Polarposten 2-2021

Page 1

POLARPOSTEN 02 2 021 Langtur på Svalbard – kunsten i å tilpasse seg forholdene

Utstilling Midt-Norge

Sommervinden Qajaq

Høstsamling på Tyinholmen Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb


Forsidebildet

foto av Trine Lysholm Hagan

Design & layout Elisabeth Høisveen Redaktør

Tone-Lise Vilje

Neste utgave

15. februar

Materiell frist

15. januar

Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no

Vil du annonsere i Polarposten? Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/annonsepriser

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året. Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, trenings­tips, bilder, interessante observa­ sjoner eller meninger. Det viktigste er at ­stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne i mot ting som får leserne til å trekke litt på smilebåndet. Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke ­nødvendigvis redaksjons­ komiteens eller styrets syn. Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer. 02 | Polarposten | Nr. 2-2021


REDAKTØREN Først vil jeg be alle medlemmer om en real unnskyldning for at Polarposten kommer så sent. Det er mange oppgaver på få hender og da blir det ikke alltid tid til å få gjort alt vi så gjerne skulle ha gjort. Vi lover skjerpings! Etter lange, seige måneder uten å kunne være s ­ ammen, har vi nå fått både utstilling i Levanger, en fantastisk høstsamling på Tyinholmen og en rekke fellesturer og kløv­ tester landet rundt. Det er godt å kunne være sammen igjen. Samlingene og turene er flotte anledninger til å diskutere det som er Norsk Polarhundklubbs fremste formål – raseforvaltning. Våre raser, grønlandshund, samojed, yakutian laika og canadian eskimo dog, har noen egenskaper, muligheter og utfordringer som vi som raseklubb må ta på alvor. Covid-19 har gitt valpebonanza. Det er enorm etterspørsel etter valper og mange nye oppdrettere og «oppdrettere» har kommet på banen og har kull. Dessverre er det ikke alle som følger verken klubbens avlsregler eller NKKs regler for etisk avl og oppdrett. Det er trist å se. Det avles på ikke-godkjente hunder, hunder med store helseproblemer og uerfarne folk har to valpe­ kull samtidig. Det legges ut bilder på sosiale medier av valper og hunder som lever under mildt sagt uverdige kår. Det er ikke slik vi ønsker at rasene våre skal ha det. Eller noen hunder for den sakens skyld. Vi har alle et ansvar for å si fra. Mange henvender seg til klubben vår og spør hvorfor vi ikke gjør noe med alle de uregistrerte kullene, alle valpene som har det kjipt og alle oppdretterne som selger polare brukshunder som sofahunder. Svaret er enkelt: Vi har ikke hjemmel til å gjøre noe som helst. Det er ingenting vi kan gjøre annet enn å informere, forsøke å spre kunnskap og gi folk muligheten til å lære. Men vi har ingen pisk og ingen gulrot. Det samme gjelder i stor grad NKK. Så for å få bukt med dårlig avl, uetisk oppdrett, elendig hundehold og stygge treningsmetoder – ja, så må vi ALLE bruke stemmen vår. Vær kritisk til hva du liker og kommenterer på sosiale medier, bruk muligheten til å påvirke når noen legger ut noe eller skriver noe du er uenig eller enig i, gå på sak og ikke person og viktigst av alt – husk at vi alltid skal ha rasens beste i tankene. Og rasens beste er ikke at alle de med kunnskap, erfaring og forståelse holder kjeft. Det er ikke dårlig gjort å stille spørsmål og være kritisk. Det er dårlig gjort å la være. Vet du om noen som trenger litt kunnskap om avl og oppdrett og som kanskje hadde hatt godt av en prat med noen som både forstår og som har taushetsplikt? Be dem kontakte avlsrådene våre. Vi har to avlsrådsledere som lever for våre raser. Som har brukt store deler av livet sitt på å se, lytte, lære og videreformidle. Bruk dem.

Polarposten | Nr. 2-2021 | 03


04 | Polarposten | Nr. 2-2021


INNHOLD

02  06  10  24  28  34  36  37  38  40  42

Redaktøren Det er godt å kunne være sammen igjen Kløvtest på Norefjell Buskerud – Viken arrangerte fellestur på Norefjell Langtur på Svalbard – Kunsten i å tilpasse seg forholdene Høstsamling Tyinholmen Utstilling Midt-Norge Endelig sammen igjen Livet med polarhund Post Covid-19 Parvovirus påvist Parvovirus-infeksjon påvist hos noen ­hunder i Sør-Norge Hundevettreglene … gjør deg til en bedre hundevenn! Hundeloven ute på høring Departementet har inkl. flere av NKKs innspill i forslaget Etiske grunnregler for avl og oppdrett Covid-19 har gitt eksplosjon i antall nye hundeeiere Sommervinden Qajaq Denne sommeren tok en brå og uventet vri

Polarposten | Nr. 2-2021 | 05


Kløvtest på Norefjell

06 | Polarposten | Nr. 2-2021


FOTO  Cecilie Halvorsen

Vi i Buskerud – Viken arrangerte fellestur på Norefjell, søndag 20. juni, med mulighet for å ta bronsemerke. Vi var 12 ­personer og 13 bikkjer med, tre av dem var Alaska Husky, resten ­samojeder. Fire av samojedene tok bronsemerket, resten var bare med på tur. Den yngste hunden som var med var ca. 10 mnd, den eldste ei tispe på 13 år og hun lå til og med i tet til tider. Imponerende! Start og stopp rett før Norefjell Ski og Spa, gikk opp gangveien bak hotellet, forbi Kjærleikshaugen, opp Leppejuv og videre opp til Steinmannen hvor vi møtte hovedløypa til Høgevarde. Fulgte den ned over Augunshaug og slalåmløypa ned til hotellet. 12,5 km og 500 høydemetre opp, og like mange ned. Da er det kjekt å ha trekkhunder – ihvertfall opp! Vi tok en pust i bakken på toppen av Leppejuv og en lengre pause da vi kom oss ned fra Augunshaug. Det blei en veldig fin tur og både folk og bikkjer kosa seg i fellesskap! Noen av oss var litt utsulta på sosial kontakt så vi avslutta like gjerne dagen med en hyggelig fellesmiddag på Krøderen Kro. Grete og Cecilie Lokalkontaker Polarposten | Nr. 2-2021 | 07



Den klassiske TOGO-kløven


10 | Polarposten | Nr. 2-2021


Langtur på Svalbard – kunsten i å tilpasse seg forholdene

Vi står foran på den forfalne fangsthytten på Kapp Smith og kikker litt tvilrådig på hverandre. Vi hadde så smått tenkt hviledag her, etter over en uke med harde dager på tur. TEKST  Gisle Uren  FOTO  Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem

Polarposten | Nr. 2-2021 | 11


vært stor de siste dagene. Svalbardturen er alt for kostbar til å sitte i en varm hytte i Longyearbyen og vente på bedre tider. Avreise fra Longyearbyen er derfor midt på natten for å spare mest mulig dagslys. Vi pakker sleden, kaster i oss en skål varm musli-grøt og kommer oss kjappest mulig i vei innover mot Holmstrømbreen der vi har tenkt oss opp. Det er kun knappe 20 km inn til brefronten, en lett dagsmarsj på flat fin fjordis, etterfulgt av en kort litt hard økt gjennom morenen. På kartet i hvert fall. Vi startet lyse til sinns, snørekjørende på hver vår side bakom sleden. ­Hundene var friske og tempoet bra, solen skinte ­gjennom et lett sløret skydekke. En og annen ringsel stakk hodet over vann­ kanten, undrende på hva slags rare skapninger som dro forbi. Å GÅ PÅ EN SMELL Kilometerne gikk raskt unna i starten og stemningen var god, men etter knappe tre km gikk vi på en liten smell. Det har hele tiden vært et gradvis økende snølag oppå isen. Nå er det rundt 20 cm snø, der den nederste delen begynner å bli fuktig og slapsete. Overvann! Dette er egentlig et interessant fenomen – i teorien. I praksis? Mmm – not so much! Overvann oppstår av at snøens tyngde presser isen nedover, slik at vannet pipler opp gjennom alle mulige sprekker, og blander seg med nederste lag av snøen. Resultatet blir et herlig slaps som ofte ikke fryser fordi snølaget oppå isolerer mot den kaldere luften.

I dagboken har jeg skrevet: Skuffende hytte – åpen dør – nedslitt – full av snø. Ingen synlig vedlikehold på mange år. Hviledag trenger både vi og hundene, men vi er skjønt enige om at vi har det langt mer komfortabelt i teltet enn det vi kan få her. Vi fortsetter derfor et stykke til før vi slår leir. Ni dager tidligere, tre dager etter skjema grunnet uvær og sterk vind, ble vi landsatt 12 | Polarposten | Nr. 2-2021

ved iskanten i Ekmanfjorden. Kapp Smith i Dicksonfjorden der vi nå stod, var aldri med i den opprinnelige turplanen vår. EKMANFJORDEN Det var grytidlig en stille klar morgen. «MS FARM» tøffet ut Ekmanfjorden, mens vi, hundene og minst et kvart tonn bagasje, sto igjen på iskanten. Uroen etter å komme av gårde på turen hadde

Dette er for så vidt greit hådnterbart under en treningstur hjemme, men nå, på første dag av en fire ukers tur på ­Svalbard, er ikke overvann og våte skistøvler særlig stas. I tillegg er dette saltvannsslaps, som fascinerende nok er enda kaldere enn ferskvannsslaps. Saltet gjør sjøvann ikke fryser før ved rundt fire kuldegrader. Saltet gjør også slapset virker seigere og mer sugende, litt sånn som når de salter langs bilveiene. Noe skikkelig herk å bevege seg i. Hundene imponerer! De trekker med god innsats overvann eller ei. Ting går derfor


ganske fint helt til sleden begynner å sette seg fast. Sleden veier oppunder 300 kg denne første dagen og kjennes ut som en oljetanker der vi prøver å styre og buksere den innover. Lederhundene gjør en grei jobb og prøver delvis å følge våre kommandoer for høyre og venstre, og ­delvis å lete seg til en mer farbar vei enn den vi klarer å peke ut for dem. Baksporet vårt blir et herlig sikksakk-mønster innover isen, men det går i det minste fremover. En stund. Plutselig sitter vi bom fast. Snøslapset har bygget seg opp som en bølge oppunder sleden. Det er snøslaps helt til oppunder lasteplanet i nesten hele sledens lengde, og den sitter som limt fast. Uansett hvor mye vi dytter på, klarer ikke hundene å trekke den mer enn en meter eller to om gangen. Vi klarer ikke å løfte eller vippe den ut av ­elendigheten heller. Sleden er alt for tung til det.

Vi er frustrerte og irriterte, men må også le litt av oss selv. Tre kilometer har vi kjørt, og så står vi fast. Det var hunde­ kjørerne sine på Svalbard det!

fastere snø. Vi løper noen runder hver før vi ­bytter, neste mann løper så noen runder før vi bytter igjen. Vi kommer oss ­fremover, men det går smått.

