dyrleger og handlerteamet. Resten av spannet var helt fine. Jeg fikk i hundene mat, og lagt de på halm. Pocahontas tok jeg med bak til sleden, jeg skulle ikke ha noen tjuvparing på sjekkpunktet! Jeg og Pocahontas la oss ned sammen under järvenduken og soveposen, og sov godt – litt for godt, for det var så vidt vi ikke forsov oss. Jeg

fikk dyrlegen til å gå over alle hundene før vi dro ut, og alle så veldig fine ut. Siste etappen gikk greit, det var veldig tungt føre, så det ble mye brøyting. Etter 75 km krysset jeg og mitt fantastiske spann målstreken som nummer 2, og med sølv i selveste VM. Det hadde jeg aldri trodd skulle være mulig, med tanke på all den tiden, og ikke minst kreftene vi mistet med feilkjøring, og hunder som ikke hvilte på første sjekkpunkt. Min løpske men fine leder Pocahontas gikk de siste 3 milene inn til mål i singel lead. Hun gikk i lead hele løpet, og gjorde en vanvittig jobb. Alt i alt er jeg så vanvittig stolt og takknemlig for det fine spannet jeg har fått kjøre. Tulluq som jeg trodde jeg kom til å sette ut før start, gikk i mål, og med stram line fra start til mål. De fantastiske hundene på spannet mitt var : NUCH NTCH SunaSanik’s Wanted Suki, NTCH SunaSanik’s Wanted Pocahontas , NUCH NTCH SunaSanik’s Wanted Black Diamond (Daik) , NUCH NJV14 NORDJV14 Gentleman, Nuuk, Tulluq, Back To Work Joki’s Little Girl (Esti) og Noatak’s Sir Percival ( Percy).