Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen
Samenes historie fram til 1750
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71755-1 2. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsillustrasjon: Hentet fra Britta Marakatt-Labbas verk Historja, 2007, © Britta Marakatt-Labba / BONO 2022. Avfotografert av Ola Roe. For- og baksatsillustrasjoner: Hans Ragnar Mathisen, SÁBMI 1975 og Davviálbmogat © Hans Ragnar Mathisen / BONO 2022 Konsulent for samiske navneformer: Berit Nystad Eskonsipo Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold
Forord.............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
1
13 14 16 18 19
Introduksjon .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1.1 1.2 1.3 1.4
2
Skiftende syn på s amenes opprinnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2.1 2.2 2.3 2.4 2.5 2.6 2.7
3
Folk uten historie?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Synliggjøring av samisk fortid. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Perspektiver og premisser.. . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samisk historie som nordisk historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Innledning.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Urbefolkning og kulturelle stereotypier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et fremmed folk fra øst.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Raseforskning og innvandringsveier.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et antropologisk perspektiv på samisk etnogenese.. . . . . . Tilkomst av samisk etnisitet: en arkeologisk tolkning. . . Etnisitet: biologisk eller kulturell identitet?. . . . . . . . . . . . . . . . .
Økonomisk spesialisering o g etnisk konsolidering: samiske samfunn i jernalder o g tidlig middelalder. . . . . . 3.1 3.2 3.3
3.4 3.5
3.6
3.7 3.8
23 23 25 28 30 33 38 43
53 53 Bakgrunn.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Jernalderens begynnelse: konsolidering og endring. . . . . 58 Germanere og samer i nord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utbytting eller samarbeid?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Samisk fangst og «redistributiv» økonomi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 68 Hellegroper, tran og etnisitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hellegroper og etniske grenser. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 75 Bosetning, sølvskatter og giftermål.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sølvskatter, grenser og gavebytte. . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Giftermål og sosial differensiering.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Språklige belegg for samhandling.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 89 Tidlig reindrift? Nye boplasstyper i innlandet.. . . . . . . . . . . . . «Stallotufter» og rekkeorganiserte ildsteder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Fangst og tamreindrift?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 99 Fangstmarksgraver og samisk bosetning i sør. . . . . . . . . . . . . . Samer eller germaner?. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Fangstsamfunn og interetnisk samkvem i øst.. . . . . . . . . . . . . 106
6 Innhold
3.9
3.10
4
Handel og bosetning i vikingtiden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Lapprösen»: en østlig parallell til innsjøgravene?. . . . . . . . . . Graver og offerplasser som religiøse og sosiale uttrykk.. Graver i ur og berg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Metalldepotene» – offerplasser i det nordsvenske innlandet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samfunnsendringer og økt rituell aktivitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosiale, språklige og etniske prosesser i jernalder og tidlig middelalder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Språk og etnisitet i jernalderen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vikingtid og tidlig middelalder: intensivert handel og nye kontakter.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ytre press og formalisering av kulturelle uttrykk. . . . . . . . . . . .
109 111 113 114 119 122 127 129 132 135
Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 4.1 4.2
4.3
4.4
Innledning.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overherredømme – tributt – kolonisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisk herredømme og tributt i vest.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Handel og skattlegging fra øst: Novgorods interessesfære... Handelsinteresser og lokale eliter fra landskapene rundt Bottenvika: kvener og birkarler. . . . . . . . Koloniseringsstrategier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppdeling av samenes land i interessesfærer.. . . . . . . . . . . . . . . . . Næringer, økonomi og samfunnsorganisering. . . . . . . . . . . . . Trekk ved kystsamfunnets økonomi: massefangst av villrein i Varanger.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Siidaorganisering, bosetning og økonomi: Varanger og Kvænangen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samiske fiskerbønder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dyrking, fehold, småviltfangst og innlandsfiske. . . . . . . . . . . . . Boplassen som rituell arena.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bosetningsbrudd eller endring?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tamreindriftens oppkomst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pastoralisme og domestisering: den tidlige reindriftens egenart. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pastoralismens sosiale betingelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppkomst og spredning: Hultblads modell. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forklaringer på reindriftens oppkomst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor reindrift?. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samisk reindrift: ny økonomi og nye rein?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139 140 141 143 149 152 156 161 170 176 179 180 183 184 188 189 190 191 193 195 198
7 Innhold
4.5
5
200 200 207 220
Statlig integrasjon o g rettigheter 1 550–1750 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 5.1 5.2
5.3
6
Mangeromstufter, finnekonger og religion. . . . . . . . . . . . . . . . . . Mangeromstufter og kulturmøter. .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Religion og rituelle ytringer. . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Innledning.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomisk og territoriell integrasjon cirka 1550–1750. Handelssamkvemmet fra cirka 1550 til 1600-tallets første tiår. . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskjellige «handelsprofiler» blant samene. . . . . . . . . . . . . . . . . . Statlig regulering fra cirka 1600.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Markedshandel i første halvdel av 1700-tallet. . . . . . . . . . . . . . . . Samiske responser på handel og økonomisk politikk. . . . . . . Første fase av den territorielle oppdelingen – fra 1590-årene til 1613.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Striden om kystsamene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre fase av oppdelingen – 1730- og 1740-årene. . . . . . . . . . . . Lappekodisillen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samenes rettsstilling på 1600- og 1700-tallet. . . . . . . . . . . . . . Rettigheter og rettssystem.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skattlandsinstitusjonen på svensk side. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettshistorikernes syn.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karl 9.s skattereform i 1602. . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Finneodelen» – en mulighet for samisk selvstendighet.. . . «Finneodelen» oppheves.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reindriftssamene og den norske allmenningsretten. . . . . . . .