Vi finner frem en spade fra sleden, plassert godt nede i lasset for sikkerhet skyld, spar unna slapset og kjører så videre. Dette går litt bedre, men vi kjører ikke så lange biten før vi på nytt sitter fast. Dette funker ikke.

Den som løper, blir svett på ryggen og får antydninger til krampe i lårmusklene av å gå på ski i det seige slapset. Den som passer spannet, blir småkald av å vente. Sånn jobber vi time etter time, kilo­meterne er frustrerende lange på Svalbard.

Stående i isvann opp til over ankelkulene legger vi en ny strategi. Den ene av oss må løpe opp spor noen hundre meter, snu og så løpe tilbake mens han tråkker dobbeltspor slik at begge sledeskiene har sitt spor, så kjører vi hele ekvipasjen frem til der sporet stopper og begynner på en ny tråkkerunde.

BJØRNESIKKERHET På slutten av dagen har vi kjempet oss inn til foten av fjellet Kolosseum. Knappe seks kilometer fra der vi startet, ­etablerer vi første leir. Vi er vel så langt fra den parademarsjen vi hadde forestilt oss, som det er mulig å komme.

Vi er fortsatt ved godt mot og ser for oss at dette nok bare er et kort belte vi må gjennom før vi kommer inn på

Leiren plasserer vi oppå et lite nes med god sikt i alle retninger. Den mektige fjell­ ryggen Kolosseum ruver over oss og skal Polarposten | Nr. 2-2021 | 13


vise seg å bli vår nærmeste utsikt nesten under hele oppholdet i Ekmanfjorden. Det er forholdsvis stille vær nå, og kan selvfølgelig blåse opp før vi aner det, men muligheten for le blir ofret for å ha best mulig utsikt. Eller rettere sagt best mulig oversikt – oversikt over en eventuell isbjørn som spaserer forbi. Bjørnesikkerhet må alltid komme fremfor komfort, det bestemte vi allerede under planlegging av turen. Isbjørn er verdens største landlevende rovdyr, og de store hannbjørnene veier 600 kg eller mer. Dette er et vanvittig stort rovdyr, et rovdyr som i utgangspunktet ikke frykter et eneste levende vesen. De er derfor veldig nysgjerrige, og de ser på alt annet ­levende som et mulig måltid. Vårt trumfkort er at vi reiser med åtte grønlandshunder. Hunder, særlig når det er så pass mange som et spann, er noe de fleste isbjørner velger å unngå. Særlig binner med unger trekker ofte langt unna 14 | Polarposten | Nr. 2-2021

bjeffende og hylende hunder. For oss er derfor hunder oppstallet utenfor teltet, den beste sikringen vi kan ha. Ifølge erfarne hundekjørere på Svalbard, er hunder langt bedre enn de tradisjonelle snubleblussene som turfølger som oftest setter opp rundt teltet. I tillegg til hundene har vi selvfølgelig med hver sin rifle med kraft nok til å drepe en bjørn, og en signalpistol med et rikt antall knallskudd. Vi har faktisk med en del nød­ bluss/signalraketter i rødt, grønt og hvit lys for å kunne tilkalle oss oppmerksomheten fra et eventuelt skuterfølge eller rednings­ helikopter om vi trenger assistanse. TØRT OG VARMT I TELTET Vi var ikke akkurat tørre på beina da vi slo leir den kvelden, og votter, lue og ullundertøy var jaggu fuktige de også. Det ble derfor noen timer med primus­ fyring for å tørke støvler, ullkartanker og ull­sokker og øvrige klær. Men alt dette er rutine for oss fra tidligere turer.

Når vi slår leir tråkker vi først teltplass dersom det er løssnø, deretter strekker vi ut wire og staller opp hundene, slår opp teltet og flytter inn den bagasjen vi trenger i teltet. Vi har alltid med nok mat og brennstoff til å kunne ligge værfast en dag eller to uten å måtte hente nytt i sleden. Vi deler oppgavene mellom oss etter at hundene er på plass og teltet oppe, og annenhver dag er vi inne- eller ute­ mann. Når vi pakker av sleden bærer utemannen alt utstyret fra sleden til teltåpningen, der innemannen tar imot og plasserer alt på sin faste plass. Kjøkkenkasse, primuskasse, beddinger, klesbagger og våpen har alle sine faste plasser i teltet. Deretter tar innemannen av seg ytterklær og skistøvler, børster omhyggelig snø av alt, før han trekker inn i innerteltet. Neste oppgave er å fyre opp en eller to primuser, alt etter hvor kaldt det er ute og


hvor mye tøy som skal tørkes. Når dette er gjort bytter han til tørt ullundertøy og får alt sitt fuktige tøy hengt til tørk, fyller en kjele eller to med snø og begynner å smelte til vann. Utemannen fôrer hundene og pakker alt løsøre inn i sledetrekket før han surrer godt igjen. Alt skal ligge trygt plassert og være sikret uavhengig av vind og vær som måtte komme. Deretter sikrer han at det er nok snø på snømattene, strammer alle bardunene godt, fyller snøbaggen og plasserer den i det lille forteltet i hode­ enden for å sikre oss lett tilgjengelig ren snø til drikkevann. Så er det utemannens tur til å krype inn i teltet og foreta samme avklednings- og snøbørstingsrutine som innemannen. Så sant været tillater det, gir vi en runde med drikke til hundene litt senere på kvelden, og etter at vi selv har spist og smeltet opp nok snø. Å gi hundene drikke, å forlate det varme teltet og den lune

soveposen for å gå ut i kulden igjen, er en lite fristende oppgave, så den går også på omgang annenhver dag. TØRRE PÅ BEINA, MEN FORTSATT KRAMPE I LÅRENE. De neste dagene klarer vi å holde oss tørre på beina, men vi unngår ikke nye runder med krampe i lårene og blod­ smak i m ­ unnen. Vi har fortsatt drøye tre kilometer igjen av fjorden før vi når mudderbankene innenfor og deretter vel fire kilometer på fastland før vi når inn til Holmstrømmorenen. På godt føre er dette knapt en halv dagsmarsj, men føret ikke godt. Det vi håpet skulle være et kort parti med løssnø og overvann bare fortsetter. Vi kjemper oss videre i 30–50 cm løssnø. Svalbard har et tørt klima sammenlignet med mye av fastlands-Norge På Svalbard snør det egentlig lite, men det føyker desto mer. Snøen her i dalen er lang­ transportert med vinden fra breene og fjellene rundt oss, før den legger seg fint

i dalbunnen der vinden tar litt mindre. Alle snøkornene er derfor slipt passe runde i kantene slik at de nesten ikke fester seg i hverandre. Vi følger landkallen innover med fjordis og overvann på den ene siden, og en bratt fjellskrent på den andre. Snøen er som finmalt sukker, nesten melis, å bevege seg i. Og vanvittig frustrerende å oppleve at det nesten ikke bærer oss. Selv når vi går frem for å tråkke spor er det frustre­ rende dårlig hold i snøen etterpå. Det å tråkke spor blir likevel den eneste måten å få fremdrift på. Vi velger også å tråkke dobbeltspor, to parallelle spor i omtrent samme bredde som hunde­ parene og sledeskiene har. Dobbelt så mye arbeid for oss å tråkke, men ­hundene og sleden får best mulig frem­ drift på den måten. Vi holder oss tørre på beina disse dagene, men vaser oss frem i løssnø time etter time. Lårmusklene får kjørt seg, og krampen er aldri langt unna. Polarposten | Nr. 2-2021 | 15


Hundene går med snø til nesten oppunder buken der det er bra hold i snøen, og ender opp med å svømme seg fremover der den er løsest. Etter noen arbeidsøkter med slede som kjører seg fast i løssnøen velger vi å kjøre med halvt lass om gangen for å kunne holde noenlunde jevnt sig. Vi kjører da halve lasset et stykke fremover, pakker av sleden og drar tilbake for å hente resten av lasset. Kjører så dette frem og forbi forrige lass, før vi på nytt må pakke av, snu og hente bakerste lass igjen. Tid­ krevende, frustrerende og utmattende, men eneste løsningen som gir stabil fremdrift. Avstanden fra leir til leir er fortvilende kort, bare 3–4 km hver dag. Hundene og vi har selvfølgelig gått tre ganger denne strekningen, men i effektiv forflytning er det så kort. Vi tør heller ikke kjøre så lange etapper før vi vender om for å hente neste lass, i frykt for at en isbjørn skal finne frem til sakene våre mens det ligger ubeskyttet. Det ville være krise om en bjørn ødela livsviktig utstyr eller spiste opp mat vi vanskelig kan klare oss uten. DETTE GÅR FAKTISK IKKE På dag fire har vi kun kommet oss knappe 16 km fra der båten satt oss i land på iskanten. Dette er ikke bra. Vi er smertelig klar over situasjonen den labre fremdriften har satt oss i, og i teltet den kvelden blir vi enige om at i morgen er siste dagen vi kan kjempe oss innover, dersom føret ikke blir merkbart bedre. Vi har slått leir et stykke opp i morenen som er innerst i dalbunnen, har funnet oss en smal passasje opp et gammelt elveleie. Det er overskyet og flatt lys, så vi ser ikke konturene godt nok til å gå videre. Vi tar kvelden og håper på bedre sikt dagen etter. Dessverre våkner vi til flatt lys femte dag også, og har ingen kontroll på konturene i terrenget rundt oss. Med rifle på ­ryggen lar vi hunder og telt stå igjen mens vi prøver å rekognosere en farbar vei i retning breen. Vi finner en lei som ser gjennomførbar ut, returnerer for å rive leir og pakke slede, før vi kjører sporet 16 | Polarposten | Nr. 2-2021

vårt så langt det fører. Vi kjører med fullt lass det stykket vi har spor, men må så gå over til halve lass igjen.

hun ikke har appetitt er en gåte jeg først skal finne ut av lenge etter at vi er tilbake i Norge.

Rundt lunsjtid må vi innse at dette faktisk ikke går. Morenen er temmelig kupert, i det flate lyset klarer vi ikke å velge en fornuftig rute, og snøen er så dyp at hundene svømmer seg frem­ over vel mye som de går. Vi tar et raskt krigsråd over hver vår pose Real Turmat, og bestemmer oss for å snu. Det sitter utrolig langt inne å snu, men vi har lyst til å oppleve mer på Svalbard enn å kjempe oss innover Ekmanfjorden og opp Holmstrømbreen, før vi kanskje måtte snu uansett grunnet for knapp tid til å komme videre fremover.

På denne turen er vi langt fra folk og må være selvforsynte på alle fronter, også når det gjelder vår egen og hundenes helse. Om en hund får store helse­ problemer er ikke dette noe vi er utstyrt til å håndtere. Da er i verste fall avliving eneste løsning.

