Polarposten 01-2022

Samojedspesialen

Forsidebildet:

Design:

Redaktør:

Redaksjon:

Neste utgave:

Materiellfrist:

foto av Stian Sagstuen

Elisabeth Høisveen

Aina Iren Volden

Trine Lysholm Hagan

01. desember

01. november

Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no

Vil du annonsere i Polarposten?

Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/om-oss/polarposten

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året.

Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, trenings tips, bilder, interessante observasjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne imot ting som får leserne til å trekke på smilebåndet.

Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjonskomiteens eller styrets syn.

Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer.

Så langt har 2022 bydd på både positive og negative hendelser. Nyhetsbildet er i disse dager fryktinngytende, trist og absurd. Da er det godt at vi endelig etter lang tids pandemi-opphold har kunnet arrangere løp og samlinger igjen. Dyrke det sosiale i selskap med likesinnede polarhundentusiaster. Jeg føler meg beæret og veldig takknemlig for å kunne engasjere meg i klubben. Norsk Polarhundklubb har alltid bidratt til positive opplevelser for meg.

For de som ikke kjenner meg så kan jeg ta en kort presentasjon. Jeg må bare påpeke at det er med stor glede jeg får ta over vervet som redaktør. Mitt navn er Aina Iren Volden, jeg er 38 år gammel og bor i Gausdal sammen med sønnen min på 7 år og mine 7 alaskan malamuter i tillegg til en pensjonert alaska husky. Malamuten ble mitt møte med renraset polarhund, og det ble raskt flere. Sammen med flokken min kjører vi slede, vogn og lever det gode friluftsliv. Å se disse stolte, flotte hundene arbeide og gjøre det de virkelig elsker er noe som jeg brenner for.

Årets første utgave av P-posten er med et variert og aktuelt innhold som jeg håper vil glede deg som leser. Rørosløpet gikk av stabelen andre helga i februar med rekord deltagelse, og vi slår et slag for de tøffe rekruttene - dere er fremtiden! Og når vi snakker om fremtiden, det er de unge og lovende som skal videreføre det gode arbeidet med hund. Å se ungdom og unge voksne utøve godt hundehold samtidig som de presterer er virkelig noe å klappe i hendene for.

Det har vært arrangert samlinger for både Samojed og Grønlandshund, i tillegg til spesialutstilling for Samojed. Det er gøy å se aktiviteter arrangeres, det utveksles erfaringer og man blir liksom kjent på nytt. Det har blitt en før og etter pandemien tid.

I skrivende stund er vi rett ved inngangen til påsken, dette er tiden på året hvor jeg for min del nyter vinterens siste snøføre, tar sledeturer hvor jeg euforisk nyter den stadig mer varmende solen samtidig som jeg vet at det er noen måneder til neste gang jeg og hundene skal ferdes sammen på denne måten. Skareføre som gir både krevende og spennende turer, man kan ferdes omtrent hvor som helst samtidig som man skal vite hvor man kan ferdes og ikke. Naturen er vill og vakker.

Nå har vi våren og sommeren foran oss. Det er utstillinger, kløvtester og mye mer vi kan finne på med hundene. Selv gleder jeg meg stort til å kunne vandre i fjellet, gi hundene mer alenetid og på den måten kjenne hver og en enda bedre.

Da vil jeg ønske dere god lesing og håper alle får en fin vår og sommer!

Aina Iren Volden

INNHOLD

02

06

14

16

20

22

Redaktøren Endelig i gang med aktiviteter igjen

Portrettintervju Erle Amalie Fuglesteg

Husk båndtvangen Info fra NKK

Avlsrådet for yakutian laika Presentasjon av nytt avlsråd

Hundeeiere har også rettigheter Hundeloven skal revideres

Trekkhundprøver i Troms

24 Samojedsamling på Hornsjø

26

28

34

38

40

Avlsrådet for samojed Info

Rørosløpet med rekorddeltagelse Vi slår et slag for de tøffe rekruttene

Rasesamling for grønlandshund Stemingsrapport fra Johnsgård

Avlsrådet for grønlandshund Info

Kapp Wijk eller Superpumaklubben Langsomt på Svalbard

Portrettintervju

Erle Amalie Fuglesteg (24) lever et liv mange drømmer om. Hun har vokst opp med alaskan malamuter og sammen med familien lever hun et aktivt liv med malamuter og friluftsliv. Hun svarer på hva som motiverer henne, interesserer henne og hvilke ambisjoner hun har.

TEKST: Erle Amalie Fuglesteg & Anita Hansen

FOTO: Erle Amalie Fuglesteg

1:Navn og alder?

Erle Amalie Fuglesteg, 24 år.

2: Bosted?

Jeg studerer for å bli veterinær på Ås, så mye tid blir tilbragt der. Men hjemme er i Fardalen i Øvre Årdal hvor jeg finner familien og hundene.

3: Kan du fortelle litt om deg selv? Oppvekst/interesser/hobbyer/utdanning?

Jeg har vokst opp på Vaset i Valdres.

Sommeren 2019 flyttet familien min til Nord-Norge, hvor vi fikk 2 innholdsrike år fylt med mange eventyr og opplevelser.

Sommeren 2021 flyttet vi sørover igjen, men denne gangen til Vestlandet, ved foten av Jotunheimen. Jeg har vel på mange måter hatt en oppvekst de fleste bare kan drømme om – hvor fjellturer, ski, sykling, hundekjøring, valper og naturen generelt har spilt en sentral rolle.

I dag er mine topp tre interesser hundekjøring, klatring og toppturer. Men som sagt

studerer jeg for å bli veterinær, og det er ikke bare lett å kombinere dette studiet med alt annet man har lyst til å gjøre. Jeg har blitt veldig flink til å prioritere tid riktig, og har funnet en fin balanse mellom tid med nesa i en bok og tiden brukt ute med hundene.

4. Om noen skulle ha beskrevet deg, hva ville de ha sagt?

De ville nok sagt at jeg er et energisk menneske, alltid med et smil om munnen og med et enormt fokus på hundene. Holder humøret oppe selv om jeg blir sliten og kald, og noen ganger irriterende positiv. Ville nok også nevnt at jeg ofte er opptatt, så viss du vil planlegge noe med meg må du gi beskjed nesten 1 år i forveien.

5. Hva er det som opptar deg akkurat nå?

Akkurat nå har jeg nettopp begynt å jobbe som veterinær, så enormt mye energi og tid blir lagt ned i akkurat det. Det er et langt steg å plutselig skulle bruke all den teorien man har i praksis, men det er veldig gøy! På hundefronten begynner det å nærme seg VM

(Polardistans 300km), så trening og forberedelser tar selvfølgelig mye tid. Jeg har ikke kjørt løp siden jeg gjennomførte Finnmarksløpet i 2019! På de siste tre årene har jeg fått 6 nye hunder i spannet, og har kun med meg 2 av de jeg hadde i Finnmark i 2019. Så jeg har på mange måter et helt nytt spann, og mye av det faste, rutinerte og trygge er borte – så det blir spennende å stå på startstreken igjen.

6. Når var det du fikk hund/ når og hvorfor begynte du med hundekjøring?

Familien min startet faktisk ut som de fleste andre – vi ville bare ha en familiehund vi kunne ha med på tur. Etter kort tid syntes foreldrene mine det var så gøy med sykkel og snørekjøring, at de skaffet seg en hund til – så de kunne ha en hver. Deretter syntes det de var gøy å ha 2 hver på snørekjøring, og plutselig hadde vi 4, og med 4 hadde vi jo nok til å kjøre en slede – og ja, dere skjønner greia. I dag har vi over 30 malamutter, et antall jeg vil si er akkurat nok.

