kapittel 1
Brubakers femte og siste element dreier seg om stil. Kort sagt kan man si at populister kjennetegnes av en «lav» framfor en «høy» stil. Det kan være en rå, ærlig, rett-på-sak, folkelig og forenklet måte å snakke eller skrive på, framfor komplekse, avanserte, dannede, forfinete eller intellektuelle kommunikasjonsformer. «Sunn fornuft», men også følelsesladet retorikk og språklig direkthet settes opp mot forbeholdene, nyansene og kompleksiteten som kjennetegner høflig språkbruk og såkalt «politisk korrekthet». Ved å forstå populisme som et diskursivt og stilistisk repertoar, bestående av ulike retoriske elementer som kan settes sammen på ulike måter og i ulik grad, mener vi Brubaker tilbyr en måte å fortolke samfunnet på som synliggjør viktige sider ved dagens politikk. De ulike populistiske elementene inngår i svært forskjellige, og til dels motstridende, politiske prosjekter avhengig av hvordan folket, eliten og eventuelt andre «motstandere» av folket konstrueres. På den måten unngår Brubaker et populismebegrep som er moralsk og politisk entydig, samtidig som han vil kunne si at noen praksiser er mer populistiske enn andre, og at populisme dermed ikke er altomfattende og ensbetydende med all politikk. På denne bakgrunnen egner Brubakers populismeforståelse seg godt som analytisk kategori, og mange av kapitlene i boka trekker veksler på hans tilnærming. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er mange likhetstrekk mellom Brubaker og andre toneangivende teoretikere på feltet. Og det betyr heller ikke at Brubakers tilnærming ikke kan kritiseres. Rommer den for mye? Hva er til syvende og sist forholdet mellom form og innhold i hans populismeforståelse? Hvor går grensen mellom populisme og ulike former for nasjonalisme, for eksempel? På bakgrunn av den brede debatten om populisme og Brubakers mer finmaskede forståelse, kan vi oppsummerende identifisere tre gjennomgående hovedpunkter i denne bokas fortolkninger av populisme: Populistiske strategier setter folket opp mot eliten og «de andre». Populister påberoper seg å direkte representere folket og dets egentlige vilje. Og, til sist, de entydiggjør og mobiliserer det de hevder er folkets nasjonale og kulturelle identitet, og tilbyr seg å verne om denne. Det er særlig på dette siste punktet at religionens betydning melder seg.
Hva menes med kristendom? I likhet med populisme kan også religion forstås på ulikt vis. Fram til årtusenskiftet var religionsstudier ofte dominert av en forståelse av religion som noe som først og fremst omhandlet religioners lære og idémessige innhold. Fokuset 20
