Herpa kropp og hund Dørstokk mila er ofte lang, men med hund er den kortere

Herpa kropp og hund

Dørstokk mila er ofte veldig lang, men med hund blir den gjerne litt kortere, eller man kan si den kommer nærmere. Jeg har da en herpa kropp. Jeg har MS (multippel sklerose), noe som gjør den litt lengre.

TEKST & FOTO Camilla Hem

Jeg ikke er like sterk i kroppen som jeg en gang var og balansen streiker litt når jeg blir sliten. Noe jeg i grunn er hele tiden. Fatigue heter det så fint på fagspråket. Kjennes ut som jeg har løpt maraton når jeg våkner etter 10 t god søvn. Så hva gjør man når man har hund? Da må man jo bare ut. Og en lykkelig hund gir en lykkelig eier. Iallfall i mitt tilfelle.

Etter at jeg fikk MS diagnosen har jeg vært på toppen av Glittertind. Mitt utpå Hardangervidda og langt inni Jotunheimen. Steder jeg ikke en gang hadde tenkt tanken på at jeg skulle oppleve. Det hadde heller ikke vært mulig uten trekkolevskin Nusken. Han er motivasjonen , musklene og balansen min . Det er ikke lett å komme seg på lange turer. Det krever planlegging, tilrettelegging, gode venner som kan hjelpe til med bæring og godvilje fra kroppen sin side, men postkassa og noen km i nærområdet går alltid. Når jeg våkner er kroppen stiv som en pinne. Jeg får hjelp til å starte systemet med en gåtur med magebelte og trekksele kl. 07.30 hver dag. Noen ganger er det ekstra tøft å komme seg opp av senga og da hjelper det veldig med en super optimistisk ulldott som hyler av glede når jeg spør om vi skal stå opp.

Uansett hvor jævlig ting kan være må man jo bare ut da. Fikk alltid høre når jeg var liten at frisk luft er den beste medisinen. Må si jeg er enig der nå når jeg har blitt litt større. Nusken er veldig

«Når ting er ekstra tungt prøver jeg å tenke at det finnes mange som har det verre en meg. I motbakker går det iallfall oppover.»

motivasjon for å komme meg ut. Må ikke finne på å nevne ordet tur om jeg ikke mener det. Maser litt når jeg trenger det og ligger pal hele dagen ved senga når jeg har en sånn dag.

Det er så klart ikke bare gull og grønne skoger det å ha hund, men alt det positive gjør at man glemmer de ukene det er løpetid og bikkja blir helt klikk i hue, eller når han stenger ørene i typisk samojed stil og går den andre veien. Han er vanvittig sta og sær til tider. Sånn som samojeden skal være. Ekte vare. Følelsen av å nå toppen på Glittertind var fantastisk. Jeg hadde ikke kommet meg opp der uten Nusken. Han trekker 100 % hele veien. Han drar meg oppover fjellet og bortover vidda som om jeg skulle vært en fjær. Selv når jeg har tung sekk på ryggen. Det kan være vanskelig å løfte beina fort nok noen ganger. Når jeg mister balansen kan jeg alltid stole på at han står støtt sånn at jeg kan gripe tak i båndet.

Det å finne sine realistiske mål har jeg lært av erfaring er viktig. Sett en grense for deg selv og press deg bare litt over. Når ting er ekstra tungt prøver jeg å tenke at det finnes mange som har det verre en meg. I motbakker går det iallfall oppover.

En sliten, møkkete hund gir meg en fantastisk følelse av mestring og lykke, en følelse jeg unner alle.

Bruk hunden din (eller naboen sin) og kom deg ut på tur.