Ny plan legges, og den nye ruten går nå over til Dicksonfjorden og derfra nordover mot Wijdefjorden og traktene helt nord på Spitsbergen. Tilbaketuren ned fra morenen går mye lettere enn opp. Det er spor fra både i dag og i går, så vi ender opp med å passere både leir fire og tre før vi tar kvelden. HVA ER DET MED EQQO? For to dager siden, på dag fire, merket vi tydelig at Eqqo var mer sliten enn de andre hundene. Hun er eldste hund på turen, nærmer seg ti år gammel, og ser ut til å ha brent seg ut i det harde slitet. Hun har ikke krefter til å trekke og appetitten er borte. Når hun nesten ikke får i seg mat, får hun heller ikke kreftene tilbake og er inne i en ond sirkel. I går da det gikk litt lettere virket hun en anelse bedre igjen, men i dag er hun i elendig form igjen. Hun har luffet med slakk line i spannet på formiddagen, gått løs bak spannet en stund midt på dagen, og i ettermiddag sjanglet seg frem i løssnøen og bare så vidt holdt følge med oss. Noen dager er hun litt bedre, går en økt i led sammen med datteren Føyke, men etter noen økter med rolig gange er hun utkjørt igjen. Jeg er alvorlig bekymret for henne og veldig usikker på hva som er årsaken. Den umiddelbare årsaken er selvfølgelig at hun har dårlig appetitt, får i seg alt for lite næring, og forbruker mye energi på å bevege seg på det dårlige føret. Hvorfor

Vi har med kun én type hundemat på turen, og hvis den ikke faller i smak er ikke alternativene mange. Fra og med femte dag velger vi derfor å gi Eqqo deler av vår egen middag blandet med litt hunde­mat. Vi reduserer våre egne porsjoner nok til å gi henne et fristende måltid hver dag. Hun spiser dette med god appetitt, men får likevel i seg mye mindre energi enn det hun forbruker. UTEN MAT OG DRIKKE, DUGER HUNDEN IKKE Hundene får pemmikan, spesiallaget ekspedisjonsfôr etter resept fra nord­ amerikanske prærieindianere og tidligere tiders polfarere. Pemmikan var ­opprinnelig et langtidsholdbart produkt laget av tørket, knust bøffelkjøtt ­blandet med smeltet fett. Når dette stivnet i klumper, kunne det oppbevares i lange tider uten å bli bedervet. Vår pemmikan er laget av fiskemel og fett, blandet med vitaminpulver ­beregnet på hund. Det er en skikkelig energi­ bombe med i overkant av 5200 kcal/kg, inneholder ikke vann, og kan gis rett til hunden uten noen form for oppbløting eller tilberedning først. Dette er absolutt det mest vekteffektive fôret vi klarer å frakte med oss, i hvert fall innenfor vårt budsjett, og også noe av det mest tids­ besparende å fôre med. Pemmikanen vi har med er hjemmelaget og vi har pakket den i frysebeger av plast, 400 gram i hvert beger. Pemmikanen er selvfølgelig ingen høydare på smak sammen­lignet med råfôret hundene får til daglig, men de knasker i seg sine daglige porsjoner uten å mukke. Hvis vi ser bort fra Eqqo som var syk, gikk ingen av de andre hundene synlig ned i vekt i løpet av ukene vi var på tur.


Polarposten | Nr. 2-2021 | 17


HØR! ER DET MOTORDUR? I det vi er i ferd med å slå leir på dag fem, stopper vi begge brått opp. Vi hører plutselig noe som kan minne om motor­ dur i det fjerne. Vi holder pusten for ikke å overdøve lyden. Prøver å lokalisere hvor den kommer fra, og forstår fort at det er snøskutere vi hører.

vis. Men om de kjører opp spor utover dalen, så er absolutt sporet deres noe vi kan tenke oss å treffe på. Målet for morgendagens marsj er dermed avgjort. Og en solid dagsmarsj vet vi at det blir å krysse dalen, vi har innsett den harde virkeligheten. Føret i dalen kommer ikke til å bli bedre enn dette.

Jens er kjapp til å få opp kikkerten og speider i retningen lyden kommer fra. Det er flatt lys, nesten white-out, men han oppdager plutselig et lite skuterfølge på andre siden av dalen, rundt 4 km unna leirplassen vår. Hvor kommer de fra? Hvem kan det være? Vi har ingen aning egentlig. Det er normalt lite skutertrafikk i dalen der vi er nå, i hvert fall skuter­følger med t­ urister, dalen ligger bakvendt til fra alle kanter.

SOL! ENDELIG SOL! Vi våkner til sol neste morgen. Ikke a ­ kkurat der vi har leir, men der vi snart skal gå er det sol. Seks dager på tur på polare Svalbard skulle det altså ta før vi fikk bruk for solkrem og solbriller. De fleste bildene vi har sett fra andre gir jo inntrykk av at strålende sol, knallblå himmel og gnist­ rende hvite snøvidder er standarden her oppe. Virkeligheten er en annen.

Vi lurer et lite øyeblikk på om vi skal fyre av gårde et lysbluss for å oppnå ­kontakt, men slår det fra oss. Vi har egentlig ikke SÅ lyst på kontakt med mennesker allerede nå, og vi er jo ikke i nød på noe

Lokale vi var i snakk med før vi la i vei på turen, var ærlige om at langt de fleste dagene gjennom vinteren er vind, føyke og flatt lys. Men det er selvfølgelig ikke det som selger. All markedsføring for

18 | Polarposten | Nr. 2-2021

turisme går på sol, sol og atter sol. Ja, ja, nå er det endelig vår tur. Marsjen over dalen blir like tung som de fem første dagene, men det er stor forbedring å kunne gjøre det i solskinn. Det å kunne rusle i bare ulltrøye, myse lit mot solen, lene seg på det solvarme sledetrekket når vi har pause, alt dette løfter stemningen flere hakk. Vi får liksom bekreftet at valget om å snu var det rette. Selv været er med oss, NÅ skal alt gå så mye bedre! På slutten av dagen finner vi skutersporet, halvt gjenføket og så vidt synlig, men det er der. Det er så vidt synlig i det gode lyset, uten sol hadde vi nok ikke funnet det. Etter å ha slått leir går vi derfor opp noen kilometer av sporet for å kunne følge det neste dag om sikten skulle bli verre. NY-ÅLESUNDINGER PÅ TUR Og sikten ble verre, vi våknet på nytt til lavt skydekke, sur vind, snøbyger og flatt, flatt lys.


Takket være sporet bruker vi kun en halvtime på det som ville vært nesten en dagsetappe uten. Selv med kun syv hunder for sleden kan både jeg og Jens snørekjøre bak for første gang på turen. Det er herlig, men varer kun til litt forbi enden av sporet vårt. Skutersporet blir borte for oss og vi klarer ikke å finne det igjen. Det er bare å basere seg på at det blir sportråkking ut hele fjorden igjen. Sleden er heldigvis overkommelig med fullt lass nå, så vi slipper etapper frem og tilbake for å hente halve lasset. På den knappe uken vi har vært på tur har vi gått merkbart ned i vekt, sleden altså, ikke oss. Det går med omkring 9 kg med menneske­ mat, hundemat og brenn­stoff pr døgn, så seks dager på tur letter sleden med drøye 50 kg. Det merkes på fremdriften. Det blir leir like ved overgangen mellom fastland og sjøis på kvelden. Vi vil helst holde oss på det tørre så langt vi kan. Men skillet mellom land og is er ikke så

lett å oppdage. Der jeg skal grave ned snøanker til oppstallingswire til hundene treffer jeg på stålis 20 cm ned i snøen. Vi har heldigvis med isskruer også for akkurat slike tilfeller. Morgenen etter fortsetter vi selvfølgelig videre, det er ikke mye annet å gjøre. Etter noen timer med tråkking og slit hører vi igjen motordur. Bak oss denne gangen, og den blir bare sterkere og sterkere. Når vi først har dem så nærme vil vi j gjerne hilse på, og aller helst ha glede av sporene deres om de skal samme vei som oss. Vi er skjult bak en liten elvemorene fra en sidedal og er redd de skal passere uten se oss. Jeg hiver meg rundt og springer av gårde det jeg klarer gjennom løssnøen. Kommer meg over kanten på morenen og stiller meg lett synlig. Skuterne ser meg og svinger innom for en prat. Det viser seg å være tre av personalet i Ny-Ålesund som er ute på påsketur. De har kommet langs den ruten vi opprinnelig hadde

tenkt oss, og skal nå over til Dickson og videre til Pyramiden, en nedlagt russisk gruveby fra Sovjet-tiden. De forteller at det er uvanlig mye snø i Ekmanfjorden i år. – Mer enn jeg noen gang har opplevd før, sier den ene av dem. Jo takk, det har vi merket. De ­rapporterer også om mye snø over breene. – Det er like greit vi har valgt å legge om ruten, sier de. Det var også de samme tre som var her på skuter for noen dager siden, men da ga de opp fordi de traff på så mye overvann på fjorden. – Åh, sier du det? tenker jeg. Det er en hyggelig gjeng å snakke med, men vi må alle videre. Ekstra gledelig for oss, er at de skal videre i samme retning som oss. Vi får nå fastere spor å gå i, og kan kanskje klare mer fornuftige dags­ marsjer enn vi har hatt hittil. Skuterne fortsetter videre, prøver seg en tur ned på isen, men snur raskt opp igjen til land­ kallen der vi går, for å slippe overvann. Polarposten | Nr. 2-2021 | 19


Vi tar lunsj ved den gamle fangsthytten i Tålmodbukta, skuterne har kjørt like forbi hytteveggen for å hjelpe oss. Jeg nevnte at vi var nysgjerrige på hytten og ­kanskje lurte på å overnatte der om vi fant ­nøkkelen til den. Vi var nemlig blitt fortalt at hytten var låst, men at det skulle være en nøkkel gjemt på hytten et sted. Vi trengte ikke nøkkel, for å si det sånn. Døren var ikke bare ulåst, den sto på vidt gap, sprengt opp av sterk vind eller en nysgjerrig isbjørn. Det var et lite lager av 20 | Polarposten | Nr. 2-2021

både ved og kull i hytten, men den var også halvfull med snø og mye gammelt rot og ræl. Ikke fristet det til overnatting, og ikke fristet det til lunsj. Vi nøt Real’en ute før vi fortsatte videre. Akkurat det å fortsette videre høres jo veldig enkelt ut, men er jo egentlig ingen selvfølge. Vi er nå midtveis i åttende dag på turen, en sammenhengende tyngre tur enn disse åtte hundene noen gang har vært med på. Likevel våkner de hver morgen og hyler av glede for en ny

arbeidsdag. Hver dag har vært et slit der de delvis kaver og svømmer seg frem med en blytung slede på slep. Bortsett fra Eqqo som er syk, er hundene ukuelige og ser heller ut til å blomstre enn å visne under de tøffe forholdene. FERSKE ISBJØRNSPOR Fra Tålmodbukta går veien opp noen s ­ kikkelig bratte kneiker, over Blomesletta, og så videre ned igjen til Dicksonfjorden. Akkurat her er det luksus å ha oppkjørt spor. Det sparer oss for mye


