1.4 Samisk historie som nordisk historie

med det empiriske materialet vi behandler. Det har vært en tendens, ikke minst i den etnografiske litteraturen om samene, til at endring skrives inn i et forfallsscenario: Den samiske kulturens møte med markedsøkonomi og modernitet medfører at en opprinnelig og stabil tilstand forstyrres, og at kulturen «går tapt». Endring har således fått en ensidig negativ assosiasjon. Både i arkeologisk og historisk forskning har det dessuten vært tendenser til å konstruere den samiske fortiden nærmest som antitesen til majoritetsbefolkningenes, med vekt på små, kollektive, egalitære og stabile samfunn (A. Schanche, 1993; Olsen, 2000a). Dette bildet er bevisst utfordret, og som det vil framgå av boken, er foranderlighet og endring et framtredende trekk også ved fortidige samiske samfunn.

Boken er ment som en innføring i eldre samisk historie for studenter og allment interesserte. Etter at den arkeologiske og historiske «tausheten» om samene for alvor ble brutt etter 1980 (se bl.a. Søbstad, 1980; Lorenz, 1981; Lundmark, 1982; Odner, 1983), er det produsert en lang rekke akademiske avhandlinger og bøker om samisk arkeologi og historie samt et stort antall artikler om temaet i nordiske og internasjonale tidsskrifter. På flere universiteter og høyskoler undervises det i samisk historie. På tross av økt innsats er det behov for en samlet framstilling som sammenfatter og syntetiserer den etter hvert nokså omfattende historiske og arkeologiske forskningen som har tilkommet de siste førti årene. Deler av denne forskningen er bare tilgjengelig som spredte artikler og i upubliserte avhandlinger. Som lærere i samisk arkeologi og historie på ulike nivåer har vi klart sett behovet for å formidle denne kunnskapen på en mer helhetlig og strukturert måte.

1.4 samisk historie som nordisk historie

Med denne boken ønsker vi også å vise at samisk historie er en viktig og naturlig del av den nordiske og europeiske historien. I en tid da den nasjonale og etnisk betonte historieskrivingen er under debatt, kan det å skrive en samisk historie fortone seg passé. Mye kritikk er reist mot historiske framstillinger som ser kulturer og identiteter som monolittiske og klart avgrensede enheter. Den betimelige dekonstruksjonen av essensialistiske oppfatninger av kultur må likevel ikke lede oss dit hen at kultur og etnisitet er irrelevante størrelser. Det søkelyset som kulturforskningen har hatt på kulturell variasjon, flerkulturalitet, «hybridisering» og identitet de siste tretti årene, viser vel nettopp relevansen av dem.

Samenes historie kan på mange vis leses som en kritikk av forestillinger om kulturers avgrensethet og renhet. I nordisk – og europeisk – sammenheng vil den også utgjøre et betimelig korrektiv til historier skrevet med nasjonalstatens blikk. Også for den nordiske og den europeiske historien er

samenes fortid viktig. Eksklusjonen av betydningsfulle aktører som har gitt mening og variasjon til dette fortidige landskapet, har utvilsomt resultert i en fattigere historie.

Historien som fortelles i denne boken, er på mange vis «komplisert». Primært skyldes dette det enkle faktum at fortiden var kompleks, og det er viktig å framheve denne kompleksiteten og mangetydigheten ved både den samiske fortiden og framstillingene av den. Det har lenge klebet en latent «politisk» dimensjon ved begrepet «samisk historie», et forhold som vanskelig kan forstås uten det bakteppet av makt som preger forholdet mellom minoriteten og statssamfunnene. Bevisst eller ubevisst fungerer dette også som strategier for underkjenning, noe som ofte har rammet «postkolonial» historieskriving og forskning ved at det sår tvil om seriøsiteten og vitenskapeligheten ved den forskningen som «de andre» bedriver (Spangen, Salmi og Äikäs, 2015; Harlin, 2019). Vi håper denne boken reflekterer spennvidden i og styrken til den arkeologiske og historiske forskningen som utføres om samisk fortid. Samtidig håper vi den formidler noe av den kvaliteten – og integriteten – som i dag preger denne forskningen.

