POLARPOSTEN 01 2 017 Samojedsamling på Spåtind
Vinterfriluftsliv 2017
Herpa kropp & hund
Polardistans 2017
Grønlandshundsamling på Johnsgård Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb
Forsidebildet
I sitt rette element, foto av Jonas Warme-Moe
Layout
Fródi AS v/Elisabeth Høisveen
Redaktør
Tone-Lise Vilje
Trykkeri
Merkurtrykk AS, Oslo
Neste utgave
10. juli
Materiell frist
10. juni
Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no
Vil du annonsere i Polarposten? Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/annonsepriser
Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året. Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, treningstips, bilder, interessante observa sjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne i mot ting som får leserne til å trekke litt på smilebåndet. Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjons komiteens eller styrets syn. Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer. 02 | Polarposten | Nr. 1-2017
REDAKTØREN
Allt är relativt, även åldern! August Strindberg mente alt var relativt, inkludert alderen. Og kanskje hadde han et poeng. Norsk Polarhundklubb er 80 år i år! Og hvor lenge er egentlig 80 år sett i sammenheng med hvor lenge samojeden og grønlands hunden har eksistert? Ikke veldig lenge. Men viktigheten av raseklubbens arbeid er minst like viktig i dag som for 80 år siden. I forbindelse med jubileet har Polarposten fått ny innpakning. Kreativ partner Elisabeth Høisveen, som selvsagt har polarhund, har designet et nytt magasin for oss. Og vi er hur stolte som helst av det ferdige produktet. Det var på tide å ta Polarposten inn i den moderne tidsalder, også rent visuelt. Men innpakning er bare ramme og noe som skal fremheve innhold. Utseende og innpakning skal understreke funksjonalitet. I magasindesign, hos mennesker og hos hundene våre. Derfor er fokuset på innhold langt viktigere enn på innpakning, selv om vi heldigvis klarer å ha to tanker i hodet samtidig og sette pris på begge deler. Alder er også viktig i diskusjoner om rasene våre. Hvor langt tilbake skal vi gå for å finne den «riktige» tiden da de «riktige» hundene eksisterte? 100 år? 1000 år? 30 år? Det er ikke lett å si. Lite er mer relativt enn historie. Polarposten skal derfor forsøke å både se bakspeilet og gjennom front ruten på en gang i året som kommer. For å ivare ta både fortid, nåtid og fremtid har redaksjonen fått fantastiske tilskudd den siste tiden. I 2017 vil redaksjonen bestå av journalistene Mari Nymoen og John Petter Nordbø, i tillegg til undertegnede. Som ekstra bonus har vi fått med oss Jonas WarmeMoe, som mange nok husker fra sitt engasjerende og inspirerende foredrag på Tyinholmen i fjor om Astrups sele. Han vil fokusere på historikk, både på folkeslag, eventyrere og rasene våre i nummerne som kommer. I hvert nummer fremover skal vi dykke i Norsk Polarhundklubbs arkiv. Vi skal intervjue medlemmer, gjengi gamle artikler og se på klubbhistorie. Fra årsmøtene der det ikke ble regnet som et virkelig årsmøte før en stol eller to fløy gjennom luften, til intervju med Helge Ingstad og tidligere ledere av klubben vår. Vi skal besøke gamle og unge polarhundeiere og møte noen skikkelig frilufts mennesker som har valgt å leve et litt annet liv enn resten av oss. Det gledes! Gratulerer med dagen! Eller året om dere vil. Tone-Lise Vilje
Polarposten | Nr. 1-2017 | 03
04 | Polarposten | Nr. 1-2017
INNHOLD
02 06 07 08 12 16 21 22 28 32 36 38 42 44 46
Redaktøren Norsk Polarhundklubb er 80 år i år Fjellvettregler for hunden Turistforeningens fjellvettregler får en tryggere skitur Avlsrådene informerer Helseundersøkelse Polarhundtreff i Troms Polarhundtreff med kløvtest i vakre Nordlenangen Herpa kropp og hund Dørstokk mila er ofte lang, men med hund er den kortere Vinterfriluftsliv 2017 Friluftsliv er min hovedgrunn til å ha trekkhund Aktivitetsdag Buskerud og Telemark Grønlandshundsamling på Johnsgård Vi hadde både godt vær, godt føre Samojedsamling på Spåtind Avlsrådet for samojed arrangerte samojedsamling Med godt samarbeid kan alt gå an Det å drive med langdistanse er ingen dans på roser Årsberetning fra styret Styret har hatt et godt samarbeid i perioden Velkommen til Norges minste fjellområde Det er på tide å slå et slag for Skrim Årsmøte Norsk Polarhundklubb 29. april 2017 på Fagernes Medlemsbilder Innsendte bilder fra våre medlemmer Dykk i arkivet Intervju med Helge Ingstad gjort av Stig Bruseth
Polarposten | Nr. 1-2017 | 05
Fjellvettregler for hunden Den som følger Turistforeningens fjellvettregler får en tryggere skitur, men det er ikke bare oss tobente som møter utfordringer i vinterfjellet. Du må også passe godt på hunden din. TEKST Mattilsynet
1. VIS RESPEKT FOR SOLA Hunder kan også bli snøblinde dersom de utsettes for sterk sol og UVstråling. Hunder er ikke like utsatt som oss mennesker, men enkelte hunderaser (og hunder med nedsatt tåreproduksjon) er mer utsatt for å bli snøblinde. På fjellet er sola og strålingen sterk, så vær obs på hvordan hunden ter seg. Snøblindhet viser seg ofte ved at det begynner å renne fra øynene, som blir røde og irriterte.
06 | Polarposten | Nr. 1-2017
Hunden kniper igjen øynene og søker ofte til mørkere steder for å unngå lys. 2. SE OPP FOR SOLBRENTHET Hunder kan bli solbrente, og tynnpelsede raser er mer usatt enn andre. Ører og nese er særlig utsatt, samt kroppsdeler uten hår og pigmenter. Solbrenthet viser seg som skarpe røde merker eller i verste fall blemmer. Dekk til hunden eller bruk solkrem hvis det er veldig sterk sol.
3. SE OPP FOR SÅRE POTER Sjekk potene jevnlig og gi nødvendig stell og pleie. Lang pels mellom trede putene kan føre til at det dannes is og snøklumper. Potesalve kan forhindre dette, og det kan også være lurt å klippe ned pelstustene som stikker ut under labben på hårete raser (ikke klipp vekk det mellom putene). Vær særlig oppmerksom dersom du har ski med stålkanter. Sørg for at hunden har velstelte klør. Lange klør sprekker, brekker og fliser seg lettere opp og kloskader kan være veldig smerte fullt. Bruk potesokker dersom hunden har fått skader eller sår. Sokker kan også forebygge, men de må brukes riktig så de ikke forårsaker ytterligere skader og sår. 4. BRUK RIKTIG UTSTYR Tilpass utstyret som sele eller kløv etter hund og behov, slik at det ikke oppstår gnagsår eller skader. Ha gradvis tilvenning til nytt utstyr, ikke lån av andre.
5. LEGG IKKE UT PÅ LANGTUR UTEN AT HUNDEN ER TRENT Også hunder blir slitne, husk at du sklir fort av gårde på skiene. Tilpass fart og turlengde etter hvor trent hunden er. Vis også hensyn til andre turgjengere. Det er tungt for hunden å gå i løssnø og samti dig trekke pulk eller mennesker, tren godt før langturer.
Avlsrådene informerer
6. VÆR RUSTET MOT UHELL Ha med enkelt førstehjelpsutstyr som bandasjer, potesokk, potesalve, sports tape og sårsalve. Rådfør deg gjerne ved veterinæren din før du reiser til fjells. Kanskje hunden trenger andre medisiner eller har spesielle behov? 7. SE OPP FOR FROSTSKADER Hunder kan få frostskader og enkelte områder på kroppen er mer utsatt, som ører, poter, hale og kjønnsorganer. Dersom uhellet er ute må du ikke forsøke å gni hunden varm det kan ødelegge huden. Frostskader må behandles av veterinær. Hvis du har en tynnpelset hund kan det være lurt å ha med noe den kan ligge på under lange raster ute. 8. PASS GODT PÅ VALPEN I KULDA Ikke alle hunderaser er like godt tilpasset kulde. Utetiden må tilpasses tempera turen. Valper har ikke samme evne til å regulere kroppstemperaturen som voksne dyr, så ta spesielt hensyn til unge hunder. (Skjelving kan være et tegn på at hunden fryser, men kan også bare bety at den er oppspilt/glad.) 9. HUSK EKSTRA FÔR Hunden bruker mer energi når den er i aktivitet, og den bruker også mer når det er kaldt, for å holde kroppstemperaturen oppe. Det må du ta hensyn til når du fôrer. Dersom dere er på en krevende tur kan det vært lurt å gi ekstra fôr eller tilsette ekstra fett i fôret. Husk flaske(r) med vann og drikkeskål, også hunden blir tørst. 10. IKKE GI HUNDEN SJOKOLADE Hunder tåler ikke stoffet teobromin, som finnes i kaffe, te, cola, kakao og sjokoladeprodukter. Selv små mengder sjokolade kan gi uregelmessig puls og åndedrett, i verste fall kan hunden bli forgiftet. Ligg unna sjokoladesnacks, husk de vanlige godbitene.