slit, og ikke så reint lite tid med å finne egnet rute og tråkke eget spor. Når kommer litt opp i høyden på blomeslette blir føret merkbart bedre. Vinden tar tydeligvis hardere her og snøen har pakket seg bedre. Vi velger lei etter der det er fornuftig ta seg frem med hundespann, ikke bare der skuterne velger å kjøre. Vi unngår noen bratte skrenter og skråkjøringer på dette viset. Like før det høyeste punktet på Blomesletta treffer vi turens første sikre isbjørnspor. Det er ikke helt ferskt, men fra en eller annen gang siste døgn er det. Det er spor i løssnø, så det er ikke fine skarpe kanter, men vi ser likevel merker etter tredeputer og tær som viser hvilken vei bjørnen har gått. Typisk nok noen­ lunde i samme retning som oss. Ingen av hundene har hatt kontakt med isbjørnspor tidligere, men det er med en gang tydelig på dem at dette er noe helt annet enn alle andre lukter de har vært borti tidligere. Alle som en hiver seg over sporene, interessen virker langt mer intens enn jeg noen gang har sett tidligere. Dette er et stort rovdyr de treffer på, ikke elg eller rein som hjemme, men selve erkefienden gjennom flere tusen år. De snuser lenge og vel på sporene før de prøver å legge i vei for å følge dem. Artig som det kunne vært å oppspore bjørnen, lar vi det klokelig være. Vi blir skjerpet etter å ha sett bjørne­ sporene, får en påminnelse om at bjørnen kan dukke opp når vi minst venter det. Etter en uke der vi ikke har sett et eneste tegn til bjørn er vi blitt slappe med sikker­ heten. Vi lar oftere og oftere riflen ligge på sleden fremfor å ha den på ryggen når vi går frem for å tråkke spor. Vandrer rundt i leirområdet mens våpenet ligger i teltet. Nå er det full skjerpings og riflen er innen rekkevidde hele tiden. Også på do! Akkurat det siste der er jo en selsom affære. Du går ut av teltet med dorullen i den ene hånden og riflen i den andre. Spar deg et hull i snøen, kikker deg nøye 360° rundt, før du setter deg langsomt ned i hockey med riflen innen rekkevidde. Vi går en liten kilometer videre fra bjørnesporet før vi slår leir. Akkurat i det Polarposten | Nr. 2-2021 | 21


vi er ferdige til å krype i teltet kommer skuterfølget tilbake. Dette lover ikke godt ­tenker vi. Og helt riktig, skuterne har gitt opp å komme frem. De har snudd for å reise tilbake til Ny Ålesund. De melder om mye overvann i Dicksonfjorden. Så mye at de ga opp å krysse fjorden med skuter av frykt for å sette seg fast i issørpen. KAPP SMITH Vi snakker sammen i teltet den kvelden og er begge enige; Vi har egentlig ikke noe valg, vi må videre og vi må krysse fjorden for komme fremover dit vi skal. Neste morgen fortsetter vi derfor videre med mål om å finne et egnet sted å krysse over. Vi har heldigvis skuter­ sporet å følge helt frem til fjorden, der ­Ny-Ålesunderne valgte å snu. Vi kjører ned fra Blomesletta til fjorden og har en helt forunderlig sledetur videre innover. Det er snø og steile fjell på den ene siden, og åpen fjord, bølgeskvulp og måkeskrik

22 | Polarposten | Nr. 2-2021

på den andre. En surrealistisk opp­ levelse. På denne etappen prøver vi også noe annet helt nytt for oss. Eqqo klarer ikke å holde de andres tempo i utforkjøringene, så hun må være passasjer på sleden. Hun er en høyst ufrivillig og absolutt motvillig passasjer. Vi har ikke plass inni sleden slik hundekjørere normalt har, men må surre henne fast oppå lasset. Det tar noen forsøk før vi finner ut av det, og etter en stund kjører vi videre som om vi aldri skulle ha gjort annet enn å ha hund oppå sleden. Å trives på lasset, det gjør hun ikke. Hun gir oss høylytt beskjed om at dette er langt under hennes verdighet. Står vi stille er det greit, da kikker hun kun på oss med sørgmodige og ­misbilligende øyne. Er vi i bevegelse er det en ­gudsjammerlig hyling og sutring helt til vi stopper igjen.

Utpå ettermiddagen kommer vi oss til Kapp Smith, der vi ankom i innledningen til denne artikkelen. Vi er slitne i kroppen etter en krevende dag, men kanskje enda mer sliten i ørene. Vi ser virkelig frem til å kunne ha en velfortjent hviledag i den gamle fangsthytten som står der, men oppdager raskt at skal det bli hviledag, så blir det i teltet. Etter ni harde dager på tur skal det gjøre godt med en hviledag. Sove lenge, spise mat og godis, tørke klær, lese bok. De eneste uteoppgavene vi skal gjøre er å fôre hundene rikelig, og å rekognosere første del av ruten over til andre siden av fjorden. Isen har ikke lagt like lenge i Dicksonfjorden som i EKmanfjorden, så vi må få hakket oss gjennom isen og målt tykkelsen noen steder utover fjorden. Men det blir i morgen. Nå skal vi først spise og sove.


RØROSLØPET 2022

Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge inviterer til løp 12.–13. februar

FOTO  Trine Lysholm Hagan

HVOR Rørosløpet 2022 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til Vauldalen. www.vauldalenfjellhotell.no LØYPE Rørosløpet er et to-dagers løp med distanse på 2 x 30 km. Løpet er åpent både for slede- og nordisk stil. Det er også muligheter for å delta i turklasse 30 km, enspanntest 10 km og 10 km snørekjøring. Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom ­Brekken og svenskegrensen. Så snart løypen er endelig avklart vil løypebeskrivelse være å finne på www.roroslopet.no. Løpet kjøres etter NHFs regler.

Junior/senior nordisk Rekruttklasse, se hjemmesiden for informasjon Turklasse 30 km uten tid Snørekjøring 10 km Enspanntest 10 km kan tas begge dager (gjelder RNB 2) Egne spannklasser for RNB – registered nordic breed, RNB 1 for Siberian Husky og RNB2 for Alaskan Malamute, ­Grønlandshund, Samojed, Yakutian Laika og Canadian Eskimo Dog. PÅMELDING Åpner for påmelding 01.12.21, Frist: 25.01.22 Gjøres pr e-post til roroslopet@polarhund.no Benytt påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside.

Rørosløpet kvalifiserer til Polarhundprøve 4 (langdistansetest C) i henhold til reglementet for Norsk Trekkhundchampionat for renrasede polarhunder.

VED SPØRSMÅL KONTAKT Gisle Uren 917 27 477 Rita Lysholm 926 14 849 Håkon Holmli 473 17 039

SPANNKLASSER Senior slede 8-spann Senior slede 6-spann Senior slede 4-spann Junior slede opp til 6 hunder

Arrangør: Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge, ­medarrangør: Femund Trekkhundklubb. Flere detaljer finner du på www.roroslopet.no


HØSTSAMLING på Tyinholmen

FOTO  Ida Skadeberg

24 | Polarposten | Nr. 2-2021


Polarposten | Nr. 2-2021 | 25


1

6

7

2

3

8

4

1. Barn og hund. Foto: Lise Pedersen Rånes 2. Foto: Trine Lysholm Hagan 3. Kløvtest 4. Foto: Ida Skadeberg 5. Foto: Trine Lysholm Hagan 6. BIS 7. BIS valp 8. BIS veteran 9. Rajumas Just Aboki of Otis, BIS 26 | Polarposten | Nr. 2-2021

5


UTSTILLINGSRESULTATER PLASSERING RASE

HUND

BIR BIM

Alaskan Malamute Alaskan Malamute

Terra Polar’s Habile Cooper Cahppes Sienna Of Redx

BIR BIM

Samojed Samojed

Rajumas Just Aboki of Otis Rajumas Heidi of Player

BIR Grønlandshund Balder Av Wanvare BIM Grønlandshund

9

BIR BIM

Yakutian Laika Yakutian Laika

Triumf Temnaya Loshadka Almazy Anabara Ellie Diversity

BIR BIM

Siberian Husky Siberian Husky

BIS 1 BIS 2 BIS 3 BIS 4

Samojed Yakutian Laika Alaskan Malamute Grønlandshund

Rajumas Just Aboki of Otis Triumf Temnaya Loshadka Terra Polar’s Habile Cooper Balder Av Wanvare

BIS 1 valp BIS 2 valp BIS 3 valp BIS 4 valp

Grønlandshund Samojed Yakutian Laika Alaskan Malamute

Qimmeq Qimuttoq’s Ace Ask Belaya Moluca’s Arya Diversity Just for Fun Team Grensefjells Første Varga

BIS 1 junior BIS 2 junior BIS 3 junior BIS 4 junior

Samojed Alaskan Malamute Grønlandshund Siberian Husky

Rajumas Kaisa of Power Spotty Dot’s Weri Spotlight Farkas Y av Wanvare Tonordico Honey Fox

BIS 1 bruks Samojed BIS 2 bruks Alaskan Malamute BIS 3 bruks BIS 4 bruks

Rajumas Heidi of Player Southern Arctic’s Amazing Wargo

BIS 1 veteran Grønlandshund BIS 2 veteran Siberian Husky BIS 3 veteran BIS 4 veteran

Balder Av Wanvare Gelido Vento Candy Girl

BIS Oppdretter

Rajuma

Samojed

KLØVMERKET FREDAG OG LØRDAG MERKET RASE

HUND

Bronse Bronse Bronse Bronse Bronse

Samojed Chief Of Iroquoise White Lona Siba Inu Uquutaq`s wanted Kiku Samojed Snutegrendas AriAnayeli of Washakie Samojed Frigg datter av Frøya og Washakie Samojed Snutegrendas Aiziju of Washakie

Sølv Sølv Sølv

Alaskan Malamute Siba Inu Samojed

Noatak’s Ultra Jervi Du Frosti Uquutaq`s wanted Kiku Chief Of Iroquoise White Lona

Polarposten | Nr. 2-2021 | 27



Utstilling Midt-Norge Endelig sammen igjen

Glade polarhunder og hundeentusiaster satte snuten med kurs for Levanger camping siste helga i september, det var dags for samling! Trofaste deltagere, nye fjes og snuter – i alt 94 påmeldte hunder til årets Stor Cert utstilling. TEKST  Berit Grydeland FOTO  Isabell Goethals