Mamma og pappa har tatt meg med på tur siden jeg ble født – og jeg har gradvis beveget meg fra å sitte på i pulken/sleden til å kjøre mitt eget spann. Startet ut med kun 1 hund foran sleden til å begynne med og i dag har jeg vært oppe i 12 hunder, men jeg føler meg nok mest komfortabel med 8 om gangen.

Og hvorfor jeg begynte med det? Jeg tror rett og slett jeg ble født for å stå på en hundeslede. Det finnes ikke noe sted jeg føler meg mer hjemme. Jeg kan slappe fullstendig av og bare slippe alle bekymringer, glemme alt som skjer rundt meg og puste rolig. Og i en ellers hektisk hverdag er det noe jeg setter enormt pris på.

7. Hvorfor rasen malamute?

Jeg tror de fleste som leser dette bladet kan forstå hvorfor det ble trekkhund, og personlig syns jeg det er en helt fantastisk rase. Ja, de kan være sta og egne, og jeg har blitt frustrert x antall ganger – men det skal mye gjøres å finne en mer lojal rase. Personligheten i disse hundene er helt spesiell, og jeg ville ikke byt-

tet de ut med et raskere alternativ.

For ikke å glemme at de kan brukes til det meste. Jeg er glad i å kjøre slede, men jeg liker også lange teltturer om sommeren, skiturer, toppturer, sykkelturer osv. Da er det alltid greit å ha en malamute ved sin side.

8. Løp/ år/ plassering

Dette ville blitt en veldig lang liste viss jeg skulle nevnt alle løpene jeg har vært på, men

jeg kan nevne de løpene som har betydd mest for meg:

- Femundløpet junior i 2012. Mitt første langdistanseløp helt alene, noe jeg syntes var veldig kult.

- Finnmarksløpet 500 i 2016

- Polardistans 300 i 2017 hvor jeg og 7 hunder ble verdensmestere i langdistanse hundekjøring, samt at jeg fikk prisen Best Dog Care Award av veterinærene.

- Femundløpet 600 i 2018. Gjennomførte ikke dette løpet, men kom veldig langt- og jeg og hundene fikk prøvd oss skikkelig i dårlig vær.

- Finnmarksløpet 500 i 2019

9: Trekkhundklubb, kennelnavn og antall hunder?

Kennel Vasetmutten. Nå har vi 36 malamutter.

10: Hva blir du inspirert av?

Jeg blir inspirert av folk som gjør sitt beste, selv om de har blitt gitt litt dårligere kort enn oss andre. De som står på og ikke lar sykdom, skader eller andre lidelser stoppe dem fra å gjøre hva de liker.

11: Har du noen forbilder? Hvem ser du opp til?

Jeg har faktisk ikke det. Det finnes nok mange fine forbilder der ute, men for meg er det

viktig å bare være meg selv – og at det skal være godt nok.

12: Hva er drømmen din? Har du nådd målet ditt? Eller strekker du deg stadig mot nye mål?

Vanskelig spørsmål! Jeg har så mange drømmer og planer, og får stadig flere – så vi får se hvilken drøm som vinner til slutt. Jeg vet hvertfall at jeg skal flytte fra Oslo når jeg er ferdig med studiet, og bosette meg et sted med lett tilgang på fjellet. Uansett hva det blir så kommer hundene til å okkupere en god del av tiden min i fremtiden også.

13: Hva er det viktigste en amatør bør tenke på når han/hun har lyst å begynne med hundekjøring?

Det absolutt viktigste er nok at man tenker nøye gjennom hvilke rase man vil ha, om man er villig til å ofre all tiden det krever og om man har det som kreves for å gi en flokk hunder det livet de fortjener. Det er lurt å sette seg inn i hvilken kennel man vil kjøpe av, og at man sjekker ut at foreldrene kan vise til at de har blitt brukt i trekk. Ta gjerne kontakt med en hundekjører i nærheten av deg for hjelp og tips de første årene. Eller dere kan sende melding til meg – jeg synes det bare er hyggelig, og hjelper gjerne til. Vi er for få der ute på slede med polarhunder.

14: Hva er det viktigste man bør ha av utstyr som amatør? Er det noe man IKKE klarer seg uten i dine øyne?

Et godt anker er alltid fint å ha, setter god pris på når man faktisk får stoppet og kan bli stående i enkelte situasjoner. Ellers er jo gode votter et must – svære vind og vanntette votter som går opp til albuen, med ull inni.

15. Kan du beskrive ditt aller beste hundekjørerminne?

Et av de fineste minnene jeg har må være når jeg og pappa var på vei fra Karasjok til Jotka på Finnmarksløpet denne vinteren. Vi hadde bare et «lite steinkast» igjen til mål, men det føltes likevel veldig langt. Vi hadde kjempet oss opp tidenes bratteste bakker i noe som føltes som timesvis – og på toppen fikk vi tidenes soloppgang. Hele Finnmarksvidda ble farget i rødt og rosa, og plutselig glemte vi hvor slitne vi var.

Mitt beste minne er nok fra når jeg kjørte Femundløpet i 2018. Da var jeg helt alene i løypa og skulle over et fjell midt på natta. Jeg husker jeg kunne høre hvordan vinden brølte der oppe, og på vei opp fjellsiden ringte jeg mamma litt på gråten og fortalte hvor mye jeg gruet meg. Vinden pisket meg i ansiktet, det la seg is rundt øynene og nesa mi, stikkene og løypa forsvant i snøføyken og jeg var så kald at jeg skalv. Jeg tviholdt i sleden, livredd for å falle av, og holdt helt kjeft slik at hundene kunne jobbe i fred. Vi kjempet oss fremover i 2-3 timer før vi kom oss ned, og jeg har ALDRI vært så stolt noen gang av hundene.

16. Skal du delta på noen løp i kommende sesong? Hvilke?

Ja, denne sesongen er målet Polardistans 300 km. Har ingen anelse om hvilke ambisjoner jeg skal sette for meg selv og hundene denne gangen. I 2017 suste jeg og gjengen inn til 1. plass, men, som sagt, er mye nytt i år. De lederhundene jeg avhenger mest av har aldri gått lenger enn 70 km, og de har aldri vært på sjekkpunkt. Hvordan kommer psyken og humøret til å være? Hvor lojale er de når de blir slitne? Hvordan kommer appetitten til å være? Mange ubesvarte spørsmål vi må finne ut av underveis. Kanskje vi kan ligge i tet og konkurrere med de store gutta, eller kanskje vi setter opp telt og fyrer bål halvveis. Hvem vet.

17. Hvordan har oppkjøring til sesongen vært?

Oppkjøringen til denne sesongen har vært dårlig, i og med at vi tok med oss alle hundene og flyttet tilbake til Sør-Norge, og har hatt nok å styre med i den sammenheng. Vi har vært heldig med tidlig sledeføre, men samtidig har mengdene med snø gjort det vanskelig for oss. Metervis med dypsnø, og brøyting hver eneste dag. Dager hvor vi har planlagt 50 km i treningsplanen har ofte blitt brukt til å kjempe oss frem 7 km i løssnø i steden. Hundene har ikke fått den distansen vi hadde håpet, vi har faktisk aldri hatt så få kilometer i beina før et langdistanseløp. Til gjengjeld har de jobbet tungt. Spørsmålet er om de husker hvordan det er å løpe, side de kun har tråkket og svømt de siste månedene.