223 225 225 230 232 235 240 245 247 250 256 263 263 265 269 272 277 281 283
Misjonærer og noaidier: samisk religion o g bekjempelsen av den. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 6.1 6.2
6.3 6.4
6.5
6.7
Innledning.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tidlige kontakter med kristendommen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ritualer i samband med navngiving og dåp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ritualer for å krysse religiøse grenser.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samene i 1600-tallets trolldomsprosesser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Misjonsoffensiven på 1600- og 1700-tallet. . . . . . . . . . . . . . . . . . Den norske misjonens organisering og metoder. . . . . . . . . . . . . . Religiøse skrifter og skolestell. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunntrekk ved samenes religion. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunntrekk ved virkelighetsforståelsen og kosmologien.. . Sjamanen – noaidien. . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Religiøst brudd eller videreføring?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
293 295 298 299 300 302 304 310 312 313 318 321
8 Innhold
Epilog.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 Bildekrediteringer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Bilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Kart. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 366
Emneregister.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Personnavnregister.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 381 Stedsnavnregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 385
Tekstbokser
Navngivingen av samene............................................................. Ottars beretning.................................................................................... Gammen som mikrokosmos: innredningen av «goahti».................... Jábmiidáibmu, Rohttoáibmu og Saajvoe – de dødes verdener........... Bjørnejakt og -riter..................................................................... Hvem var bjarmene?................................................................... Väinö Tanners analyse av de skoltesamiske siidasamfunnene........... Hellige steder, sieidier og offerplasser............................................ Den samiske trommen................................................................. Noaidienes sjelereiser.................................................................. Samisk – norrønt – finsk-ugrisk: et felles religiøst forestillingsgrunnlag?..........................................
46 66 93 117 125 146 164 211 216 319 322
Forord
Arbeidet med den første utgaven av denne boken begynte i 1996. Opprinnelig var den tenkt som et ettbindsverk som skulle omfatte samenes historie fra de eldste tider og fram til i dag, og med Lars Ivar Hansen, Henry Minde og Bjørnar Olsen som forfattere. Det viste seg etter hvert at verket fikk et omfang som vanskelig lot seg realisere innenfor de opprinnelige rammene. I 2002 ble det derfor, i samråd med Cappelen Akademisk Forlag, besluttet å utgi verket i to bind som omfatter tiden henholdsvis før og etter 1750. For å framskynde prosessen ble det også bestemt at utgivelsen skulle skje i to etapper, hvorpå den første utgaven av dette bindet ble publisert i 2004. Boken kom senere ut i en svensk utgave i 2006 (Liber AB) og i en betydelig revidert engelsk utgave i 2014, da med tittelen Hunters in transition: an outline of early Sámi history (Brill). I 2021 kom andre bind av Samenes historie, som altså tar for seg tiden etter 1750. Dette bindet er et redigert verk med en rekke forfattere, og med Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin som hovedredaktører. I den forbindelse fikk vi en henvendelse fra Cappelen Damm Akademisk med ønske om å utgi en revidert utgave av vår bok fra 2004. Mye ny forskning har blitt publisert om samenes fortid i løpet av disse snart to tiårene, også siden forrige revisjon ble foretatt i forbindelse med den engelske utgaven i 2014. Denne utgaven av Samenes historie fram til 1750 er altså resultatet av det arbeidet vi har gjort med å oppdatere tidligere versjoner med funn fra nyere forskning. Foruten de tekstlige endringene er mange figurer byttet ut eller endret i denne utgaven, og den øvrige grafiske utformingen er likeledes justert for at de to bindene som nå foreligger, skal harmonere best mulig med hverandre. I arbeidet med den første utgaven var Henry Minde vår viktigste støttespiller og faglige sparringpartner. Som opprinnelig medforfatter deltok Henry i våre utallige møter for å diskutere utkast og skisser. På dette viset ga han et viktig bidrag som også merkes i seinere utgaver. Den foreliggende versjonen utgjør i så måte ikke noe unntak.
Tromsø, desember 2021
Lars Ivar Hansen Bjørnar Olsen
Litografi av Hans Ragnar Mathisen
Kapittel 1
Introduksjon
D
en vitenskapelige litteraturen om samene er svært omfattende. Fram til 1970-årene sto kultur- og språkforskere, først og fremst etnografer, for de fleste bidragene. Etter at Gustaf von Düben i 1873 utga den første egentlige etnografiske monografien om samene, Om Lappland och lapparna (von Düben, 1873/1977), er det utgitt flere titalls etnografiske bøker om samisk kultur på en rekke språk. Før dagens fagområder ble etablert som vitenskapelige disipliner på 1800-tallet, var det dessuten utgitt en lang rekke «beskrivelser» av samene av mer eller mindre etnografisk karakter, som Schefferus’ Lapponia (1673/1956) og Leems Beskrivelse over Finnmarkens lapper (1767/1975). Forskning om samene kom fra siste halvdel av 1800-tallet til å bli assosiert med et eget kunnskapsfelt, den såkalte lappologien (Hansen & Niemi, 2001). I likhet med hva som ble tilfellet for flere andre «fremmede» kulturer, som den inuittiske («eskimologi») og den kinesiske («sinologi»), ble også studiet av samene og samiske forhold plassert utenfor den normale disiplinære strukturen. Samtidig hadde lappologien en klar disiplinær forankring, først og fremst i etnografien og filologien. Denne selektive fagbakgrunnen til tross representerte den et bemerkelsesverdig totaliserende blikk på samene. Det som i forskningen på andre europeiske samfunn og kulturer ville ha krevd innsatsen til en rekke fagfelt, ikke minst de historiske, kunne her studeres innenfor rammen av en langt snevrere disiplinær kontekst. Selv om lappologien i ettertid kan ses som uttrykk for et passé vitenskaps- og kultursyn, må det likevel sies at den tross alt ga et faglig rom for studiet av samisk kultur i en ellers, for den, nokså lukket akademisk verden.
14 Samenes historie fram til 1750
En konsekvens av denne faglige sorteringen av «det samiske» var imidlertid at den historiske og den arkeologiske litteraturen om samene lenge var bemerkelsesverdig begrenset. Først så seint som på slutten av 1900-tallet kom samisk fortid til å bli et forskningsfelt av betydning innenfor disse disiplinene. Inntil da hadde også den for en stor del vært et etnografisk eller «lappologisk» anliggende (Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986, 2007; Zachrisson, 1993; Ojala, 2009). Selv om samenes fortid i dag framstår som et helt naturlig historisk og arkeologisk forskningsfelt, skal vi ikke langt tilbake i forrige århundre for å finne at det forholdt seg svært annerledes. Vi skal derfor innlede med å se litt nærmere på hvorfor det å skrive samenes etnografi lenge framsto som et langt mer selvsagt alternativ enn å skrive deres historie.