Polarposten | Nr. 2-2021 | 29


Avdelingen startet helga med ­ringtrening i skumringen på fredagskveld, litt yr i lufta og gode instruktører fra Hund&­ Handler. Tor Eirik Huldt-Hagan og Marianne Holmli kjørte dobbel økt for å gi individuell og god veiledning til 14 ivrige handlere og omkring 20 firbeinte. Mange gode råd og god stemning på gressmatta, etter hvert fikk vi også lyskasterne på og slik at økta kunne fortsette litt til. I etterkant var det god omtale om treninga blant deltagerne, det var tydelig at de som hadde meldt seg på var fornøyde med tilbudet. Lørdagens trøndervær stakk ikke kjepper i hjula for rutinerte dommere og ring­ personell, og utover dagen var det noe oppholdsvær også. Nytt av året er at det er hovedklubbens utstillingskomitè som arrangerte selve utstillinga, takk til de som sto på for at dagen skulle bli best mulig for alle. Dommere Arvid Görans­ son og Anne Indergaard bidro også med sitt for å gjøre dette til en rasespesial for polarhunder. 19 valper og 76 hunder i de øvrige klassene var påmeldt, og bedømmelsen gikk på skinner. Da årets utstilling var samme helg som Siberian Huskys egen rasespesial mistet vi en del deltagere, men er allikevel glade for at noen valgte Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norges utstilling. For spesielt interesserte kan vi informere om at rase­ fordelingen var slik: Rase Valp Voksne Alaskan Malamute 7 8 Yakutian Laika 4 15 Siberian Husky 2 Grønlandshund 2 6 Samojedhund 6 44 I år var det mulighet til å arrangere Barn og hund igjen, dessverre var det svært få barn til stede på utstillinga i år. ­Regjeringens koronaåpning var akkurat seks timer for sein til at det kom helt tydelig fram at det ikke var publikums­ begrensninger. Men dagens eneste deltager og familiens ­Alaskan Mala­ mute gjorde, uavhengig av manglende ­konkurranse, en helt utrolig god jobb. 11 år gamle Minèa Marie Alterskjær Aune og 6 mnd gamle Nipnattens Bright ­Northern Star «Denali» debuterte ­sammen i ringen. Minèa og Denalis k ­ ontakt var 30 | Polarposten | Nr. 2-2021

flott å se på, og deres samspill fikk det til å se ut som utstillingsringen var deres hjemmebane. Valpen Denali er ikke Minèas første malamute, men hun har aldri d ­ revet med ringtrening, selv om det kunne se ut slik for oss som så på. 11-åringen forteller at dette syns hun var veldig artig, og at hun har lyst til å trene framover. Mor Rachel Elisabeth ­Alterskjær Aune ser at det kan bli kamp om å få stille hund framover, for Minèa har ikke tenkt å gi seg, kanskje har vi en kommende juniorhandler in spe? Vi gleder oss over at Minèa og Denali ­fortsetter og blir en del av hundenorges framtid! Før finalene var det siste innspurt i avdelingens loddsalg, som vanlig hadde attraktive premier. I år var hoved­ premiene sponset av L. ­Johansen ­Namsos, RS Gulv og Austad ­Maskinpark. En fin tradisjon er trekking av ­katalognummer, med premier sponset av Statskog, Troll, Tip Top m.fl. Mens folket var opptatt med trekking, jobbet utstillings­komiteen iherdig for å gjøre klart TopPets fôrsekker og sløyfer til BISfinalene. Utstillingskomiteen hadde fått mange og flotte premier sponset, og den ­gjeveste av dem alle var nok Togokløv fra Seleverkstedet. Det var stor spenning i BIS-finalen, og til slutt var det ­staselige, fem år gamle Matyella Clown du Soleil «Baron» som ble kåret til dagens vakreste hund sammen med sin eier Nina Kristin Eggen. Konkurransen var stor, og det er alltid stas å bli den som trekker det lengste strået. Nina deltok i år, for 19. år på rad på Midt-Norges utstilling, denne gangen med elleve samojeder og er på den måten med på å sette sitt preg på utstillinga. Gratulerer til Nina! Mens komiteen plukket ned ringene ­beveget folket seg inn i teltet for lodd­trekking. Her var det enda flere som hadde sjans til å vinne, og mange følte seg nok som vinnere når de gikk hjem med nytt fjelltelt, sove­ pose, ligger­underlag, valgfri hjemmestrikket genser fra GarnPrat designet av Rørosstikk, sykkelantenne og kjørestikk fra Kickbike, for å nevne noen av premiene. Det er det som er så fint med Polarhundutstillinga, det er mange sjanser til å vinne premier.

BISFINALER: 1.  Matyella Clown Du Soleil, Samojedhund 2.  Sibekki Fly Winnie of the Pooh, Yakutian Laika 3.  Stuor-Irkes De-Nunaq, Grønlandshund VALP 1.  Polarhiet’s Rising Star, Samojedhund 2.  Winter Never Dies Shadow, Yakutian Laika 3.  Team Grensefjells Første Rocky, Alaskan Malamute 4.  Qimmeq Qimuttoq’s Ace Allaq, Grønlandshund JUNIOR 1.  Taava Y av Wanvare , Grønlandshund 2.  Østbylias Ålrighte Ghost, Alaskan Malamute 3.  Kvitkrullens Olezka, Samojedhund 4.  Tiberio Liinika Ther Spirit of Sac, Yakutian Laika BRUKSHUND 1.  Svartisens Diva, Samojedhund BESTE VETERAN 1.  Chief Of Iroquoise Sacajawea, Samojedhund 2.  Pan, Alaskan Malamute 3.  Toorneq U Av Wanvare Grønlandshund BESTE OPPDRETTER 1.  Polarhiet, Nina Kristin Eggen – Norge

Etter at utstillinga offisielt var over ­samlet det seg en sulten og interessert gjeng til foredrag om kløving og om ­Rørosløpet. Gisle Uren var kveldens foredragsholder, han har bred erfaring i forhold til både kløving og Rørosløpet, samtidig med at han brenner for å dele av sin kunnskap. Stemningen i teltet var god, og det var rom for dialog og ­erfaringsdeling fra publikum. Avdelingen spanderte pizza og brus til de som valgte å bli igjen etter utstillinga.


Fabrikkutsalg

Søndag samlet 17 hunder og ­handlere seg til fellestur og kløvtest. Heidi Skaanes og Per Arne Berg hadde lagt opp ei rute fra campingen, gjennom byen og langs fjordstien. Fint at lokale krefter kan legge opp ruta, det gjør det lettere å arrangere. Av de 17 deltagende hundene var 13 hunder oppmeldt til bronsetest, og alle besto testen med glans. Solen bidro til at turen ble riktig trivelig, og det var nok et flott skue for de som var ute på søndagstur. Mens vi var på tur hadde skjæra hatt fest i en premiepose i et fortelt, så alle de 17 godbitposene til de deltagende hundene var det lite

igjen av. Men Statsskog sponset fem fine ullbuffer og Sundpro.se et gavekort, som ble trukket blant alle deltagerne. Så får det heller være litt overvektige kråker på Levanger denne høsten.

Kickspark for hundetrekk Vi i Sommerbutikken er kanskje ikke så gode på å lage annonser, men er det noe vi kan godt så er det kickspark. Sjekk ut vårt store utvalg på Sommerbutikken.no eller ta kontakt med oss på tlf. 66 91 73 20

På vegne av styret i Norsk ­Polarhundklubb avd. Midt-Norge ønsker vi å takke alle påmeldte til ring­trening, utstilling, foredrag, pizzakveld og fellestur for oppmøtet. Uten deltagere hadde det ikke blitt noe som helst. Takk til utstillingskomiteen, Heidi og Per Arne, Gisle – og alle andre som bidro denne helga gjennom arrangementet. Polarposten | Nr. 2-2021 | 31


32 | Polarposten | Nr. 2-2021


RESULTATER

DOMMER

SAMOJED

Anne Indergaard dømte grønlandshund og samojed

BIR valp Polarhiet’s Rising Star BIM valp Boreas Pia av Bjervetun BIR Matyella Clown Du Soleil BIM Snutegrendas AriAnayeli Of Washakie Beste junior Kvitkrullen’s Olezka Beste veteran Chief Of Iroquoise Sacajawea

Arvid Göransson dømte siberian husky, yakutian laika og alaskan malamute

GRØNLANDSHUND BIR valp BIR BIM Beste junior

Qimmeq Qimuttoq’s Ace Allaq Stuor-Irkes De-Nunaq Branoq Av Rennfokk Taava Y av Wanvare

Beste veteran Toorneq U Av Wanvare

ALASKAN MALAMUTE BIR valp Team Grensefjells Første Rocky BIM valp Sikuruq’s Angijuq Nuna BIR Norhimra’s Absolute Sesi BIM Pan Beste junior Østbylias Ålreite Ghost Beste veteran Pan

SIBERIAN HUSKY

YAKUTIAN LAIKA BIR valp BIM valp BIR BIM Beste junior

Winter Never Dies Shadow Almazy Anabara Taiakh Bulchut Sibekki Fly Winnie of the Pooh Almazy Anabara Gardarika Ot Linika Tiberio Liinika Ther Spirit of Sach

FINALER BIS VALP 1.  Polarhiet’s Rising Star 2.  Winter Never Dies Shadow 3.  Team Grensefjells Første Rocky 4.  Qimmeq Qimuttoq’s Ace Allaq

BEST VETERAN 1.  Chief Of Iroquoise Sacajawea 2. Pan 3.  Toorneq U Av Wanvare

BIS 1.  Matyella Clown Du Soleil 2.  Sibekki Fly Winnie of the Pooh 3.  Stuor-Irkes De-Nunaq

BIS OPPDRETT 1. Polarhiet

Polarposten | Nr. 2-2021 | 33


Livet med polarhund post Covid-19

34 | Polarposten | Nr. 2-2021


Et år i resonansmodus. En tilstand der det oppstår rom for å gjøre … ingenting. Der stresset og kalenderhelvete er byttet bort med muligheten til å være i en situasjon uten å skulle prestere. Uten å skulle levere. Uten å skulle produsere. TEKST  Tone-Lise Vilje  FOTO  Tone-Lise Vilje og Ida Skadeberg

Covid-19 har skapt store problemer og forårsaket sykdom og død. Men den har også gitt oss muligheten til ­refleksjon over livet vi lever. Nå er pandemien på hell og hva gjør vi nå? Etter et år i resonansmodus der vi har lært å bruke naturen på nye måter sammen med ­hundene våre, skal vi nå tilbake til en hverdag fylt av stress og prestasjon? Det er jo på mange måter et valg vi har? Vi har valgt å forsøke å utvide Covid-19-­ tilstanden til å bli permanent for oss. Uten sykdom og død, men med den roen og evnen til å bare være. Være sammen uten andre mål og mening enn å lytte, puste, se og føle. Ta tilbake gleden over å dekke basisbehovene i vår egen hverdag. Polarhunder har noen spesielle egenskaper som er en god match for et liv der fysisk aktivitet og bålnetter og inntrykk er hovedingrediensene. De har evnen til å hvile når det er mulig, bruke krefter når det er nødvendig og søke nærhet til oss og hverandre når det er lurt. De har fysikk, pels og mental styrke til å håndtere alle typer føreforhold og vær. Disse usedvanlige egenskapene gjør polarhunder til de beste kompisene for et hverdagsfriluftsliv der vi lader, ikke utlader. Og det smitter hvis vi bare åpner opp for det.

