Dykk i arkivet Intervju med Helge Ingstad gjort av Stig Bruseth

Helge Ingstad FOTO Ukjent/NTB Scanpix

Dykk i arkivet

Intervju med Helge Ingstad gjort av Stig Bruseth for Polarposten nr. 5, 1983

En vakker sommerkveld reiste Polarpostens utsendte opp til Helge Ingstad for å prate om bikkjer under fjerne himmelstrøk. Huset lå usjenert til helt inne ved marka og nærmeste nabo er datteren Benedicte med mannen Edvin Sandberg. De er kjente oppdrettere av siberian husky, så den gamle eventyrer kan fortsatt høre hundegaul og se skogen rett utenfor vinduet.

I det jeg kjører for å møte denne levende legenden innen norsk villmarksliv, tenker jeg over et tilsynelatende paradoks. Nemlig at jeg snart skal møte en person som for meg er godt kjent gjennom bøkene hans, mens han aldri har sett undertegnede før. Jeg har, som sikkert mange av dere, være med på turene hans i en sen kveldstime under leselampens skjær. Vel, stort mer rekker jeg ikke å tenke før jeg er fremme og Ingstad møter meg i døra. Et fast håndtrykk og et blått blikk under den snøhvite luggen og sammen går vi inn i biblioteket. Her bugner bokhyllene av litteratur fra alle verdenshjørner og i det vi begynner å prate sender kveldssola sine siste stråler inn langs tømmerveggene. Og nå, utålmodige lesere, til saken! Et intervju om hunder. Hunder før og nå. Hunder under mange himmelstrøk.

PP. – Hva slags hunderaser har du hatt?

Ingstad – Blant indianerne i Nord Canada og blant eskimoene i Alaska brukte jeg en type polarhunder som jeg ikke vet å sette navn på. På Øst Grønland og Svalbard brukte jeg for det meste grønlandshunder, men også et par samojeder. Disse var i letteste laget for vårt bruk, men ivrige til å trekke. En av dem ble drept av en moskus. Det var en fin liten hund, men overivrig til å jakte. Siberian

huskyrasen var lenge ukjent i Norge, men så fikk jeg en fin gave av Leonard Seppala. Uten videre sendte han meg to utsøkte siberian huskyer som gave og disse ble grunnlaget for den populære rasen i Norge, hvorav det nå finnes mange hundre dyr. De er ypperlige trekkhunder og i vårt siviliserte samfunn er det jo også den fordel med dem at de så lett blir familiedyr og er godlynte mot barn. De er noe lettere og hurtigere enn grønlandshunder, men det betyr ikke at jeg vil ha sagt noe nedsettende om grønlandshunder som er praktfulle dyr, glimrende trekkhunder og i høy grad tilpasset forholdene i arktiske strøk. Det er adskillig forskjell på vestog øst grønlandshunder. De er snille nok, men hvir de har lite tilsyn kan de stundom virke skremmende om man ikke er vant til slike bikkjer.

Jeg husker fra VestGrønland i den til alle hundene gikk løse omkring og var herrer i de små samfunn. Da kunne en 10–20 av disse svære dyrene komme stormende mot meg som en «åsgårdsrei» for så å bråstanse like innpå meg og glo.

PP. – Du nevnte ulike typer grønlandshunder?

Ingstad – Jeg brukte for det meste hunder som stammet fra VestGrønland, men jeg hadde også to hunder som stammet fra Angmassalik på østkysten. De kom fra en nok så isolert stamme med hunder, nesten en egen rase. De var noe mindre enn sine slektninger fra vest, rødlige av farge og særdeles hardføre og trekkvillige hunder.

PP. – Kan du si noe om forskjellen på de hundene indianerne i Nord-Canada brukte og grønlandshunder?

Ingstad – Indianerhundene kunne variere svært i både farge og størrelse, men de var gjennomgående noe slankere og raskere enn grønlandshundene. Indianerne fikk alltid stor fart når de reiste og pisket hundene frem.

PP. – Hvordan foregikk hundeavlen? Var det noe planmessighet på dette området?

Ingstad – Nei, det hadde jeg nok ikke inntrykk av. Både hos eskimoene og indianerne skjedde nok parringene mye på slump, men stadig skjedde det en naturlig utvelgelse av de beste hundene gjennom slitet i villmarka. Hver hundekjører hadde det antall hunder han trengte, men under vinterens strabaser hendte det at hunder døde eller ble avlivet slik at kjøreren måtte skaffe seg nye. På den måten beholdt man en stamme av sunne og trekkvillige individer og utvelgelsen skjedde så å si etter naturlig seleksjon.