1.1
Folk uten historie?
Fram til 1970-årene var det en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde. Ikke bare kom dette til uttrykk ved at samene, som historikeren Ernst Sars uttrykte det, kunne «settes ud af Betragtning» (Fulsås, 1999. s. 240) når de «store» nasjonale fortellingene om de nordiske rikene skulle skrives. Også i lokale og regionale bosetningshistoriske studier fra Nord- og Midt-Skandinavia var samene påfallende lite synlige. Eksempelvis behandler det arkeologiske standardverket om jernalderen i Nord-Norge, The Iron Age settlement of Arctic Norway (Sjøvold, 1962, 1974), primært funnene etter den norrøne bosetningen. Én grunn til utelatingen av samene i slike studier synes å være at begrepet bosetning implisitt ble gjort synonymt med den faste gårds bosetningen som de norrøne folkene representerte. Den samiske fortidige tilstedeværelsen kom dermed på paradoksalt vis til å utfolde seg i områder som på de bosetningshistoriske kartene framsto som «ubebodd» (Zachrisson, 1993; Bergstøl, 2008; Ojala, 2009; Gjerde, 2016; Knutsson, 2020). Også når samene faktisk opptrådte i de historiske beretningene, var det helst i sammenhenger der deres aktivitet eller tilstedeværelse forklarte forhold ved de norrøne folkenes samfunn. I mange eldre arkeologiske og historiske arbeider kan man finne at forklaringen på et eller annet spesielt fenomen forutsetter tilstedeværelsen av en samisk befolkning, mens framstillingen for øvrig godt kan ignorere en slik tilstedeværelse (Schanche & Olsen, 1983, s. 132). Mye omtale er på dette viset blitt viet finneskatten og den kilden til rikdom som samene utgjorde for de norske høvdingene og kongene, uten at samenes egen sosiale og kulturelle væren normalt var oppfattet som interessant for de historiske plottene. Denne rollen som statist – eller rekvisita – i fortellingene om mer primære historiske subjekter har samene selvsagt
15 Kapittel 1 Introduksjon
til felles med mange andre marginaliserte grupper. Samfunnskritikeren og litteraturviteren Edward Said har, med en analogi til hvordan tjenerne er framstilt i engelske 1700-tallsromaner, gitt en treffende karakteristikk av denne rollen som også kan sies å være dekkende for samenes ambulerende opptreden i historiske og arkeologiske diskurser: De var på et vis til stede, men ble ignorert ut over å være en nyttig del av settingen (Said, 1989, s. 210). I sitt monumentale arbeid De förhistoriska folken i Europa fra 1880 skrev den framstående svenske arkeologen Hans H. Hildebrand at «[s]kilnaden mellan historiska folk och naturfolk ligger deri, att de förra ega en historia, under det de senare på sin höjd kunne omtalas i ett annat folks historia» (Hildebrand, 1880, s. 15). Hildebrands utsagn viser hvordan man i samtiden ikke bare skilte mellom folk med og folk uten historie (Wolf, 1982), men også hvordan «naturfolkenes» historiske representasjon, som hentydet over, bare kunne skje indirekte gjennom et annet folks historie. Sosialdarwinismens, rasediskursenes og nasjonalismens grep på det vitenskapelige ordskiftet i siste del av 1800-tallet gjorde at historie ble noe som primært var forbeholdt europeiske folk. Disse hadde, slik det ble hevdet å komme til uttrykk gjennom deres nåværende posisjon, bevist sin dynamikk og evne til utvikling. Andre folk ble antatt å mangle slike kvaliteter, og de hadde derfor stagnert på utviklingstrinn som de vestlige folkene for lengst hadde forlatt. Denne distinksjonen mellom folk med og folk uten historie kom til å bli avgjørende for at samene så lenge primært ble betraktet som et etnografisk framfor et historisk subjekt. De ulike folk og kulturers plassering i det disiplinære akademiske landskapet ble på mange vis sementert gjennom det tilhørende skillet mellom de historiske disiplinene («Volkskunde») og etnografien («Völkerkunde»). Volkskunde vokste fram som en nærmest akademisk form for nasjonalisme, den skulle belyse «folkets» røtter slik disse kom til uttrykk i språk, folklore og nasjonal historie (Gerholm & Hannerz, 1982; Worsley, 1984). Det å være en nasjon ble i stor grad ensbetydende med å ha en historie, og disiplinene arkeologi og historie fikk følgelig en framtredende plass i ulike nasjonale prosjekter. Ut fra idealet om nasjonens kulturelle og etniske homogenitet satte disse nasjonale prosjektene samtidig sine egne strenge krav til hvem den historiske diskursen kunne romme. I sin analyse av Ernst Sars verk Udsigt over den norske Historien, utgitt i fire bind mellom 1873 og 1891, hevder således Narve Fulsås at utelatingen av samene skyldtes at: Rasen, dvs. samene, var nasjonens absolutte motsetning, og derfor måtte han symbolsk eliminerast for at nasjonen skulle vere identisk med seg sjølv. Alternativet var, på Sars sine premiss, å seie at Norge aldri ville kunne bli ein nasjon fordi landet omfatta to «raser». (Fulsås, 1999, s. 240–241)
16 Samenes historie fram til 1750
For urfolk, minoriteter og en lang rekke ikke-vestlige folk ble Völkerkunde eller etnografien det akademiske alternativet. Slike folk ble sett på som primitive og uforanderlige; de hadde «stoppet opp» på ulike tidligere nivåer av menneskehetens utviklingstrinn og ble nærmest å betrakte som «rester» fra fortiden (Fabian, 1983; Malik, 1996). I boken Nordens sidste nomade kunne således Hans Kaarsberg (1897) komme med følgende betraktning: Jeg ser paa en ægte Lap med en lignende Interesse, som den, med hvilken Oltidsgranskeren betragter det velbevarede Redskab af Flint fra Stenalderen: Lad være, at der i Tidernes Løb er kommet et Brud hist og her paa Stenkilens skarpe Kanter […] Stenkilen er dog forbliven sig selv. Og man fejler næppe, naar man i Lappen ser den flintægte Rest av et ganske særegent Urfolk. (Kaarsberg, 1897, s. 59)
På tross av å bli oppfattet som tilhørende fortiden ble samene likevel ikke særlig interessante for de historiske disiplinene. I arkeologien hadde de riktignok en viss misjon som analogier eller illustrerende eksempler til belysning av forhistoriske forhold der det ble ansett «passende» (Hesjedal, 2000). I all overveiende grad ble imidlertid samene etnografiens domene, det vil si til den disiplinen som hadde vokst fram som studiet av ikke-europeiske, «primitive» kulturer. I det vitenskapelige ordskiftet i Norden kom således samene til å bli behandlet mer som en etnografisk enn en historisk kategori. Dette skapte den seiglivede distinksjonen mellom en norsk og svensk historie og en samisk etnografi som fra siste halvdel av 1800-tallet er blitt manifestert i en rekke vitenskapelige tekster og museale representasjoner. Både de skrevne og de museale framstillingene av samisk kultur ble på dette viset nærmest løsrevet fra det systemet av tid som strukturerte de historiske verkene og utstillingene (Olsen, 2000a; Mathisen, 2004, 2005; Harlin & Lehtola, 2020).