HELSEUNDERSØKELSE Helseundersøkelsen på samojed ble avsluttet 31/1216 og vi har nå fått resultatene. Disse blir selvfølgelig lagt ut på hjemmesiden i detalj. 300 eiere deltok i undersøkelsen, ca. 20 % av totalen. En kort oppsummering her. 92,5 % av eierne var fornøyd eller godt fornøyd med hundens helse. 11 % har hatt problemer med hud/pels/øre. Våteksem er sett hos 13,3 %. Allergi er bekreftet hos 1 %. 10,7 % med større fordøyelsesproblemer (diare og oppkast). 10,4 % har hatt symptomer fra luft veiene (for eksempel kennelhoste). Øyesykdommer 10,1 %, mest øyebetennelse. 6,3 % kreft, mest i forplantningsorganer. 9,4 % med problemer i ledd/ muskel skjelett. Det kan se ut som alderdom og ledd/skjelettproblemer kan være blant de hyppigste årsakene til død/avliving. Snitt levealder er 8,9 år. 94,9 % svarte at de er godt eller meget godt fornøyd med hundens generelle atferd og 99 % oppfatter hundene som glade, 89,6 % som trygge og 39,7 % som tøffe. Ca. 50 % vil ofte løpe etter vilt/andre dyr. Frode Lingås konkluderer med at rasen frem står i hovedsak som en rase med god helse. Det er noen anmerkninger på fordøyelse men dette sees i mange raser. Likevel noe vi skal være obs på. Få anmerkninger på atferdssiden men noen er sensitive for høye lyder. KRAV OM KJENT ØYELYSINGSSTATUS Det innføres krav om kjent øyelysingsstatus for foreldredyr ved registrering av valper i NKK for rasen samojed. Kravet gjelder alle foreldredyr, også uten landske. Øyelysingen må være foretatt maksimalt ett år før paring. ERGundersøkelse erstatter ikke øyelysning, da denne undersøkelsen ikke sier noe om andre øyesykdommer enn PRA. Det anbefales at ett av foreldredyrene skal ha utført gonioskopi én (1) gang uten anmerkning. Kravet trer i kraft 01.07.2017.
Polarposten | Nr. 1-2017 | 07
1
2
3
Polarhundtreff i Troms Den 4. februar var det duket for Polarhundtreff med kløvtest i vakre Nordlenangen i Troms. TEKST Line Sørum og Monica A. Sundset
08 | Polarposten | Nr. 1-2017
4
5 1. Hele gjengen samlet etter fullført kløvtur. FOTO Kjell Conradsen 2. Halvveis! Tid for posering. FOTO Kjell Conradsen 3. Litt kupert terreng. FOTO Monica Altenskjær Sundseth 4. Julia med Floyd, Chena og Saija. FOTO Kjell Conradsen 5. Lærke studerer utsikten. FOTO Alexander Øvre 6. MayElin med samojeden Bamse og Monica med Siberian Husky Chena og Saija. FOTO Kjell Conradsen
6
7
7. Chaos 10 mnd var for ung til å ta kløv merket, men var med og samlet kilometer til distansemerke. FOTO Kjell Conradsen
Polarposten | Nr. 1-2017 | 09
1
2
1. Chena og Saija. FOTO Monica Altenskjær Sundseth 2. Firkløver, Chena, Sajia, Frøya og Ayla. FOTO Monica Altenskjær Sundseth 3. Ayla og Frøya i godt humør. FOTO Monica Altenskjær Sundseth
3
Praten gikk livlig rundt bordet på ferga over til Svendsby. Med nystekte vafler og nybakte Polarhundklubbmedlemmer på tur til sin første kløvtest. En av dem rett fra nattevakt. Men hvem kan vel sove når sola skinner på snødekte Lyngsalper og frostrøyken ligger magisk og tykk over fjorden? Ti firbeinte og sju tobeinte møtte opp for å gå på tur denne lørdagsmorgen klokken 10. Kløvene ble veid, skjema fylt ut og løypa forklart. Hele seks hunder tok bronsjemerket i kløv denne dagen. Og for en tur det ble. Etter uker med vekselsvis store snømengder etterfulgt av regn og slaps, slo værgudene til med et nydelig vær og fantastisk føre. Nydelig, lett kupert terreng gjennom flotte stein
10 | Polarposten | Nr. 1-2017
formasjoner, en rullesteinstrand, over noen vassfar. Med utsikt mot fjell og hav og øyer. Årets første solstråler fikk vi og med oss. Balsam for sjelen! Både hunder og folk strålte om kapp med solen. Vi er allerede i full sving med og planlegge neste treff og de neste merkene som skal tas!
BRONSJEMERKET BLE TATT AV Bamse, Floyd og Ayla (samojeder) Chena, Saija og Lærke (siberian husky) I TILLEGG DELTOK (UTEN KLØV) Chaos og Frøya (samojed) Taiga (husky) Ærla (lagotto)
Effektiv trening for hunden og deg
www.kickbike.no Den orignale Kickbike har vi i mange ulike modeller. Finn den som passer best for deg og din hund.
E-post: kontakt@kickbike.no, telefon: 4010 6139
Herpa kropp og hund Dørstokk mila er ofte veldig lang, men med hund blir den gjerne litt kortere, eller man kan si den kommer nærmere. Jeg har da en herpa kropp. Jeg har MS (multippel sklerose), noe som gjør den litt lengre. TEKST & FOTO Camilla Hem
Jeg ikke er like sterk i kroppen som jeg en gang var og balansen streiker litt når jeg blir sliten. Noe jeg i grunn er hele tiden. Fatigue heter det så fint på fagspråket. Kjennes ut som jeg har løpt maraton når jeg våkner etter 10 t god søvn. Så hva gjør man når man har hund? Da må man jo bare ut. Og en lykkelig hund gir en lykke lig eier. Iallfall i mitt tilfelle. Etter at jeg fikk MS diagnosen har jeg vært på toppen av Glittertind. Mitt utpå Hardangervidda og langt inni Jotunheimen. Steder jeg ikke en gang hadde tenkt tanken på at jeg skulle oppleve. Det hadde heller ikke vært mulig uten trekkolevskin Nusken. Han er motivasjonen , musklene og balansen min . Det er ikke lett å komme seg på
12 | Polarposten | Nr. 1-2017
lange turer. Det krever planlegging, til rettelegging, gode venner som kan hjelpe til med bæring og godvilje fra kroppen sin side, men postkassa og noen km i nærområdet går alltid. Når jeg våkner er kroppen stiv som en pinne. Jeg får hjelp til å starte systemet med en gåtur med magebelte og trekksele kl. 07.30 hver dag. Noen ganger er det ekstra tøft å komme seg opp av senga og da hjelper det veldig med en super optimistisk ulldott som hyler av glede når jeg spør om vi skal stå opp. Uansett hvor jævlig ting kan være må man jo bare ut da. Fikk alltid høre når jeg var liten at frisk luft er den beste medisinen. Må si jeg er enig der nå når jeg har blitt litt større. Nusken er veldig
Polarposten | Nr. 1-2017 | 13
14 | Polarposten | Nr. 1-2017
«Når ting er ekstra tungt prøver jeg å tenke at det finnes mange som har det verre en meg. I motbakker går det iallfall oppover.»
motivasjon for å komme meg ut. Må ikke finne på å nevne ordet tur om jeg ikke mener det. Maser litt når jeg trenger det og ligger pal hele dagen ved senga når jeg har en sånn dag.
når jeg har tung sekk på ryggen. Det kan være vanskelig å løfte beina fort nok noen ganger. Når jeg mister balansen kan jeg alltid stole på at han står støtt sånn at jeg kan gripe tak i båndet.