Vårt friluftsliv har i mange år bestått av skogens ro og fjellets makt, men også av presset til å trene, sluke mil og bratte ­bakker. Det er nydelig når man når ­toppene og kan legge seg på ryggen og puste, men bør ikke veien være like givende som målet? For all del – vi har hatt sjelsettende opplevelser på veien vi har gått, men vi ble litt borte i målbarheten. Appene som måler hvor langt vi har gått, hvor mange høydemeter vi har forsert og hvor mange melkepletter (og griseører) vi kunne spise etter kaloritap. Det er ikke noe galt i å være målrettet og ønske å oppnå noe. Men for oss ble det for viktig. Siden mars 2020 har vi vært oss tre stort sett. En ung samojedhanne, en voksen samojedhanne og matmor. Alt vi har gjort har vi gjort sammen. Uten mål, men med mening. Vi har funnet gleden i hverandre og i oss selv. De to hvite har funnet glede i å kunne speide og observere absolutt alt som rører seg i Nordmarkas dype skoger og fått mor til å tørre å være i ro. Tørre å hvile. Tørre å være stille. De har lekt og laget underholdning, de har trukket og jobbet, men ikke for å logge mil. Bare for å komme til et sted vi ikke har vært før. Eller kanskje stopper vi halvveis og går skarpt til høyre fordi det så så fint ut der og fordi vi ikke har hastverk eller et satt mål.

Jobb og forpliktelser er en del av livet også, og de færreste av oss kan leve av å oppholde oss i konstant resonansmodus. Men vi kan prioritere og bruke tiden lurt. Våre enkle tips til en hverdag med mer ingenting og mindre prestasjonsjag og målinger: • La husvasken vente. Ingen dæver av litt hybelkaniner eller en full kjøkkenbenk. • Middag må alle ha. Spis den ute på tur. • Legg igjen mobiltelefon i gangen når du går. • Ta med hengekøye eller sovepose og fyrstikker i sekken selv om dere bare skal gå en kveldstur. Spontanitet er enklere med litt planlegging. • Kan det vente? La det vente. • Lær av polarhundene våre. Hvil når du kan, bruk krefter når du må. • Tør å være alene og uten kunstig stimuli. • Covid19 har lært oss at mange oppgaver kan gjøres på hjemme­ kontor og ikke alltid innenfor standard kontortid. Et bål, to varme pelser ved føttene og åpne sanser. Det er ikke lenger unntaket. Det er hverdagen. God tur. Polarposten | Nr. 2-2021 | 35


PARVOVIRUS påvist Det er blitt påvist parvovirus-infeksjon hos noen ­hunder i Sør-Norge. Mattilsynet mistenker foreløpig ikke noe større sykdomsutbrudd og mener landets hunder og hundeeiere kan fortsette å følge sine faste rutiner. TEKST  Norsk Kennel Klub

Mattilsynet er informert om at det er påvist parvovirus-infeksjon hos noen hunder/valper i Sør-Norge. Det ­mistenkes ikke noe større sykdoms­utbrudd og det er for tiden ikke mistanke om at dette dreier seg om et nytt eller endret virus. Det er ingen grunn til å endre dine rutiner med hunden basert på de tilfellene som er meldt inn til Mattilsynet nå. Dersom hunden din ikke er vaksinert kan det være greit å få dette gjort, slik at det er mindre sannsynlig at hunden blir syk dersom den skulle bli smittet ved en senere anledning. PARVOVIRUS Parvovirus, også kalt hundepest, er en svært smittsom sykdom. Parvovirus-­ infeksjon gir alvorlig oppkast og diaré – først og fremst hos unge, uvaksinerte hunder. Viruset smitter enten direkte fra 36 | Polarposten | Nr. 2-2021

hund til hund eller indirekte via sko, klær, hender og andre gjenstander som har hatt kontakt med en smittet hund eller dens avføring eller oppkast. VAKSINERING Mattilsynet opplyser at de fleste av de smittede hundene i tilfellene i Sør-Norge var uvaksinerte. Samtidig er det viktig å være klar over at de fleste vaksiner ikke beskytter 100 % mot sykdommen, full­ vaksinerte dyr risikerer også å bli smittet, men blir sjelden syke. Alle hunder bør derfor vaksineres mot parvovirus. Mattilsynet har satt opp følgende ­punkter for vaksinering mot parvovirus: • Valper kan vaksineres for første gang ved 7–8 ukers alder. • Alle valper bør i tillegg vaksineres ved 12 ukers alder, fordi antistoffer

overført fra mordyret kan forstyrre immunresponsen ved vaksinasjon av yngre valper. • Valper som har begrenset kontakt med andre hunder, kan vaksineres første gang når de er 12 uker gamle. Dersom valper først vaksineres ved 12-ukers alder, er det i de fleste tilfeller tilstrekkelig med én vaksine­ dose. Valpen regnes som beskyttet og fullvaksinert 2 uker etter denne vaksinasjonen. • Dersom det bekreftes utbrudd av parvovirus i et geografisk område, kan man i tillegg vurdere vaksinasjon også ved 16 ukers alder. Deretter anbefales det revaksinasjon ved 6 måneders alder og av fullvaksinerte hunder hvert 3. år. Kilde: Mattilsynet


HUNDEVETTREGLENE … gjør deg til en bedre hundevenn! Hunder kalles ofte «menneskets beste venn», og de er fine kjæledyr for både barn og voksne. Hunder flest er ikke farlige, men det er lurt å følge noen regler slik at hunden ikke blir redd eller skremt. Lær deg hundevettreglene og bli en god hundevenn! Ikke ta hundens leker og ikke lek alene med en fremmed hund.

Gå ikke bort til en hund som står bundet alene.

Spør eieren om det er greit før du hilser på hunden. Sett deg ned, rop på hunden og la den komme bort til deg.

Ikke forstyrr en hund som spiser eller sover. Hvis hunden tar maten eller leken din, skal du ikke forsøke å ta den tilbake.

Gå alltid rolig forbi en hund. Hvis du løper og vifter med armene, tror den kanskje at du vil leke. Da kan det hende den jager deg eller napper i klærne dine.

Hvis en hund løper etter deg, bjeffer, knurrer eller viser tennene, er det best å snu seg bort. Stå stille og se en annen vei.

Hunder liker best å bli klappet på halsen eller på siden, ikke klapp oppå hodet. Og ikke bøy deg ned over hunden ovenfra, da kan den bli usikker og redd.

Hvis du møter en løs hund når du er alene, kan det være lurt å snu seg litt bort og se en annen vei.

Illustrasjoner: Karl Gundersen

HAR DU LYST Å FARGELEGGE HUNDEVETTREGLENE SELV? Last ned tegningene og les mer om hvordan du blir en god hundevenn på www.mattilsynet.no/hundevett

Polarposten | Nr. 2-2021 | 37


Hundeloven ute på høring Landbruks- og matdepartementet la onsdag ut ­forslagene til endringer i hundeloven på høring. Det er gledelig å se at departementet har inkludert flere av Norsk Kennel Klubs innspill i forslaget. TEKST  Norsk Kennel Klub FOTO  Trine Lysholm Hagan

Det er fortsatt flere punkter hvor NKK mener det er behov for ytterligere ­presisering og endringer, men det er mye positivt å glede seg over for landets ­hunder og hundeeiere. NKK vil naturligvis gå grundig igjennom lovforslaget fra departementet og gi et utfyllende høringssvar. Norsk Kennel Klub har vært en stor pådriver for å få på plass en ny og for­bedret hundelov. Helt siden før dagens lov ble etablert i 2004 har vi jobbet for en endring. Endelig gir arbeidet konkrete resultater. Det var etter et tett samarbeid med Norsk Kennel Klub, at ­Venstre og ­Stortingsrepresentant Sveinung ­Rotevatn i 2017 fremmet et representant­forslag om endring av ­hundeloven. SAKKYNDIGVURDERING OG KOSTNAD VED KENNELOPPHOLD Det foreslås flere endringer når det ­kommer til avlivning av hunder. Blant annet ønsker departementet å høre om hunde­eier skal ha rett til å kreve inn­henting av sakkyndigvurdering før ­politiet fatter vedtak om avlivning. 38 | Polarposten | Nr. 2-2021

Det foreslås også endring i begreps­ bruken, for å sikre en mer enhetlig tolkning, for eksempel i vilkårene rundt avlivningsspørsmålet. For å sikre like muligheter uavhengig av hundeholderens økonomiske situasjon, er det også foreslått en rimelighets­ vurdering av hvor store kostnader som skal pålegges hundeholderen hvis ­hunden må plasseres i forvaring på kennel. I forslaget fra departementet foreslås det at staten dekker deler av hundeholderens utgifter til forvaring ­dersom hundeholderen vinner frem i retten. KOMMUNENES BÅNDTVANGSREGLER Departementet ønsker også å se på ­kommunenes adgang til å fastsette ­utvidet båndtvang. Et alternativ som er fremmet i høringen er at enkelte av kommunens båndtvangsregler må god­ kjennes av statsforvalteren før de inn­ føres – for å sikre at kommunen innfører båndtvangen på rett grunnlag. POSITIV DREINING AV LOVENS FORMÅL NKK har ytret et sterkt ønske om at hele stilen i hundeloven bør endres for å frem­ heve de positive sidene ved hundeholdet

i større grad, og nedtone dagens ensidige fokus på straff, påbud og forbud. Det er fortsatt ting å ta tak i, men fokuset på hundens rettigheter er viet større fokus i forslaget til departementet. I § 1. som omhandler hundelovens formål, er det blant annet foreslått å innta følgende setning: «Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overens­ stemmer med og tar hensyn til deres natur...» KOMPETANSEKRAV Av andre sentrale endringer foreslås det også et punkt om kompetanse hos hundeeiere. Dette innebærer at hundee­ ieren skal ha nødvendig kompetanse om hold og trening av hund, blant annet om hundens behov, naturlig atferd og bruksområde. Hundeholderen skal bruke kunnskapen om hunden til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Landbruks- og matdepartementet har selv oppsummert dette som de viktigste endringene som er foreslått: • Hundeloven skal fremme et trygt hundehold for mennesker og dyr. Endringene i loven skal bidra til å fore­


bygge at skader og ulemper relatert til hundehold oppstår, og gi økt like­ behandling og forutsigbarhet. • Det foreslås et kompetansekrav som innebærer at hundeholderen skal ha nødvendig kompetanse om hundens behov, naturlige adferd og bruks­område. Hundeholderen skal bruke denne kunnskapen til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår mellom hund, mennesker og dyr. • Det er foreslått å tydeliggjøre og styrke politiets handlingsrom til å gripe inn på et tidligere tidspunkt og deretter bruke opptrappende virkemidler. Det er foreslått nye virkemidler som for eksempel bruk av overtredelses­ gebyr og tvangsmulkt.