1.2 Synliggjøring av samisk fortid I 1970-årene ble det etnografiske hegemoniet utfordret av et økende engasjement fra faghistorisk og arkeologisk side, og man fikk nå også tilløp til kritiske perspektiver både innenfor disse disiplinene og i samfunns vitenskapene generelt (bl.a. Otnes, 1970; Gjessing, 1973; Keskitalo, 1976). Likevel er det først fra 1980-årene vi kan snakke om samisk historie og arkeologi som synlige akademiske felter. Årsaken til dette må søkes i flere samvirkende faktorer. Radikaliseringen og den politiske mobiliseringen som skjedde innenfor de samiske organisasjonene i 1970- og 1980-årene,
17 Kapittel 1 Introduksjon
var utvilsomt viktig (Stordahl, 1996, 2000; Lantto & Mörkenstam, 2008; Nyyssönen, 2009). Dette kan igjen relateres til den postkoloniale bevegelsen rundt om i verden, der representanter for urfolk og land i den tredje verden begynte å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse (Fanon, 1967; Minde, 1996, 2000). Samtidig var det en kritisk fagdebatt på universitetene og et økt engasjement for marginaliserte subjekter i historieskrivingen. Avgjørende for samenes innskriving i de historiske og samfunnsvitenskapelige diskursene var den intense debatten om samiske rettigheter som foregikk i Norge i slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene. Denne debatten kom i søkelyset gjennom den såkalte Alta-saken, der den norske regjeringen vedtok utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget i Finnmark på tross av sterke protester fra lokale myndigheter, miljøvernere og samiske organisasjoner. Det tilhørende ordskiftet om hvorvidt samene var en urbefolkning med særlige historiske rettigheter, kom uvilkårlig til å dreie inn på arkeologisk og historisk kildemateriale. Den bidro utvilsomt til en bevisstgjøring av mange forskere hva gjelder historiefagets og arkeologiens politiske rolle i et fleretnisk Norge (H. Salvesen, 1980; Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986; Niemi & Salvesen, 1987). Dette bidro både til å utvikle fagkritiske analyser av denne rollen og ikke minst til en rekke nye studier av samisk fortid. En annen viktig forutsetning for at samisk fortid i dag er en så pass selvsagt del av det historiske og arkeologiske ordskiftet, var opprettelsen av universitetene i Umeå (1965), Tromsø (1972) og Rovaniemi (1979). Dette skapte forsknings- og utdanningsmiljøer som var rettet mot de nordligste delene av Norden, og bidro også til en vesentlig styrking av de forsknings institusjonene som allerede eksisterte der. Samiske studenter ble i større grad rekruttert til de akademiske miljøene og bidro direkte og indirekte til å definere en ny arkeologisk og faghistorisk agenda. I de politiske strategiene som de samiske organisasjonene valgte fra 1970-årene og utover, spilte synliggjøring en sentral rolle (Brantenberg et al., 1995; Stordahl, 1996; Lantto & Mörkenstam, 2008; Nyyssönen, 2009). Bildet av en etnisk homogen nasjonalstat skulle forstyrres, og den samiske tilstedeværelsen skulle bli umulig å ignorere. Enestående effektiv i så måte var aksjonen under Alta-konflikten, da sultestreikende samer reiste en lávvu på plassen foran det norske Stortinget i Oslo. Også i forbindelse med fortidig tilstedeværelse ble nå synliggjøring en viktig strategi. I slike situasjoner er begrepsbruk og navngiving viktig. Eksplisitt bruk av begreper som samisk historie og samisk arkeologi må ses i lys av slike forsøk på å skape rom for en alternativ samisk fortid. Nye begreper tiltrekker seg oppmerksomhet og slår kiler inn i tidligere homogene kunnskapsfelter. De bidrar også til å omdefinere og gi ny mening til allerede eksisterende termer. Begreper
18 Samenes historie fram til 1750
som «norsk arkeologi», «de første nordmenn» eller «vårt folks historie» fikk derfor en annen betydning i 1980-årene enn de tidligere hadde hatt. De mistet sin status som nøytrale og generelle betegnelser (Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986, 1998).