Det er så klart ikke bare gull og grønne skoger det å ha hund, men alt det positive gjør at man glemmer de ukene det er løpetid og bikkja blir helt klikk i hue, eller når han stenger ørene i typisk samojed stil og går den andre veien. Han er vanvittig sta og sær til tider. Sånn som samojeden skal være. Ekte vare. Følelsen av å nå toppen på Glittertind var fantastisk. Jeg hadde ikke kommet meg opp der uten Nusken. Han trekker 100 % hele veien. Han drar meg oppover fjellet og bortover vidda som om jeg skulle vært en fjær. Selv
Det å finne sine realistiske mål har jeg lært av erfaring er viktig. Sett en grense for deg selv og press deg bare litt over. Når ting er ekstra tungt prøver jeg å tenke at det finnes mange som har det verre en meg. I motbakker går det iallfall oppover. En sliten, møkkete hund gir meg en fantastisk følelse av mestring og lykke, en følelse jeg unner alle. Bruk hunden din (eller naboen sin) og kom deg ut på tur.
Polarposten | Nr. 1-2017 | 15
16 | Polarposten | Nr. 1-2017
Norsk Polarhundklubbs kurs i
Vinterfriluftsliv 2017 Friluftsliv er min hovedgrunn til å ha trekkhund. Om jeg ikke hadde drevet et aktivt friluftsliv om vinteren, så hadde jeg nok aldri orket arbeidet med å ha et spann polarhunder. Men når jeg nå først driver friluftsliv og har polarhunder, så opplever jeg dette som en så pass stor synergieffekt at det er vanskelig å forklare. Det er faktisk lettere å vise det enn å forklare det. TEKST & FOTO Gisle Uren
Det er også litt av tanken bak de to rundene klubben har hatt med frilufts kurs om vinteren. Vise hvor fint det er å kombinere friluftsliv og polarhund, og gi opplæring og tips til de som har lyst til å prøve seg på tur aleine. Det stilles en del krav i forbindelse med kurset. Krav til både hund og eier. Jeg har fått tilbake melding fra enkelte på at dette er litt vel strenge krav og at de derfor velger å ikke melde seg på kurset. Det er trist om noen ikke tørr å melde seg på fordi de føler kravene er for harde. Kravene er der kun av sikkerhetsmessige årsaker, ikke for å ødelegge for noens deltagelse. Om du har lyst til å være med ved neste runde, så ta en dialog med oss i forkant, så kan
vi hjelpe deg slik at du blir klar til å delta på kurset. I år hadde jeg hyret inn Stine som var deltager på kurset i fjor som ekstra turleder. Både for å ha god sikkerhets margin med en stor gruppe deltagere, men også fordi Stine er sykepleier og hadde forberedt en fin leksjon i kulde relaterte skader og førstehjelp. Dessverre ble vi færre påmeldte enn forventet så vi valgte å gjøre noen endringer på kursopplegget. Siden vi alle bodde i avd. MidtNorges nedslagsfelt endret vi også stedet for turen. I år ble det butur i Femundsmarka og det er absolutt ikke noe dårlig alternativ. Polarposten | Nr. 1-2017 | 17
Vi hadde mye fint vær, men fikk noen timer med kraftig vind også. Vi hadde stort sett godt føre og fikk trent mye på hundekjøring i Nordisk stil med en del spenstige utforkjøringer i Femundsmarkas svært varierte terreng. En fin helg i hyggelig selskap og ikke minst med mye god mat. FEMUNDSMARKA MARS 2017 Friluftsliv og polarhund kombinert er det mest naturlige i verden og det jeg brenner mest for. Korte turer og lange turer gir alle like stor mening, og det er friluftslivet som preger hverdagen i hjemmet vårt. Hundene er alltid med, og jeg tror en reise uten de ville føltes merkelig og halvveis. Derfor er det så flott at polarhunder er så allsidige i bruk når det kommer til friluftsliv. Disse hundene overrasker og imponerer til stadighet med sin utholdenhet, tilpasnings dyktighet og gode humør. 18 | Polarposten | Nr. 1-2017
Da jeg fikk spørsmål om å være med som ekstra turledere på årets vinterfrilufts kurs sa jeg straks ja! Dette gledet jeg meg veldig til og begynte å forberede en gjennomgang av forfrysning, nedkjøling, skader, etc som jeg var blitt spurt om å gjøre. Skuffelsen ble stor da jeg fikk vite at selve kurset var avlyst. Som plaster på såret ble det likevel en tur sammen med et flott turlag.
Å reise på tur sammen med en gruppe som har like høy interesse for polar hunder og friluftsliv er alltid trivelig og ukomplisert, og man lærer mye av hverandre. Man bruker mye tid på å reflektere rundt hundehold, turer, utstyr, etc, hjelper hverandre med ulike utfordringer man har og erfarer andres løsninger en selv ikke ville kommet på. Dette er svært nyttig og lærerikt.
Jeg og Daniel var så heldige å få låne med oss 2 hunder fra kennel Wanvare, Iqqe og Bifrost i tillegg til våre egne hunder, Siku og Imijaq fra samme oppdrett.
Telt og utstyr for overnatting ute var pakket med, men med det store tilbudet av åpne buer og koier i Femundsmarka var det lett for alle 4 å sove inne. Dette er en nye opplevelse for både meg og Daniel som vanligvis må ta til takke med teltet, og ble veldig sjarmert av disse nydelige buene som blir tatt godt vare på av alle som bruker de.
Gisle Uren viste oss rundt i nydelige Femundsmarka hvor han er lomme kjent, og vi var særdeles heldige med været. Med dette som utgangspunkt for 4 dager i Femundsmarka ble turen en flott opplevelse.
Som utstyr brukte vi nordiskslede og ski på bena. Dette er en praktisk og morsom
Polarposten | Nr. 1-2017 | 19
måte å dra på tur på. Man opplever også at når man reiser på tur med trekk hunder og nordiskslede, blir mulighetene for oppakning, utstyr og mat mye større. Det ville være løgn å si at vi gikk sultne på denne turen. Hver av oss tok ansvar på for en middag og en lunsj hver, og dette resulterte i at vi hygget oss med deilig mat hver dag uten at oppakningen bar preg av dette. Gisle toppet turen med å komme med sjokolademousse siste kvelden tilberedt med hjulvisp! Så om man håper at badevekta skal være snillere når man kommer hjem etter en slik tur blir man nok skuffet. Sitter igjen med flotte minner og mye god erfaring etter turen, og håper at det neste år blir et nytt forsøk på kurs og mange påmeldte. For dette har vi lyst til å dele med flere! FOTO Stine Imelda Haas
Stine Imelda Haas 20 | Polarposten | Nr. 1-2017
AKTIVITETSDAG
Arrangert av Norsk Polarhundklubb avd. Buskerud/Telemark Lokalkontaktene i Buskerud og Telemark, ønsker velkommen til aktivitetsdag for Polare raser søndag 21. mai 2017.
Dagen organiseres rundt området til Kongsberg Hundeklubb, og vi har tilgang på uteområdet, hytte, og innendørs treningshall. Adresse: Drammensveien 152, 3612 Kongsberg. Målet for denne dagen er først og fremt og vise frem våre flotte raser, men også prøve å vise allsidigheten de har, i tillegg til at vi skal ha det hyggelig :) Tilbudet gjelder selvsagt alle som er interessert, også utenfor vårt “område”Buskerud/Telemark.
Egenandel for aktivitetsdagen er 100 kr. Betales ved oppmøte :) PROGRAM Oppstart Kongsberg Hundeklubb kl. 11.00 Vi organiserer deltakere inn i grupper i forhold til disse aktivitene: • Kløv/ kickbike/trehjuling • Inne: Hverdagslydighet, agility, handling og freestyle (triks med hund).
AKTIVITET 1
AKTIVITET 2
AKTIVITET 3
ØKT 1 Kl. 1112
Kløv/Kickbike /Trehjuling
Hverdagslydighet
Agility
ØKT 2 Kl. 1213
Kløv/Kickbike /Trehjuling
Handling
Agility
ØKT 3 Kl. 1314
Kløv/Kickbike /Trehjuling
Freestyle (triks)
Smeller
FELLESAKTIVITET 14.00–
Vi pakker tursekkensetter på kløven på hundene og går fellestur. Ta med: bålmat eller niste til deg selv, drikke, termos med noe varmt, to vedkubber til bålet.