• Departementet ønsker å høre hvorvidt en hundeholder skal ha rett til å kreve innhenting av sakkyndig vurdering før politiet fatter vedtak om avlivning, og hvilken kompetanse som i tilfelle skal kreves av de sakkyndige. • For avlivning som virkemiddel, foreslås det et konkret og objektivt vurderingsgrunnlag med tydelige begreper for å sikre en mer enhetlig tolkning av vilkårene. Videre foreslås det å tydeliggjøre ved klarere begreps­ bruk når det kan gjøres inngrep mot hund, for å avverge at hunden urett­ messig jager eller angriper mennesker eller dyr. • For å sikre like muligheter ­uavhengig av hundeholderens økonomisk

­ ituasjon, er det foreslått en s rimelighets­vurdering av hvor store kostnader som pålegges hunde­ holderen ved hundens opphold på kennel. Det foreslås videre at staten dekker deler av hunde­holderens utgifter til forvaring dersom hunde­ holderen vinner frem i retten. • Departementet ønsker å høre to forslag når det gjelder kommunenes adgang til å fastsette utvidet bånd­ tvang. I det ene alternativet foreslås det at statsforvalteren skal godkjenne noen av forskriftene om lokal bånd­ tvang.

Hele høringsforslaget kan leses her. Polarposten | Nr. 2-2021 | 39


Etiske grunnregler for avl og oppdrett Covid-19 har gitt eksplosjon i antall nye hundeeiere i Norge. Vi ser allerede nå en sterk økning i annonser for omplasseringshunder på Finn.no.

Etterspørselen har gjort at det fødes stadig flere kull av våre raser også. Vi ser ikke udelt positivt på dette. Polare brukshunder er raser som krever svært mye fysisk aktivitet og som fortjener eiere som er aktive friluftsfolk hele året. Dette vil også si at oppdretterne av våre raser har et særlig ansvar når det gjelder avl på klinisk friske dyr som kan bli gode brukshunder og et spesielt ansvar når det gjelder valg av valpekjøpere.

rasehunder er et viktig fundament i Norsk Kennel Klubs virksomhet. NKKs formålsparagraf (§1-2) lyder: NKK har til formål å ivareta hundens og hunde­ holdets interesser i Norge, samt å bidra til å fremme positive aktiviteter med hund og utviklingen av den enkelte hunde­rase. NKK skal også arbeide for etisk og praktisk riktig behandling av hunder, og for at avl av hunder skjer i ønsket retning, både når det gjelder rase­standard og rasenes sunnhet.

Vi legger her ved deler av NKKs etiske grunnregler for å forsøke å oppfordre til at avl og oppdrett på våre raser skal skje på en måte som IVARETAR rasenes opprinnelige egenskaper og ikke som et ledd i et husholdningsbudsjett eller fordi hunden er en trivelig hund. Hunder som bruker i avl skal gi positive tilskudd til våre raser og vi mener at etterspørsel ikke skal være faktor i hvorvidt opp­ dretterne velger å avle på sine hunder.

Oppdretternes seleksjon og kombinasjon av avlsdyr danner grunnlaget for utvikling av hunderasene. Målet i hundeavlen er funksjonelt friske hunder, med en rasetypisk konstruksjon og mentalitet, som kan leve et langt og sunt liv til glede for seg selv, sine eiere og samfunnet. Genetisk variasjon er en forutsetning for utvikling av rasene og hundenes mulighet til å tilpasse seg samfunnets krav.

Norsk Kennel Klubs etiske grunnregler for avl og oppdrett* Avl og oppdrett av

Avl og oppdrett må foregå på en dyrevelferds­messig forsvarlig måte,

40 | Polarposten | Nr. 2-2021

i overensstemmelse med NKKs avlsstrategi og etiske grunnregler.

1

Avl og utvikling av hunderaser skal baseres på langsiktige mål og sunne prinsipper slik at avlen fremmer god helse, godt temperament og rase­ typiske bruksegenskaper.

2

Avlen må tjene formålet med å bevare og fortrinnsvis øke den genetiske variasjonen i rasen. ­Matadoravl og paring mellom nært beslektede individer bør unngås. Det skal aldri foretas paringer som gir en innavls­ grad lik eller høyere enn 12,5 %, bereg­ net på grunnlag av en 5 generasjoners stamtavle1,2. Ved bruk av importer brukes de stamtavleopplysningene som er ­tilgjengelige i 3–5 generasjoner.

3

Oppdretteren må drive sitt oppdrett med de nødvendige kunnskaper om rasen, raselinjer, hundehold, avl og oppdrett, samt arbeide for å ivareta og utvikle den aktuelle rasen gjennom valg og


kombinasjon av avlsdyr. Tispeeier bør sørge for at tjuvparing unngås. Paringer ­mellom to hunder med fargen merle, droplet, ­harlekin (hunder med genotype Mm) skal ikke foretas. Paring skal foregå på en måte som ivaretar hundenes velferd.

4

Oppdretteren må sikre gode ­mentale og fysiske vilkår for avlsdyrene. Så lenge valpen er hos opp­ dretteren, må han sikre et miljø som gir valpen en god fysisk og mental utvikling og garanterer god sosialisering. Den enkelte rase skal behandles og følges opp utifra de forutsetninger og behov som er spesielle for rasen.

5

Bare funksjonelt friske hunder skal brukes i avl. Det pålegges enhver oppdretter som velger ut hunder til bruk i avl å avgjøre hvorvidt den aktuelle hunden er mentalt og fysisk skikket for avl. Resultater fra DNA-tester for arvelige sykdommer skal først og fremst brukes for å unngå å avle syke hunder. Ved autosomal recessiv nedarving kan derfor en bærer kun brukes dersom den pares med en hund som er fri for det sykdoms­ fremkallende genet. Hunder som er homozygote for den aktuelle ­sykdommen (DNA-testresultat affisert) bør brukes med forsiktighet. Tisper skal ha alle forutsetninger for å bære frem, føde og

oppfostre valpene på en optimal måte. Affisert hund kan bare pares med hund som har DNA-testresultat fri, slik at det ikke fødes valper som blir syke.

6

Oppdretter plikter å følge NKKs regler vedrørende avlsrestriksjoner for å redusere forekomsten av arvelige sykdommer. Hunder som benyttes i avl må oppfylle alle formelle krav som stilles av NKK for å få valper registrert etter seg. Avlskravene fra den aktuelle raseklubben bør overholdes.

Les hele dokumentet her.

Polarposten | Nr. 2-2021 | 41


42 | Polarposten | Nr. 2-2021


Sommervinden

QAJAQ Denne sommeren tok en brå og uventet vri her på Bakketun.

Med mange år med planlagt flokkøkning uten hell bak oss hadde Lope endt opp som alenehund med sine nå passerte 10 år – med de nykker og særheter det medfører. Min trofaste livspartner gjen­ nom de turbulente 20-årene, sær som SHer flest, men stødig som et fjell, og jeg med evig dårlig samvittighet for å la en polarhund være alenehund. Endelig så det derimot ut som at alt skulle klaffe og at vi kunne ønske en ny valp velkommen. Med Lope fortsatt i topp form burde det gå fint. Vi hadde blitt enige om at tre hun­ der skulle være målet for nå. Et kull etter Rennfokks Frisk og Suna-Saniks Ikateq virket svært lovende og vi satte oss ivrig opp på valpeliste. Så kommer meldingen fra Gisle: «... om det skulle være aktuelt for dere å overta en voksen hund så har jeg en fire år gammel hannhund som jeg vurderer å finne et nytt hjem til.» Oj. Med ett ble livet et hakk mer interessant. Jeg hadde aldri vurdert å ta inn en voksen hund da jeg selvfølgelig også har lært fordelene ved å ha hundene fra de er valper. Med Lopes alder og alene­ hundnykker hadde jeg heller aldri tenkt at det var en spesielt god idé. Men så var det nettopp dette da. I hvilken grad ville Lope orke en valp? Vente enda to år på at valpen skulle bli stor nok til at det ble litt morro? Ville Lope være en god nok rollemodell til å forme det som

forhåpentligvis skulle bli min nye leder­ hund? Kunne det være at det å få inn en «midt i mellom» var akkurat det som fikk puslespillet til å falle på plass? En som var morro for Lope fra starten av – barske ungkarer er jo tross alt favoritten - en som kunne orke en valp bedre når da neste hund kom, en som hadde levd i flokk og dermed var bedre rustet sosialt sett? Kunne denne Qajaq til og med bli neste lederhund selv? Plutselig hadde jeg tusen tanker og spørsmål i hodet, men magefølelsen sa at dette bør du fak­ tisk vurdere. Som forsker gikk jeg grundig til verks og grillet Gisle over telefonen med mine rundt 87 spørsmål fordelt i kategorier og alvorlighetsgrad.

i bak­speilet. Den mest dominerende ­tanken akkurat da er at dette er jaggu en svær hund! Det ligger nærmest en liten ­isbjørn bak i bilen. Resten av turen går til godsnakking og synging, og lovnader om eventyr og kjærlighet.

Meldingen fra Gisle kom bare et par uker før vi skulle ta sommerferie hvor en uke på Hardangervidda sto først for døren. «Hva om vi bare tar med Qajaq på turen vår?» «Hvis vi skal vurdere dette finnes det jo ingen bedre måte å bli kjent på, og ingen bedre måte for hundene å vennes til hverandre på?» Jo, vi er enige, Gisle er enig, detaljer arrangeres, og vipps så ­sitter jeg i bilen på vei for å møte Gisle med Qajaq midt mellom Oslo og Røros i årets hittil heftigste regnvær. Vi får ­akkurat lirket Qajaq’s enorme bur bak i bilen og så er jeg på vei tilbake med 3 kg gylne hår på buksa og et stort og like ­gyllent fjes som titter på meg Polarposten | Nr. 2-2021 | 43


Vel hjemme møter vi Tyler og Lope og går umiddelbart en tur i skogen for intro­ duksjon. Jeg har jo en del bekymringer for hva Lope skal synes om det her, og har mange tanker om hvordan jeg kan gjøre tilvenningen så smidig som mulig. Lope sier seg enig i at han der var litt vel svær, men ingen store utskeielser følger og vi gir Lope litt avstand nå den første dagen og natten. Tidlig morgenen etter er det avreise. Lope, som forøvrig har blitt på størrelse med en katt i forhold til denne nye gullbjørnen, ligger riktignok med ryg­ gen til Qajaq hele veien til Haukeli, men det er ingen sure miner utover dette. Vi parkerer ved Ulevå tidlig kveld og følger stien oppover mot Mannevasstjønni. Vi har en uke til rådighet og med det nye følget er planen å ta det rolig og fokus­ ere på kos og hygge fremfor tilbakelagte kilometer. På veien opp møter vi turens 44 | Polarposten | Nr. 2-2021

første «utfordring»: her kryr det av sau! Med andre ord får jeg testet for fullt om jeg virkelig klarer å holde igjen en kløvbærende Qajaq i full gass – vi veier jo tross alt nesten det samme – og ikke minst om utstyret holder. Til min lettelse klarer jeg dog akkurat å holde denne traktoren av en hund igjen, og jeg er glad for at turen starter oppover og ikke nedover. Vi konluderer derimot med at Qajaq sannsynligvis ikke har møtt alt for mange sau i sitt liv for her gikk stressniv­ ået fort i taket. Gjeteren vi møtte i fjells­ iden ble nok lettere nervøs han óg. Vi slår leir ved Mannevasstjønni og får akkurat dagens siste kveldsstråler smy­ gende inn mellom de fire bratte toppene som omkranser vannet. Vi er enige om at det er skikkelig koselig med to, og hvor fine de var med hver sin kløv side

om side oppover fjellskrenten. Hundene står på wire og jeg har latt det være en utstikker mellom dem. Ikke fordi jeg på dette tidspunktet er spesielt bekymret lenger, det er mer nærmest et eksper­ iment i å gjøre tilpasningen så gradvis og friksjonsfri som overhodet mulig. Vi er tross alt perfeksjonister både Tyler og jeg. Mens kvelden senker seg legger jeg derimot merke til at Lope gir uttrykk for at hun vil bort til Qajaq. Jaha, tenker jeg, dette er jo lovende. Etter noen minutters grubling bestemmer jeg meg for å la Lope snakke for seg selv, og flytter henne inntil Qajaq. Minutter senere ligger de sovende i krans og vipps er alle mine bekymringer forduftet, og tanken om at dette faktisk kan funke begynner å slå ordentlig rot mens vi kryper ned i posen. «Jeg hører jo hvis det blir bråk», tenker jeg. Det blir det ikke.