18. Hva er målsettingen og strategien for sesongen?

Vi har et generasjonsskifte i flokken nå; en del eldre som skal trappe ned på treningen, og en del unge som skal trappe opp. Denne sesongen kommer fokuset til å ligge på å bygge opp

nye gode lederhunder, øve på sjekkpunktrutiner og gi unghundene en god smakebit på det å løpe langt og i flere dager.

Husk båndtvangen

TEKST: Norsk Kennel Klub

FOTO: Tone-Lise Vilje

Fredag 1. april trådte den landsdekkende båndtvangen i kraft. Med mindre du befinner deg i et av landets friområder for hund, må hunden holdes i bånd over alt fra og med denne dagen. Viktig å huske på at det er båndtvang hele året enkelte steder OG at man alltid skal ha kontroll på hunden, også utenfor båndtvangperioden 1. april-20. august.

Den ”ordinære” landsdekkende båndtvangen strekker seg frem til og med 20. august, og

gjelder for alle hunder, uavhengig av rase, størrelse og brukstype.

Beskytte annet dyreliv

Båndtvangen er innført for å beskytte velferden til vilt og deres avkom. Dyrelivet er ekstra sårbart fra april til august, og hunder må derfor holdes i bånd eller være forsvarlig inngjerdet i denne perioden.

NKK har stor forståelse for at hundeeiere må ta spesielt hensyn til annet dyreliv i båndtvangsperioden, og oppfordrer naturligvis alle

hundeeiere til å følge reglene som er satt.

Friområder for hund

Norsk Kennel Klub har ved hjelp av hundeeiere rundt om i landet forsøkt å kartlegge hvor i landet det finnes friområder for hund.

Vi har lagt inn alle innspillene vi har fått fra dere i båndtvangskartet vårt på www.nkk. no/kart. Her kan du klikke deg inn og søke seg frem til din kommune.

Friområdene kommer i ulike størrelser og varianter – fra små hundeparker til store

hundeskoger. Noen er inngjerdet, andre ikke. Fellesnevneren er at området er tydelig merket, og fritatt for båndtvangsbestemmelsene. Som betyr at uansett hva slags båndtvangsregler kommunen ellers har, vil det være mulig for hunden å bevege seg uten bånd i et friområde for hund.

Avlsrådet for yakutian laika

Vi i avlsrådet for Yakutian Laika har nylig startet, og hatt våre første møter. Disse har vi brukt til å konkretisere hva som hva som skal gjøres i tiden fremover og allerede tatt tak i det som haster mest. Mye av arbeidet fremover vil være dokumentarbeid, blant annet å få laget ulike helsestatistikker og å få rettet opp i ulike feiltolkninger av den russiske rasestandarden. Dette gjelder særlig problemer knyttet tillatte farger på rasen. Vi har og satt oss noen mål for hva vi ønsker å få gjort i løpet av det kommende året knyttet til økt engasjement for rasen. Et viktig ledd i dette vil være å få arrangert en egen rasesamling.

Vårt overordnede mål som avlsråd er å jobbe sammen med andre oppdrettere på rasen for å bygge opp en så sunn og genetisk variert populasjon som mulig i Norge, samtidig som vi bevarer rasens bruksområde og polare egenskaper. Vi kommer i vårt arbeid til å ha et nært samarbeid med den russiske raseklubben. I tillegg ønsker vi å få til et samarbeid på tvers av Skandinavia.

Retningslinjer for avlsrådene kan leses her

FOTO: Izabela Siama

Leder: Trine Lysholm Hagan. 27 år. Bor på Stokmarknes i Vesterålen. Oppvokst i en familie som i all min tid har drevet med grønlandshund. Vært på Grønland 2 ganger for å oppleve rasens opprinnelse. Har to foreldre som lenge har vært svært aktive i Polarhundklubben. Klubben, raseforvaltning og hundekjøring har derfor preget mye av oppveksten. Da jeg skulle begynne å skaffe egne hunder, med mål på sikt om å bygge opp et eget spann, syns jeg det var spennende å prøve en annen rase. Jeg ønsket noe som var litt lettere (vekt) enn en grønlandshund, men mindre pels enn en samojed og landet derfor på siberian husky. Savnet fort mye av miljøet i Polarhundklubben og da yakutian laika ble tatt inn syntes jeg rasen var såpass spennende at jeg bestemte meg for å skaffe meg en. Valget ble til slutt en import fra Frankrike. Er blitt veldig fascinert av rasen og gleder meg til å kunne være med på å bygge opp en frisk og genetisk variert populasjon her til lands.

Medlem: Rikke Berdendahl, 62 år. Bor litt nord for Oslo. Har vært polarhundeier siden 1974, kennelnavn Nay-La-Chee. Vært aktiv med MD kjøring og siberian huskyavl siden 90-tallet, har og stilt ut en del. En *hundefamilie* med mor som har vært dommer og utstiller hele livet, far som jaktet og søster som er veterinær. Er intr i hundehelse. Løpskjøring ble det slutt på det for 12 år siden ca men kjører på tur. Hatt mye verv gjennom årene, mange år som redaktør for Huskybladet og også for Hakadal sledehundklubb, sittet i NSHK ABU komiteen noen år, laget de første nettstedene til NSHK mm og er og æresmedlem i NSHK. Fikk min første yakutian laika fra Finland for snart 3 år siden og beholdt en tispevalp etter henne i år. Synes det er en spennende og flott rase, men som og har sine utfordringer som vi må følge opp.

Medlem: Marita Raanes, født i 1964. Bor på Dovrefjell. Startet med yakutian laika i 2021, og har nå per mars 2022, fire hunder; to fra Polen og to fra Russland. I tillegg har vi tre Japansk Akita, der eldste er 10 år, og yngste ble hentet i Russland februar 2022. Vi har Kennel Shiroi Taira, - som betyr hvite vidder. Samboer har hatt Akita fra tidlig 90-tallet. Jeg kom inn som hundeeier først i 2008. Har vært heldig å tidlig knytte meg til trening og miljø innen Brukshund og Redningshund, og hatt bratt lærekurve. Dessverre hadde min Toller Short Ulna syndrom, så vi kom ikke i mål som redningshund. Han ble 7 år, - og i dag bruker vi øvelsene for variert aktivitet og for mentaltrening på våre andre hunder. I tillegg aktiviserer vi gjennom blodspor, - og er med på å arrangere blodsporprøver i regi av Norsk Akitaklubb (NAK). I NAK er jeg for tiden kasserer.

Våre fokusområder fremover vil være:

Lage fullstendig helsestatistikk for rasen

Utarbeide avlsstrategi

Øke engasjement og kunnskap rundt rasen

Bygge opp et solid rasemiljø

Arrangere rasesamling

Rette opp i feiltolkninger av den russiske rasestandarden

Kunnskapsformidling

Hundeeiere har også rettigheter

TEKST: Norsk Kennel Klub

FOTO: Ida Skadberg

Hundeloven skal revideres. I regjeringens proposisjon til Stortinget for endringer i Hundeloven, er det fokus på strengere krav til hundeeierne og at hundeholdet skal reguleres ytterligere.

Norsk Kennel Klub (NKK) har vært en av initiativtakerne til revideringen, ettersom Hundeloven, da den kom i 2003, hadde et altfor sterkt fokus på forbud og begrensninger. Hundeloven har heller ikke fungert spesielt godt, da upresise formuleringer gav stort tolkningsrom for politi og domstol. Det har ført til mange uheldige episoder med hunder som er beslaglagt av politiet på meget diskutabelt grunnlag.