Ta med: Godt humør, godbiter til hunden (mye), vann og vannskål, en leke hunden liker godt (belønningsleke). Programmet kan endres i forhold til antall deltakere :)
Polarposten | Nr. 1-2017 | 21
FOTO Wiktor Hagan 22 | Polarposten | Nr. 1-2017
Grønlandshundsamling på Johnsgård
Polarposten | Nr. 1-2017 | 23
FOTO Wiktor Hagan
Grønlandshundsamlingen 2017 ble gjennomført i fin stil på Johnsgård Turistsenter et steinkast fra Femunden. Vi hadde både godt vær, godt føre og ikke minst godt humør. TEKST Gisle Uren
FOTO Jonas Warme-Moe
Det var omkring 25 tobeinte og noen flere firbeinte som møtte opp til samling denne helgen. Helgen ble avholdt etter hevd vunne mønster med turkjøring på dagen og sosialt samvær på kvelden med god mat, og med en liten bit faglig påfyll i midten. Johnsgård kan skilte med et svært fint turterreng, rikelig med snø og et stort nettverk av løyper i ulik lengde. Det er turmuligheter for alle, uansett hunde antall og turerfaring. Det fungerte helt greit at en familie på fire med en valp på fire måneder ruslet ut til Langsjøsetra og så fikk selskap av en større gruppe med voksne, barn og en skokk hunder som hadde kjørt en litt lengre runde. På søndag ble det mulighet for e som ikke 24 | Polarposten | Nr. 1-2017
har så mange hunder til å få prøve både kjøring med slede man står på og slede man henger på ski bak. Årets faglige alibi var et glimrende fore drag om polarpioneren Eivind Astrup. Jonas Warme Moe fortalte levende om sitt prosjekt Eivind & Kolotengva. Her Jonas rekonstruert Eivind Astrups hundeseler og hundeslede og testet dette i bruk. Han hadde et svært lydhørt publikum som også stilte mange gode spørsmål og kom med refleksjoner basert på egen erfaring med hunder, seler og sleder gjennom mange år. En veldig viktig bit på grønlandshund samlinger er runden hvor vi kikker på
FOTO Carina Olsson Polarposten | Nr. 1-2017 | 25
forskjellig utstyr og deler våre erfaringer med det. I år konsentrerte vi oss om ulike typer sleder og tilhørende line sett. Vi gikk gjennom konstruksjon og bruksegenskaper på alt fra tradisjonelle Nansensleder i ask med en rundt 130 år lang historie, frem til moderne sprint sleder i plast og aluminium. Hver type har sine fordeler, ulemper og ikke minst sine egnede bruksområder. Målet med disse samlingene er alltid å ha det fint på tur, ha det sosialt og at alle skal ha en minnerik og positiv helg. Det klarte vi helt fint i år som tidligere år. Det blir en ny grønlandshundsamling på Johnsgård neste vinter. Da er du hjertelig velkommen til å være med du også. 26 | Polarposten | Nr. 1-2017
Polarposten | Nr. 1-2017 | 27
28 | Polarposten | Nr. 1-2017
Samojedsamling på Spåtind Avlsrådet for samojed arrangerte samojedsamling 3.–5. mars 2016 på Spåtind. TEKST Gro Moe-Gumø
På lørdag var det løp med 11 enspann, 1 tospann, 1 firspann og 8 som snørekjørte, så mange startende er det mange år siden vi har hatt så det var gøy! Vinner av enspann ble Bent Jaabæk, tospann Grete Larsen og firspann Øyvind Aas. Dessverre var løpa for dårlig merket så 9 ekvipasjer gikk feil. Vi beklager dette og lover å gjøre dette bedre til neste år. Nytt sted for alle og ei løype som var kommet til på morgenen før løpet førte til at det var for dårlig merket. På utstillinga var 29 voksne og 9 valper påmeldt. Resultatlister fra aktivitetene finner du på hjemme siden til NP. Vi arrangerte også barneløp og «barn og hund». Lørdag etter middag viste AnnaSofie utstyr og så hadde vi premieutdeling. BIR på utstillingen for dommer Vigdis Nymark ble INT N HR UCH FrenchTouch De Sanna Gourska og BIM ble JWW08 NUCH EUVW15 NVV15 Rajumas Aurora. Beste hund sammenlagt på løp og utstilling ble Olybkas Live With Levi’s med 66 poeng. Nummer to ble INT N HR UCH FrenchTouch De Sanna
FOTO Bri C Photography
Gourska med 65 poeng og nummer tre ble Rajumas Cita med 61 poeng. 6 hunder fullførte både på både løp og utstilling og var dermed med på sammenlagtlista. Vinneren fikk en flott kickspark som var sponset av Sommerbutikken. Vi var vel i overkant av 50 personer på samlingen. Avlsrådet synes det er viktig at denne samlingen arrangeres siden det er mulighet til å prøve utstyr og lære av de med mere erfaring, spesielt når det gjelder trekk. Gøy at det kom så mange i år på nytt sted og det var virkelig et fint sted å ha samling med flotte løyper og hyggelig personale. Det virket som alle som var på samlinga koste seg og vi fikk mange positive tilbakemeldinger, så velkommen igjen alle sammen! Vi i avlsrådet vil gjerne takke utstillingskomiteen for flott gjennomføring og supre premier på samojedsamlingen! Mange fornøyde loddkjøpere lørdag kveld og ikke minst alle deltakere på utstilling og løp som fikk kjempeflotte premier! Bra jobbet! Polarposten | Nr. 1-2017 | 29
NM SAMOJEDHUND SPÅTIND 3–5. MARS 2017 1 dagers løp 4. mars Resultatliste løp Plass
Startnr
Navn
Start
Mål
Tid
5%
Øyvind Aas
9:30:00
10:31:35
1:01:35
1:04:40
Grete Larsen
9:31:00
10:48:29
1:17:29
1:21:21
9:33:00
10:36:00
1:03:00
1:06:09
1:10:30
4 SPANN SLEDE 1 + cert
6
2 SPANN NORDISK 1
7
1 SPANN NORDISK 1 + cert
10
Bent Jaabæk
2 + cert
13
Kim Arne Lindstrøm
9:37:00
10:47:30
3 + cert
12
Geir Bakken
9:36:00
10:47:10
1:11:10
4
11
Anna Sofie Mørland
9:35:00
10:49:26
1:14:26 1:14:55
5
9
Mari Nymoen
9:32:00
10:46:55
8
Odd Vegard Fossland
9:32:00
brutt
14
Sissel Nystog
9:38:00
DNF brutt
15
Per Olav Fossland
9:39:00
16
Helena Maria Braa
9:40:00
DNF
20
Roger Larsen
9:41:00
DNF
41
Viktoria B. Wågan
9:42:00
DNF
SNØREKJØRING 1 HUND 1
23
Torbjørn Høitomt
9:46:00
10:23:06
0:37:06
2
35
Johanne Yri Stokke
9:50:00
10:44:30
0:54:30
3
33
Thomas Hannestad
9:49:00
10:44:28
0:55:28
4
26
Lise Kommisrud
9:47:00
10:45:15
0:58:15
5
44
Knut Olav Vaaler
9:53:00
11:16:32
1:23:32
Inger Fjelde
9:48:00
DNF
27 39
Kjell Arne Fjelde
9:51:00
DNF
40
Gard Ommedal
9:52:00
DNF
30 | Polarposten | Nr. 1-2017
Polarposten | Nr. 1-2017 | 31
Med godt samarbeid kan alt gå an Det å drive med langdistanse er ingen dans på roser, det krever utrolig mye arbeid, logistikk, kunnskap, timer og penger. TEKST Marit Ånes
For min del, som er student på fulltid i Harstad kan det innimellom bli litt vel travelt. I fjor kjørte jeg tre løp, Kiruna Open 2x40 km, Troms Quest 170 km og Finnmarksløpet 540 km. Jeg var alene om treningen, og etter Finnmarksløpet kjente jeg at dette var litt vel hardt. Men – heldig som jeg var ble jeg kjent med en annen hundekjører i Kvæfjord, som trivdes godt med grønlandshund. GeirIvar er over gjennomsnittet interessert i hundekjøring og friluftsliv, og ble ganske spontant med til Finnmarksløpet som handler. Vi ble enige om at vi måtte få til ett år til lange løp, men vi måtte finne en løsning. Jeg hadde nemlig ikke plass til hundene mine i Harstad etter Finnmarksløpet. Løsningen var kjempe enkel, GeirIvar bygde hundegård til alle hundene mine i Kvæfjord. Vi planla nøye hvilke løp vi skulle satse på, men på grunn av en sen nesevaksine kom vi sent i gang med høsttreninga. Hundene skulle nemlig stå stille 3 uker etter vaksinen. Dermed var vi ikke i gang med treningen før i september. Vi fikk likevel kommet fint i gang. Den gleden jeg opplevde på høsttreninga var stor, for gjett om de hundene ga alt! 32 | Polarposten | Nr. 1-2017