1.3
Perspektiver og premisser
Dette første bind av Samenes historie er ment å skulle gi en forskningsbasert sammenfatning av samenes historie i Norden fram til 1750. Her forsøker vi å syntetisere og diskutere andres og egen forskning vedrørende samisk fortid. En overgripende målsetting om å skrive en samlet og helt dekkende samisk historie vil selvsagt være en umulig oppgave. Det foreliggende produktet er derfor både et resultat av en rekke valg vedrørende tematikk, tilnærmingsmåter og «illustrerende eksempler» og en mer pragmatisk refleksjon av forfatternes egne forskningsområder og lokalisering ved UiT – Norges arktiske universitet. Følgelig vil mange finne at dekningen av deres områder – både geografisk og tematisk – er utilstrekkelig. Uten hensikt om å komme en slik kritikk i forkjøpet skal vi redegjøre for noen av de perspektivene og premissene som ligger til grunn for vår framstilling. En målsetting har vært å forsøke å forstå både tilkomst av samisk etnisitet og den videre utviklingen av de samiske samfunnene som et samspill mellom eksterne og interne prosesser. I varierende grad har samene gjennom sin lange fortid vært involvert i sosiale og økonomiske nettverk med andre folk (Zachrisson, 1984; Hansen, 1990a; Olsen, 2007; Olsen, Urbańczyk & Amundsen, 2011; Hakamäki, 2016). Sammenknyttingen av det lokale og det «globale» er således ikke noe nytt fenomen. Det gjør også at samisk historie ikke kan avgrenses bare til samenes eget bosetningsområde. Prosesser av sosial, kulturell og økonomisk interaksjon skaper nettverk og forbindelseslinjer som strekker seg langt ut over dette og det nordiske området. Det arkeologiske og historiske materialet som ligger til grunn for denne boken, vitner da også om denne kontinuerlige dialogen mellom det hjemlige og det fremmede. Samtidig har det vært viktig å distansere seg fra et ensidig «relasjonelt» perspektiv; at det interessante bare skjer i møtet mellom det samiske og det ikke-samiske. Vi har derfor også vektlagt interne prosesser og de «møtene» som her skjer mellom ulike samiske interesser og måter å forholde seg til verden på. Denne interne dynamikken har – ofte i samspill med eksterne forhold – bidratt til det mangfoldet og de endringsprosessene som denne boken handler om. Det har også vært en sentral målsetting å problematisere bildet av en «opprinnelig» homogen og statisk samisk kultur, dels fordi det etter vår oppfatning representerer et passé kultursyn, men primært fordi det er uforenlig
19 Kapittel 1 Introduksjon
med det empiriske materialet vi behandler. Det har vært en tendens, ikke minst i den etnografiske litteraturen om samene, til at endring skrives inn i et forfallsscenario: Den samiske kulturens møte med markedsøkonomi og modernitet medfører at en opprinnelig og stabil tilstand forstyrres, og at kulturen «går tapt». Endring har således fått en ensidig negativ assosiasjon. Både i arkeologisk og historisk forskning har det dessuten vært tendenser til å konstruere den samiske fortiden nærmest som antitesen til majoritetsbefolkningenes, med vekt på små, kollektive, egalitære og stabile samfunn (A. Schanche, 1993; Olsen, 2000a). Dette bildet er bevisst utfordret, og som det vil framgå av boken, er foranderlighet og endring et framtredende trekk også ved fortidige samiske samfunn. Boken er ment som en innføring i eldre samisk historie for studenter og allment interesserte. Etter at den arkeologiske og historiske «tausheten» om samene for alvor ble brutt etter 1980 (se bl.a. Søbstad, 1980; Lorenz, 1981; Lundmark, 1982; Odner, 1983), er det produsert en lang rekke akademiske avhandlinger og bøker om samisk arkeologi og historie samt et stort antall artikler om temaet i nordiske og internasjonale tidsskrifter. På flere universiteter og høyskoler undervises det i samisk historie. På tross av økt innsats er det behov for en samlet framstilling som sammenfatter og syntetiserer den etter hvert nokså omfattende historiske og arkeologiske forskningen som har tilkommet de siste førti årene. Deler av denne forskningen er bare tilgjengelig som spredte artikler og i upubliserte avhandlinger. Som lærere i samisk arkeologi og historie på ulike nivåer har vi klart sett behovet for å formidle denne kunnskapen på en mer helhetlig og strukturert måte.
1.4
Samisk historie som nordisk historie
Med denne boken ønsker vi også å vise at samisk historie er en viktig og naturlig del av den nordiske og europeiske historien. I en tid da den nasjonale og etnisk betonte historieskrivingen er under debatt, kan det å skrive en samisk historie fortone seg passé. Mye kritikk er reist mot historiske framstillinger som ser kulturer og identiteter som monolittiske og klart avgrensede enheter. Den betimelige dekonstruksjonen av essensialistiske oppfatninger av kultur må likevel ikke lede oss dit hen at kultur og etnisitet er irrelevante størrelser. Det søkelyset som kulturforskningen har hatt på kulturell variasjon, flerkulturalitet, «hybridisering» og identitet de siste tretti årene, viser vel nettopp relevansen av dem. Samenes historie kan på mange vis leses som en kritikk av forestillinger om kulturers avgrensethet og renhet. I nordisk – og europeisk – sammenheng vil den også utgjøre et betimelig korrektiv til historier skrevet med nasjonalstatens blikk. Også for den nordiske og den europeiske historien er
20 Samenes historie fram til 1750
samenes fortid viktig. Eksklusjonen av betydningsfulle aktører som har gitt mening og variasjon til dette fortidige landskapet, har utvilsomt resultert i en fattigere historie. Historien som fortelles i denne boken, er på mange vis «komplisert». Primært skyldes dette det enkle faktum at fortiden var kompleks, og det er viktig å framheve denne kompleksiteten og mangetydigheten ved både den samiske fortiden og framstillingene av den. Det har lenge klebet en latent «politisk» dimensjon ved begrepet «samisk historie», et forhold som vanskelig kan forstås uten det bakteppet av makt som preger forholdet mellom minoriteten og statssamfunnene. Bevisst eller ubevisst fungerer dette også som strategier for underkjenning, noe som ofte har rammet «postkolonial» historieskriving og forskning ved at det sår tvil om seriøsiteten og vitenskapeligheten ved den forskningen som «de andre» bedriver (Spangen, Salmi og Äikäs, 2015; Harlin, 2019). Vi håper denne boken reflekterer spennvidden i og styrken til den arkeologiske og historiske forskningen som utføres om samisk fortid. Samtidig håper vi den formidler noe av den kvaliteten – og integriteten – som i dag preger denne forskningen.