Hunden har dårlig rettsbeskytteløse

Derfor ønsker NKK en revidert hundelov velkommen, spesielt ettersom det ser ut til at den vil inneholde mer presise grenseoppganger og mindre mulighet for fritt skjønn og tolkninger. Ikke minst når det angår hva man definerer som «skade» forvoldt av hund. Det har vært inngripen i etterkant av «skadetilfeller» hvor en hund i glede har hoppet opp på en person, og det har blitt et blåmerke etter en klo. Så dårlig rettsbeskyttelse kan ikke hunder ha i Norge. Det er også velkomment at hundeeiere får et tydelig ansvar, og at det – omsider – foreslås

obligatorisk ID-merking av hunder. Dette er en ordning NKK har etterlyst i to tiår. Helt siden 1999 har det vært obligatorisk med ID-merking for hunder registrert i vårt register, men her har myndighetene ikke villet høre på oss. Før nå.

Samtidig skal man være varsom med å fokusere på hundelovens påbud og forbud kun som et middel for å hindre at mennesker blir skadet av hund. Skader forvoldt av hund er ikke noe nevneverdig helseproblem i Norge. De aller fleste skader forvoldt av hundebitt som blir behandlet i primærhelsetjenesten, klassifiseres som «overfladiske». Og de fleste som blir bitt, blir bitt av egen hund, gjerne i spesielle situasjoner som under lek eller slåsskamp hunder imellom.

Les lovforslaget/Storingsprop 85 L her Aftenposten omtaler eiers plikt til å etterse hundens helse først og fremst som et middel for å unngå at huden biter noen på grunn av smerte. Vi mener at det først og fremst skal være hundens eget ve og vel som gjør at man som eier har en plikt til å forebygge og undersøke sykdom hos hund.

En lov skal ivareta hund og hundeeier NKK skal nå granske lovutkastet. Men vi

regner med at en revidert hundelov også ivaretar hunder og hundeeieres rettigheter, og legger til rette for at det skal være plass i samfunnet til alminnelig hundehold og normal livsutfoldelse for hunder. Vi har lenge jobbet for å redusere antall kommunale forskrifter om utvidet båndtvang (utover perioden fra og med 1. april til og med 20. august), da vi mener de er fastsatt i større grad enn kommunene har adgang til etter hundeloven. Vi er glade for at også departementet viser

til dette faktum i sin vurdering, det er svært uheldig at hunder hindres fra å utøve naturlig adferd.

For hunder er viktige. Hunden er vår fremste folkehelsearbeider, støttekontakt og miljøterapeut, i tillegg til å utføre en rekke konkrete samfunnsoppgaver. Hundeloven bør bygge opp under positivt, samfunnsnyttig hundehold, ikke bare omfatte forbud og begrensninger.

Trekkhundprøver i Troms

19. og 20. mars var det endelig klart for hundeløp og trekkhundprøver i Troms regi av Norsk Polarhundklubb.

TEKST & BILDER: Line Sørum

Etter en lang periode der alt har vært avlyst på grunn av alt fra snømangel til korona, så vi virkelig fram til å endelig kunne arrangere løp og trekkprøver.

Det så en stund litt mørkt ut for løpet, da værgudene bestemte seg for å sende atmosfæriske elver inn mot Nord-norge akkurat denne helga. Det betød enorme mengder regn, mange flere varmegrader enn vi polarhunder og polarmennesker satte pris på, kraftig vind og hele fire ulike farevarsler på værvarselet.

Heldigvis valgte vi å ta sjansen på å gjennomføre og løpet gikk over all forventning.

Vi var så heldige å få lov til å bruke løypa til skigruppa i Storsteinnes IL. Her er det gjort et godt arbeid med løypekjøring gjennom hele vinteren som gjorde at løypa tålte litt juling i form av regn og varmegrader.

Den holdt akkurat til løpet var over, men de som kjørte søndagen blei nok litt våte på beina, da regn ble avløst av strålende sol og ni grader av den varme sorten.

32 hunder fordelt på ni ekvipasjer deltok. I alt var det 2 samojedhunder, 7 grønlandshunder, 18 siberian husky og 5 alaska husky representert.

Lørdagen startet med 2 RNB2 spann som la ut på første del av 2x30 km og polarhundprøve 4.

Deretter var det åpen klasse firespann sledestil og åpen klasse nordisk 3-4 hunder. Her var det mulighet for merittering for siberian husky i kort mellomdistanse.

Søndagen startet de to RNB2-spannene ut på runde 4, 5 og 6 i den vel en mil lange løypa og til slutt startet eneste en-spann ut på en runde og polarhundprøve 1.

Begge dager ble avsluttet med premieutdeling til deltakere og trekkpremier til de frivillige.

Premiene var sponset av: Eukanuba, Agria, Dyrefôr.no, Felleskjøpet, Fiskå Mølle, Kafé Avec, Coop Prix, VOM & hundemat,

Elon, Målselv Dyreklinikk, Active North, Arctic Pearl Siberian Husky, Bjørgaskogen kennel og Kennel Frandolabben

Det ble et veldig koselig løp med blide og hyggelige deltakere og frivillige. Flere av deltakerne og flere av de frivillige var med på dette for første gang og det var nok mer enn en som ble bitt av basillen. Det lover godt for nytt løp neste år. Da forhåpentligvis i minusgrader.

Hornsjø - samojedsamling

Stemningsrapport fra rasesamlingen

TEKST: Beate Larsen

Etter lang tid med pandemi og et nedstengt samfunn, kunne vi igjen arrangere samojedsamling. Siste helgen i Februar, fant samlingen sted på Hornsjø.

Fredagen startet med middag og et bli-kjent-møte, etterfulgt av kjøremøte som også ble holdt digitalt. Dette var veldig vellykket. De som ikke rakk frem til kjøremøte eller ikke kom opp før lørdag fikk også deltatt og stilt spørsmål angående løpet.

Solen skinte på lørdagsmorgen og med nypreppa løyper sendte vi ut 21 to-beinte deltakere og enda flere samojeder ut fra start på Lienden. Flere av deltakerne var med for første gang, både på løp, samling og utstillingen.

På startstreken var det mange ivrige hunder som higet etter å komme seg ut i sporet. Et par andre hunder syns det var helt unødvendig å forlate sine matmødre/matfedre og resten av flokken og som valgte å bli igjen i startområdet. Sånn kan det gå og på samojedsamling er det plass til alle.

En av deltakerne brakk den ene staven bare noen kilometer etter start. Han gjennomførte allikevel løpet med glans

- med bare en stav. Imponerende!

Lars-Erik Lauritzen vant tre-spann nomeklassen, Adrian Thorsen vant en-spann nordisk med en flott veteranhannhund og fem deltakere besto Polarhundprøve 1 denne helgen. Vi gratulerer alle sammen!

Da løpet var ferdig var det tid for utstilling og pølsegrilling. 45 hunder og fire valper deltok.

Dommer var Ayoe Anita Hansen fra Danmark. En trivelig dame med et glimt i øyet. Ringsekretær var vår kjære Jonny Mathisen. Han stiller opp for oss gang på gang og har blitt en institusjon på våre samlinger.

Det var flere hunder og eiere som var i utstillingsringen for første gang og dommeren tok seg god tid til hver enkelt hund.

BIR i år ble C.I.B NORD UCH FIV-19 NJV18 NORD UCH Frida Ginadatter clearlyra-ju-ma. Gratulerer så mye både eier og hund. Takk også til vår gode samarbeidspartner Seleverkstedet for Togokløv til Frida.

Til slutt var det barn og hund. Her ble det førsteplass på alle.

Kvelden gikk med til middag og premieutdeling.