Det første løpet som skulle kjøres var Beaskadas 220 km. Dette løpet dro GeirIvar alene på. Jeg hadde ikke mulighet på grunn av praksis. Dagen før start skjer likevel det som ikke skal skje det er meldt en såpass heftig storm at de avlyser hele løpet. For oss var dette litt krise, da GeirIvar var helt avhengig av å få fullføre løpet på grunn av kvalifiseringskravene til Femundløpet. Heldigvis utsetter de starten med en uke. GeirIvar blir da igjen i Alta, og ventet der til løpsstart. Selve løpet gikk over all forventning. Dette var et løp uten sjekkpunkt i den betydning av at alt de skulle ha med til hundene måtte de ha i sleden. Det var heller ingen plasser å gå inn for å sove. Løpet var lagt opp slik at de skulle ha stopp i 8 timer, som de skulle bevise selv med hjelp av GPS. GeirIvar kjørte med høy fart og freshe hunder. Han fordelte de 8 timene på 3 stopp. Hundene og kjøreren hadde en flott opplevelse, og fullførte på imponerende 29 timer og 23 minutter, dette inkludert 8,5 timers hvile. Femundløpet viste seg å bli en hardere nøtt å knekke. Det var ekstremt harde
spor, og det ble dermed mange såre hån dledd og skuldre på spannet. Dette ble det første lange løpet for GeirIvar, og han fikk en tøff men fin tur. Han fikk kjenne på hvordan en full parkering oppleves, men fikk også lære hvordan man får hundene i gang igjen. Han la seg å sov i 9 timer ute i skogen med alle hundene rundt seg, og med å faktisk ha mot til å legge seg ned å hvile, kom han seg også i mål. Det krever sin mann å ikke gi seg i en slik situasjon. Hundene som kom logrende i mål, der sto også Robert Sørlie i velkomstkomiteen – hyggelig! Polar Distans var det store og hårete målet denne sesongen. Det 30 mil lange løpet hadde VM status, så jeg var veldig gira på å få revange etter min mislykkede VM debut i Østerrike. 1378 km hadde vi nøyaktig å kjøre en vei i bil noe som er litt i overkant men hva gjør en ikke for et mesterskap? Jeg hadde bare 5 egne hunder, da Kodiak har en skade som tilsier at han må være med i heiagjengen. Siden det er litt dumt (ikke er det lov heller) å stille med 5 hunder i 8spanns
klassen var jeg så heldig å få låne to Alaskan Malamutter av Christer Afsèer og Kristin Esseth, samt grønlands hundtispen Tulluq, som jeg fikk låne av Terje Thommasen. Vi hentet Esti og Percy 3,5 mil unna Särna i Sverige, mens Terje kom kjørende med Tulluq (Litt av en service!). Det som er enda kulere er at Tulluq faktisk er moren til Gentleman og søsteren til Nuuk så det ble rene slekts treffet på spannet mitt. Før start tok vi det rolig. Fikk sjekket hundene til dyrlegen, og sett oss litt rundt. Vi var på kjørermøte og fikk info om regler og løypenettet. Det er mulighet for depot på polardistans, men det skal kun være hundemat i depotbaggen på løpet. Vi fikk deretter pakket sleden, og regnet ut hvor mye snack som var nødvendig å ta med. Erfaringsmessig har jeg lært at noen av hundene mine kun spiser enkelte typer snack ut i løpet, noe som gjør at føreren må pakke litt av alt på hver etappe. Jeg var også så heldig å få løpetid på Suki og Pocahontas før løpet. Suki var heldigvis ferdig, mens Pocahontas ordnet det slik
at hun var på stådagene fra løpsstart – den var ganske kjip. Med 5 egne hunder, hvorav 1 tispe som akkurat var ferdig med løpetid, en tispe på stådagene og tre hunder som var totalt fremmede på spannet var jeg ganske spent på hvordan dette skulle gå. Jeg fikk også beskjed om at Tulluq ikke hadde noe løpstrening, så jeg var mentalt forberedt på å sette henne ut etter første etappe. Starten gikk greit, med unntak av at jeg hadde glemt startkortet mitt, hvor starttiden og stopptidene skulle bli signert på – Flink Ånes.. Heldigvis var Race Marchallen snill, og sa at jeg kunne få et på første sjekkpunkt i stedet. Jeg kom meg av gårde, og allerede på isen 1 km etter start passerte vi to alaskan malamute spann. Hundene mine holdte en fin flyt, og jeg stoppet for første gang etter rundt 1,5 time for å snacke. To av hannhundene mine var fortsatt ganske heite. De hadde ikke tid til å stoppe, og i hvert fall ikke tid til å spise. Heldigvis kom de seg ganske raskt, og var flinke på å ta snack etter noen timer. Etter å ha
kjørt ett par mil hadde vi innhentet vi ett 12spann med malamutter, og et 8spann grønlandshund. Her begynte jeg merke løpetiden litt for tydelig, da ledertispene plutselig ut av det blå bare stoppet helt opp. Da var det bare å kaste ned ankeret, å prøve å dra hannhundene av ryggen på Pocahontas – en tjuvparing hadde jeg i alle fall ikke tid til, incest er heller ikke noe kult å skryte av.. Dette gjentok seg hele løpet, Pocahontas stoppet opp, og gutta hopper velvillig på ryggen hennes, mens eieren kommer løpende og bannende med grove nordnorske gloser samtidig som hun prøver å dra de litt for ivrige guttene av. Jeg mistet mye tid på dette, da det gjentok seg hvert 5 minutt til tider. Jeg kom meg uansett til sjekkpunktet med 8 veldig spreke hunder. Alt for spreke hunder. Med en løpetid tispe som lukter godt, var det nemlig ikke aktuelt for dem å legge seg ned å hvile, selv etter en drøy etappe på 95 km, hvor vi har brøyta opp sporet store deler av etappen. Jeg hadde planlagt å hvile i 6 timer her, og så frem til mange gode timer i hvilebanken. Men når man har 7 hunder som ikke er interessert Polarposten | Nr. 1-2017 | 33
i å hvile i det hele tatt, ble valget på å hvile 4 timer lett. Vi måtte nemlig ta en 4tim ershvil og en 6timeshvil, men vi kunne selv velge hvor. Hundene sto og hylte og kastet seg i selene alle de 4 timene, mens eieren står fortvilt og litt småflau over å ikke få hundene til å legge seg ned. Det ble ikke noe hvile på hverken hunder eller eier i de 4 timene vi var der, jeg var dermed veldig spent på hvordan neste etappe kom til å bli, den var nemlig på 135 km. Så langt har jeg aldri kjørt i ett før. Vi startet likevel ut med godt mot. Pocahontas stoppet opp like mye som før, men til gjengjeld gjorde hun en fantastisk jobb når hun ikke stoppet for å stille seg opp. Klokken var rundt 04–05 om nattmorgenen når jeg ser mange lys kommer imot meg. Jeg stusser veldig på hva dette er, og ser raskt at det er masse nordiskspann. Tenker ikke så veldig mye over det før jeg jeg har kjørt rundt en mil i nedoverbakker. Jeg kom plutselig til å tenke på at det var veldig rart at jeg ikke har fått noen bekreftelse på at jeg kjørte rett. Jeg stopper opp og starter å lese på kartet – skjønner ikke hvor jeg var, men skjønner raskt at her er Ånes på villspor. Prøver å ringe handleren, 34 | Polarposten | Nr. 1-2017
men mobilen er helt død. Jeg får snudd spannet, og er i villrede på hvor i alle dager jeg skal. Jeg stopper etter en stund for å prøve å få liv i mobilen, til ingen nytte. Skal til å prøve på nytt, men så finner jeg plut selig ikke mobilen i det hele tatt. Forban ner meg selv, og starter å grave febrilsk i snøen rundt meg. Finner ikke telefonen, forbanner meg selv litt mer, mens jeg starter å gå fra der jeg kom fra, og etter 10 meter ligger mobilen min der, heldigvis. Gir den førstehjelp i form av kald mobil på varm mage, og får omsider til å skru den på å klarer en samtale på 10 sekunder med handler GeirIvar. Vi fikk snakket nok til at han ga meg beskjed om veien videre, og så var vi plutselig i gang igjen. I ettertid har jeg kommet frem til at jeg ble så fokusert på nordiskkjørerne jeg møtte at jeg ikke så løypekrysset. Jeg vurderte helt seriøst å snu å kjøre tilbake til sjekkpunkt, for jeg var så demotivert av feilkjøringa. Jeg var helt sikker på at jeg lå bakerst nå. Heldigvis fortsatte jeg, og spannet fant etter hvert en fin flyt. Stoppingen til ledertispa ble en vanesak, selv om det var veldig frustrerende. På tur ned fra fjellet begynte Suki og hoste, jeg måtte dermed