PP. – Kan du si noe om hundeholdet hos henholdsvis indianerne i Nord-Canada og Nunamiut-eskimoene?

Ingstad – Vel, de kjælte sjelden med hundene sine, men på den annen side så jeg aldri en Nunamiuteskimo slå en hund. Ungene fikk tidlig være i kontakt med bikkjene og en kunne ofte se småunger øvelseskjøre med en hund. Etter hvert som de vokste opp ble de flinkere med bikkjene og i 12–13 års alderen kunne de kjøre av gårde med et helt spann. Hos eskimoene var det ofte kvinnene som selte opp bikkjene ved å slippe dem løs og så rope dem inn til plassene i spannet, ellers sto de alltid bundet med unntak av valpene. Sommer og høst ble bikkjene brukt til å bære kløv når reinkjøtt skulle transporteres hjem til leiren. Eskimoene holdt stor fart når de reiste, men her var nok ikke indianerne dårligere. De holdt et stort tempo i alt de foretok seg og greide å vri alt ut av en hund. Indianerne tynte bikkjene fælt, men en kommer jo ingen vei med bare å piske en hund. Det var noe spesielt med indianerne – de hadde en merkelig makt over dyrene.

PP. – Du beskriver i noen av bøkene hvordan dere padlet innover ødemarken og lot bikkjene løpe langs land. Dette kan vi jo ikke gjøre her i båndtvangens hjemland, men det kunne være artig å høre hvordan det fungerte.

Ingstad – Det var en bra og nødvendig ordning, man slapp jo å ha bikkjene i kanoen. Bikkjene fant veien langs land i villmarka selv om de måtte ta mangeslags omveier. Det hendte også da at de kom over elg eller rein som så kastet seg på svøm.

PP. – Velg fritt fra tid og sted og fortell om en av de hundene du har synes aller mest om.

Ingstad – Da må det bli Prikk som jeg hadde et år på Grønland og tre år på Svalbard. Prikk var min lederhund og uten han ville jeg kanskje ikke vært i live i dag. Vi hadde mange dramatiske opplevelser sammen og jeg har et stort maleri hengende her i gangen. Han ble også med tilbake hit, men døde dessverre av en infeksjonssykdom. Han hadde vel ikke nok motstandskraft mot «våre» infeksjonssykdommer. Det var en stor og kraftig hund (sort og hvit) og han regnet seg som sjefen i spannet.

PP.- Kan du til sist si noen ord om hundekjøringen her hjemme «i de gode gamle dager»?

Ingstad – Da jeg kom tilbake fra Canada i 1930årene var det nesten ingen aktivitet på hudekjørerfronten. Etter hvert tok interessen seg opp og det begynte å bli aktivitet både i marka og i fjellet. Det ble brukt flere hundetyper, men blant polarhundene så man mest grønlandshunder.

… Og så gikk praten om hundekjøring og friluftsliv. Ingstad sier han er svært glad for den økende interessen for hundeløp i fjellterreng med overnatting, som for eksempel Jotunheimenløpet.

Når han følger meg til porten hilser vi på en gammel husky som er oppkalt etter Ingstads beste venn blant Nunamiutene, Paneaq. Så ennå har ikke den gamle eventyrer, forsker og forfatter mistet kontakten med de firbente!

Returadresse

Norsk Polarhundklubb v/Øyvind Aas Stiklestadveien 101 1866 Båstad

POLARPOSTEN BILDER

Jo flere bilder vi har å boltre oss med til hvert nummer, dess bedre. Det viktigste å tenke på når bilder skal sendes inn, er at de må ha høy oppløsning.

Ellers vil vi gjerne ha bilder av alskens motiver, men sjansene for å få det på trykk øker selvsagt ved originalitet, god fargegjengivelse og ikke minst – motivet bør inneholde en hund eller flere.

Bildene som sendes inn til Polarposten vil bli arkivert og vil kunne benyttes som illustrasjonsbilder i senere nummer. Dersom innsender ikke ønsker dette, må det spesifiseres i innsendingen. Bildene som blir benyttet har alltid kreditering og dersom det medfølger bildetekst vil den brukes så langt det er mulig i forhold til layout.

Alt redaksjonelt innhold tilhører innsenderen og det kan ikke benyttes stoff fra Polarposten uten eksplisitt tillatelse fra forfatteren.