1 Introduksjon

Kapittel 1

Introduksjon

Den vitenskapelige litteraturen om samene er svært omfattende. Fram til 1970-årene sto kultur- og språkforskere, først og fremst etnografer, for de fleste bidragene. Etter at Gustaf von Düben i 1873 utga den første egentlige etnografiske monografien om samene, Om Lappland och lapparna (von Düben, 1873/1977), er det utgitt flere titalls etnografiske bøker om samisk kultur på en rekke språk. Før dagens fagområder ble etablert som vitenskapelige disipliner på 1800-tallet, var det dessuten utgitt en lang rekke «beskrivelser» av samene av mer eller mindre etnografisk karakter, som Schefferus’ Lapponia (1673/1956) og Leems Beskrivelse over Finnmarkens lapper (1767/1975).

Forskning om samene kom fra siste halvdel av 1800-tallet til å bli assosiert med et eget kunnskapsfelt, den såkalte lappologien (Hansen & Niemi, 2001). I likhet med hva som ble tilfellet for flere andre «fremmede» kulturer, som den inuittiske («eskimologi») og den kinesiske («sinologi»), ble også studiet av samene og samiske forhold plassert utenfor den normale disiplinære strukturen. Samtidig hadde lappologien en klar disiplinær forankring, først og fremst i etnografien og filologien. Denne selektive fagbakgrunnen til tross representerte den et bemerkelsesverdig totaliserende blikk på samene. Det som i forskningen på andre europeiske samfunn og kulturer ville ha krevd innsatsen til en rekke fagfelt, ikke minst de historiske, kunne her studeres innenfor rammen av en langt snevrere disiplinær kontekst. Selv om lappologien i ettertid kan ses som uttrykk for et passé vitenskaps- og kultursyn, må det likevel sies at den tross alt ga et faglig rom for studiet av samisk kultur i en ellers, for den, nokså lukket akademisk verden.