stoppe opp en del, for å sjekke at det gikk bra med henne. Jeg satte Suki bak i point, og Tulluq fram i lead med Pocahontas. Med løpetid var det uaktuelt å sette en hannhund i lead med henne. Tulluq og Pocahontas gikk veldig fint sammen, det var utrolig moro. Vi fikk en fin tur i fint vær, og etter rundt 17 lange timer i sporet var vi endelig inne på sjekkpunktet. På denne etappen fikk jeg kjent på mange følelser, det som var utelukkende positivt var at hundene gikk kjempegodt, selv om jeg nesten var på gråten flere ganger etter nestentjuvparinger. På sjekkpunktet fikk jeg dyrlegene til å komme å sjekke Suki, hun hadde helt klart noe i luftveiene, og fikk eksperthjelp fra flinke dyrleger. Hun ble tatt ut og fikk god pleie av dyrleger og handlerteamet. Resten av spannet var helt fine. Jeg fikk i hundene mat, og lagt de på halm. Pocahontas tok jeg med bak til sleden, jeg skulle ikke ha noen tjuvparing på sjekkpunktet! Jeg og Pocahontas la oss ned sammen under järvenduken og soveposen, og sov godt – litt for godt, for det var så vidt vi ikke forsov oss. Jeg
fikk dyrlegen til å gå over alle hundene før vi dro ut, og alle så veldig fine ut. Siste etappen gikk greit, det var veldig tungt føre, så det ble mye brøyting. Etter 75 km krysset jeg og mitt fantastiske spann målstreken som nummer 2, og med sølv i selveste VM. Det hadde jeg aldri trodd skulle være mulig, med tanke på all den tiden, og ikke minst kreftene vi mistet med feilkjøring, og hunder som ikke hvilte på første sjekkpunkt. Min løpske men fine leder Pocahontas gikk de siste 3 milene inn til mål i singel lead. Hun gikk i lead hele løpet, og gjorde en vanvittig jobb. Alt i alt er jeg så vanvittig stolt og takknemlig for det fine spannet jeg har fått kjøre. Tulluq som jeg trodde jeg kom til å sette ut før start, gikk i mål, og med stram line fra start til mål. De fantastiske hundene på spannet mitt var : NUCH NTCH SunaSanik’s Wanted Suki, NTCH SunaSanik’s Wanted Pocahontas , NUCH NTCH SunaSanik’s Wanted Black Diamond (Daik) , NUCH NJV14 NORDJV14 Gentleman, Nuuk, Tulluq, Back To Work Joki’s Little Girl (Esti) og Noatak’s Sir Percival ( Percy).
Polarposten | Nr. 1-2017 | 35
Årsberetning fra styret Styret har hatt følgende sammensetning i perioden fra forrige årsmøte:
er av avgjørende betydning for at dette skal lykkes. Vi vil jobbe for at dette skal bli levende sider med stor nytteverdi.
Leder: Øyvind Aas Nestleder: Åshild Kolbu Medlem: Berit Kårstad Medlem: Marit Ånes Medlem: Tone Lise Vilje Varamedlem: Marius Foldøy Varamedlem: Helene Hølaas Steinvikaune (erstattet av Siri B. Gellein i perioden)
AKTIVITETER I PERIODEN 1) Utstillinger 2016 Klubben har som vanlig arrangert 3 utstillinger. Antall utstillere har vært tilfredssillende.
STYREMØTER Styret har hatt et godt samarbeid i perioden. Sakene som har blitt behandlet har blitt håndtert på en god måte. Styremøtene har i hovedsak blitt avholdt på Skype med tillegg av på samlinger. Kontakten har ellers blitt opprett holdt på mail og på egen gruppe på Facebook. Det er god stemning og godt samarbeidsklima i styret og blant de ulike komiteene.
2) Tillitsmannskonferanse Konferansen ble som de siste årene holdt på Sanngrunn Camping. Dette er en viktig og sentral helg for alle tillits valgte i klubben. Her blir vi kjent med hverandre og vi legger grunnen for et godt og konstruktivt arbeide for klubben. Ansvar og oppgaver blir fordelt og retningslinjene blir satt. Vi skal jobbe for en inkluderende klubb med fokus på et bredt aktivitetstilbud for våre to flotte raser. Videre ønsker vi å bidra til at det skapes aktiviteter i nærmiljøet til våre medlemmer. Her er lokalkontaktene av uvurderlig betydning. Av kostnadsmessige årsaker vil vi vurdere behovet for et slikt arrangement og søke etter billigst mulige løsninger.
ØKONOMI Klubben ønsker at klubbens midler skal brukes på medlemmene. Vi har derfor styrt mot et lite overskudd. Styret er godt fornøyd med det økonomiske resultatet for 2016 og vil styre mot et tilsvarende i 2017.03.29
3) Dogs 4 All Mens vi har deltatt de siste to årene på årets store happening på Lillestrøm, valgte vi i år å ta en pause. Dette vil vurdert på nytt for 2017
HJEMMESIDE God kommunikasjon med medlemmene er en prioritert oppgave for klubben. Å utvikle våre kommunikasjonskanaler
4) Merker Våre forskjellige merker har blitt meget godt mottatt og interessen spesielt for kløvmerket har tatt helt av. Dette
36 | Polarposten | Nr. 1-2017
synes vi er veldig flott og vi gleder oss til å dele ut merkene på Fagernes under årsmøtet. De som ikke er tilstede der vil få de sendt i posten. 5) Tyinholmen Høstsamlingen på Tyinholmen ble nok en gang en stor suksess og stedet er reservert også for 2017. Mye folk og hunder gjorde det til en svært så trivelig helg. Flere tok kløvtester av forskjellig valør og mange fikk seg en real fjelltur i lag med sine flotte hunder. Foredraget om Eivind Astrup ble veldig godt mottatt. I tillegg ble det arrangert et kurs i kløving i tre dager i Jotunheimen, der 11 deltakere lå i telt og fikk innføringen i kløving og friluftsliv i høyfjellet. Kurset holdes igjen i 2017 på Dovre. 6) Samlinger Klubben ønsker å holde samlinger for medlemmene men samtidig også stimulere til lokal aktivitet. Vi føler at samlingene nå er på et nivå som er håndterbart for klubben. Det ligger mye jobb bak alle samlinger og vi er avhengig av at det er folk som er villige til å stille opp for å få det til. Vi har fått mye positiv tilbakemelding på samlingene selv om det naturlig nok er vanskelig å tilfredsstille alle, spesielt med tanke på kjørevei. Det er svært gledelig å se hvor populært spesielt kløvmerket har blitt. Det arrangeres nye turer landet rundt hele sesongen. På samojedsamlingen i 2017 på Spåtind var det flere startende på løp enn det har vært siden 2012. Det er vi veldig fornøyde med.
7) Lokalkontakter Vi får stadig flere lokalkontakter, noe vi setter stor pris på. Det arrangeres kløvturer, sledeturer, aktivitetsdager og andre turer over hele landet. Deltakelsen viser at det er mange aktive og engasjerte folk i klubben for tiden. 8) WSA EM 2017 Det som skulle være det store arrangementet å jobbe mot for klubben var WSA EM 2017 som skulle avholdes på Lillehammer i februar 2017. Det ble lagt ned mye arbeid sammen med raseklubbene for Siberian Husky og Alaskan Malamute, men dessverre kulminerte det med at vi ikke fikk godkjent arrangementet og planene måtte skrinlegges. Vi håper allikevel at dette var starten på et samarbeid som vil utvikle seg videre. Vår klubb er nå med og arrangerer et lavterskelløp, Dørstokkmila, sammen med NSHK i januar. 9) Styresammensetning Berit Kårstad og Åshild Kolbu er nå ferdig med sin valgte periode og har valgt å takke nei til gjenvalg. Vi takker så mye for all jobb som dere har lagt ned for klubben og håper å ha dere tilbake på laget ved en senere anledning.
