1.2 Synliggjøring av samisk fortid

For urfolk, minoriteter og en lang rekke ikke-vestlige folk ble Völkerkunde eller etnografien det akademiske alternativet. Slike folk ble sett på som primitive og uforanderlige; de hadde «stoppet opp» på ulike tidligere nivåer av menneskehetens utviklingstrinn og ble nærmest å betrakte som «rester» fra fortiden (Fabian, 1983; Malik, 1996). I boken Nordens sidste nomade kunne således Hans Kaarsberg (1897) komme med følgende betraktning:

Jeg ser paa en ægte Lap med en lignende Interesse, som den, med hvilken Oltidsgranskeren betragter det velbevarede Redskab af Flint fra Stenalderen: Lad være, at der i Tidernes Løb er kommet et Brud hist og her paa Stenkilens skarpe Kanter […] Stenkilen er dog forbliven sig selv. Og man fejler næppe, naar man i Lappen ser den flintægte Rest av et ganske særegent Urfolk. (Kaarsberg, 1897, s. 59)

På tross av å bli oppfattet som tilhørende fortiden ble samene likevel ikke særlig interessante for de historiske disiplinene. I arkeologien hadde de riktignok en viss misjon som analogier eller illustrerende eksempler til belysning av forhistoriske forhold der det ble ansett «passende» (Hesjedal, 2000). I all overveiende grad ble imidlertid samene etnografiens domene, det vil si til den disiplinen som hadde vokst fram som studiet av ikke-europeiske, «primitive» kulturer. I det vitenskapelige ordskiftet i Norden kom således samene til å bli behandlet mer som en etnografisk enn en historisk kategori. Dette skapte den seiglivede distinksjonen mellom en norsk og svensk historie og en samisk etnografi som fra siste halvdel av 1800-tallet er blitt manifestert i en rekke vitenskapelige tekster og museale representasjoner. Både de skrevne og de museale framstillingene av samisk kultur ble på dette viset nærmest løsrevet fra det systemet av tid som strukturerte de historiske verkene og utstillingene (Olsen, 2000a; Mathisen, 2004, 2005; Harlin & Lehtola, 2020).

1.2 synliggjøring av samisk Fortid

I 1970-årene ble det etnografiske hegemoniet utfordret av et økende engasjement fra faghistorisk og arkeologisk side, og man fikk nå også tilløp til kritiske perspektiver både innenfor disse disiplinene og i samfunnsvitenskapene generelt (bl.a. Otnes, 1970; Gjessing, 1973; Keskitalo, 1976). Likevel er det først fra 1980-årene vi kan snakke om samisk historie og arkeologi som synlige akademiske felter. Årsaken til dette må søkes i flere samvirkende faktorer. Radikaliseringen og den politiske mobiliseringen som skjedde innenfor de samiske organisasjonene i 1970- og 1980-årene,

var utvilsomt viktig (Stordahl, 1996, 2000; Lantto & Mörkenstam, 2008; Nyyssönen, 2009). Dette kan igjen relateres til den postkoloniale bevegelsen rundt om i verden, der representanter for urfolk og land i den tredje verden begynte å kreve tilbake historie og tradisjon fra vestlig besittelse (Fanon, 1967; Minde, 1996, 2000). Samtidig var det en kritisk fagdebatt på universitetene og et økt engasjement for marginaliserte subjekter i historieskrivingen.

Avgjørende for samenes innskriving i de historiske og samfunnsvitenskapelige diskursene var den intense debatten om samiske rettigheter som foregikk i Norge i slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene. Denne debatten kom i søkelyset gjennom den såkalte Alta-saken, der den norske regjeringen vedtok utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget i Finnmark på tross av sterke protester fra lokale myndigheter, miljøvernere og samiske organisasjoner. Det tilhørende ordskiftet om hvorvidt samene var en urbefolkning med særlige historiske rettigheter, kom uvilkårlig til å dreie inn på arkeologisk og historisk kildemateriale. Den bidro utvilsomt til en bevisstgjøring av mange forskere hva gjelder historiefagets og arkeologiens politiske rolle i et fleretnisk Norge (H. Salvesen, 1980; Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986; Niemi & Salvesen, 1987). Dette bidro både til å utvikle fagkritiske analyser av denne rollen og ikke minst til en rekke nye studier av samisk fortid.

En annen viktig forutsetning for at samisk fortid i dag er en så pass selvsagt del av det historiske og arkeologiske ordskiftet, var opprettelsen av universitetene i Umeå (1965), Tromsø (1972) og Rovaniemi (1979). Dette skapte forsknings- og utdanningsmiljøer som var rettet mot de nordligste delene av Norden, og bidro også til en vesentlig styrking av de forskningsinstitusjonene som allerede eksisterte der. Samiske studenter ble i større grad rekruttert til de akademiske miljøene og bidro direkte og indirekte til å definere en ny arkeologisk og faghistorisk agenda.

I de politiske strategiene som de samiske organisasjonene valgte fra 1970-årene og utover, spilte synliggjøring en sentral rolle (Brantenberg et al., 1995; Stordahl, 1996; Lantto & Mörkenstam, 2008; Nyyssönen, 2009). Bildet av en etnisk homogen nasjonalstat skulle forstyrres, og den samiske tilstedeværelsen skulle bli umulig å ignorere. Enestående effektiv i så måte var aksjonen under Alta-konflikten, da sultestreikende samer reiste en lávvu på plassen foran det norske Stortinget i Oslo. Også i forbindelse med fortidig tilstedeværelse ble nå synliggjøring en viktig strategi. I slike situasjoner er begrepsbruk og navngiving viktig. Eksplisitt bruk av begreper som samisk historie og samisk arkeologi må ses i lys av slike forsøk på å skape rom for en alternativ samisk fortid. Nye begreper tiltrekker seg oppmerksomhet og slår kiler inn i tidligere homogene kunnskapsfelter. De bidrar også til å omdefinere og gi ny mening til allerede eksisterende termer. Begreper