Kapittel 4
Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550
G
4.1 Innledning
jennom store deler av jernalder og tidlig middelalder synes forholdet mellom samenes og nabofolkenes bosetningsområder å ha vært relativt stabilt. Denne territorielle balansen kan ses som både en betingelse for og en avspeiling av den gjensidigheten og det samarbeidet som til da hadde preget forholdet mellom folkegruppene. Selv om endrede politiske og religiøse betingelser fra slutten av vikingtiden ga bud om et mer anstrengt og asymmetrisk forhold, ble bosetningsgrensene i det vesentlige overholdt. I høy- og seinmiddelalderen forrykkes imidlertid den territorielle balansen samtidig som relasjonene mellom samene og omkringliggende folk endrer karakter. Denne nye situasjonen skyldtes forandringer på flere plan. For det første foregikk en direkte kolonisering av samisk land ved at nabogrupper bosatte seg permanent i tidligere samiske områder og introduserte sin økonomiske tilpasning og administrasjon her. For det andre ble det samiske området i langt sterkere grad integrert i eksterne økonomiske og politiske nettverk som var kontrollert av makter utenfor Nordkalotten. En tredje faktor som påvirket forholdet mellom folkegruppene, var kristendommens stadig sterkere grep om de ikke-samiske samfunnene. Konsekvensen var ikke bare tapet av viktige kognitive og rituelle tilknytningspunkter til samene som tidligere fantes i nabofolkenes førkristne religion; også religiøs omvendelse i form av kristning og kirkereising ble fra nå av en viktig strategi i bestrebelsene på å få politisk kontroll over de samiske områdene. Disse tre
140 Samenes historie fram til 1750
faktorene – kolonisering, integrasjon og kristning – slår ikke inn samtidig, og de er underlagt betydelig regional variasjon. Fra seinmiddelalderen av utgjør de imidlertid et samvirkende «sett» av nye betingelser som de fleste samer på en eller annen måte må forholde seg til. I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan samenes samfunn og kultur utviklet seg i middelalderen under disse nye betingelsene. Vi vil rette oppmerksomheten mot hvilke svar, tilpasninger og strategier som ble iverksatt fra samisk side – både for å møte de nye utfordringene og for å nyttiggjøre seg de mulighetene den nye situasjonen skapte. Men først må vi bruke en del plass for å belyse samenes stilling innenfor Nordkalottens «sosiale og etniske landskap», slik dette endret seg under de nye politiske og økonomiske betingelsene.
4.2
Overherredømme – tributt – kolonisering
Vi har sett hvordan samene gjennom jernalder og tidlig middelalder hadde nære økonomiske, sosiale og religiøse kontakter med omkringliggende folk. Selv om relasjonene nok også kunne ha visse asymmetriske trekk, ved at militær overlegenhet i noen sammenhenger kunne brukes til å «sette press» på samene, hadde den konkrete utvekslingen ofte en komplementær og likeverdig karakter. Samene fikk tilført nødvendighetsvarer eller kulturelt verdsatte produkter utenfra mot å levere like verdsatte fangstvarer i retur. Over tid er det grunn til å anta at det utviklet seg et gjensidig avhengighetsforhold som også ble vedlikeholdt og styrket gjennom sosiale og religiøse bindinger. Relasjonene til både den norrøne eliten og østersjøfinske folkeslag i Finland og Nordvest-Russland var her av stor betydning for samene. Fram til tidlig middelalder ble varebyttet og de sosialt forpliktende relasjonene med samene ivaretatt av relativt autonome lokale eliter. I middelalderen mistet disse lokale elitene mye av sin uavhengighet og makt til fordel for statlige eller protostatlige makter med sentrum utenfor selve Nordkalotten. To sentrale stikkord i deres strategi for etablering av makt er «overherredømme» og (innkreving av) «tributt». På dette viset forsøkte både de skandinaviske kongedømmene og de protostatlige slaviske fyrstedømmene i øst å integrere samene og deres ressursområder i sine innflytelsessfærer. Denne utviklingen kan også settes i samband med grunnleggende omlegginger av handelskontaktene i hele Nord-Europa og Nordvest-Russland, hvor spesielt hanseatenes handelsnettverk kom til å få stor innflytelse på hvilke veier skinnhandelen skulle ta. I tillegg forekom en direkte kolonisering ved at andre folkegrupper flyttet inn på tidligere samiske områder. Dels var denne koloniseringen utløst av reint økonomiske drivkrefter, dels var den styrt av politiske motiver.
141 Kapittel 4 Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550
Økonomiske og politiske drivkrefter opererte gjerne i tospann og ble ofte understøttet av religiøse virkemidler og religiøs retorikk. Før vi ser nærmere på hvordan samene forholdt seg til koloniseringen og den nye økonomiske og politiske virkeligheten, skal vi ta for oss hovedtrekkene i den statlige ekspansjonen slik den forløp på forskjellige måter i vest, sør og øst.