Polarposten | Nr. 1-2017 | 37
1
Velkommen til Norges minste fjellområde Urørt skog, gode fiskevann og snaufjell. Det er på tide å slå et slag for Skrim. TEKST & FOTO John Petter Nordbø
38 | Polarposten | Nr. 1-2017
2
Selv om Skrim er regnet som Norges minste fjellområde, byr området likevel på svært varierte naturopplevelser, og kan absolutt måle seg med langt mer kjente turmål. På Skrim er det nemlig kort vei til alt, samtidig som det sjeldent er folksomt. Et perfekt turmål for oss hundefolk.
rommer alt fra blankskurte berg og fjell med utsikt, til store, åpne myrområder, skrinne fururabber og tjukk granskog. Skogene er dessuten temmelig urørte, såpass urørte at 123 kvadratkilometer av Skrim og Sauheradfjellene er vernet. Naturreservatet er et av Norges største områder som er frivillig vernet.
For meg er Skrim alt fra late dager med døsing i solsteiken, kombinert med et par kast med fiskestanga eller et forfriskende bad, til vinden som dundrer i hytteveggen og iskald stjerneglans på klare januarkvelder.
På Skrim er det hyggelig med både telt og turisthytter. Og det beste av alt: Det er lov med hund på tre av de fire hyttene i området. Telt og soving under åpen himmel er jo alltid hundevennlig, spesielt for oss som har en polarhund med tjukk pels.
Skrimfjella ligger mellom Skien og Kongsberg. Den sentrale beliggen heten gjør at det er kort reisevei for de fleste i det sentrale østlandsområdet. Terrenget strekker seg mellom ca. 500 til snaut 900 meter over havet. Området
Alle turene mine til Skrim har brent seg fast i minnet. For et par år siden tilbrakte vi én av årets aller fineste sommerhelger på Skrim. I over 20 graders varme fikk vi være helt alene på de to turisthyttene Ivarsbu og Darrebu hele helga. I stedet for
1. Roen senker seg over Store Stølevann en sen junikveld. Styggemannen ses i bakgrunnen. 2. Fiskelykke. Skrimfjella byr på en rekke gode fiskevann. Lokale ildsjeler røkter fiskebestanden og sørger for at det er fine muligheter for å få en pen ørret eller to.
Polarposten | Nr. 1-2017 | 39
å jage kilometer endte vi opp med å ligge strekk ut på berget i sola, ta en dukkert og teste fiskelykken i de to Stølevannene. I løpet av hele helga møtte vi ikke et eneste menneske! Det eneste skåret i gleden var at vi glemte kaffe. Siden det akkurat hadde vært dugnad på begge hyttene var det ikke så mye som et gram kaffe igjen på noen av dem. Løsningen ble i stedet å koke te på barnåler og brennesler. En mager erstatning.
1
Det er fint å dra til Skrim uansett når på året du drar. Nå når snøen smelter og Kong Vinter har abdisert, er det det ikke lenge før temperaturen stiger. Siden Skrim ikke ligger veldig høyt, er gjerne vårløsnin gen temmelig tidlig her oppe. Da begynner også insekter og fisk å røre på seg, til stor glede for oss fiskefrelste. Skrim har en rekke gode fiskevann å by på, og det er ørret som dominerer i de fleste vannene. Sjekk Visitskrim.no for tips om vann med pen fisk. Fiskekort fås kjøpt i bommene ved innkjøringene til fjellområdet. Skrims mest kjente turmål er Styggemannen. Fjelltoppen er Kongsberg kommunes nest høyeste, og byr på vakker utsikt. På toppen ligger dessuten ei uisolert steinbu. Den vesle hytta ble opprinnelig bygget for brannovervåkning, men er i dag turisthytte i regi av Tønsberg og omegn turistforening. Hytta krever egen nøkkel, og det kan lønne seg å bestille i god tid i forveien, siden den har blitt temmelig populær. Skrim er imidler tid mye mer enn bare Styggemannen. Det finnes en rekke utsiktspunkter, og flere fjelltopper å bestige. Et tips er å dra opp til Stølefjell, en kort topptur fra Ivarsbu og innfallsporten Omholt. TIPS: Turisthytter i området: Ivarsbu, Darrebu, Sørmyrseter og Styggemannshytta (krever egen nøkkel). Litt lenger unna finner man Sveinsbu, Solum og Presteseter, som alle er i fin gåavstand fra Skrimhyttene. Omholt parkeringsplass er en fin innfallsport til store deler av Skrimfjella. Ellers er det også fint mulig å komme inn fra vestsiden av området. Fra Luksefjell utenfor Skien er det en fin dagsmarsj til de sentrale delene av Skrim. 40 | Polarposten | Nr. 1-2017
1. Fjellskitur på Skrim. Hunden på bildet var for øvrig lånt for anledningen, mens vi ventet på samojeden vi har i dag. 2. Vinternatt og en million stjerner over Sørmyrseter. 3. Interiørbilde fra Styggemannshytta. Bua er ikke større enn firefem kvadratmeter. 4. Mens alle andre fjellområdet i SørNorge var herjet av storm denne helga, var det langt mer fredelig på Skrim. Sveinung Mosnes på bildet.
2
3
4
Polarposten | Nr. 1-2017 | 41
ÅRSMØTE
i Norsk Polarhundklubb 29. april 2017 på Fagernes PROGRAM Fagernes
FREDAG Grillene fyres fra 18.00 og det blir sosialt samvær i teltet på Fagernes Camping LØRDAG 10.00 Utstilling på Fagernes Camping for alle fire polare raser. Gruppebedømmelsen starter umiddelbart etter rasebedømmelsen. 15.00
Vi fyrer opp grillene og får oss litt mat etter utstillingen
17.00
Foredrag Flokkstruktur fra Gisle Uren på Munkekroen
18.00
Årsmøte og generalforsamling på Munkekroen
19.00
Medlemsmøte på Munkekroen
21.00
Utdeling av fortjente merker (kløv, distanse og aktivitet) i teltet på Fagernes Camping. loddsalg og sosialt samvær
42 | Polarposten | Nr. 1-2017
SØNDAG 10.00 Kløvtur og bronsemerke for de som ønsker det. Starter ved resepsjonen på Fagernes Camping.
DOMMERE PÅ UTSTILLINGEN Arne Foss dømmer samojed og siberian husky Ralph Campbell dømmer grønlandshund og alaskan malamute HJERTLIG VELKOMMEN!
Foto: Roger Sandø
SØNDAG 12. JUNI 2016
MAX
4000 DELTAKERE I 2016
PREMIER:
GOODIE BAG + T-SKJORTE til alle som fullfører!
KOM I FORM til Topp7 med turapp
aTopp utfordring aTopp opplevelse aTopp deltakelse aTopp premiering TOPP7: TOPP5: TOPP2: TOPP1:
30 km 20 km 13 km 16 km
l l l l
Som deltaker vil du få tilsendt ukas trimtur på e-post. Laster du ned UT-appen på telefonen din vil du også få kart med integnet rute med deg på turen. Les mer på topp7.no
7 topper 5 topper 2 topper 1 topp
l 1087 l l l
høydemeter 780 høydemeter 400 høydemeter 325 høydemeter
P1 TOsP er for
Pas ogn barnev trisk k le e og l rullesto
TOPP7 arrangeres søndag 12. juni med start og mål ved Trondheim Spektrum. Turen byr på spektakulære utsiktspunkter og mektige naturopplevelser langs stiene gjennom Bymarka. Det er tre kortere varianter; TOPP5,TOPP2 og TOPP1.