Kapittel 4

Kolonisering, kulturmøter og samfunnsendringer cirka 1200–1550

4.1 innledning

Gjennom store deler av jernalder og tidlig middelalder synes forholdet mellom samenes og nabofolkenes bosetningsområder å ha vært relativt stabilt. Denne territorielle balansen kan ses som både en betingelse for og en avspeiling av den gjensidigheten og det samarbeidet som til da hadde preget forholdet mellom folkegruppene. Selv om endrede politiske og religiøse betingelser fra slutten av vikingtiden ga bud om et mer anstrengt og asymmetrisk forhold, ble bosetningsgrensene i det vesentlige overholdt. I høy- og seinmiddelalderen forrykkes imidlertid den territorielle balansen samtidig som relasjonene mellom samene og omkringliggende folk endrer karakter.

Denne nye situasjonen skyldtes forandringer på flere plan. For det første foregikk en direkte kolonisering av samisk land ved at nabogrupper bosatte seg permanent i tidligere samiske områder og introduserte sin økonomiske tilpasning og administrasjon her. For det andre ble det samiske området i langt sterkere grad integrert i eksterne økonomiske og politiske nettverk som var kontrollert av makter utenfor Nordkalotten. En tredje faktor som påvirket forholdet mellom folkegruppene, var kristendommens stadig sterkere grep om de ikke-samiske samfunnene. Konsekvensen var ikke bare tapet av viktige kognitive og rituelle tilknytningspunkter til samene som tidligere fantes i nabofolkenes førkristne religion; også religiøs omvendelse i form av kristning og kirkereising ble fra nå av en viktig strategi i bestrebelsene på å få politisk kontroll over de samiske områdene. Disse tre

faktorene – kolonisering, integrasjon og kristning – slår ikke inn samtidig, og de er underlagt betydelig regional variasjon. Fra seinmiddelalderen av utgjør de imidlertid et samvirkende «sett» av nye betingelser som de fleste samer på en eller annen måte må forholde seg til.

I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan samenes samfunn og kultur utviklet seg i middelalderen under disse nye betingelsene. Vi vil rette oppmerksomheten mot hvilke svar, tilpasninger og strategier som ble iverksatt fra samisk side – både for å møte de nye utfordringene og for å nyttiggjøre seg de mulighetene den nye situasjonen skapte. Men først må vi bruke en del plass for å belyse samenes stilling innenfor Nordkalottens «sosiale og etniske landskap», slik dette endret seg under de nye politiske og økonomiske betingelsene.

4.2 overherredømme – tributt – kolonisering

Vi har sett hvordan samene gjennom jernalder og tidlig middelalder hadde nære økonomiske, sosiale og religiøse kontakter med omkringliggende folk. Selv om relasjonene nok også kunne ha visse asymmetriske trekk, ved at militær overlegenhet i noen sammenhenger kunne brukes til å «sette press» på samene, hadde den konkrete utvekslingen ofte en komplementær og likeverdig karakter. Samene fikk tilført nødvendighetsvarer eller kulturelt verdsatte produkter utenfra mot å levere like verdsatte fangstvarer i retur. Over tid er det grunn til å anta at det utviklet seg et gjensidig avhengighetsforhold som også ble vedlikeholdt og styrket gjennom sosiale og religiøse bindinger. Relasjonene til både den norrøne eliten og østersjøfinske folkeslag i Finland og Nordvest-Russland var her av stor betydning for samene.

Fram til tidlig middelalder ble varebyttet og de sosialt forpliktende relasjonene med samene ivaretatt av relativt autonome lokale eliter. I middelalderen mistet disse lokale elitene mye av sin uavhengighet og makt til fordel for statlige eller protostatlige makter med sentrum utenfor selve Nordkalotten. To sentrale stikkord i deres strategi for etablering av makt er «overherredømme» og (innkreving av) «tributt». På dette viset forsøkte både de skandinaviske kongedømmene og de protostatlige slaviske fyrstedømmene i øst å integrere samene og deres ressursområder i sine innflytelsessfærer. Denne utviklingen kan også settes i samband med grunnleggende omlegginger av handelskontaktene i hele Nord-Europa og Nordvest-Russland, hvor spesielt hanseatenes handelsnettverk kom til å få stor innflytelse på hvilke veier skinnhandelen skulle ta.

I tillegg forekom en direkte kolonisering ved at andre folkegrupper flyttet inn på tidligere samiske områder. Dels var denne koloniseringen utløst av reint økonomiske drivkrefter, dels var den styrt av politiske motiver.