16 Samenes historie fram til 1750
For urfolk, minoriteter og en lang rekke ikke-vestlige folk ble Völkerkunde eller etnografien det akademiske alternativet. Slike folk ble sett på som primitive og uforanderlige; de hadde «stoppet opp» på ulike tidligere nivåer av menneskehetens utviklingstrinn og ble nærmest å betrakte som «rester» fra fortiden (Fabian, 1983; Malik, 1996). I boken Nordens sidste nomade kunne således Hans Kaarsberg (1897) komme med følgende betraktning: Jeg ser paa en ægte Lap med en lignende Interesse, som den, med hvilken Oltidsgranskeren betragter det velbevarede Redskab af Flint fra Stenalderen: Lad være, at der i Tidernes Løb er kommet et Brud hist og her paa Stenkilens skarpe Kanter […] Stenkilen er dog forbliven sig selv. Og man fejler næppe, naar man i Lappen ser den flintægte Rest av et ganske særegent Urfolk. (Kaarsberg, 1897, s. 59)
På tross av å bli oppfattet som tilhørende fortiden ble samene likevel ikke særlig interessante for de historiske disiplinene. I arkeologien hadde de riktignok en viss misjon som analogier eller illustrerende eksempler til belysning av forhistoriske forhold der det ble ansett «passende» (Hesjedal, 2000). I all overveiende grad ble imidlertid samene etnografiens domene, det vil si til den disiplinen som hadde vokst fram som studiet av ikke-europeiske, «primitive» kulturer. I det vitenskapelige ordskiftet i Norden kom således samene til å bli behandlet mer som en etnografisk enn en historisk kategori. Dette skapte den seiglivede distinksjonen mellom en norsk og svensk historie og en samisk etnografi som fra siste halvdel av 1800-tallet er blitt manifestert i en rekke vitenskapelige tekster og museale representasjoner. Både de skrevne og de museale framstillingene av samisk kultur ble på dette viset nærmest løsrevet fra det systemet av tid som strukturerte de historiske verkene og utstillingene (Olsen, 2000a; Mathisen, 2004, 2005; Harlin & Lehtola, 2020).
1.2 Synliggjøring av samisk fortid I 1970-årene ble det etnografiske hegemoniet utfordret av et økende engasjement fra faghistorisk og arkeologisk side, og man fikk nå også tilløp til kritiske perspektiver både innenfor disse disiplinene og i samfunns vitenskapene generelt (bl.a. Otnes, 1970; Gjessing, 1973; Keskitalo, 1976). Likevel er det først fra 1980-årene vi kan snakke om samisk historie og arkeologi som synlige akademiske felter. Årsaken til dette må søkes i flere samvirkende faktorer. Radikaliseringen og den politiske mobiliseringen som skjedde innenfor de samiske organisasjonene i 1970- og 1980-årene,