Se Topp7-video
Mer informasjon:
topp7.no Topp7-hovedpartner:
Topp7-partnere:
TTs hovedpartner:
TTs turpartnere:
MEDLEMSBILDER FOTOGRAFER
1
2
3
1. Magnar Bruvik 2. Mari Nymoen 3. Jonas WarmeMoe 4. Fredrik Skeie 5. Monica A. Sundset 6. Stine Imelda Haas 7. Elisabeth Høisveen 8. Joanna Nerland 9. Ida Nelvik 10. Monica A. Sundset
4
5
7
44 | Polarposten | Nr. 1-2017
6
8
9
10
Polarposten | Nr. 1-2017 | 45
Helge Ingstad FOTO Ukjent/NTB Scanpix
Dykk i arkivet Intervju med Helge Ingstad gjort av Stig Bruseth for Polarposten nr. 5, 1983
En vakker sommerkveld reiste Polarpostens utsendte opp til Helge Ingstad for å prate om bikkjer under fjerne himmelstrøk. Huset lå usjenert til helt inne ved marka og nærmeste nabo er datteren Benedicte med mannen Edvin Sandberg. De er kjente oppdrettere av siberian husky, så den gamle eventyrer kan fortsatt høre hundegaul og se skogen rett utenfor vinduet. I det jeg kjører for å møte denne levende legenden innen norsk villmarksliv, tenker jeg over et tilsynelatende paradoks. Nemlig at jeg snart skal møte en person 46 | Polarposten | Nr. 1-2017
som for meg er godt kjent gjennom bøkene hans, mens han aldri har sett undertegnede før. Jeg har, som sikkert mange av dere, være med på turene hans i en sen kveldstime under leselampens skjær. Vel, stort mer rekker jeg ikke å tenke før jeg er fremme og Ingstad møter meg i døra. Et fast håndtrykk og et blått blikk under den snøhvite luggen og sam men går vi inn i biblioteket. Her bugner bokhyllene av litteratur fra alle verdens hjørner og i det vi begynner å prate sender kveldssola sine siste stråler inn langs tømmerveggene. Og nå, utålmodige lesere, til saken! Et intervju om hunder.
Hunder før og nå. Hunder under mange himmelstrøk. PP. – Hva slags hunderaser har du hatt? Ingstad – Blant indianerne i NordCanada og blant eskimoene i Alaska brukte jeg en type polarhun der som jeg ikke vet å sette navn på. På ØstGrønland og Svalbard brukte jeg for det meste grønlandshunder, men også et par samojeder. Disse var i letteste laget for vårt bruk, men ivrige til å trekke. En av dem ble drept av en moskus. Det var en fin liten hund, men overivrig til å jakte. Siberian
huskyrasen var lenge ukjent i Norge, men så fikk jeg en fin gave av Leonard Seppala. Uten videre sendte han meg to utsøkte siberian huskyer som gave og disse ble grunnlaget for den populære rasen i Norge, hvorav det nå finnes mange hundre dyr. De er ypperlige trekkhunder og i vårt siviliserte samfunn er det jo også den fordel med dem at de så lett blir familiedyr og er godlynte mot barn. De er noe lettere og hurtigere enn grønlandshunder, men det betyr ikke at jeg vil ha sagt noe nedsettende om grønlandshunder som er praktfulle dyr, glimrende trekkhunder og i høy grad tilpasset forholdene i arktiske strøk. Det er adskillig forskjell på vest og østgrønlandshunder. De er snille nok, men hvir de har lite tilsyn kan de stundom virke skremmende om man ikke er vant til slike bikkjer. Jeg husker fra VestGrønland i den til alle hundene gikk løse omkring og var herrer i de små samfunn. Da kunne en 10–20 av disse svære dyrene komme stormende mot meg som en «åsgårdsrei» for så å bråstanse like innpå meg og glo. PP. – Du nevnte ulike typer grønlandshunder? Ingstad – Jeg brukte for det meste hun der som stammet fra VestGrønland, men jeg hadde også to hunder som stammet fra Angmassalik på østkysten. De kom fra en nok så isolert stamme med hunder, nesten en egen rase. De var noe mindre enn sine slektninger fra vest, rødlige av farge og særdeles hardføre og trekkvillige hunder. PP. – Kan du si noe om forskjellen på de hundene indianerne i Nord-Canada brukte og grønlandshunder? Ingstad – Indianerhundene kunne variere svært i både farge og størrelse, men de var gjennomgående noe slankere og raskere enn grønlandshundene. Indianerne fikk alltid stor fart når de reiste og pisket hundene frem.
PP. – Hvordan foregikk hundeavlen? Var det noe planmessighet på dette området? Ingstad – Nei, det hadde jeg nok ikke inntrykk av. Både hos eskimoene og indianerne skjedde nok parringene mye på slump, men stadig skjedde det en naturlig utvelgelse av de beste hundene gjennom slitet i villmarka. Hver hunde kjører hadde det antall hunder han trengte, men under vinterens strabaser hendte det at hunder døde eller ble avlivet slik at kjøreren måtte skaffe seg nye. På den måten beholdt man en stamme av sunne og trekkvillige individer og utvelgelsen skjedde så å si etter naturlig seleksjon. PP. – Kan du si noe om hundeholdet hos henholdsvis indianerne i Nord-Canada og Nunamiut-eskimoene? Ingstad – Vel, de kjælte sjelden med hundene sine, men på den annen side så jeg aldri en Nunamiuteskimo slå en hund. Ungene fikk tidlig være i kontakt med bikkjene og en kunne ofte se småunger øvelseskjøre med en hund. Etter hvert som de vokste opp ble de flinkere med bikkjene og i 12–13 års alderen kunne de kjøre av gårde med et helt spann. Hos eskimoene var det ofte kvinnene som selte opp bikkjene ved å slippe dem løs og så rope dem inn til plassene i spannet, ellers sto de alltid bundet med unntak av valpene. Sommer og høst ble bikkjene brukt til å bære kløv når reinkjøtt skulle transporteres hjem til leiren. Eskimoene holdt stor fart når de reiste, men her var nok ikke indianerne dårligere. De holdt et stort tempo i alt de foretok seg og greide å vri alt ut av en hund. Indianerne tynte bikkjene fælt, men en kommer jo ingen vei med bare å piske en hund. Det var noe spesielt med indianerne – de hadde en merkelig makt over dyrene. PP. – Du beskriver i noen av bøkene hvordan dere padlet innover ødemarken og lot bikkjene løpe langs land. Dette kan vi jo ikke gjøre her i båndtvangens
hjemland, men det kunne være artig å høre hvordan det fungerte. Ingstad – Det var en bra og nødvendig ordning, man slapp jo å ha bikkjene i kanoen. Bikkjene fant veien langs land i villmarka selv om de måtte ta mang eslags omveier. Det hendte også da at de kom over elg eller rein som så kastet seg på svøm. PP. – Velg fritt fra tid og sted og fortell om en av de hundene du har synes aller mest om. Ingstad – Da må det bli Prikk som jeg hadde et år på Grønland og tre år på Svalbard. Prikk var min lederhund og uten han ville jeg kanskje ikke vært i live i dag. Vi hadde mange dramatiske opplevelser sammen og jeg har et stort maleri hengende her i gangen. Han ble også med tilbake hit, men døde dessverre av en infeksjonssykdom. Han hadde vel ikke nok motstandskraft mot «våre» infeksjonssykdommer. Det var en stor og kraftig hund (sort og hvit) og han regnet seg som sjefen i spannet. PP.- Kan du til sist si noen ord om hundekjøringen her hjemme «i de gode gamle dager»? Ingstad – Da jeg kom tilbake fra Canada i 1930årene var det nesten ingen aktivitet på hudekjørerfronten. Etter hvert tok interessen seg opp og det begynte å bli aktivitet både i marka og i fjellet. Det ble brukt flere hundetyper, men blant polar hundene så man mest grønlandshunder. … Og så gikk praten om hundekjøring og friluftsliv. Ingstad sier han er svært glad for den økende interessen for hundeløp i fjellterreng med overnatting, som for eksempel Jotunheimenløpet. Når han følger meg til porten hilser vi på en gammel husky som er oppkalt etter Ingstads beste venn blant Nunamiutene, Paneaq. Så ennå har ikke den gamle eventyrer, forsker og forfatter mistet kontakten med de firbente! Polarposten | Nr. 1-2017 | 47
Returadresse Norsk Polarhundklubb v/Øyvind Aas Stiklestadveien 101 1866 Båstad
POLARPOSTEN BILDER Jo flere bilder vi har å boltre oss med til hvert nummer, dess bedre. Det viktigste å tenke på når bilder skal sendes inn, er at de må ha høy oppløsning.
Ellers vil vi gjerne ha bilder av alskens motiver, men sjansene for å få det på trykk øker selvsagt ved originalitet, god fargegjengivelse og ikke minst – motivet bør inneholde en hund eller flere. Bildene som sendes inn til Polarposten vil bli arkivert og vil kunne benyttes som illustrasjonsbilder i senere nummer. Dersom innsender ikke ønsker dette, må det spesifiseres i innsendingen.
Bildene som blir benyttet har alltid kreditering og dersom det medfølger bildetekst vil den brukes så langt det er mulig i forhold til layout. Alt redaksjonelt innhold tilhører inn senderen og det kan ikke benyttes stoff fra Polarposten uten eksplisitt tillatelse fra forfatteren.