Beste hund sammenlagt i år ble N UCH FI UCH DK UCH Catch My Spirit’s New Year’s Dream (Imas). Gratulerer så mye til både eiere og hund. Imas fikk en kickspark fra Sommerbutikken som premie for sin flotte innsats.

Det blir selvfølgelig ingen samojedsamling uten loddtrekkning. I år, som alltid, var det mange flotte premier.

Solen var på lag også på søndagen og selv om det var vindfullt på Øyerfjell fikk vi gjennomført både mila på timen og turer i nydelige omgivelser. Vi hadde en god runde med forskjellig utstyr som kunne lånes og mange hunder fikk prøvd seg foran slede for første gang.

Til og med et par som ønsker seg en samojedhund, kom innom på Søndagen. De hadde kjørt helt fra Oslo-området for å bli kjent med samojed miljøet og treffe

mange hyggelige hundeeiere. Rasesamlinger er et flott sted for de som ønsker seg hund. Her treffer man mange ulike type samojeder, eiere som driver med forskjellige ting og mange som kan svare på alskens spørsmål.

Vi vil rette en stor takk til dere alle som stilte opp og hjalp flittig til som veivakter, utdeling av premier, var saftansvarlig og bisto med alt som skal gjøres for å få til en sånn samling. Uten frivillige blir det skralt med arrangementer, så vi er veldig takknemlige for alle hjelp og innsats.

En stor takk også til alle som deltok på samlingen. Deres gode humør og latter var med på å gjøre denne helgen veldig trivelig for oss alle.

Nå gleder vi oss bare til neste anledning vi kan treffes igjen.

Med vennlig hilsen Beate for Avlsrådet

NYTT FRA AVLSRÅDET FOR SAMOJED

SAMOJEDSAMLING

Helgen 25.-27. februar kunne vi endelig møtes til samojedsamling på Hornsjø igjen. Flott vær, fantastiske løyper og masse trivelige, glade mennesker gjorde helgen til en suksess til tross for elendig mat. Vi har tatt opp dette med dem så vi får håpe at det blir bedre neste gang. Resultater og innlegg om samlingen ligger på hjemmesiden og det kommer også noe mer i dette nummeret av PP.

HELSEINFORMASJON 2021

Som vanlig har avlsrådet laget statistikker for helse for siste år. Dette er lagt ut på hjemmesiden. I tillegg har vi nå lagt ut statistikken med gonioskopiresultater så det er enklere for alle å finne en partner til hunden sin ved paring.

Når det gjelder viktig detaljer rundt helsestatistikken vil vi nevne at det i 2021 var 24% hunder med HD og snitt siste 5 år på 27%.

NKK anbefaler at vi bruker index på over 200 på en kombinasjon så vi oppfordrer selvfølgelig også til dette. I 2021 hadde 10 kull lavere index enn dette og 31 over. Informasjon om index er enkelt å finne i dogweb på hver enkelt hund.

Vi har ikke krav om AD-røntging på samojed. Det vi kan se så langt på de som likevel sjekker dette er at vi har få tilfeller. I 2021 ble 84 hunder røntget og bare 2 hadde anmerkning. Med 98% frie hunder ser vi ingen grunn til å

innføre dette som avlskrav men setter stor pris på at mange likevel gjøre dette.

Matadorgrensen på samojed ble i 2021 58. Vi anbefaler at ingen hunder har flere avkom enn dette gjennom livet. Snitt innavls% er 0,59% i 2021 og snittet 1,42% de siste 14 åra så det er lavere enn det NKK anbefaler på en rase. Det er bra at mange individ brukes og at innavls% er lav for det genetiske mangfoldet.

Nytt i 2021 på statistikken er at vi har laget en oversikt over om kull følger klubbens avlsregler. Fritak for kravet om utstilling pga corona gjør at en god del kull har foreldre som ikke har stilt ut som ligger som godkjent. Likevel er det 37% av kulla som ikke følger klubbens avlsregler, det er etter vår mening altfor mange.

ØYNE

Dette er et område med mye anmerkninger på samojed. Rundt 70% av alle som tok gonioskopi i 2021 hadde anmerkning. Heldigvis var det færre med uttalt enn årene før. Dette tyder på at avlskravene vi innførte fungerer som ønsket uten å fjerne alt for mange avlsdyr.

Det er mer informasjon om anmerkninger på øyne på helsestatstikken som ligger på hjemmesiden. Vi anbefaler alle som driver med avl å se nærmere på denne.

OVERGANGSVIRVEL

Avlsrådet har fått spørsmål rundt dette som er en medfødt misdannelse. Ved HD-avlesning kan dette synes og da får eier beskjed om det sammen med et informasjonsbrev. Der står det at dette vanligvis ikke har noen klinisk betydning for hunden men at det i noen tilfeller kan føre til problemer. Vi vil gjerne vite mer om dette og ber om at dere som har fått en hund med denne diagnosen sender en mail til saraadet@polarhund.no om hvordan hunden deres fungerer. Det vi lurer på er jo om hunder som våre som brukes mer enn de fleste også lever greit med dette Håper vi sees på klubbens samlinger!

Med vennlig hilsen avlsrådet for samojed

FOTO: Ida Skadberg

Rørosløpet

- med rekorddeltagelse

Det er to år siden forrige Rørosløpet ble arrangert, og andre helga i februar var det endelig duket for løp i Vauldalen igjen.

TEKST: Aina Iren Volden & Torol Stålvik

FOTO: Stian Sagstuen

Det var kanskje flere av de som kjørte løpet i 2020 som spent fulgte med på værvarselet denne helga, da det ble en røff runde på dag to med mye vind og snø den gangen. Værgudene var mildere i år, få kuldegrader og tidvis sol gjorde naturopplevelsen upåklagelig. Lørdag morgen var det spente deltagere som gjorde seg klare til start. Det er ubeskrivelig flott å se de polare rasene i sitt rette element, i hvit snø med trekksele på. Blide kjørere, hylende glade hunder og vakker natur på alle kanter – Vauldalen var virkelig et flott sted å være denne helga for oss med hjerte for sterke polare trekkhunder.

70 ekvipasjer var påmeldt denne helga, hvorav hele 32 påmeldt i nordisk stil. En soleklar rekord i antall påmeldte! Det er så gøy at Rørosløpet trekker så mye folk, og det er en herlig blanding av renrasede og blandingshunder som samles. Fellesnevneren er at alle vil delta på et av Norges hyggeligste løp. Rørosløpet er ikke bare en konkurranse, det er samhold, gode samtaler og inkludering - det er rom for alle. Alle er like velkomne, uansett alder, hund eller erfaring.

Ekstra gøy er det å se rekruttene i aksjon, dette er de unge lovende - rett og slett fremtiden. Dette er tøffe ungdommer som kaster seg ut i alt hva et fjelløp kan by på av vær og vind. Vi er så heldige å få en fars beretninger om datterens gjennomføring av årets Rørosløp.

JEG VIL GJERNE FÅ SLÅ ET SLAG FOR REKRUTTENE

Datteren min, Frid Aurora (13), maste på meg for to år siden at hun ville kjøre Rørosløpet. Det var etter den stormfulle søndagen, som tydeligvis ikke skremte henne nevneverdig, da jeg jo kom i mål, bare litt seint... Dessverre ble fjorårets løp avlyst, derfor ble det ikke hennes tur før nå i år. Hun starta med fem grønlandshunder. Tre fra kullet vårt fra 2020, hvorav en søster lånt for anledningen av Karin Westrheim og Per Harald Kårstad, mor til valpene og onkel. Bestemor Lajka sto over for denne gangen.