Neste dag ender vi med å gå til ­Simletindvannet – en tur som nok ble litt i lengste laget for Qajaq som har mindre erfaring med kløv. Her på vestsiden av vidda er jo terrenget litt mindre vidde og litt mere fjell, men det skal sies at stiene er veldig fine og lettgåtte. Generelt et nydelig og småvilt område med mye vann. Vi hadde i tillegg strålende s ­ ommervær hele uka – til vår store glede – men k ­ anskje litt til ­besvær for de firbente. Til tross for en veldig fin etappe ble dagens hoved­ tema igjen sau – denne gangen endte det derimot med ordentlig frustrasjon. Det første som skjer er at vi underveis møter en søye med to lam. Selv om vi prøver å holde avstand og komme oss forsiktig forbi velger denne søya å følge etter oss og utviser tydelig aggresjon. En ting er å trekke en polarhund forbi en sau som står stille. Det er en helt annen ting å få en polarhund til å gå fremover når den jages av en sau bak­ fra. Etter en del gloser kommer vi oss forbi, kun for å oppleve det samme igjen, men denne gangen i leieren med h ­ undene ferdig oppstallet. Her får vi altså en søye med to lam som begynner å utfordre både oss og hundene og rett og slett prøver å jage oss vekk fra leirplassen vår. Når hun er på vei rett bort til hundene som står på wire må vi rett og slett gjøre det vi kan for å skremme dem vekk. Jeg vil nødig plage noen dyr, men dette kunne endt direkte stygt og hvem er det ikke som får skylden da. Hva skal vi friluftsfolk med hund på tur i en nasjonal­ park egentlig gjøre i en slik situasjon? Det ble kveldens store spørsmål. Når sauene er borte finner vi likevel roen ved dette særdeles vakre vannet med en sildrende bekk rett forbi leirplassen. Kveldssolen smiler, hundene sover og livet er godt. Vi ser gjennom bildene fra dagens tur og ser at vi til og med fikk et halvveis vellykket familieportrett etter sånn ca 48 forsøk (å få to hunder til å stå stille og se samme vei er visst betraktelig vanskeligere enn med én). Neste dag har vi kun tenkt å spasere den korte turen inn til Hellevassbu for så å kose oss og slappe av der i to dager. På kartet er det dog avmerket to sommer­ broer. Tidligere erfaring sier at disse broene sjeldent er spesielt hunde­vennlige, og i noen tilfeller er de rett og slett ikke mulig for en hund å krysse, så jeg var litt spent. Polarposten | Nr. 2-2021 | 45


Den første broen er en hengebro med to-tre trinn man må klatre opp til broa. Jaha, tenker jeg, dette blir ­interessant. Vi prøver med Lope først og jeg forventer egentlig at hun skal slå seg helt vrang. Til min store overraskelse spretter hun ­derimot opp trinnene og sprader over som om hengebro var den mest åpenbare måten å krysse en elv på. Her er det nok en som skal vise denne ungkaren hvordan ting skal gjøres! Plutselig har gamlemor blitt verdensmester i alt. Så er det Qajaq sin tur. Litt tvilende får vi han opp trinnene og han ender med å krabbe på magen over broen. Det hele er litt komisk og vi er mest glad for å ha fått begge over uten mere styr, og det følger masse kos og skryt når alle tolv bein er planta på jorda igjen. Neste bro er en mye lengere hengebro og her er det ingen av hundene som nykker i det hele tatt og begge spaserer fjærlett over. Tyler og jeg ser på hverandre og småler i vantro over hvor smertefritt dette gikk. Vi finner turens fineste leirplass ved Øvre Hellevatnet og feirer med et bad. All bekymring for hvordan ­hundene skal gå 46 | Polarposten | Nr. 2-2021


overens er nå borte. De er godt på vei til å bli de neste knoll og tott, og Lope virker mer og mer ­begeistret for Qajaq for hver dag som går. Hun ­inviterer ham til og med til lek. Neste dag går vi en topptur til Buanuten på 1467 moh. For en utsikt! Det er godt og varmt så det hjelper veldig at dette land­skapet er fullt av vann så hundene får kjølt seg ned. Vi observerer at de to har et litt forskjellig forhold til vann – der Lope ­elegant tar et par slurker her og der vil Qajaq helst spise – ja spise – alt vannet som finnes, med livet som innsats. ­Kontrasten mellom de to er ganske komisk og til underholdning for oss. Vel tilbake fra dagstur erklærer hytte­vakten at i dette vannet er det rett og slett umulig å få fisk. Slik har det alltid vært og det står visst skrevet i stein. Vi velger å ta det som en utfordring og klinker til med to ørret til middag. Jeg sprader fornøyd inn på hytta og erklærer tilbake at de får skrive om historiebøkene. Kveldsstemningen er uslåelig med et friskt bad, sol i fjeset, ørret i panna, og lykkelige hunder i lyngen. Vi velger å snu her ved Hellevassbu og somle oss tilbake over de neste dagene. På vei tilbake til Simletindvannet får vi oss derimot en overraskelse: siste henge­ bro har bare to trinn opp til broa, som vi altså gikk ned forrige gang. Dette blir for ­skummelt for Qajaq. Han setter seg helt på bakbeina og etter mye om og men forstår vi at dette får vi rett og slett ikke til. Han er alt for stor og sterk og vi vil jo ikke akkurat traumatisere stakkaran heller. Vi forstår han jo godt óg – elven fosser under broa og det hele virker nok ganske ­skummelt. Men nå blir vi rådville. Her er det for kraftig strøm til at det er forsvarlig å la han krysse selv. Vi hadde neppe fått han til å gjøre det heller. Vi flyr opp og ned elva i en evighet for å lete etter et punkt det kan gå an å krysse, men vi finner ingen. Hva gjør vi nå? Jeg ergrer meg høyt over at de ikke kan gidde å gjøre broene et hakk mer tilgjengelige – ett planketrinn til er alt som skulle til for at dette hadde gått fint. Så ser jeg noe – litt bortenfor broa ligger det en liten haug med gamle materialer, sannsynligvis deler av broa eller reservedeler. Jeg får en idé: vi haler fram de største, mest solide plan­ kene vi finner og konstruerer en rampe opp til broa. Tanken er å gi Qajaq noe som er litt mindre bratt å gå på og med litt mindre utsyn ned til fossen. Med masse

godsnakking og fire støttende hender lar han seg endelig overtale og klatrer opp den improviserte rampen og over broa, ned til en ventende Lope på andre siden. O lykke! Vi bestemmer at dette er nok drama for i dag og slår leir på andre siden av vannet – enda en spektakulær leirplass. Ingenting er så deilig som å være på tur om sommeren i godvær. Mens kvelden senker seg blir vi enige om at det virker veldig lovende å skulle ta Qajaq inn i familien. Resten av turen forløper uten videre dramatikk og fylles kun av kos og hygge. Ikke minst har vi lært at det som kjenne­ tegner Qajaq aller mest er nettopp hans umettelige forhold til kos – det kan aldri bli nok! Dette utspeiler seg også i hans ultimate strategi når han ikke er så ­interessert i gjøre det han blir bedt om: han kaster seg med sine 40 kg på ryggen og foreslår magekos i stedet. Ganske effektivt. Hans kosenivå passer meg egentlig utmerket da jeg noen ganger har savnet litt mer kosevilje fra Lope, hvis selvstendighet grenser til kattenivå. Det sagt ser vi jo at her går diverse påvirkninger begge veier – Qajaq lager mere lyd så nå lager Lope mere lyd, Lope er svært rolig av seg og gjør sannsynligvis Qajaq mer rolig, Qajaq vil ha masse kos så nå vil Lope ha masse kos. I det hele tatt, en fin balanse begynner å utforme seg. Det er godt jeg har to hender! I bilen på vei hjem er det ikke lenger en svarthåret rygg som møter Qajaq, men et

vennlig (litt forelsket?) huskyfjes. Det er ikke så mye å diskutere egentlig – han må nok bli med hjem. Det hele føles riktig. EPILOG Vel hjemme fortsetter sommeren med en uke på hytta i Valdres, noen rolige dager hjemme på Bakketun, en langhelg på Tjøme, og en avsluttende kløvtur til Hvaler hvor vi igjen får full pott på værfronten. Qajaq har visst ikke noe imot litt saltvann i pelsen og tang mellom tærne han heller. Det kommer godt med når han nå har fått en matmor oppfostret på nettopp det. Redningsvest i str XL er på vei i posten. En har blitt to, uten at vi egentlig har merket så mye til det. Qajaq har sklidd så problemfritt inn i familien og vi sitter igjen og føler oss utrolig heldige med at ting skulle falle seg akkurat slik. Kjært barn har allerede fått mange navn: gullfløff, gullklump, kjempefløff og gullbjørn er et lite utvalg. Lope er overlykkelig over å ha fått en så fin kamerat, Qajaq er stor­ fornøyd med den daglige mengden kos, oppmerksomhet og eventyr, vi antar han setter pris på å få dele livet med en så særdeles vakker huskydame, og vi er evig sjarmert over denne enorme gullbjørnen som i all hovedsak bare er en kjempestor valp, bortsett fra at hans størrelse nå føles akkurat helt passe. Nå er det bare å glede seg til høsten, også er jeg litt smånervøs for snørekjøringen til vinteren, men det får vi ta da. ­Velkommen til oss Qajaq – vi lover deg et liv på e ­ ventyr. <3

Polarposten | Nr. 2-2021 | 47


450 kr En bok for alle polarhundentusiaster! Eivind Mjærum og Ole Johan Sætre øser av all sin ­erfaring og kunnskap i denne praktboken om samojedhunden. Boken kan bestilles på leder@polarhund.no


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.