Politisk herredømme og tributt i vest Rikssamlingskampene på 900- og 1000-tallet endte med at det norske kongedømmet slo under seg de nordnorske høvdingenes gamle rettigheter til «finneskatt» og «finnkaup» (oppkjøp av pelsverk fra samene). Fram til midten av 1000-tallet, da det skjedde en ny konsolidering av kongedømmet, var likevel resultatet uvisst. Forkjemperne for en innenlandsk, overordnet kongemakt konkurrerte med håløyghøvdingenes arvtakere, både om kontrollen over pelsverkeksporten og om herredømmet over riket. De siste ble nå kalt «ladejarler» etter at de hadde ekspandert sørover og bosatt seg på storgården Lade ved Trondheimsfjorden. Men samtidig satt slektninger og forbundsfeller av dem igjen i Nord-Norge og ivaretok interessene i pelsverkeksporten. I perioder allierte ladejarlene seg med danekongene og styrte landet som deres jarler. Fra siste halvdel av 900-tallet slo forkjemperne for den innenlandske kongemakten inn på en mer offensiv linje og tok tilsynelatende sikte på å vinne kontroll med vareproduksjon og handel i hele den tradisjonelle interessesfæren til håløyghøvdingene, som strakte seg fra Namdalen og helt inn i Kvitsjøen. Kong Harald Eiriksson (ca. 960–970) synes likefram å ha fått tilnavnet «Gråfell» på grunn av sin interesse for pelsverk fra folkene i nord. Både han og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen. Enten deltok kongene selv, eller de bidro med kapital til ferder gjennomført av andre (Bratrein & Niemi, 1994; Storli, 2006; Andreassen & Bratrein, 2011). En kongelig retterbot fra begynnelsen av 1100-tallet tyder på at rikskongene gjorde krav på enerett til all skinnhandel nord for Namdalen en gang i første halvdel av 1000-tallet – enten allerede i Olav Haraldssons styringstid (1015–1030) eller i tidsrommet umiddelbart etterpå. Rikskongene hadde på dette tidspunktet nedkjempet de siste representantene for ladejarlætten. I takt med økende norsk bosetning i kystlandskapet vant det norske rikskongedømmet fotfeste stadig lenger nordover. Dette kom i første rekke til uttrykk gjennom etablering av rettskretser (lagting og fylkesinndeling), gjennom etablering av en forsvarsordning (leidangen) og gjennom utbyggingen av en norsk kirkeorganisasjon. På 1000-tallet ser det ut til at den norske riksenheten omfattet nåværende Nordland fylke, mens Sør-Troms utgjorde et slags grenseområde. I løpet av 1100-tallet ble så nordgrensen
142 Samenes historie fram til 1750
for det organiserte kongedømmet flyttet nordover, og om lag år 1200 gikk den ved Malangen. I Nord-Norge omfattet den norske riksenheten på 1200-tallet det som tradisjonelt hadde utgjort det norrøne bosetningsområdet, selv om norsk bosetning de facto hadde vært mer omfattende siden slutten av vikingtiden. Men også de tilstøtende samiske bosetningsområdene ble forsøkt knyttet til den norske staten. Som det framgikk av det foregående kapitlet, ble disse fra norrøn side omtalt som «Finnmǫrk» og hadde altså et langt videre omfang enn det seinere lenet og fylket av samme navn. Fra et norsk synspunkt ble Finnmǫrk framstilt som «en veldig ødemark» som grenset til det norske kongeriket. Ifølge det latinske verket Historia Norvegiae (Norges historie, 1969) fra midten av 1100-tallet hevdet imidlertid de norske kongene at samene som var bosatt her, var underkastet («subjecti») dem, og at de var pliktig til å yte «tributt». Dette indikerer at det var snakk om påtvungne ytelser knyttet til ujevne maktforhold. Det var altså ikke snakk om at samene frivillig hadde gått med på disse ytelsene gjennom organiserte, kollektive beslutninger, slik det for eksempel skjedde da befolkningen på Island og de andre «skattlandene» i vest aksepterte den norske kongens overhøyhet og samtykket i å betale skatt (jf. Holmsen, 1977). Organiseringen av «finnferdene», det vil si kombinerte handels- og skattleggingsferder til samene, ble nå ikke lenger overlatt til nordnorske stormenn, men ble i stedet satt bort til kongedømmets lokale representanter i distriktene, de såkalte lendmennene og sysselmennene. Enkelte av kongens menn kunne få tildelt oppgaven på åremål, men den kunne også gis på livstid. Gjennom første del av middelalderen ser det også ut til at «finnferdene» ble betraktet som en sentral inntektskilde for det norske kongedømmet. Det får vi inntrykk av gjennom blant annet en omfattende rettssak fra første halvdel av 1100-tallet, da kong Sigurd Jorsalfare gikk til søksmål mot sin egen lendmann på Steigen, Sigurd Ranesson, som hadde fått «finnferden» som forlening av en tidligere konge. Sigurd Jorsalfare påsto at lendmannen hadde misligholdt den avtalen som var inngått om fordelingen av «finnskatten». Nettoverdien av «finnskatten» og «finnkaupet» ble da anslått til 120 merker sølv, og kanskje endog det dobbelte, men det var en partspåstand fra kongens side (Holmsen, 1977). Mot slutten av høymiddelalderen kan man imidlertid observere mindre engasjement i pelsverkhandelen fra det norske riksstyrets side. Handelsog skattleggingsferdene i de samiske områdene synes å ebbe ut. Mens kildene fra tidlig middelalder stadig gjentar at stormennene og seinere kongens sysselmenn «dro opp på fjellet» for å kreve skatt og drive handel med samene, hører vi mindre om dette ut over i høymiddelalderen. Den siste «bjarmelandsferden» ledet av sysselmenn fant sted i 1222, og i 1310–1311 er det siste gangen en stormann (Gissur Galle) legger ut på «finnferd» på vegne
143 Kapittel 4 Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550
av rikskongen. En annen indikasjon på at disse handelsforbindelsene fikk mindre betydning, er at mengden norske mynter funnet på de store samiske offerplassene i det nordsvenske innlandet, avtar etter 1150 og opphører fullstendig rundt år 1200 (Wallerström, 1995, s. 188–192; se kapittel 3.9). Delvis kan dette skyldes at både rikskongedømmet og kirken fikk større interesse for overskuddet av andre typer virksomheter som kunne finansiere deres institusjonelle oppbygging, i første rekke jordbruk og fiske. Gjennom overdragelser av jordeiendom og utvikling av skattesystemet (leidangsskatt, tiende) ble det i høymiddelalderen etablert mekanismer som kanaliserte overskuddet fra åkerbruk, februk og fiske inn til sentralmaktene. Men den minkende offentlige norske interessen for pelsverkhandelen kan også skyldes at pelsverkeksporten fra Nordkalotten fant andre veier, i takt med at nye eksportruter og sentra for pelsverkhandelen vokste fram i øst og sør. Fra 1200-tallet kom karelerne, som opererte som mellommenn for Novgorod, til å innta en helt sentral rolle i østhandelen på Nordkalotten. Det norske riksstyret synes å ha vært opptatt av å demme opp for karelernes og Novgorods ekspansjon på andre måter, blant annet gjennom militær oppbygging. Likevel kan det fortsatt ha foregått en viss eksport av pelsverk vestover, trolig fra kystsamiske områder. Hvem som har stått bak denne eksporten, er uklart. Dels kan den ha skjedd gjennom private norske interesser, men det skal heller ikke utelukkes at noe av eksporten på denne tiden ble ivaretatt av en sosial elite innenfor det samiske samfunnet – de såkalte finnekongene (Bratrein, 2001; se også kapittel 4.5 nedenfor). Først på 1300-tallet har man i tollruller fra østengelske havner registrert en del importerte skinnvarer, både reinskinn og bjørneskinn ved siden av gråverk (ekornskinn) og hermelin (røyskattskinn). Mens reinskinn og bjørneskinn synes å stamme fra Norge, har nok hovedtyngden av gråverket kommet med skip fra Østersjøen. En del kom likevel på norske skip og kan stamme fra kystsamiske områder (Nedkvitne, 1977; Ph. Fjellström, 1983).