Frid styrte og gjorde alt mens jeg var kobla til sleden med kjørestrikk og gikk på ski bak (og tok bilder). Heldigvis var været godt begge dagene, kanskje litt for mildt for hundene våre, men ingenting å klage over.

Dessverre veltet sleden rett etter start på lørdag i første høyresvingen, og Frid gjorde som hun er opplært til - ikke slippe sleden! Ankeret falt av og hun ble akkurat slått i hodet av det. Heldigvis med tjukk lue på, men det preget nok henne resten av løpet. Slo tinningen og øret. Men hun klaget lite, fullførte løpet og dagen etter var det over. På søndag kobla vi av ankeret, det ble jo ikke brukt likevel. Feste ankeret med klips eller noe neste gang. Lærdom!

Siden vi har et grønlandshundspann og alle de raske spannene starta like etter oss, ble det en uendelig mange passeringer, med dertil mange småpauser.

Det gikk bra, men tok mye tid da. Så kanskje arrangørene kan se litt på om noe kan gjøres med startrekkefølgen? Frid gjorde en veldig god innsats og jobbet hele løype gjennom med styring og sparking av sleden, motiverte hundene og var bare blid. Spesielt nedkjøringene taklet hun bra, bratt og svingete! Løpet ga mersmak, og neste år vil også lillesøster, Sol Une kjøre. Så da får vi se hvordan det løses (to spann?). Håpet er flere rekrutter og juniorer med på løpet, Rørosløpet er et perfekt ”innstegsløp” for videre kjøring og lengre løp. Og det hadde også vært fint med noen møteplasser/samlingssteder og noe som fører dem sammen på Vauldalen. Vi hadde ikke oversikt og det virket som de unge var spredt rundt i hyttene, så noe som samler dem hadde vært gull og bra for rekrutteringa!

Og så satte jo Frid veldig pris på premie etterpå, kjørebelte og hundemat. Og ikke minst diplom (i posten)! Det er fint å bli gjort stas på etter en sånn innsats! Takk til arrangørene for fint løp, at det blir lagt til rette for at juniorer og rekrutter kan kjøre under trygge forhold på egne premisser, og for god stemning!

Og gratulerer med raskeste RNB2-spann, junior Inger Nørbech Uren!!

Torolf Stålvik, Sørkedalen i Oslo.

Johnsgård -

grønlandshundsamling

Stemningsrapport fra rasesamlingen for grønlandshunder

TEKST & FOTO: Kine Sandvik Pedersen

Helga 17.-20 mars var det igjen duket for rasesamling på Johnsgård Turiststasjon ved Femunden. Johnsgård ligger nydelig til med fantastisk natur i et område med lite ferdsel. Her er det et flott løypenett noe man virkelig kunne nyte på samlingens første dag som bød på sol fra skyfri himmel og glitrende føre. Etter tur var det tid for felles lunsj ute på brygga ved Langensjøen.

Lørdag startet med en utstyrsrunde, her var det rom for masse spørsmål og vurderinger om hva som fungerer, hva som ikke fungerer og nødvendigheten av godt utstyr. Gisle Uren og Wiktor Hagan ledet utstyrsrunden og delte kyndig masse kunnskap.

Fjellet lokket med nok en strålende dag, turmulighetene var mange. De som var på samlingen uten hund fikk muligheter til å bli med på spann eller låne hund til snørekjøring. Her fikk flere et første møte både med hundespannkjøring og med snørekjøring.

Fra kl 14 var det lunsj nede på brygga, grillen ble fyrt opp og alle koste seg ute. Da lunsjen var vel fortært var det tid for en runde der vi ser på utvalgte hunder. I år valgte vi i avlsrådet ut 5 hanhunder og 4 tisper som ble presentert og vurdert. Alltid spennende å høre hva eierne mener om egen hund samt hvilke betraktninger og forskjeller vi ser innad rasen.

Vi i avlsrådet har alltid en egen post på programmet der vi gir informasjon som vi ønsker å dele. I år hadde vi satt opp tema med statistikk på rasen, en gjennomgang av Dogweb der vi så på hva og hvor man kan hente informasjon om rasen, informasjon om LTV (overgangsvirvel) samt oppdatert informasjon om det store Qimmeqprosjektet på Grønland.

Årets foredrag var Gisle Urens spennende tur «Langsomt på Svalbard» dette var et

både spennende og lærerikt foredrag. Han fortalte om all planlegging, sikkerhetstiltak og trening som må gjøres før en slik tur, og om hvordan slike planer noen ganger må endres underveis på grunn av de ekstreme værforholdene en kan oppleve på Svalbard. Vi fikk se mange flotte bilder og høre om erfaringene de selv og hundene fikk på reisen, og hvor viktig hundenes polare bruksegenskaper er for at både folk og hunder skal ha en trygg tur under svært krevende forhold. Tradisjon tro samlet man seg om middagen som i alle år har vært et felles koldtbord der alle på samlingen bringer med

en matrett. Her var det god stemming blant alle sammen, praten gikk om turene for dagen, grønlandshunden og masse mer.

Søndag var det felles frokost med restemat etter koldtbordet. Det flotte været fortsatte og mange tok seg nok en fin tur i området før man satte kursen hjemover. Trivelige folk, flotte hunder og nydelig natur gir ei super helg.

NYTT FRA AVLSRÅDET FOR GRØNLANDSHUND

Så godt det er å kunne møtes igjen! Aktivitetene i klubben kan arrangeres slik vi er vant til. Her er det bare å hive seg med.

I avlsrådet jobber vi nå for å få på plass en trivelig rasesamling på Johnsgård Turistsenter ved Femunden. Håper å se mange av dere der og at vi kan ha flotte fellesturer ut i det fantastiske området og løypenettet Johnsgård har. Vi har satt sammen et innholdsrikt program som vi håper de fleste finner interessant. Årets samling er utvidet med en dag, vi håper dette gir rom og tid for masse positive opplevelser i denne flotte fjellheimen.

AVL PÅ RASEN

Det ble i 2021 registret 38 grønlandshunder, dette er en nedgang fra de siste to årene da vi lå på 55 og 50 individer. I tillegg fikk vi registrert 3 nye

importer fra Grønland, en bosatt på Svalbard og 2 hos Katinka Mossin.

Gjennomsnitt for innavlsgrad var i 2021 på 1.9, dette er meget bra. Her gjøres det en god jobb hos de fleste oppdrettere for å unngå at vi får en for høy innavlsgrad på rasen,

Avlsrådet jobber hele tiden for det mål at all avl på vår rase skal følge NKK og klubbens etiske krav og anbefalinger for hundeavl. Dessverre ser vi at det er brudd på dette også innad vårt lille rasemiljø.

Vi i avlsrådet opplever at det er få henvendelser til oss før parringer blir gjort, henvendelsene kommer helst når noe ikke ble helt slik det var tenkt.

Vi håper at flere vil ta kontakt med oss tidligere, slik at vi kan komme med noen tips/råd eller annen hjelp.

Få oppdrettere benytter seg av tilbudet klubben har der parringer, planlagte kull, hunder til omplassering m.m kan legges ut på hjemmesiden av klubbens medlemmer. Det håper vi å kunne gjøre noe med, men da trenger vi deres hjelp. Send inn informasjon til grraadet@polarhund. no så skal vi få lagt det ut. Klubbens side er et sted hvor mange som er nysgjerrige og nye på rasen søker informasjon. Da er det flott at det ligger oppdatert info fra klubbens oppdrettere der.

