EN RINGREVS FORTELLINGER
En mann av få ord, men mange historier.
Vi møter Ivar Harstad på Valle i Fredrikstad. Det er mange år siden han gikk av med pensjon, men han er stadig innom sin gamle arbeidsplass. 72 år gammel tar han nemlig fortsatt oppdrag og holder kontakten med gamle kollegaer. Tekst: Eva Kynningsrud Dobbing | Foto: Arild Bråthen / Eva Kynningsrud Dobbing
I bortimot 30 år jobbet han som kranfører i Kynningsrud, og etter at han ble pensjonert har han jobbet 30-40%. - Hvordan har det seg at du ble kranfører? - Jeg er født litt lat, så jeg synes det er moro å se på andre jobbe. Derfor passa det meg bra, sier han og humrer stille. - Du er vel ikke akkurat lat når du fortsatt jobber sju år etter at du gikk ut i pensjon? - Nå kan jeg jo bestemme selv. Jeg kan si nei hvis det regner eller snør. Det er en befrielse. Aktiv pensjonist At han er lat tar vi likevel med en klype salt. Ivar er gift med Aud, har to døtre, Monica (49) og Silje (33), tre barnebarn på 2, 10 og 30 år og et oldebarn. Han bruker mye av tiden sin på familien, enten det er døtrene som trenger hjelp til oppussing, barnebarna som skal kjøres og hentes eller bare trenger en supporter når 10-åringen spiller håndballkamp. - Denne uka har jeg malt vaskerommet, barnebarna har vært på besøk og jeg har kjørt på håndballkamp, forteller han. En kløpper på Bacalao I tillegg brygger han øl og er en kløpper på å lage Bacalao. - Jeg og yngstebroren min lager bacalao annenhver gang og inviterer hverandre omtrent en gang i måneden, forteller Ivar. Ivar har tette bånd med familien. Han vokste
24
PORTRETTET
opp som nummer to i en søskenflokk på fire. Tre gutter og en jente. Yngstemann var bare 22 år gammel da han havnet i rullestol, en traumatisk beskjed å få for Ivar, som har et veldig nært forhold til lillebroren sin. - Han var på sjøen og falt ned i et lasterom. Jeg er veldig stolt over hvor selvhjulpen han er. Han har hatt et utrolig pågangsmot, skryter han. Ivar selv var også på sjøen som ung. Han dro ut da han var 17 og kom hjem da han var 22. - Det var nok på sjøen at jeg og broren min fikk smaken på bacalao. Det er lettvint å lage når til og med jeg kan det, sier han beskjedent. Noen disputter Ivar framstår som en særdeles rolig og sindig mann. Han sløser ikke med ordene, og slåss ikke om oppmerksomheten. Å skulle portretteres i KynningsrudNytt står ikke øverst på ønskelisten hans, men vel vitende om at han sitter inne med mange gode historier etter lang fartstid i Kynningsrud, slipper han ikke så lett unna. - Harald (Kynningsrud) beskriver deg som en klippe. Alltid rolig og flink, men likevel ikke redd for å si hva du mener. - Det er koselig å høre, men jeg har egentlig ikke lyst til å bli portrettert, sier han mens han tar rosen motvillig til seg. Han innrømmer likevel at det er hyggelig med gode tilbakemeldinger og kjenner seg igjen i noe av beskrivelsen.
- Jeg har hatt noen disputter. Det er fint at det har vært rom for å si fra, at man har fått renska lufta. Jeg har hatt god kontakt med de fleste jeg har jobbet med. Spesielt den eldre garde i Karlstad-avdelingen, forteller han. Nektet hotellrom En av dem som går mest igjen i Ivars memoarer fra tiden i Kynningsrud er pensjonist Knut Sahlberg, som jobbet i Kynningsrud i mange år. Særlig en episode får han til å trekke på smilebåndet. - Knut og jeg skulle til Danmark og hente en kran de hadde kjøpt. Det var mellom jul og nyttår, og vi skulle ta ferga mellom Gøteborg og Frederikshavn. Været var dårlig og Knut ble veldig sjøsyk. Da vi endelig kom i land langt ut på natta måtte vi finne et hotellrom. Jeg gikk inn, og ordnet oss to rom, det var ikke noe problem. Ikke før Knut kom inn... Da de så han og tilstanden han var i, hadde de plutselig ikke rom likevel. De trodde han var full, så vi måtte kjøre videre, forteller han. Det skal sies at historien er ekstra morsom fordi det sterkeste Knut Sahlberg noen gang drakk var eplemost. Kjendiser Ivar har møtt mange spennende mennesker gjennom jobben, og noen har gjort bedre inntrykk enn andre. Under monteringen av Stjerna på Gardermoen møtte Knut og Ivar både Dorthe Skappel og Vebjørn Sand.