Handel og skattlegging fra øst: Novgorods interessesfære I løpet av tidlig mellomalder vokste den aristokratiske byrepublikken Novgorod straks nord for Ilmensjøen fram til et av de mest betydelige omsetningssentra for pelsverk i Nord-Europa. Som tidligere nevnt hadde byen en sentral posisjon innenfor et vidstrakt handelsnettverk, med forbindelser østover til knutepunktet Bulgar ved Volga, sørover til Bysants og vestover til Skandinavia og Vest-Europa. Blant annet som følge av hanseatenes etablering i Østersjøen slo Novgorod inn på en ekspansjon mot nord og nordøst. Her var det omfattende fangstmarker som kunne levere nettopp de typene luksuspelsverk som på dette tidspunktet var etterspurt i Vest-Europa (Martin, 1986). Novgorod sikret seg
144 Samenes historie fram til 1750
herredømmet over bosetningsområdene til en rekke folkeslag av østersjøfinsk og permisk-finsk opphav ved å bygge opp et nettverk av administrative støttepunkter og befestede handelsstasjoner – såkalte pogoster. Hovedfunksjonen til disse utpostene var å sørge for at den lokale befolkningen ble underkastet Novgorods myndighet og betalte bystaten tributt. Slik hadde Novgorods pretensjoner mye til felles med det norske rikskongedømmets krav om tributt fra samene. En kilde fra 1137 viser at byrepublikken på dette tidspunktet hadde etablert faste støttepunkter så vel langs elvene Onega, Sukhona og Vaga som langs selve elven Dvina (Martin, 1986). Seinest i 1187 hadde Novgorod etablert skattlegging av befolkningen så langt mot nordøst som langs Petsjora-elven (Koht, 1962). I løpet av 1100-tallet nådde russere fra Novgorod trolig også fram til Kvitsjøen, der deres bosetninger i første omgang var konsentrert rundt Dvinas og Onegas munninger, noe blant annet et skattefunn ved nåværende Arkhangelsk vitner om (Jasinski & Ovsyannikov, 1993). Fra dette tidsrommet eller noe seinere kan denne russiske befolkningen ha startet med handels- og fangstekspedisjoner over til de samiske områdene langs sørøstkysten av Kolahalvøya, som de kalte Ter-kysten. Det er også mulig at Novgorods skatteoppkreving fra kolasamene var kommet i stand så tidlig som 1216 (Ušakov, 1971; Lukjančenko, 1971, s. 8), men dette er usikkert, fordi en krønikeopplysning fra dette året er tvetydig og like godt kan leses «tverskij dannik», det vil si skatteoppkrever i byen Tver, som «terskij dannik», det vil si skatteoppkrever i Ter-landet (Rahbæk Schmidt, 1964, s. 79). Men seinest fra midten av 1200-tallet var sørøstkysten av Kola innlemmet i Novgorods interessesfære på mer regulær basis. Flere russiske kilder fra 1260-årene omtaler Ter(-landet) som «Novgorods land» eller «skatteområde» (Ovsiannikov, 1993, s. 13; Eidlitz Kuoljok, 1991, s. 60, 72). I 1294 ble de russiske dvinaboernes rett til å dra på handels- og fangstferder til Ter-kysten regulert og stadfestet av storfyrsten Andrej Aleksandrovič. Mot slutten av middelalderen – fra andre halvdel av 1400-tallet – omtales også en «samegrense» ved elven Pjalitsa på sørøstkysten av Kola. Den skilte angivelig et ressursområde underlagt dvinaboernes råderett vest for elven og samenes områder østenfor og nordenfor, mens selve elven var delt (Ovsyannikov, 1993, s. 11). På sørøstsiden av Kvitsjøen – i Dvina-deltaet, men hundre kilometer fra havet – vokste tettstedet Kholmogory fram til å bli et viktig regionalt knutepunkt i høymiddelalderen, med administrasjon, handel og håndverksvirksomhet. For samene og for handelssamkvemmet på Nordkalotten i det hele kom det til å få stor betydning at Novgorod gjennom denne ekspansjonen knyttet til seg finsk-ugrisk-talende folkegrupper som gjennom lang tid hadde hatt nære utvekslingsrelasjoner med samene. For det første gjaldt det befolkningen i regionen Zavolotsje, det vil si landskapene rundt nedslagsfeltene til elvene Onega, Dvina og dens tilløp Vaga, nord for elven
145 Kapittel 4 Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550
Lyngstuva
Ko lah al vø y a
Umba
i/Vjala
Ponoj
Vjeljok
ka vi n te B
ot
n
en
sjøe
ez
Kvit
M
a its al a Pj zug r Va
r Te
Arkhangelsk
ina
Dv
ega
On
1 On
2
V
Vag a
a
eg
oga
Lad
Fin ske buk ta
3
4
a
on
kh
Su Novgorod
da
jeg
5
ga
l Vo Figur 26 Novgorods fem administrasjonsdistrikter («femdeler») og nettverk av befestede støttepunkter for handel og skatteinnkreving. Kartet viser også grensen for området med felles svensk-russisk beskatning (stiplet linje) samt for ytterpunktene for felles norsk-russisk beskatning.
s yt