Vi ønsker oss et langt bedre samarbeid mellom avlsråd og oppdrettere til det beste for vår rase. Send oss gjerne en mail om det er noe dere savner eller ønsker mer informasjon om.

Avlsrådet fører årlig statistikker for rasen. Her er en oversikt over registreringer, innavlsgrader, HD-statistikktall hentet inn for perioden 2011- 2021.

FOTO: Magnus L. Storebø

Avlsdata Grønlandshund 2011-2021

Svalbard

- Kapp Wijk eller Superpumaklubben!

TEKST:Gisle Uren

FOTO: Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem

Vi sitter i den gamle fangststasjonen på Kapp Wijk og prøver å få kontakt med omverdenen. Vi har mat for kun ett døgn igjen til oss og hundene. Vi kan strekke det litt om vi går over til halv eller tredjedels rasjon pr dag, men selv det gir oss ikke stort spillerom nå. Ute blåser det opp til storm og valgene er ikke mange. Vi vet at vi i svært nær fremtid enten må få mat sendt inn med båt, eller bli hentet ut. Om ikke vi klarer å få organisert det selv, må vi tilkalle Sysselmannen. Da vil det bli erklært redningsaksjon og ting vil være helt utenfor vår kontroll. Dette er det siste vi ønsker.

Nansens mantra var «Østkysten eller døden» i 1888, vårt er «Kapp Wijk eller Superpumaklubben» i 2021.

For en kort uke siden, på den tiende turdagen, holdt vi hviledag ved Kapp Smith. Været var surt med vind og snøbyger gjennom hele dagen. Det var godt å vite at vi ikke skulle forflytte oss den dagen, godt å vite at hundene fikk hvile litt ut etter de harde dagene i Ekmanfjorden. Skjønt hvile og hvile, to av tispene har

løpetid nå og hannhundene gjør alt annet enn å hvile. Vi har aldri tidligere hatt så mye uling, bjeffing og remjing på noen tur som vi har nå som vi skal ha hviledag. Uansett, etter en fysisk tung uke har i hvert fall vi godt sovehjerte. Vi klarer å sove oss gjennom konserten hele natten og å slumre oss gjennom det meste av formiddagen også. Tanken var først at vi skulle ha hviledag i den gamle fangsthytten her på Kapp Smith, men det varte bare frem til vi fikk tatt den i øyesyn. Hytten er gammel og forfallen. Det ser ikke ut til å ha vært utført vedlikehold de siste 20 årene, minst. Den er totalt ubeboelig uten stor innsats med spade, sag og hammer. Vi er ikke fortvilte av denne grunn, vi er godt tilvent teltlivet nå og opplever teltet vårt som både romslig og behagelig.

Vi har kun to ting som må gjøres denne hviledagen, den viktigste er å fôre hundene litt utpå ettermiddagen, den andre er å rekognosere rute for kryssing av Dicksonfjorden i morgen. Med forholdene på Ekmanfjorden friskt i minne og med

Ny-Ålesundernes varsel i bakhodet, er vi forberedt på mye overvann nå også. Vi er lite lystne på en ny kamp mot isslapset for å komme frem, men vi har ikke noe egentlig valg. Over til andre siden av fjorden må vi. Med ispikken i hånden og rifle på ryggen gir vi oss i vei utover for å finne en farbar rute. Det blåser og snør så pass mye at det er liten vits å tråkke opp spor i dag, det blir uansett borte til i morgen, men vi får i det miste sett på forholdene.

Det er omkring fire kilometer over fjorden, og her helt ytterst mot iskanten er ikke snøen så dyp. Vi hakker oss gjennom isen for å måle tykkelsen og finner at den er 10 cm inne ved land, men øker etter hvert som vi beveger oss utover. Noen hundre meter fra land er isen vel 20 cm tjukk. Det definerer vi som overbevisende tjukt og erklærer den som farbar. Det er bare å gi seg i vei dagen etter.

Morgenen etter startet det bra og vi kom oss omtrent en tredjedel av veien over fjorden før vi traff på elendigheten igjen. Ikke bare var forholdene like

elendig, men faktisk verre enn i Ekmanfjorden. Det var nå enda mer grautete i nederste laget, og vi ble om mulig enda kaldere og våtere på beina. Etter hvert som vi kjører bygger det seg en bølge av slush oppunder sleden, til hele hulrommet mellom sledeskiene er fylt av isgraut og sleden sitter bom fast. Vi er mye lettere nå enn vi var i starten av turen, men uansett hvor hardt de trekker klarer ikke hundene å rikke sleden.

Jeg går mest bak med hundene når det er dårlige forhold, for vi erfarer at hundene yter noen hakk mer når det er jeg som «kjører» dem, enn når Jens gjør det. Nå må jeg derfor gå frem, ta tak i styrebøylen og løfte og dytte samtidig som jeg får hundene til å trekke fremover. Sleden er lettere enn i starten av turen, men det er fortsatt kanskje 150 kg det er snakk om som skal løftes og trekkes fremover. Og når dette skjer opptil flere ganger for hver 100 meter, dette koster krefter for oss alle.

Og hver gang sleden starter blir jeg

stående igjen i fiskebein i slushet, mens hundene og sleden forsvinner fremover. Så er det å lirke og lure skiene mine opp av sørpa, få dem i fartsretningen og så småløpe for å ta igjen sleden før den setter seg fast på ny. Litt smådytting er tross alt mye bedre enn de store, tunge løftene når den setter seg helt fast.

Kalde tær

Over måtte vi og over kom vi, men når vi endelig kom til fastere snø var jeg jeg kald og følelsesløs fra ankelkulen og nedover. Jeg er smertelig klar over alvoret og at forfrysninger kan være nær, om de ikke allerede har begynt å krype innover i tærne. Da vi kom til land på østsiden av fjorden, stoppet vi for lunsj og jeg fikk byttet til tørt fra innerst til nest ytterst på føttene. Selve skistøvlene har vi jo bare ett par hver av.

Skistøvlene vi bruker er bygget opp etter lag på lag prinsippet, slik som klesdrakten ellers. De er konstruert etter samme prinsipp som skistøvlene Roald Amund-

sen og mennene brukte til sydpolen i 1911. Våre er norskproduserte ekspedisjonsstøvler fra Alfa skofabrikk. Ytterstøvelen er sydd i mykt cordura-nylon med forsterkninger av lær, og med lærreimer og spenner til å stramme med, i tillegg til snøring. Støvlene er helt uten isolasjon. Isolasjonen er tjukke ullkartanker, tjukke sokker/sko av tovet ull oppi. Inni kartankene har vi tjukke raggsokker. Denne kombinasjonen er mye varmere og mye lettere å tørke enn vanlige lærstøvler med fast isolasjon på innsiden.

Vi har med oss to par kartanker og flere par raggsokker hver. Jeg bytter nå på meg tørt på beina før vi spiser lunsj og gir oss i vei innover fjorden. Jeg blir gradvis varmere, men får ikke igjen følelsen i alle tærne før vi skal slå leir på ettermiddagen, mer enn tre timer senere. Dette var en virkelig guffen opplevelse.

Sterk vind i vente

Vi har tatt oss inn til Nordre Bolleneset og velger å slå leir der. Dagen har vært

tung, men ikke utmattende tung. Hundene og vi har blitt herdet etter halvannen uke på tur, så vi kan alltids fortsatt noen kilometer til, men velger å stoppe fordi det er meldt svært sterk vind de neste dagene.

Her på Nordre Bolleneset står det en gammel fangsthytte som selvfølgelig ikke er beboelig, det skulle tatt seg ut med vår flaks. Den er likevel fullt brukbar som levegg for oss, så vi slår opp teltet så tett oppunder hytteveggen på leseiden som vi klarer.

Når det er meldt sterk vind på Svalbard mener de alvor. Vi har erfaring nok til å forstå at meldingen om vindkast opp til 40 m/s ikke bare er alvor, men direkte farlig. Denne vindstyrken tilsvarer 144 km/t og er godt opp på skalaen for orkan, som begynner like over 32 m/s. Det er meldt denne vindstyrken av og på de neste tre døgnene.

Om vi ikke hadde hatt hytten å søke ly bak, måtte vi bygget en levegg av snø for teltet. Med så sterk og langvarig vind

hadde vi da risikert at snøveggen ble slipt bort av vinden, og at vi måtte ut i uværet for å prøve å bygge den opp igjen. Vi måtte trolig ha gått jevnlige runder dag og natt for å sjekke at leiren holdt. Bedre da å legge oss bak hytten og slumre oss gjennom uværet.

Hundene velger vi å legge ut i to rekker, fremfor en rekke som vi pleier. Oppstallingswiren vi har med kan deles i to, slik at vi nå har fire hunder fra hytteveggen og på skrå utover på hver side av teltet. Dette gjør vi både for å ha mindre åpent rom for en isbjørn å snike seg innpå oss

mens uværet raser, men mest fordi dette gjør at hundene kommer tettere på teltet, og ikke så lett blir liggende i blindsonen bak, der vinden kan samle snøen i en stor fonn. Hunder begravet i en hardpakket snøfonn er det siste vi trenger nå.

Tre døgn i teltet

Det blåser mye de kommende dagene. Det starter for fullt i løpet av første natt, selv her vi ligger i le bak hytten rister teltet så mye at alt som ligger i tørkenettet regner ned omkring oss. Vi har det likevel godt og varmt i soveposene og føler oss

ganske trygge, så når alt er nede fra tørkenett og tørkesnor sover vi godt videre. Det blåser ikke like sterkt hele tiden, men kommer liksom kastende over oss i rykk og napp. Et øyeblikk kan være nesten vindstille, for så like etter å blåse med full kraft så vi knapt hører hverandre. Vi sover lenge dagen etter, spiser en sen frokost for så å småsove, lese og høre på musikk utover dagen. Første dag går egentlig med til å bare kose oss i teltet. Det eneste praktiske vi gjør er å tørke sko, kartanker og ullsokker etter fjordkryssingen dagen i forveien. Lengst tid

tar kartankene, jeg må faktisk vende og snu på dem i to dager over primusvarmen før de er helt tørre.

Vi spiser ikke lunsj på liggedager, det bestemte vi for noen dager siden i Ekmanfjorden. De porsjonene med Real turmat vi da sparer går til Eqqo. Hun er fortsatt like dårlig og lar seg nå kun friste av vår mat, og litt av «suppen» vi lager til drikke for hundene. Pemmikanen får hun ikke i seg. Eqqo bor forresten inne i teltet med oss nå, noe annet ville vært urimelig for hardt for henne. Hun ligger i fotenden av teltet og koser seg med varmen fra pri-

musene og med isolerende liggeunderlag under seg.

De syv andre hundene ligger ute, kveilet sammen i hver sin klump med ryggen mot vinden og snuten godt plassert mellom beina og under halen. Det er lett å føle medynk med dem i uværet, men det er viktig å huske på at de er skapt for å klare akkurat slike forhold. Når vinden blåser på omtrent det kraftigste står jeg i teltåpningen og snakker med høy stemme til Branoq som er mindre enn tre meter unna. Han enser meg ikke. Enten hører han ikke stemmen min, eller så

gidder han ikke å hilse i dritværet. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste. Jeg tar noen bilder av hundene og kryper tilbake i soveposen selv.

Annerledes er det når vi har mat å tilby. Da spretter de opp alle som en, uansett værforhold. Vi er hver dag ute med en runde pemmikan først og deretter en runde suppe litt senere. Alle vil ha og alle får, det er viktig med litt påfyll for å ha det godt gjennom enda et døgns uvær. Selv om Jens og jeg kun spiser to måltider om dagen så fungerer fordøyelsen normalt. Det er derfor stundom behov

for en tur utom teltet med dorullen i den ene hånden og riflen i den andre. Spade er uaktuelt nå, vi gjør vårt oppå snøen akkurat som hundene og tar en runde med papirarbeid etterpå. Å brenne opp papiret som vi oftest gjør er heller ikke noe tema nå, det forsvinner inn i stormen så snart det forlater fingrene. Det er bare å huske å stå på riktig side av leiren så ikke noe blåser inn blant telt og hunder.

Tid for depot

Mens vi ligger værfast er vi ivrig etter å få kontakt med depot-kjøreren vår. Han har

slitt flere dager med å komme frem til oss gjennom dyp løssnø. Nå ligger selvfølgelig han også værfast, men han ligger i Pyramiden, en nedlagt russisk gruveby som er på andre sidene av fjellene fra oss. Han er innendørs på hotellet der, et gammelt solid betongbygg fra Sovjet-tiden, og ser ikke ut til å få inn alle meldingene vi sender over satellittelefonen. Ikke er vi overbevist om at han følger så godt med heller, for han svarer ganske sporadisk og svevende når vi en og annen gang får svar. Forresten er de to skuterkjørere, selv om vi kun kommuniserer med den

ene. Ingen kjører slike oppdrag aleine på Svalbard. Det skal være sikkerhet i alt man gjør. Den manglende kommunikasjonen er utrolig frustrerende, for vi er snart tomme for mat. Vi nærmer oss slutten av andre uke på tur og skulle ideelt sett hatt depotet levert første døgn vi var værfast. Nå på vei inn i tredje døgn begynner det å bli slunkent i matkassen. Den ekstra ventetiden har likevel ikke vært helt bortkastet. Vi har gjennom diverse runder med ulike personer fått avtalt at Eqqo kan evakueres ut med skuterne som kjører depotet inn. De skal ha med hundebur til henne og vi har fått ordnet med pass i Longyearbyen de neste to ukene til vi er tilbake fra turen.

Del 2 av artikkelen kommer i neste nummer av Polarposten.

Innkalling ekstraordinært årsmøte

Som følge av at innkallingen til ordinært årsmøte ble underkjent kalles det inn til ekstraordinært årsmøte i Norsk Polarhundklubb på Teams tirsdag 14/06/2022 kl 19:00.

Verv på valg

Leder for 2 år

Nestleder for 2 år

3 styremedlemmer for 2 år

2 varamedlemmer for 1 år

Revisor for 2 år, 1 vararevisor for 2 år

Valgkomite med Leder og øvrige 2 medlemmer for 2 år, samt 1 vararepresentanter for 1 år

Ønsker du å sende inn forslag kan du sende dette til valgkomite@polarhund.no

INNEN TIRSDAG 07.06.22.

Viktig at mange nå stiller seg til disposisjon og melder seg til verv.

Saksliste

Godkjenning av innkallingen

Valg av ordstyrer

Valg av referent

Valg av tellekorps

Valg av 2 til å underskrive protokollen

Godkjenning av dagsorden

Årsberetninger

Regnskap og Budsjett

Valg

Avslutning

Påmelding til årsmøte via teams gjøres innen fredag 10.06.2022.

Dette gjøres ved å sende mail til leder@polarhund.no.

Påmeldingen må sendes fra eller inneholde informasjon om epostadressen som dere er registrert med hos NKK.no Det vil bli sendt ut mail med egen teams link til de påmeldte senest 2 dager før årsmøte sammen med årsberetning og kandidater til valg.